Irene Shestopal
skal lese fra

”Fengsel”, Det er en historie som ble trykt på russisk i et literært tidskrift ” Sibirskije Ogni” i desember -04.  Den handler faktisk om Oslo og kom under et overskrift ”fortellinger fra Norge”.   

 

A.S. Pusjkin.

 

 

Til K. K.

 

Jeg elsket deg.  Min kjærlighet kan hende

Er ennå levende og ennå ikke glemt.

Bli ikke lei for den på mine vegne.

Jeg ville aldri bry ditt sinn med det.

 

Jeg elsket taust og jeg håpet aldri,

Usikker og sjalu var jeg, min venn.

Min kjærlighet var meget øm og ærlig.

Gud gi deg å bli elsket slik igjen.

 

****

Til havet (utdrag)

 

Farvell, det frie elementet.

For siste gang jeg tar i akt

Hvordan blå bølgene du velter

Og glittrer i din stolte prakt.

 

Din lyd er trist som vennens stemme,

du tar farvel før reisen lang,

Din hornmusikk er uforglemmelig,

Den hører jeg for siste gang.

 

………………………………………

 

Favell mitt hav! Hvil i mitt minne

Så vakker som du er i dag!

I hjertet mitt og dypt i sinnet

Skal høres dine bølgeslag.

POSITIVT LIVSSYN

 

 

Da jeg var seks år gammel, var det moren min, som lekte rim med meg når familien vår var ute på tur og far kjørte. 

 

Det er vi som kjører bil,

Vi har kjørt så mange mil…

 

Fra jeg var femten, skrev jeg sanger til alle bursdager og sånt.  Men nå er jeg 23 år, og jeg har ikke vært på en bursdag på ett år, minst. 

 

Vi er så alene
                  når vi kjører trikk
selv om mange mener
                  at vi veksler blikk.
Fjerne, som på skjermen.
                  glir vi hver vår vei.
Denne liksom-varmen.
                  varmer ikke meg.

 

Jeg heter Kristine Dahl, forresten.  Jeg er verken pen elleg stygg, useendet mitt er like almninnelig som navnet mitt.  Mørkeblondt hår, grå øyne, ganske høy og litt kraftig.  Jeg er født i Lilleholt kommune.  Foreldrene mine var lærere.  Jeg var skolefink, spilte basket og danset.  Jeg visste ikke selv, hvor heldig jeg var.  Jeg var gikk opp en klasse og ble ferdig med gymnaset syten år gammel.  Jeg var for ung til å reise, så jeg begynte å studere IT på høyskolen i Lilleby, ikke så langt fra Lilleholt.  Jeg fortsatte med basket, men gikk ikke glipp av fester.  Dessuten hadde jeg en lett nattjobb på et trykkeri. Det var morgenaviser, som skulle trykkes.  De var nesten ferdige fra dagen før, man bare supplerte dem med de aller siste nyhetene klokken fire om morgen.  Alt jeg hadde å gjøre var å mate avispressen med avispapir og ta ut de ferdige pakkene.  Jeg begynnte klokken fem om morgen, og klokken syv var jeg allerede på vei hjem.  Imidlertid ble jeg betalt for å jobbe til åtte og fikk dessuten hundre prosent nattlillegg.  To netter i uken var nok til å få en ganske bra økonomi.  I tillegg betalte mor og far klærne mine og husleien. 

 

Trykkeriet lå i et industri bygg i andre etasje.  Byggningen var helt tom om natten.  I begynnelsen var det litt nifst å jobbe alene, men etter hvert ble jeg vant til det.  Han som avløste meg, het Morten.  Vi hadde en kameratslig tone mellom oss, men de som jobbet på dagen kjente jeg nesten ikke.  En morgen kom jeg til trykkeriet og så at lyset var på i alle rom.  På datarommet satt Morten og en type til.  Jeg spurte, hva de drev med.  Morten svarte at de skulle bare ta noen fotokopier.  Jeg lukket døren til datarommet og gikk i gang med jobben min.  En time senere, det vil si klokken seks, ville jeg si fra til Morten at avisene var nesten ferdige.  Jeg åpnet døren og fikk hakeslep.  På bordet lå det en haug med penger.  Morten forklarte at det ikke var ordentlige penger, men bare fotokopier.  De kopierte en tusenlapp for å se hvordan kopiene kunne se ut.  Morten fikk meg til å love at jeg skulle ikke fortelle om dette til noen, og tvang meg nesten til å ta med meg noen av de papirpengene.  Jeg fikk cirka tyve seddler.  Seddlene så meget ekte ut, og jeg følte at det skulle være synd å kaste dem.  Jeg tok seddlene hjem og la dem i en skrivebordskuff.     

