NOEN DIKT:

FESTNINGENE

Svetten dryppet fra nattens armhuler,

  da vi la oss som to festninger mot hverandre i mørket.

Uinntagelige for alt som kalles lykke.

 

Du hadde vært utilnærmelig hele dagen,

 som eide du en sannhet alene: Du stampet

som et skip over gressets sykgrønne bølger.

 

I drømme antok du enorme dimensjoner: Ble stor

   som en Buddhastatue i din uutgrunnelige visdom.  

Jeg krøp som en maur over dine kjempeføtter.

 

Brystene dine var hellige: Bare de innviede

   hadde lov til å røre ved dem: De hang som to store

terasser utover din arkitektoniske mesterverk-kropp.

 

Jeg klatret med maurføtter inn i ditt øre,

   kilte deg på leppene med klissete små føtter,

men du var for stor til å merkes med noe så lite.

 

Du produserte kraft til hele naturen: Øynene dine

   hadde omkretsen til et møllehjul, hodet drev verdens

elektrisitetsverk. Og jeg ønsket bare å drepe deg i min avmakt.

 

Men da jeg våknet om natten og hørte snorkelydene dine,

   tenkte jeg: Min kjære, vi er døde begge to:

Langsomt drysser vi ned i kirkegårdenes askebegre.

 

VÅREN LIGNER PÅ HJERNEN

 

Våren ligner på hjernen:

Det isharde kraniet skåret opp og brettet til side

for noe nytt, nakent og nødvendig.

Du ser de kvalmende koblingene blottlagt

i vinterens kalde disseksjonssal.

Så bar og beskyttelsesløs er den

at det gjør vondt å kjenne.

Lyset er så skarpt at man må snu seg vekk.

 

Kulden skjærer nådeløst som en skalpell.

Trærnes røtter er knudrete som ventrikler

og vinden feier som en glemt tanke

gjennom de følsomste delene av nervesystemet.

- Slumrende impulser begynner å leve -

mens bakhjernen fremdeles ikke

har kommet seg etter slaget fra kulden i Januar.

 

Men endelig begynner også den å våkne.

Du kan kjenne det gnistre og lyne

av nye innfall, nye sammenkoblinger,

det oppstår et blitzregn av uante forbindelser

mellom de hukommelse og fantasi.

Uten beskyttelse er den, men hemmelighetsfull likevel,

for aldri kommer du tilbunns i hjernens

myrlendte mysterium.

Se, du vasser til knes i en gåte!

 

Det er våren. En kjempediger all-hjerne,

som lynet kan slå rett ned i. Så følsomt genial

at det halve kunne vært nok, eldre enn tusen år,

med generasjoner på generasjoners oppsamlede hukommelse.

 

ODE TIL BYEN BEELZEBUB

 

Til byen Beelzebub kom jeg

en dag i April med sko som gapende krokodiller,

mens røyken veltet ut av skorteinspipene.

 

Beelzebub by! By som jeg aldri forlater!

Jeg hostet og kjøpte en sandwich bak en glassdisk.

Ekspeditrisens hender lignet utslitt sandpapir.

 

Og jeg tråkket over broene, pustet på rutene,

kastet utbrukte illusjoner til byduene,

smurte ansiktet inn med tang, grus og kreosot.

 

Jeg møtte ingen som ikke hadde bodd her lenge.

Alle hadde grodd fast som gammeldagse

gasslyktestolper i asfalten de engang lekte på.

 

Beelzebub by! By som jeg alltid forlater!

Da jeg tråkket ut av deg på skjevgåtte hæler,

kysset jeg et barn på pannen. Og lo.

 

Beelzebub by! By med kreftsyke lunger!

 

VINTERRAPPORT

 

Utenfor faller sneen i kladdeboktykke mengder.

Lass på lass med ubeskrevne ark. De rekker snart opp

til vinduet mitt i femte etasje. Vinteren går over sine bredder.

 

Jeg sitter ved skrivebordet som en lærer foran kateteret,

og beundrer papirmengden. Så mange ubeskrevne ark.

De faller over menneskenes hoder og gjør dem hvite som nonner.

 

Jeg ser på barna der nede. De sitter stille på parkbenken

og svarer på eksamensoppgaven: "Undring over livet og døden."

Og langsomt blir lyset trukket av gaten som en strømpe.

 

Jeg sitter alene igjen. Kilo på kilo av tyngende sne

luter seg innover vinduet. Presser ribbeina som sprinkler mot kroppen.

Hjertet dunker mot innsiden av magen med bomullsdumpe slag.

 

Langleggede skygger danser over sneen. Så vakre skygger!

De ligner gammeldagse prostituerte i dansende rekker.

Og jeg ønsker bare å kaste meg ut av vinduet.

 

CRUISE

 

Den annens ansikt, bygget av natt og kulde,

seilende gjennom mørket, er som isfjellet

for Titanic: Stort og fullt av undergangsmuligheter.

