KURT SWEENEY

GJENDIKTNINGER FRA U.S.A.

Tre amerikanere som delvis overlapper hverandre i tid; Emily Dickinson, Wallace Stevens og Charles Wright – et tidsrom som strekker seg fra da Dickinson skrev sine første dikt seint på 1840-tallet og fram til Charles Wright som fortsatt gir ut nye diktsamlinger i dag. Dickinson er oversatt til norsk av bl.a. Inger Hagerup og Paal Brekke og finnes i forskjellige antologier. Hun publiserte ingen samlinger i sin egen tid, diktene er stort sett uten titler og har derfor nummer. Stevens ga ut en rekke samlinger f.o.m. debuten ”Harmonium” i 1923, og er blitt stående som en innflytelsesrik poet i den engelskspråklige verden. Wright har publisert siden midt på 60-tallet og underviser i dag ved et universitet på østkysten. Både han og Stevens venter fremdeles på å bli presentert i bokform her i landet. Jason Ranek er bosatt i Tønsberg med sin norske familie, har publisert samlingen ”In the Garden of the Midnight Sun” i 1999, kommer neste år ut med samlingen ”A Way of Being in the World”, og skriver nå på et større arbeid basert på Vigelands skupturer i Frognerparken. Alle dikt av ham presentert her på norsk er fra dette arbeidet.

 

 
Knut Sweeny på Volapüks Vårfestival 2006 foto: Hans Broch Nielsen

 

WALLACE STEVENS (1879-1955)

 

 SØNDAG MORGEN

(Sunday Morning)

                                       I

 

Morgenkåpens mjuke fred, og sterk

Kaffe og frukt i en stol i solen,

Og en tropefugls grønne frihet

På et teppe forener seg for å

Løse opp hellig stumhet fra gammel ofring.

Hun drømmer litt, og føler den gamle

Katastrofen som trenger seg mørkt på,

Slik en ro blir mørk blant fyrlykter.

Den duftende frukten og fuglens grønne fjær

Er som ting i et opptog for de døde,

Som snor seg lydløst over et helt hav.

Dagen er som et lydløst, helt hav,

Lagt stille så hun i drømme kan gå

Over vannmassene, til tause Palestina,

Stedet der blodet og graven regjerer.

 

                                       II

Hvorfor skulle hun gi sitt beste til de døde?

Hva er guddom som bare framtrer

I lydløse skygger eller drømmer?

Finner hun ikke i solens stråler,

I duftende frukt og grønne fugler, eller

I jordens skjønnhet og lindring,

Ting like kostbare som himmelens idé?

Guddom må leve inne i henne:

Som regnfølelser, eller snøfallsstemning;

Som ensom sorg, eller den høye gleden

Når vårskogen våkner; som vindblåst

Lidenskap på våte høstnattveier;

Alt det gode, alt det vonde, og også

huske sommerkvisten og vintergreinen.

 

                                        III

 

Skyenes Zevs var ikke kvinnefødt.

Ingen mor ga ham melk, ingen god jord ga

Hans myteperson faktenes store stil.

Han gikk blant oss, som en konge – stille,

Sikker – går rundt i sin egen hjorteflokk,

Til blodet i oss, blandet sammen med kysk

Himmel, fylte begjæret så totalt opp

At hver hjort skimtet det i en stjerne.

Slår blodet vårt feil? Eller blir den til

Paradisets blod? Skal jorden bli det

Nærmeste som vi kommer Eden?

Himmelen blir bedre enn den vi ser nå,

En del av både slitet og smerten,

Nesten like viktig som kjærlighet,

Ikke bare et blått og kaldt skille.

 

                                          IV

 

Hun sier, ”Det er nok å se fugler

Som før de flyr prøver ut i søte

Spørsmål om duggen på gresset eksisterer;

Men når de forsvinner, og gresset blir

Borte for godt, hvor er da Paradis?”

Det finnes ingen form for profeti,

Ingen mytologisk dyr fra graven,

Eller skinnende underverden, eller

Øy som gir sjeler et harmonisk hjem,

Ingen visjon i sør, ingen skypalme

I øverste himmel, som har holdt seg som

Grønne April har; som vil holde seg

Som minnet hun har om søte fugler,

Eller behovet for Juni og kveld, kom –

Plett fullført av svalevingens tupp.

 

                                            V

 

Hun sier, ”Jeg har nok men føler fortsatt

Noe som ber om udødelig fryd.”