 

Tre måneder senere leste jeg til eksamen sammen med en venninne som het Beate.  Hun dro ut skrivebordskuffen min og så papirpengene.  Jeg forklarte at pengene ikke var ekte, bare fotokopier, men Beate foreslo at vi skulle kjøpe oss biletter til en rockekonsert for en av tusenlappene.  Bilettene var ganske dyre, fire hundre kroner.  Jeg lot henne overtale meg.  Etterpå gikk det som i en dårlig film.  Tidlig om morgen jobbet jeg i trykkeriet, stablet opp de nytrykte avisene og fikk plutselig se en overskrift: ”Falske pengesedler i Lilleby.”  Der stod det at i løpet av de siste to måneder ble det satt ut i omløp en stor mengde av falske sedler, som var blitt laget ved hjelp av en avansert kopimaskin i Lilleby.  Fire personer var allerede arrestert i forbindelse med saken.  Jeg følte meg uvel.  Da jeg kom hjem klokken åtte om morgen, var politiet allerede på plass.  De hadde brutt opp døren og funnet de falske seddlene.  

 

Jeg ble arrestert.  Beate klarte å vri seg ut av det hele, hun sa at hun var blitt lurt.  Jeg fikk ikke lang dom, kun fire måneder.  Stakkars Morten fikk fire år.  Men alt tatt i betraktning, så hadde jeg ikke noe å klage på.  Jeg fikk lov til å ha datamaskinen min inne på fengselscellen.  Min far hadde visse forbindelser i de rette akademiske kretsene slik at jeg kunne fortsette med studiene mine mens jeg satt inne.  Hver uke dro pappa ned til Lilleby og overleverte meg oppgavene med et bebreidende blikk.  Jeg forsøkte å ikke bli anfektet av det triste fengselet, men det var likevel svært tungt.  Til tross for alt klarte jeg likevel å bli ferdig med IT i fengslet.  ”Dette var fint,” sa mamma. ”Nå har du fått papirer på at du har studert data i den tiden, mens du satt inne, og du behøver aldri å fortelle noen at du har sittet i fengslet.  Du må faktisk aldri finne på å nevne fengslet med et ord!”   Mine foreldre bestemte at jeg skulle flytte til Oslo, der ingen kjente til fortiden min. 

 

***

 

Før jeg reiste til Oslo, tilbrakte jeg en uke i Lilleholt.  Det var en trist og ensom uke.  Ingen ringte, men jeg ringte heller ikke til noen.  Jeg gikk gjennom alle gamle tingene mine og sorterte dem.  De klærne, som jeg ikke skulle ta med, leverte jeg til Frelsesarmeet.  Jeg sorterte også bøker, CD-er, og kastet ut alle de gamle skolesakene mine.  Pikerommet mitt ble plutselig nakent, strippet, og ikke lenger mitt liksom.  Den dagen jeg reiste, sa mor og far at jeg var voksen og at jeg ikke lenger kunne regne med at de skulle sende meg penger eller ordne opp for meg.

 

Jeg er livets lærling. Jeg studerer

Varme og hjelpsomhet til fremmede mennesker,

Som er skiftende og forbifarende, som en vind.

Jeg funderer på harde krav fra mine nærmeste,

Nådeløse som ørkensol.

Alt dette er min lærdom.