 

Himmelen er fullbooket med stjerner:

Universet er sprengt. Det spilles musikk på dekk.

(Og det klirrer av isterninger mot krystallglass,

 

der de seiler gjennom iskaldt vann med innbruddssikre

skott mellom tanke, innlevelse og fantasi.)

Kapteinen har fortalt av skipet ikke kan synke,

 

men et isberg glir frem på havets grønne filt: Truende,

mørk og med en skygge større enn jordens,

lager det en ripe i passasjerenes glatte overflate,

 

- det vokser fra dverg til kjempe på fem sekunder!

Nå står de skrekkslagne med en drink i hånden:

Selvsikkerhetens myke teppe glir vekk under dem,

 

og et øyeblikk stirrer de inn i hverandres ansikter,

i et gjenkjennelsens varmesøk. Men natten

har gitt dem fremmedgjøringens spøkelsesaktige gips,

 

og bak dem ruver isfjellet, letter enn luft,

tyngre enn månen. Alles blikk er som frosne dammer.

Orkesteret begynner plutselig å spille høyere.

 

VANN

 

De dagene jeg brukte til ingenting som helst

skal jeg huske som de mest innholdsrike.

De dagene jeg bare holdt hendene under iskaldt vann

til jeg ikke kjente dem lenger, eller lå

på ryggen som en flodhest i en strømmende elv.

 

Som mest innholdsrike vil jeg huske de dagene

de jeg satt stille og lyttet til den idiotiske susingen

i vannrørene, eller kjente vannet i min egen kropp

stige og synke som atlanterhavet under påvirkning av månen.

Disse vil jeg huske som mine mest eventyrlige dager.

 

Alt annet vil være glemt, hvisket ut som når svampen

hvisker ut kritt på en tavle. Og fordi vann lever,

stiger det spor av sviende vann opp i øynene mine

når jeg forsøker å overdøve vannet i mitt eget indre,

eller skriker for ikke å kjenne mitt eget vann.

 

Med hodet senket i badekar med vann skal jeg dø,

og ørene mine skal slå knopper som blødende roser.

Ut av halsen min skal det fosse en fontene av vann,

som en utørst vandrer kan drikke seg utørst på.

Og på gaven min skal det stå: Han var som rustent vann.

 

 

HENDER. BARNDOM

 

Fars hender er lastebiler

fulle av lys.

De frakter omtanke til hele meg.

Og stemmen hans

vikler seg som et varmt teppe

rundt kroppen min.

 

Mors hender

er omtenksomme

guirlandere. De vokser

og vokser

som omtanke på speed, slanke

lange og krevende.

 

Heler meg

og kveler meg.

 

 

BROENE I PRAHA

 

Broene i Praha er ikke som regnbuer.

Man kan gå på dem, og de

forsvinner ikke når det slutter å regne.

 

Allikevel har de mye til felles med regnbuen:

Det samme sløret av uvirkelighet preger dem,

det samme draget av drøm ligger over dem.

Å se en bro i Praha for første gang: Det er

som å bli forelsket i en nonne.

 

Og allikevel er det vitenskap nok i dem.

De sprekker ikke selv for bomber.

En kveld så jeg Ophelia flyte her nede

med håret utstrakt,

og jeg kunne ikke redde henne.

 

Hun fløt baklengs nedover strømmen

- og lignet en vindmølle av søvn under meg.

 

 

 

 

 

HENGEBRO. ODE TIL VENUS FRA WILLENDORF

 

Magen din gynger som en hengebro. Hvordan ble den slik,

og hvor mange menn har vært ute og gynget på den?

Der oppe, forestiller jeg meg, har de den praktfulleste utsikt,

ikke bare til brystene og til venusberget, men til hele landsbyer

der mennesker går omkring og gjør sine daglige gjøremål,

vasker klær, spiser middag, elsker med hverandre og bader i den store elven

 

som renner så tett og stri under deg. De gynger og ønsker bare

at dette aldri må ta slutt. Magen din er praktfull, magen din er suveren,

og fordi vi lever i de flate magers tid, skiller du deg elegant ut

med denne Da Vinciske konstruksjonen av en mage, som alle må stirre på.

Og fordi jeg kom fra fornuften med galskapen i behold

og ikke eier frykt, skal jeg spørre om tillatelse til å klatre opp på den.

 

Jeg skal holde meg fast i håret ditt, så jeg ikke faller av,

mens jeg hvisker at jeg elsker din sindige konstruksjon, fra føttene til hårrøttene,

blodårenes spente rep under huden. Du er en så erotisk bro

at du svarer tilbake på alle mine bevegelser, og vi gynger i samme takt,

mens en kø av kåte skyer driver over oss, og sprøyter

sitt regn nedover kroppene våre, og blander seg med min sæd.