Døden er skjønnhetens mor; det er hun

Som skal gi oss alt vi ønsker og

Drømmer om. Strør hun glemselens jevne

Bladteppe over alle veier der vi gikk,

Retningen sjuk sorg tok, hver eneste av de

Der det smalt en seiers messingklang, eller

Elskende ømt hvisket sin intimitet,

Får hun også bøk til å skjelve i solen

Så jenter som satt og så rett ned i

Gresset reiser seg opp og står på beina.

Hun får gutter til å stable ny frukt

På bortglemte fat. Jentene smaker

Og går lidenskapsfullt gjennom bladteppet.

 

                                            VI

 

Gjør døden ingen forskjell i Paradis?

Faller aldri moden frukt der? Eller henger

Greinene fulle i sin himmelske sky,

Frukttunge, som også ligner på jorden,

Med vassdrag som våre som søker hav

De aldri når, samme strandbredder som

Aldri kjenner at bølgene slår?

Hvorfor legge frukt på de breddene,

Eller spre fruktduften langs de strendene?

Hadde de bare våre farger der,

Silken vi vever i ettermiddagen,

Strenger vi plukker på sløve gitarer!

Døden er skjønnhetens mor, mystisk, og

I hennes brennende barm finner vi

Jordens mødre som venter, søvnløse.

 

                                 VII

 

Spenstig og følelsesfullt skal menn i en ring

En sommermorgen sammen synge ut

I største jubel sin pris til solen,

Ikke som gud men som en mulig gud,

Naken blant dem, som et utemt opphav.

Og sangen synges som sangen om Paradis,

Fra blodet og opp igjen i skyene;

Og i hver sangstemme vil etter hvert tone

Deres mesters nytende vann og vind,

Trær, som erkeengler, dalføres gjenklang,

Som synger blant hverandre lenge etterpå.

De skal kjenne godt et himmelsk fellesskap

Mellom menn som dør og sommermorgen.

Og hvor de kom fra og hvor de skal gå

Vil duggen på beina deres vitne om.

 

                                  VIII

 

Hun hører, på vei over lydløst vann,

En stemme si, ”Graven i Palestina

Er ingen sted der sjelene venter.

Det er Jesus´ grav, der han engang lå.”

Vi lever i solens gamle kaos,

Eller eldste bånd mellom dag og natt,

Eller øyboers usikre, ensomme frihet,

Uten noen vei vekk fra vannmassene.

Hjort går oppe i våre fjell, og rype

Plystrer rundt oss sine frivillige skrik;

Bær modner seg søte i utmarken;

Og innunder himmelens store kuppel,

Om kvelden, gjør lette flokker med duer

Tvetydige bølgebevegelser

Nedover mørket, på utspredte vinger.

 

 

OM MODERNE POESI

(Of Modern Poetry)

 

Tankens dikt som finner ut hva som vil

Være nok. Men som ikke alltid måtte

Finne: scenen var klar; det som sto i

Manus ble gjentatt.

                               Så ble teateret

Forandret. Fortiden var en suvenir.

Det må leve, må lære seg hvert steds stemme.

Må konfrontere tidens menn og møte

Tidens kvinner. Og må tenke på krig

Og finne ut hva som er nok. Og lage

Seg en ny scene. Og stå på den scenen

Og, som en evigsulten stemme, langsomt

Og gjennomtenkt, si de ord som i øret,

I tankens fineste hørsel, gjentar,

Nøyaktig, det den vil høre, når et

Usynlig publikum hører, ikke

På stykket men sin egen stemme

Som blir sagt som to personers ene

Følelse, to følelser som blir en.

Stemmen står metafysisk i mørket, slår på

Et instrument, slår en tjukk streng, som lager

Lyd som plutselig klinger riktig,

Korrekt gjengir tanken, og kan hverken ta

Tonen under eller tvinge den over.

Det er

Å finne komplett, som en mann som står på

Skøyter, en kvinne som danser, en kvinne

Som kammer håret. Diktet tanken fant.

 

 

IDÉ OM ORDEN VED KEY WEST

(The Idea of Order at Key West)

 

Hun sang om mer enn sjøens eget salt.

Vannet ble aldri til tanke eller stemme,

Som en kropp helt kropp, som flagrer sin

Tomme skjorte; men i sin mimikk

Slapp den ut rop, ga alltid et rop som

Ikke var vårt men likevel ble forstått,

Havets egen umenneskelighet.

 

Sjøen var ingen maske. Og ikke hun.

Sang og vann var ingen blandet klang

Selv om det hun sang var det hun hadde hørt,

For sangen uttalte hun ord for ord.

Kanskje det rørte seg i alt hun sa

Vannet som kverner og vind som gisper.