 

Jeg har på forhånd ordnet med et sted å bo.  Det var et rom i et bofelleskap.  Jeg har snakket i telefonen med en som het Nina, og hun ventet på meg med nøkler og kontrakt.  Det var Ninas far som eide leiligheten, og jeg, sammen med to andre jenter, var Ninas leietagere.  Leiligheten ligget i Calmeyers gate.  I Lilleholt har jeg studert kartet over Oslo og var overbevist om at huset lå veldig fint til.  Det var meget sentralt, men gaten var skitten og mørk.  Det stod tre tyrkere på den andre siden av gata og så nysgjerrig på meg, mens jeg steg ut av drosjen med tre bager og tre kufferter.  En yngre tyrker gikk over gata og ville hjelpe meg.  Han tok de to største kuffertene, men så snart inngangsporten lukket seg bak oss, ble han innpåsliten og ganske ekkel.  Han ville ha telefonnummeret mitt.  Jeg takket ham for hjelpen og sa, jeg kunne klare resten selv, men han skjønte ikke hintet og prøvde å ta rundt meg.  Et øyeblikk vurderte jeg hva skulle gjøre, hvis jeg skulle bli tvungen til å slåss med ham.  Han var faktisk noen cantimeter kortere enn meg, og sannsynligvis ikke særlig sterk heller, men da åpnet døren i femte etasje seg.  Nina ropte etter meg og tyrkeren gikk. 

 

Tynn og usynlig er grensen mellom det å være populær og ikke være det.  Jeg husker hvordan det var den første dagen på høyskolen i Lilleby.  Da stod det noen jenter inne på klasserommet.  Jeg gikk rett opp til dem, hilste og spurte om de skulle i kantina.  Jeg ble innlemmet i felleskapet som en fullverdig og respektert medlem med en gang.  Men nå stod jeg der med kuffertene mine, og Nina sa at jeg skulle vente en liten stund.  Hun måtte dra på butikken før den stengte.  Den gamle Kristine skulle ha sagt med en gang, ”jeg blir med”.  Den nye Kristine tenkte litt og sa med en usikker stemme at hun også trengte å kjøpe seg noen småtteri.  ”Du kan bli med”, svarte Nina.  Slik ble jeg ikke noe likverdig medlem i felleskapet.  Jeg fikk være med på Ninas nåde.  

 

Fra Lilleholt har jeg søkt på forskjellige stillinger innen IT, og trodde at det var nok å ringe og spørre, hvordan det gikk med søknadene mine.  Jeg kunne ikke tro at jeg ikke skulle få, i hvert fall en av de jobbene jeg har søkt.  Men, det var avslagg på alt sammen.  På arbeidskontoret ble jeg fortalt, at jeg ikke kunne regne med å få en IT jobb, fordi det var folk med lang erfaring som gikk arbeidsledige. Situasjonen var ganske fortvilet.  Jeg hadde fem tusen av sparepengene mine igjen, og måtte betale nesten tre tusen i husleie om noen få uker.  På fengslet ble jeg fortalt at etter løslattelsen kunne jeg bli hjulpet av KIF (Kriminalomsorg- i – Frihet), men jeg skulle heller dø enn å bli utplassert gjennom KIF.  Det samme gjaldt sosialkontoret.  Jeg ringte på alle jobbene jeg kunne.  Jeg fikk ingen jobb som vaskehjelp fordi jeg var overkvalifisert.  Jeg fikk derimot en jobb som telefonselger.  Jeg skulle selge vaskemidler i store kvanta til bedrifter.  Etter å ha ringt tretti telefoner og tretti ganger fortalt om de naturvennlige egenskapene vår vaskemiddel hadde, fikk jeg ikke solgt en eneste pose.  Jeg ga opp jobben og møtte opp neste dag på arbeidskontoret igjen, men det var ingen annen jobb i siktet.  Så fattig og og så hjelpesløs jeg følte meg!  Jeg begynte å unngå Nina og de andre jentene i bofelleskapet.  Jeg skammet meg.  Jeg spiste maten min når det var ingen annen på kjøkkenet for at ingen skulle se at jeg spiste brød uten pålegg.  Jeg drøyde med å ringe til Lilleholt for å slippe å fortelle foreldrene mine, hvor dårlig det gikk.

 

Noen få dager senere så jeg plutselig en lapp i en lekebutikk.  De søkte etter en hjelp.  Butikksjefen, en kvinne i førtiårene, som het Mona, målte meg med et skeptisk blikk.  Har jeg jobbet i en butikk før?  Nei, sa jeg, men jeg har alltid drømt om å få jobbe med dataspill.  Jeg kunne også ta meg av drift og servise på alle datamaskinene, hvis de hadde noen.  Kunne hun ikke gi meg en sjanse?  Jeg må ha overveldet Mona, og til slutt ga hun seg.  Åtte tusen den første måneden, sa hun, og ti tusen kroner fra den andre, mer kunne jeg ikke regne med.  Nei da, det var helt greit. 

