Bård Rønning


	Bård Rønning leser egne dikt og prosa stykker
	Forøvrig; mitt navn er Bård Rønning, jeg har 21 1/2 år bak meg av det som kan kalles liv, tre refusjoner, to fra Cappelen og en fra Kolon, en roman som "nesten" ble utgitt på førstnevnte forlag. Nå skriver jeg ny roman som jeg er nær ved å avslutte, ellers balanserer jeg mitt sinn ved å jevnlig skrive dikt og korte "prosabiter", imaginære kakestykker for ukjente mottagere. Jeg jobber på The Bar og Cafè Fiasco i Oslo sentrum og har hatt annet arbeid som skolejobber, søppeltømming og selvmordsveiledning som inntekskilder. Velbekomme: Elvis og jeg Da Elvis åt sin siste cheese-egg-banana stirret jeg ut fra en navlekikkert: så fjell, vann og mose, forsto allerede da at depresjonen er poengløs. - Berøringen Black-metal-gitaren eksploderer i forferderlig misnøye, vi er redde begge to, det er da hun letter på kragen og leder min venstre hånd til en varm pupp. Etter det var det liksom ikke noe vits i å onanere med den høyre. - Et spurveliv Et spurveliv er å dele med bror, vi eter alle av samme smuler. Noen kasta ut en brødhaug, en trost åt godt, buken sprakk på jævelen. Vi fant igjen en lang natt, et nebb pirka meg på vingen: det var bror min med en smule til meg. - Før avskjeden Døde greiner, levende tre. En slags sykdom bugnende av symptomer som mangler sykdommers vanlige kraft. Vi myste på den kryptiske rapporten og kjente i armhulene at lymfekjertlene ennå ikke var hovne. Tiden er kommet! leste jeg på en plakat, verken raklame eller propaganda, bare nakne stemmen, en barnerumpe av lyd. Ved verdens ende sto du ensom og søkte nordlys på himmelen, du så bare stjerner men kalte det likevel for et mirakel. Bestefar tegnet en sirkel i sanden og forlot oss som et nyfødt barn, bestemor sto igjen og gråt, lot tårene viske ut streken før bølgene kom. Pappa gikk inn på sitt værelse, skrev en bok om tidevann mens bror min tuslet stille med vann til knærne. Mamma og jeg satt på kjøkkenet og ventet på en vaffel eller to, så på hverandres ringer, vi omfavnet hverandre da jeg dro. - Da Man blir lett sentmental da, sentimental Da, av å klebre glansbilder på oljeskjæret i en sølepytt, man blir lett sentimental da, sentimental Da, av å lime frimerker på brente konvolutter, av å blunke til sola som har brent din måne, man blir lett sentimental da, sentimental Da, av å skrive brev til ei dau konkubine, man blir lett sentimental da, sentimental Da, man blir lett sentimental Da. - Gud er ikke Gud er ikke Gud mer enn et århundre Da- i et nytt århundre er Gud en annen Gud Kristne blir sadister Sadister blir kristne Natta bærer ikke annen byrde enn den dagen døgnvill glemte Skuldre tar skuldres bør og alt man kan gjøre er å mene ingenting - Dimming Nok en natt med pudlene vi kaller blodhunder Har passert revy Og i revyens garderober finner vi oligarkers danderte parykker Alt var bare spill Og vi sitter en ny morgen med bitter kaffe og synes lyset er vakkert Utenfor Hvor popkornselgere fra støvete teatre slipper å konfrontere Skuffelsene Bak mørke solbriller fordi de dempet lyset litt, bare litt - Behandling og betaling Jeg forlot psykologens kontor med hull i tennene mens odontologer snakket høl i hue på meg. For seint å snu, tenkte jeg, betalte dem begge pr. faktura. - Speilbilder Jeg hører skyggene si lyset ikke eksisterer, bedre forklart: mennesker som ikke lever sier livet ikke fins at alt bak den skitne vindusruta er meningsløse kulisser mens den hygieniske navlen på den riktige siden har alle replikker - Tendens Innsatsen blant vitehungrige slagstøvler ser i den siste tiden ut til å ha gått litt ned. De er på skole og jobb, moderne forskning viser at de har en tendens til å bli impotente, ja impotente, det ser slik ut. Og alle impotente syltelabber virker å lage sin egen sylt og legge sin egen kabal på arbeidskontoret, på finèrplata. Dette er en tendens, dette er hva rapporten sier, forskningsenteret ber om forståelse, de kan godt ha tatt feil, det er kun tendens, det ser slik ut. - Fra museet Museet har gjenoppdaget mirakler fra sin kjeller, utlyser nå kjempehensikter om å tilføre nye avdelinger. De har ansatt en alkymist som vaktmester, museumsdirektøren vil kanskje si om noen år: "Faen som det var driv i den gutten!" - Antifred En militær. En pasifist. "Her har du revolusjonen din!" sa den ene og kastet ut en neve. Hvem som slo? Jeg kom ramlende inn fra en grunn himmel, tredde tunge på sverd, sank i jorden. Ganske radikalt å være mot krig når man finner freden så patetisk. - Blindpassasjer Brød, ost, skinke, majones, i parken; hun og jeg. Et spedbarn av en ektemann: jeg kjenner duften av morsmelk. I slottsparken østvendte terrasse; vi sitter stille. Oransj neon: Flimrende blinklys, posisjonsløse. Høyre. Venstre. Noen: Rett fram. Faen ta de suicidale! Gå og heng deg mann! I en legemyntes lommespeil ser jeg tusen tomme frontruter, i bagasjerommet: Meg selv. Mamma, har du nøkkelen?

Bård Rønning

leser egne dikt og prosa stykker