Men det var hun og ikke sjø vi hørte.

 

For hun satte sammen sin egen sang.

Sjøen med sin hette og tragiske gest

Var bare et sted der hun kunne synge.

Hvem sin sjel? sa vi, fordi vi visste

Det var den vi søkte etter og også

Ofte ville spørre om mens hun sang.

 

Om det bare var sjøens mørke stemme

Som kom opp, farget av alle bølger;

Eller stemmeklangen fra en ytterste

Sky, fra korall sperret inne bak vann,

Ville det være den klareste luft,

Luftens tunge tale, sommerlyden

Alltid gjentatt hver sommer og aldri

Noe mer. Men det var mer enn en lyd,

Mer enn stemmen hennes, og vår, blant

Alle meningsløse fall i vann og vind,

Kunstferdig avstand, bronseskygger på

Høye horisonter, fjellstore landskap

I hav og himmel.

                           Stemmen hennes ga

Det himmelblå sin klareste forsvinning.

Hun målte for timen en egen tid.

I sin sangverden sto hun som eneste

Kunstner. Og når hun sang mistet sjøen

Alt salt og vann for å bli det som skjedde

I selve sangen. Og mens vi så hun

Gikk der på egen hånd, visste vi at

Eneste verden som eksisterte

For henne var den hun laget sangen i.

 

Ramon Fernandez, når sangen holdt opp

Og vi snudde oss mot byen, si hvorfor

Lyset som lå og skinte på vannet,

Lyset fra båtene ankret opp der,

Mens natten falt veltende i luften,

Mestret natten og skilte sjøen ut,

Ga hvert klima farger og hver pol sin brann,

Ga natt sin faste, magiske fordypning.

 

Ramon, dette raseriet etter orden!

Rasende lage ord som ordner sjøen,

Ordner inngangen til fjerne stjerner,

Inn til oss og alle våre opphav,

Med skapere klang, mer sjelsterke oppganger.

 

 

 

FORORD TIL HVA ER MULIG

(Prologues to What is Possible)

 

Tankene var lette som en enslig person i en båt

        til havs,

En båt ført framover av bølger som ligner et lysende

        roermannskap,

Som ror åren, som om de er helt sikre på kursen mot

        målet sitt,

Og bøyer seg ned og drar seg rake opp igjen med

        trehåndtak,

Våte og skinnende i sin store, hele

        bevegelse.

 

Båten var av stein som hadde mistet all vekt og som

         tyngdeløs

Bare hadde beholdt opprinnelsens sterke, sjeldne glans,

Så han som sto støtt oppreist i båten og så framfor

         seg,

Ikke så ut som en som skulle ut og vekk fra alt

         det velkjente.

Han hørte til og var del av fartøyets fjernt-fremmede

          utgangspunkt,

Del av flammespeilet på framstavnen, symbolet, uansett

          hva det var,

Del av den glassaktige kjølen som seilte over

          saltvannsskummet,

Ensom på reisen, som en lokket med av en stavelse

          uten betydning,

En stavelse han med stor overbevisning følte

Eide en betydning han ville ha adgang til,

Betydning som, når han gikk inn, ville knuse båten og

        stanse mannskapet opp,

Som ved midt i et mål, et øyeblikk, stort eller

        lite,

Langt fra hver strand, fra hver kvinne og hver mann, uten behov

        for noen.

 

 

                                         II

 

Metaforen skremte. Tingen han ble sammenlignet

        med

Var umulig å kjenne igjen. Likhet med ham gikk

        bare så

Langt, og ikke lenger, eller det var mellom ham og de

Tingene han ikke gjenkjente noe som skulle

        kunne se kjent ut,

Noe og noen inne i hypotesene som

Mennesker tenkte over om sommeren mens de halvveis lå

         og sov.

 

Hvem, for eksempel, var inni ham, som fortsatt ikke var

          sluppet løs,

Snerret og ventet, på ham, som våknet og oppdaget,

Som om alt han hadde arvet av lys plutselig økte

Gjennom en fremmed farge, en ny og usett, svak skjelving,

En enslig ildtunge, som slikket kraftig, som han ga

          både

Navn og forrang framfor sine hverdagslige vanlige –

 

En tunge som ga de virkelige tingenes stemme mer,

Slik noe som er først å se blant trær i Nord

Gir dem hele stemmen som stammer nede fra Sør,

Slik det første lyset på kveldshimmelen om våren

Skaper, ved å gi alt, et univers ut av ingenting,

Slik blikk eller berøring viser langt mer enn man venter. 