 

Jeg fikk jobben, men jeg hadde ingen ting å betale husleien med.  Det var nesten en måned til jeg skulle få min første lønn.  Jeg gikk til banken og ba om lov til å overtrekke kontoen.  Jeg fikk ”nei” og spurte, hvorfor?  Fordi du har ingen penger på konto, og fordi vi ikke hadde sett at du har hatt noen inntekter i det siste halvåret.  Men hvis jeg hadde penger på konto, svarte jeg, så skulle jeg ikke trenge å låne noe.  Damen bak skranken så fornærmet ut.  ”Det er ikke jeg som bestemmer”, sa hun og snudde seg vekk for å vise at samtalen var over.  Jeg hadde ikke noe annet enn å si til Nina at jeg skulle betale husleien med en måneds forsinkelse.  ”Ja vel”, svarte Nina.  Hun virket irritert, men hva kunne jeg gjøre?

 

Hvem sa at en prøvelse styrker?  Et menneske er ikke et jernstykke, som behøver stålsettes.  Prøvelsen sliter, og det blir mindre igjen til å møte den neste motbakken. 

 

En gang i tiden så jeg for meg en slags internasjonal karriere.  Da jeg ble ferdig med IT, skulle ta meg en utdannelse til, en MBA, og så skulle jeg få en jobb i FN.  Eller i et departament.  Jeg visste ikke hva slags jobb det skulle være, men jeg skulle nok bli en viktig person.  Den nye jobben min var så ulik de gamle drømmene, men jeg tok i mot den med takk.  Imidlertid stadfestet jobben posisjonen min i bofelleskapet som lavest på den sosiale rangstigen.  Nina var en konsulent i et reisebyrå, Ida studerte arkitektur, Siri var en frilans journalist, og jeg jobbet på en lekebutikk. 

 

Men jeg trivdes på jobben min.  Vi var bare to stykker i butikken, jeg og Mona, og vi kom godt overens.  Jeg fikk Mona til å se at fremtiden ligget i den elektroniske verden, og fikk lov til å utvide sortimentet av dataspill.  Vi hadde bestilt et nytt skilt: Spill og dataspill for store og små.  Jeg fikk lov til å ta meg av innkjøpene.  Imidlertid kjente jeg ingen i Oslo (bortsett fra bofelleskapet vårt) og var derfor mye alene.  Jeg brukte fritiden min til å prøve ut nye dataspill.  Jeg fikk dem som vareprøver.  Det var mange ordentlig morsomme ting.  Jeg fant et søt spill for de minste, som het ”Overlevelse”.  Du overfalles av en tiger, og kan velge hvem du vil være; en slange, en hare eller en krokodille.  Da du blir spist, kommer det gråtende dyr frem og synger ”stakkars deg”.  Så var det også hundrevis av ”Star Wars”, flysimulatorer og andre ting.  Mona var gjerrig og ville ikke bruke penger på å annonsere, men jungeltelegraffen virket, og det ble flere og flere smågutter på butikken vår foran demo-PC.  Likevel solgte vi ikke flere enn fire-fem spill daglig, og for å berge spilleavdelingen, måtte jeg også innstallere spillene på kundenes PC mot et tillegg på et par hundre kroner.   Jeg fikk forhandlet lønsøkningen til tolv tusen, men alle de andre jentene i bofelleskapet, bortsett fra Ida som var en student, tjente en god del mer.

