David Ruiz

På slutten av sekstitallet drar moren fra Norge til Søramerika som misjonær. På en misjonsstasjon i Paraguay treffer hun faren til David og sammen drar de til Norge.

David blir noen år etter født i Kirkenes.

«Vi ble i Norge til jeg fylte fem år og så reiste vi ut til Sør-amerika igjen. Vi vekslet mellom å være i Paraguay, Argentina og Brasil. Jeg har vokst opp i to kulturer og er takknemlig for det, men det har ikke alltid vært lett. Jeg snakker fem språk, noe jeg i dag setter veldig pris på. I tillegg til to kulturer måtte jeg forholde meg til et nokså pietistisk kristent miljø.»

David følte seg aldri helt hjemme i dette miljøet, og på midten av 80-tallet oppdaget han musikken.

Han fikk tak i noen Elvis- og Beatlesplater, og dette forandret alt. Han fortsatte å oppdage og utforske artister som Dylan, Cohen og Jimi Hendrix.

«Musikken har siden vært trofast mot meg» hevder David, og forteller med stor iver om skivene som har gjort inntrykk på ham gjennom tidene.

Moren var fast gitarist i den lokale menigheten. Hun lærte sin sønn noen enkle grep og dermed var det gjort, David Ruiz var i gang med sin egen musikerkarriere.

David flyttet etterhvert tilbake til Norge. I Søramerika hadde han spilt i noen band og vært aktiv innen musikk. Men det var først hjemme i Norge, etter at han spilte alene på en festival i Tønsberg (Slagendagen), at noe skjer.

«Jeg møtte Nina Lauritzen og Sandro Penzo fra Head of Promotion og de uttrykte sin begeistring for det de hørte.”

De forsatte å holde kontakt med David, og oppfordret ham til å gjøre noe ut av demoinnspillingene.

David meldte seg på by:Larm 2002 og fikk spille noen av sine låter der.

Selv om han ikke var blant de som fikk mest oppmerksomhet på by:Larm var det noen som la merke til ham. Musikkbladet Mute anmeldte by:larm CDen og beskrev Davids bidrag som ”rufsete visesang på høyt nivå”.

I VG ble David omtalt som «et låtskrivertalent.»

David bestemte seg etterhvert for å underskrive platekontrakt med VME, og 11. april 2005 utgis debutalbumet «Grass Withers & Flowers Fade».

Hjemme i Tønsberg hadde han møtt brødrene Granly, som siden har vært faste medlemmer i familien Ruiz.

Kim spiller trommer, og Kenneth bass.

«Det er som om vi alltid har kjent hverandre» forteller David fornøyd.

Bandet består også av Dan Heide og Brynjar Bøe, begge på gitarer.

Dette bandet spiller også på albumet, og er viktige fordi uttrykket ifølge David aldri ville blitt helhetlig uten disse enkeltindividene.

David Ruiz og bandet har blant annet varmet opp for Handsome Family, Dadafon og Unni Wilhelmsen i tillegg til egne konserter, og planlegger selvsagt også å turnere flittig i forbindelse med albumutgivelsen.

«Jeg er veldig takknemlig for at jeg får spille sammen med dem og jeg tror at mange vil blir overrasket når vi spiller for folk. Vi er definitivt et liveband.»

David forklarer albumtittelen «Grass Withers & Flowers Fade» slik:

«Det har lenge vært en arbeidstittel. Den første låten på skiva har den samme tittelen og meningen er at den skal være en slags prolog til hele albumet. De siste årene har mange av mine helter gått bort, blant annet Johnny Cash, Elliott Smith, Warren Zevon og Nina Simone. Jeg er utdannet sosionom og i mitt tidligere arbeid har jeg måttet forholde meg til døden. Tittelen et slags statement på det eneste sikre, vi skal alle dø en gang. Sangene er enten til noen jeg har møtt, eller egne refleksjoner om hva det vil si å være menneske. Jeg forsøker å skrive med hjertet og jeg håper at noen av låtene kommer hjem. »

«Grass Withers & Flowers Fade» er dedikert til den kanadiske singer/songwriteren Ron Sexsmith:

« Jeg har møtt ham to ganger og han er fantastisk. Han har virkelig inspirert meg, selv om jeg ikke skriver som ham. Musikken hans har virkelig vært en oppmuntring og jeg har aldri vært i tvil om at denne skiva skulle dedikeres til ham. Han er definitivt en av mine største helter.»

«Grass Withers & Flowers Fade» ble spilt inn på tre dager og låtene ble spilt inn live i studio. Låtene ble spilt inn i ett og samme rom, også vokalen, de fleste låtene på første take.

David karakteriserer sitt eget utrykk som rufsete barbent, nakent og inderlig.

Angsten for å debutere er der, men han gleder seg til å komme ut og promotere platen.

David Ruiz bor i dag i Oslo og jobber allerede med forberedelsene til neste innspilling. Men først er det utgivelsen av debuten ”Grass Withers & Flowers Fade” 11.april 2005 som gjelder.