 

HVEM ER DENNE BLOMSTEN

 

Hvem er denne blomsten med hengende hode?

Hun er ingen blomst, hun er et menneske,

og svir deg til kull ved første berøring.

 

Du som ler i den feite, overoptimistiske sola,

vet ingenting, du er et barn, den bortskjemte gleden din

legger seg som et fettlag over denne dirrende urolige dagen.

 

Hun har vært innestengt i sin egen sikringsboks så lenge

at det spruter illsinte gnister, hun kan forsyne en hel by med strøm,

og endatil ha hundre desperate dikt til overs!

 

Hun er så morsom i den røde kjolen, hopper opp og ned,

en kenguru med overdreven taletrang, ordene stokker seg i munnen,

men legger seg som cyanid på bunnen av kaffekoppen din.

 

Det roper utover denne idiotiske dagen:

"Ligg unna, jeg er minebelagt område!" Men nettopp

derfor trekker hun til seg alle slags fredsgærninger,

 

Og selv ikke de som har vært på den andre siden av forstanden,

som har spilt piano med tennene, danset istappdansen,

kan gå på hennes dikt uten å dø.

 

Og hvorfor ble det plutselig så jævlig mørkt?

Var det sola som la hodet i ovnen? Eller

du som møtte din gale halvsøster?

 

S. P. Tilegnet.

 

 

TYNGENDE, SYNGENDE SYNER

 

Spør meg ikke hvorfor

jeg ikke våger bli meg selv,

- det spørsmålet er så stort og tungt

at en elefant ikke kan bære det på ryggen -

 

spør meg ikke hvorfor, spør meg ikke!

jeg alltid går i utakt med alle andre

og aldri våger gå i min egen rytme

- det spørsmålet er så stort og tungt

at en rakett ikke kan kjøre det til månen -

 

spør meg ikke hvorfor

livsrytmen min er jevn og kjedelig

som et tikkende ur i et borgerlig hjem

- spør meg ikke!

Det spørsmålet vil synke

til bunns i meg og bli der for resten av livet!

 

Hver dag må jeg slepe omkring

på alt det som ikke er meg:

Falske og lånte begreper, løgnaktige attityder.

 

Jeg ser alt jeg kunne og skulle ha vært

pile som kåte rotter fra verdensskipet.

Og drukne.

- Tyngende, syngende syner.

 

SLYNGEN

 

På denne jord er jeg en slyngekaster

Jeg slynger alt…men når jeg ikke slynger

blir kroppen min som død - fordi det haster.

 

Jeg slynger alt som trekker ned og tynger.

Jeg slynger bilder fra den mørke sjakten

av angst, som folk som ellers aldri synger

 

kan synge langsomt frem - mens de slår takten.

Er døden ond? Jeg står mot Goliath

som David, kaster stein mot overmakten.

 

Jeg kaster meg mot eksistensens natt,

et spørsmålstegn mot ukjent stjerneklynge.

Min fødsel drepte meg…jeg ble bedratt

 

av dette liv, og derfor må jeg synge.

Mitt neste kast vil gå i hvilken retning,

til himmels, eller mot en søppeldynge?

 

Nei, blind er jeg og blind blir all min gjetning.

 

IKON

 

Fordi hun ga alle

det de innerst inne lengter etter,

kalde de henne en hore

og steinet henne på torvet.

Man skulle tro de levde

i steinalderen,

sånn som de kastet steiner.

 

Fordi hun ikke kunne skille

mellom fysisk og åndelig kjærlighet

men gnistret det sammen til en

i en gnostisk, kjødelig kjele,

kalte de henne en tøs

og kastet forakt i hodet hennes.

 

For farlig, farlig er det å elske

uten forbehold

eller baktanker, gi kjøtt og hud

til klaprende skjeletter

som ber om ømhet,

- men forakter ømheten

i neste øyeblikk.

Frihetens deres var gullbelagt

med fordommer!

 

Og derfor måtte kirken

stenge henne ute, og derfor måtte

konene la sladderfroskene hoppe

fra tunge til tunge,

fordi hun elsket like sterkt som verden,

og fordi hun kastet kjærligheten

som en fakkel

- inn i øynene på deres tørre

papirgud.

 

ETTER DEN MODERNE KONSERTEN

 

Etter å ha hørt den moderne konserten

var hodet mitt fullt av løse biter

som skranglet rundt i hjernekassen

som spikre i en spikerboks.

Og søvnløshetens tube vedble med å spille

hele natten igjennom,

alene, uten orkester

spilte den bassmørke skyer frem,

som møtte hverandre og tordnet stille latter

ned over kroppen min.

Etter å ha hørt den moderne konserten

drikker jeg morgenkaffen på en annen måte enn før:

Med bevissthet om at vektløshet

plutselig kan inntreffe

og at kaffen da vil sveve rundt i rommet

mens jeg forsøker å lepje den opp

med min slabrende tunge.