 

***

 

Like før jul arrangerte Nina en fest i bofelleskapet.  Soverommet mitt også ble til en festlokale med pianøtter og ølflasker på skrivepulten.  Det satt seks mennesker på sovesofaen min og snakket, og jeg kjente ingen av dem.  Det må ha vært minst førti stykker inne i leiligheten.  Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre av meg.  Jeg gikk inn på kjøkken for å hjelpe Nina, men hun var ikke der.  Da jeg gikk tilbake til stua, kolliderte jeg nesten med en høy mann i en lys dressjakke.  ”Hei,” sa han, ”kjenner jeg deg?  Jeg heter Erik”.  ”Kristine”, svarte jeg, ” og jeg kjenner ikke deg, jeg kjenner ingen her.”  ”Kjenner du ingen?  Hva gjør du her i så fall?”  ”Jeg bor her.”  Erik lo.  Han snudde seg mot de andre og sa: ”Får jeg lov til å presentere dere  Kristine?” – og han så spørrende på meg.  ”Hun jobber på en lekebutikk,” – sa plutselig Ida.  Hun må ha stått bak ryggen min, siden jeg ikke så henne.  ”Jobber med data”, rettet jeg henne.  ”Jobber med data på en lekebutikk,” sa Erik og smilte.  ”Kristine er et fint menneske”, la han til, og alle begynte å hilse på meg.  Anders… Linda…  Miriam…  Ole…  Helt umulig å huske alle navnene og ansiktene.   Ja, Erik var utrolig!  Han hadde en slik militær kropsholdning, men det viste seg at han var en advokat.  Det viste seg også at han var eldre en han så ut, han var faktisk tretti fem.  Og så snill var han mot meg!  Erik kom opp til meg flere ganger i løpet av kvelden og spurte hvordan jeg likte festen. 

 

Klokken ble tre om natten, men det var fortsatt folk hos oss.  Det satt flere i sovesofaen min, og samtalen ble åpen og fortrolig.  Plutselig begynte en av jentene å snakke om typen sin.  At han var utro, men at hun var glad i ham likevel.  Hun var ikke helt edru, og det var litt pinlig å høre på henne.  Jeg tenkte at hun kommer til å angre dagen etter på at hun fortalte dette til oss.  Hun sa at hun var dum og alltid havnet i situasjoner som dette.  Jeg var på tampen til å si, jeg selv var ti tusen ganger dummere, jeg har sonet fire måneder for et annen mans falskmynteri, men jeg sa ikke noe.

 

Tiden gikk, det ble vinter og vår.  Jeg hadde glidd inn i en tilstand av et permanent tungsinn, jeg satt mye hjemme, spilte på data og leste tunge bøker.  I mellomtiden begynte Nina med fallskjermhopping.  Hun og noen andre skulle leie et fly på en søndag og hoppe fra morgen til kveld, tre tusen kroner per pers.  De manglet et par stykker til å dele på utgiftene sine, og jeg fikk tilbudet.  Men for det første hadde jeg aldri hoppet før, og for det andre hadde jeg ikke råd til å bruke tre tusen på en dag.  Nina ga seg ikke og ertet meg.  Et normalt menneske, sa hun, skulle si ja med en gang.  Tre tusen for en hel dag var nesten gratis, mente hun.  Det var mange som hoppet, advokat Erik skulle også bli med.

 

Det ble en ganske kjedelig søndag for min del, det var ikke noe å se på TV en gang, og jeg skulle akkurat til å legge meg, da jeg hørte stemmene til fallskjermhopperne som kom tilbake.  Det var fem av dem på kjøkkenet vårt, Nina og fire gutter.  Erik hadde på seg en olabukse og genser, han var solbrun og sporty.   De hadde det morsomt.  De fortalte om noen, som ble nervøs og åpnet fallskjermen sin alt for tidlig.  Han ble båret av vind fire kilometer og måtte kravle tilbake gjennom busk og kratt.  Jeg satt og hørte på, men jeg hadde ikke noe å si.  Nina fant tre ølflasker, men vi var jo seks stykker.  Det var ikke noen steder å kjøpe mer øl.  ”Så irriterende er det med norsk alkoholpolitikk!” sa Erik.  Jeg gikk på rommet mitt og hentet en konjakflaske som jeg hadde fått i julegave.  ”Takk, Kristine, du er en knupp”, sa Erik, ”jeg må bare gi deg et kyss for en så fin flaske.”  Jeg ble plutselig så sjenert at jeg rødmet.  ”Kristine er ukysset,” – sa en annen fyr og alle fniste.  Jeg følte at jeg ble enda rødere i kinnene og gikk inn på rommet mitt.  Jeg slengte meg ned på sengen med ansiktet ned mot puten.  Det brant og pulserte i kinnene.  Etter noen minutter banket Erik på døren: ”Kristine kan du ikke tilgi meg?  Vi sitter på kjøkkenet alle sammen og venter på deg.”  Da gikk jeg på badet og vasket ansiktet med kaldt vann, men rødfargen spredte seg enda mer.  Både nesen og hakken ble rød.  Men en jevnt rødfarge var likevel bedre enn de røde flekkene.  Da jeg kom tilbake, var konjakflasken nesten helt tom, pizzaen var spist og selskapet var i ferd med å bryte opp.  På vei mot døren ga Erik visittkortet  sitt til meg.