	David Ruiz in consert
	David Ruiz (f. 1974) hevder at han er et resultat av at hans mor en gang valgte å følge sitt kall. Se en av Ruizes videoer her ( åpnes i nytt vindu ) På slutten av sekstitallet drar moren fra Norge til Søramerika som misjonær. På en misjonsstasjon i Paraguay treffer hun faren til David og sammen drar de til Norge. David blir noen år etter født i Kirkenes. «Vi ble i Norge til jeg fylte fem år og så reiste vi ut til Sør-amerika igjen. Vi vekslet mellom å være i Paraguay, Argentina og Brasil. Jeg har vokst opp i to kulturer og er takknemlig for det, men det har ikke alltid vært lett. Jeg snakker fem språk, noe jeg i dag setter veldig pris på. I tillegg til to kulturer måtte jeg forholde meg til et nokså pietistisk kristent miljø.» David følte seg aldri helt hjemme i dette miljøet, og på midten av 80-tallet oppdaget han musikken. Han fikk tak i noen Elvis- og Beatlesplater, og dette forandret alt. Han fortsatte å oppdage og utforske artister som Dylan, Cohen og Jimi Hendrix. «Musikken har siden vært trofast mot meg» hevder David, og forteller med stor iver om skivene som har gjort inntrykk på ham gjennom tidene. Moren var fast gitarist i den lokale menigheten. Hun lærte sin sønn noen enkle grep og dermed var det gjort, David Ruiz var i gang med sin egen musikerkarriere. David flyttet etterhvert tilbake til Norge. I Søramerika hadde han spilt i noen band og vært aktiv innen musikk. Men det var først hjemme i Norge, etter at han spilte alene på en festival i Tønsberg (Slagendagen), at noe skjer. «Jeg møtte Nina Lauritzen og Sandro Penzo fra Head of Promotion og de uttrykte sin begeistring for det de hørte.” De forsatte å holde kontakt med David, og oppfordret ham til å gjøre noe ut av demoinnspillingene. David meldte seg på by:Larm 2002 og fikk spille noen av sine låter der. Selv om han ikke var blant de som fikk mest oppmerksomhet på by:Larm var det noen som la merke til ham. Musikkbladet Mute anmeldte by:larm CDen og beskrev Davids bidrag som ”rufsete visesang på høyt nivå”. I VG ble David omtalt som «et låtskrivertalent.» David bestemte seg etterhvert for å underskrive platekontrakt med VME, og 11. april 2005 utgis debutalbumet «Grass Withers & Flowers Fade». Hjemme i Tønsberg hadde han møtt brødrene Granly, som siden har vært faste medlemmer i familien Ruiz. Kim spiller trommer, og Kenneth bass. «Det er som om vi alltid har kjent hverandre» forteller David fornøyd. Bandet består også av Dan Heide og Brynjar Bøe, begge på gitarer. Dette bandet spiller også på albumet, og er viktige fordi uttrykket ifølge David aldri ville blitt helhetlig uten disse enkeltindividene. David Ruiz og bandet har blant annet varmet opp for Handsome Family, Dadafon og Unni Wilhelmsen i tillegg til egne konserter, og planlegger selvsagt også å turnere flittig i forbindelse med albumutgivelsen. «Jeg er veldig takknemlig for at jeg får spille sammen med dem og jeg tror at mange vil blir overrasket når vi spiller for folk. Vi er definitivt et liveband.» David forklarer albumtittelen «Grass Withers & Flowers Fade» slik: «Det har lenge vært en arbeidstittel. Den første låten på skiva har den samme tittelen og meningen er at den skal være en slags prolog til hele albumet. De siste årene har mange av mine helter gått bort, blant annet Johnny Cash, Elliott Smith, Warren Zevon og Nina Simone. Jeg er utdannet sosionom og i mitt tidligere arbeid har jeg måttet forholde meg til døden. Tittelen et slags statement på det eneste sikre, vi skal alle dø en gang. Sangene er enten til noen jeg har møtt, eller egne refleksjoner om hva det vil si å være menneske. Jeg forsøker å skrive med hjertet og jeg håper at noen av låtene kommer hjem. » «Grass Withers & Flowers Fade» er dedikert til den kanadiske singer/songwriteren Ron Sexsmith: « Jeg har møtt ham to ganger og han er fantastisk. Han har virkelig inspirert meg, selv om jeg ikke skriver som ham. Musikken hans har virkelig vært en oppmuntring og jeg har aldri vært i tvil om at denne skiva skulle dedikeres til ham. Han er definitivt en av mine største helter.» «Grass Withers & Flowers Fade» ble spilt inn på tre dager og låtene ble spilt inn live i studio. Låtene ble spilt inn i ett og samme rom, også vokalen, de fleste låtene på første take. David karakteriserer sitt eget utrykk som rufsete barbent, nakent og inderlig. Angsten for å debutere er der, men han gleder seg til å komme ut og promotere platen. David Ruiz bor i dag i Oslo og jobber allerede med forberedelsene til neste innspilling. Men først er det utgivelsen av debuten ”Grass Withers & Flowers Fade” 11.april 2005 som gjelder.

David Ruiz in consert

David Ruiz
in consert