Sigrid Marie Refsum
fremfører egne tekster
og synger egne sanger

Sigrid Marie Refsum har holdt på med hovedfag i russisk litteratur, teater Vildenvei og noe innvandrererfaring etter et par barneår i USA. Nettopp i en alder da litteratur ble viktig og uttrykksevne hadde mye å si for å bli godtatt som språklig likeverdig.

Tekstene, samt Åse Marie Nesses gjendiktning av Irina Ratusjinskajas dikt Men jeg skal overleve og min en ide til sang i Det reneste Vanvidd av Remigiusz Caban danner en kjede med uttrykk som heller mot teater enn de mer poetiske enkeltdelene. De kan oppleves sammenhengende som utfylling og kommentar til hverandre.

Den andre sangen kan sees som en turistvideo fra Slottsparken, eller et middelaldersk eventyr om ei ungjentes møte med lidenskapen.

Et av de to engelske diktene nevner den futuristiske poeten Mayakovskij. Inntrykk fra litteraturmuseet i Odessa og Roman Jakobsons essay On a Generation that Squandered its Poets kan forklare dette. Majakovskij gikk med gulrot i steden for tversoversløyfe og utfordret en mengde konvensjoner, slik en med annet morsmål og kulturbakgrunn er dømt til å gjøre hvis de skal bruke sitt eget originale blikk og ikke bare kopiere den kultur de kommer til.

Noen har hevdet at Kierkegaards tanker om det estetiske, etiske og religiøse dannet bakgrunn for Ibsens skuespill Hedda Gabler. Riksteaterets oppsetning uttrykker en eksplosiv tematikk utfra kulturell hjelpeløshet. Noe i tekstene kan assossieres med rette, for den som vil. Inntrykk fra femtenårsalderen har arbeidet videre.

En framføring er noe annet enn en forklarende omtale. Omtalen kan hjelpe tilhøreren til å slappe av og ikke henge seg opp i det uforståelige.

Sigrid Marie Refsum på Volapük oktober 2004

Sigrid Marie Refsum, sivilstatus G. (ikke på sjekkeren.)

Men interessert i kontakt med andre som deler engasjement.

Tilknyttet teaterprosjektet Vildenvei som sangtekstforfatter: Ellers aktiv
der som skuespiller i Jerikoteateret og Teateret den Røde Gren

06Vårfestivalens forestilling fra Refsum:

Etter impulser fra Ibsen og Shakespeare, har jeg tenkt at veien til
dramatikken går via poesien. Derfor presenterer jeg en collage med dikt,
sang og gitar. Og kanskje har denne sammensetningen av elementer noe i seg
som peker mot dramatikk.

Jeg har med to innslag som jeg ikke har skapt selv:

På grunn av et forslag om å transportere fremmedarbeidere inn med fly, la
dem jobbe intensivt og bo i brakker .. husket jeg et dikt av
samvittighetsfangen Irina Ratusjinskaja som Åse Marie Nesse hadde
gjendiktet. Det stod på trykk i samlingen Frihetens Svaler (Cappelen 1986).
Åse Marie Nesse var PEN-klubbfadder for Irina Ratusjinskaja. Det var
gjennom dette diktet jeg møtte gjendikteren Åse Marie Nesse, da hun leste
det høyt på Bokdagen i 1986. (Mitt eget dikt om gjendikteren Åse Marie Nesse
er trykt i antologien ULIKE HORISONTER.)

Jeg tar også med en koreansk sang jeg lærte som barn. Fra en kultur der en
sier "du mine barns far" og " du mine barns mor" blir det vanskelig å
uttrykke sin lengsel når den elskede drar. Det sies indirekte: Når du
kommer til Arirang .. blir du kanskje trett, og da kan du komme tilbake til
meg.

Disse to "gjesteinnslagene" har gjort inntrykk på meg og vist meg noe om
opprinnelig uttrykk.

Fra Teateret den Røde Grens forestilling DET RENESTE VANVIDD er dette
diktet:

Et grep om isningen
når sjelen er forlatt.
Lyn slår
asken regner vekk.

Teateret viser dolken i en silkelomme.
Trekulisser legges ned og bæres vekk.

Verden kler seg om
mens scenen ser på

og tiltroen min
prøver varme kostymer.

****

Har deltatt i forestillingene Drømmen om Hammeren, Turist i min egen
skjebne, Dampen, Kafè det tapte ord .. osv

På Volapûk har jeg opptrådt jevnlig med tekster og sang siden 1998

I samarbeid med Volapük og Furuset Frivillighetssentral har jeg arbeidet med
opptrinn og utstillinger i tilknytning til Furuset t-banestasjon og Olav
Strømmes utsmykning der.

Her ble dette diktet brukt:

Lys bråker ikke ..
Arkitekter og maler
må ha vært lavmælte.

Jeg så det nettopp, buespråket,
ekstatisk som en linnea
i granro.

Prangende bak sensur
et ombygningsgjerde.

Jeg så hvor mildt lys utenfra
parret seg med underbølgen
gjennom dagbruddet i betongtaket,
gjennomskinnelige hvelv.

Lys bølge vugger ennå en ståltrapp før den forplanter sine rytmer
feltevis langs perrongen, dit
skinnene drar aleine

Sigrid Marie Refsum

Diktet beskriver en dag i ombygningen fra den dynamiske helheten som var
skapt i samarbeid mellom kunstneren Olav Strømme og arkitektene Almås,
Kleven og Østbye. Åndsverksloven tillater ombygninger av nyttehensyn.
Dette diktet har også vært framført på Høvikodden i forbindelse med Olav
Strømmes minneutstilling.

Jeg var med da Poetikon bare var en vakker liten bok med rene ark. Den ble
satt i omløp av en bibliotekstudent som drømte om at denne boka en dag
skulle dukke opp et sted, med vakre små tegninger, upubliserte dikt ..
upretensiøst og vakkert. Diktsamling Silkespinnersang på internett og mange
dikt i Poetikons samarbeid med Dagbladet på nettet. Konkurranse her virket
ikke inspirerende, samspill langt viktigere.

Har hatt dikt på trykk i Universitas, Vårt Land, Dagbladet, Groruddalens
Akersavis, Speil.. Og i 2004, antologien ULIKE HORISONTER

Har ellers opptrådt på disse åpne arrangementene: Internasjonal
kulturfestival, Vernissage til maleren Kari Adora Hauge: Me and my men,
Amaliedagene mm.

For sceniske ferdigheter kan jeg takke: Laura Lilja, Gudmiund Groven, Kirsti
Birkeland, Ingeborg Refling Hagen, Gunnar Skar, Nils Braanaas og Eduard
Myska, Synnøve Appeltun Andersen m.fl.

Ellers beveger jeg meg i tid og rom, og uttrykksmessige motpoler

Fotograf