 

Det plaget meg at jeg jeg hadde oppført meg så dumt den søndagen.  Jeg bestemte meg for å sende e-mail til Erik.  Adressen hadde jeg på visitkortet hans.  Jeg skrev: ”Jeg vet at jeg oppførte meg dumt på søndagen, men var så snill å ikke dømme meg etter det. Under andre omstendigheter kan jeg virke helt annerledes.”  Så kom det et svar: ”Kristine, jeg tviler ikke på at du er et ordentlig menneske med et positivt livssyn.  Det eneste som var dumt var at jeg ikke fikk anledning til å kysse deg.”  Mailen hans hadde en flørtende tone.  Han forventet vel at jeg skulle svare med samme mynt og skrive noe som: ”vi skal rette opp denne kyssesaken,” men jeg var i en tilstand av et permanent tungsinn.  Jeg skrev at jeg også syntes at han var en positiv person og at jeg var glad at han ikke tenkte noe vondt om meg.

 

Men ordene hans om ”et ordentlig menneske med et positivt livssyn” rørte meg sterkt.  Jeg innbilte meg at Erik forstod meg, at bak den grå fasaden av mitt nye liv så han den gamle Kristine, basket lagets kaptein. Vår brevveksling endte med det, at Erik ville ha en date med meg.  Og vi skrev også frem og tilbake om det med kysset.  Til slutt lovet jeg ham et kyss, i en spøkefull tone selvfølgelig.  Og da vi skulle avtale en date, ville han at jeg skulle komme hjem til ham.

 

***

Hos Erik var ikke noe bofelleskap, det var en treroms løftsleilighet med en terrasse og utsikt over hele byen.  De tykke trebjelkene under taket var lagt ut, grove og synlige.  Det skapte en spesiell atmosfære.  På veggene hadde Erik bilder med landskaper, som var fotografert fra luften: rød solnedgang over en grå sjø, gule åkrer og små hvite hus.  Det viste seg at Erik hadde et privatfly og han var i luften nesten hver eneste helg.  Han hadde fløyet over hele Europa, han hadde vært i Turkia og Marokko.  Bildene på veggene var hans egne.  Det var akkurat et slikt liv jeg drømte om den gangen jeg var en student i Lilleby og spilte basket, men Erik hadde fått det til.  Jeg sa til ham at jeg var imponert.  ”Det viktigste”, svarte Erik, ”er å tenkte positivt og tro på fremskritt.  Jeg er et positivt menneske”.

 

Han hadde lyst til å ta et bilde av meg.  Jeg skulle sitte med ansiktet mot lyset, men da jeg var i ferd med å sette meg ned, spurte han: ”Hvor var det kysset, som du lovet?”  Føyelig rakte jeg frem leppene mine, og berøringen gjorde meg svimmel.  Til og med lukten av Erik var fin, det må ha vært en dyr parfume.  Han tok ansiktet mitt med begge hendene og så meg rett inn i øynene: ”Du er ikke så verst”, sa han, ”frisk og ung.  Hva skal vi gjøre først, spise eller elske?”  Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.  ”Elske”, svarte Erik selv og begynte å kneppe opp blusen min.

 

Det har vært en fin og lykkelig aften.  Vi laget paella sammen, vi slappet av i bobblebadet hans, og vi elsket igjen.  Om morgen spiste vi havregrøt uten sukker, han spiste sunt og brukte ikke sukker.  Etter frokost ble han imidlertid forandret, han ble sammenknept og jeg fikk beskjed om at han måtte skynde seg på jobben.  Ansiktet hans fikk et fremmed hard utrykk, det var et advokatansikt.

 

Ja, det var en grå mandagmorgen, men plutselig merket jeg at alle forbipasserende smilte til meg.  Det må ha vært fordi jeg selv gikk rundt med et stort smil.  Kroppen min var så lett at jeg kunne fly.  Senere på dagen forsøkte jeg å ringe til Erik, men mobilen hans var slått av, så jeg har sendt ham en SMS og ønsket ham en god dag.  Mot kvelden fikk jeg en SMS tilbake.  Erik ønsket meg også en god dag.  Å ringe ham var umulig, mobilen hans var nesten aldri på, så det ble til at vi kommuniserte med meldinger.  Erik hadde ikke tid til å møte meg i løpet av uken: han måtte ut med klientene sine, og så på fredag kveld skulle han fly til Finland.    Han lovet å ta kontakt med meg så snart han skulle få tid.  Hans løfte beroliget meg.  Tiden gikk frem som en smal stripe mellom dette og neste møtet, jeg skulle bare vente.  Jeg gikk på jobb og ringte til foreldrene mine, men alt det ble så uvesentelig.  Det som betydde var at jeg beveget meg frem i tiden mot det neste møtet.  Det var et lys i tunellen…

 

Han ringte neste onsdag.  Erik hadde mye å gjøre, men jeg kunne komme til ham på torsdag kveld på den betingelsen at jeg skulle respektere at han hadde dårlig tid.  Han hadde et viktig møte på fredag.  Jo, jeg var forståelsesfull.  Cirka to timer forut før møtet fikk jeg en ny melding fra Erik.  Han hadde flyttet møtet fra syv til ni om kvelden fordi han skulle trene.

 

***

 

Erik åpnet døren og smilte.  Han har akkurat kommet ut av dusjen og korte håret hans var fremdeles våt og luktet sjampoo.  Han tok ansiktet mitt mellom hendene og sa: ”Du er så kosete og frisk.”  Da jeg ville svare noe, avbrøt han: ”Vi skal ikke snakke, nå har vi bare to timer.  La oss heller nytte hverandre”.

 

Og igjen var Erik ute og reiste.  Denne gangen var det et hasteoppdrag i Tyskland.  Et stort selskap var truet med konkurs, og Erik skulle forhandle med kreditorene.  I mellomtiden tenkte jeg mye på ham.  Jeg hadde lyst til å fortelle Erik en hel del om meg selv.  Jeg trodde, jeg kunne si det med fengslet, fordi han ville helt sikkert forstå meg.  Men igjen ble det bare et kort møte, og når jeg ville si noe, fikk jeg det ikke til.  

 

Imidlertid ringte Erik selv etter noen få dager. Det var forresten første gang at han ringte meg.  Stemmen hans var kald, som om jeg var klienten hans.  Han ville høre om den viktige saken, som jeg hadde hintet ham om.  Mitt hjerte sank.  Jeg svarte at slike ting var helt umulig å snakke om i telefon.  Erik insisterte.  Til slutt ga jeg meg og sa med en dirrende stemme at jeg hadde sonet en liten dom.  ”Det var akkurat det jeg tenkte”, svarte Erik, ”du har en bedriten fortid.”  Han nektet å høre på flere forklaringer.  ”Vi har ikke noe til felles”, freste han og slang på røret.  I flere dager ringte jeg til ham, men mobilen hans var aldri på.  Da skrev jeg en lang mail hvor jeg forklarte ham alt sammen, alt om de falske sedlene.  Svaret var kort: ”Jeg jobber som en advokat og møter mye rart i jobben min, men holder konsekvent alle de negative elementene vekk fra mitt privatliv.  Jeg har et positivt livssyn.  Jeg er et ordentelig menneske og du er ikke verdt meg”. 

 

Smerten inne i meg gikk over til sinne.  Han hadde selvbildet i orden!  Og så kom det bittre tankene om hans så kalte positivt livssyn.  Plastic - fantastic.  Noen dager senere skrev jeg et dikt:

 

Det gikk dårlig for deg i banken,

På din konto var røde tall,

Så du stod forgjeves ved skranken –

Ingen lån fikk du, i hvert fall.

 

Når det er kjærlighet du trenger,

Må du tenke på hva du gjør.

Kjærlighet, akkurat som penger,

er for dem som har mye fra før.

 

Folk flest ler når jeg leser opp dette diktet.  Morsomt, sier de.  Men jeg skrev det i fullt alvor.