     

 

 

TRETTEN MÅTER Å SE SVARTTROST PÅ

(Thirteen Ways of Looking  at a Blackbird)

 

 

                                           I

 

Blant tjue snødekte fjell

Rører det seg bare

Svarttrostens øye.

 

 

                                          II

 

Jeg var av tanker tre,

Som treet

Der tre svarttrost sitter.

 

 

                                          III

 

 

Svarttrosten virvler i høstvinden.

Som en liten del av mimespillet.

 

 

                                          IV

 

 

En mann og en kvinne

Er en.

En mann og kvinne og en svarttrost

Er en.

 

 

                                           V

 

 

Jeg klarer ikke velge mellom

Gleden ved ord bøyd

Eller ord slengt ut,

Svarttrost som plystrer

Eller etterpå.

 

 

                                            VI

 

 

Istapper fylte hele vinduet

Med rått glass.

Svarttrostens skygge

Gikk der, fram og tilbake.

Stemningen

Så i skyggen

En årsak uten formulering.

 

 

                                            VII

 

 

Tynne menn i Haddam,

Hvorfor tenke på gullfugler?

Ser ingen svarttrosten som

Går rundt kvinnene som

Står rundt dere?

 

 

                                           VIII

 

 

Jeg vet om ordtoner

Og klar, kraftig rytme;

Men vet også at

Svarttrosten er en del

I det jeg vet.

 

 

                                            IX

 

 

Dit svarttrosten fløy og forsvant

Viste kanten

På en av mange sirkler.

 

 

                                             X

 

 

Å se svarttrost

Som flyr gjennom grønt lys

Ville også få deilig lyd

Til å skrike ut skarpt.

 

 

                                            

                                           XI

 

 

Han red gjennom landet

I en glassvogn.

Og kjente frykt én gang,

Når skyggen fra kjøretøyet

Fikk ham til å se

Svarttrost isteden.

 

 

                                           XII

 

 

Elvestrømmen går.

Svarttrosten flyr sikkert.

 

 

                                           XIII

 

 

Kvelden kom allerede klokka tolv.

Det snødde

Og skulle fortsette å snø.

Svarttrosten satt

På ospegreinen.

 

 

 

CHARLES WRIGHT (1927 - )

 

 

 

HYLLE  PAUL CÉZANNE

(Hommage to Paul Cézanne)

 

Om natten, i månens fiskelys, holder de døde varmen

I våre klær, og strør jordene.

Vi samler det om morgenen, duggvått papir og

     tøybiter.

Som oss, bryter de sitt lys. Som oss

Sier de det samme om igjen, vil ha det helt riktig.

Som oss, roter vann opp deres navn.

 

Iblant ligger de som blad i sine små skip, og krøller seg rundt

       kantene.

Kommer iblant inn, i våre sko, og går

Fra speil til speil.

Eller ligger hos oss med hanskene tatt av

Og tar på kroppen vår. Eller hvisker i

I en krok. Eller venter som konvolutten på pulten.

 

De strekker seg fra krysantemum.

De sender beskjeder gjennom havreaksen.

De gir svar som ruster på stengler og tørre blad.

 

Vi gnir dem av huden.

 

Hvert år er døde mindre døde, og trykker

Nær overflaten på alt.

De begynner å huske tausheten som tok dem dit.

De begynner å telle opp det inntjente i sine skitne hender.

 

Brilleglass løsner, og flyter som små korn tilbake til standbredden.

De peker på sine favorittord

Som gror rundt dem, som viser seg som dem for første gang:

Tett ved hver betydning åpner de seg opp.

 

De står der, vage, uten vondt,

Med uerstattelig jord under neglene.

De står der, og tilbake kommer

Musikken fra alt, stavelsene

 

Fra stolen som brenner, fra lysets livsformer.

Tilbake kommer alt.

Og det de gjentar, og det de

      gjentar,

Er sangen våre fedre synger.

 

I brattheng, i sukk,

Forklarer havet seg, rygger fra og fyller

De rom den ikke kan unngå, rom

I svarte sko, med blikket revet opp knyter de hender:

Vi ser på oppe fra toppen,

Havet eser og synker, rommet

Fylles og tømmes, horisontbladet

Lyner tidlig kveldssol.

 

De døde er alltid der

I havets hvite munn.

På nytt og på nytt, gjennom tenner, forteller

De fortellingen som enhver kan utenat:

Husk på meg, si navnet mitt.

Når månen drar gjennom skjorten,

Når vannets hånd står og blir til lysets hånd,

Husk på meg, si navnet mitt .

 

De døde er kadmium-blå.

Vi sprer dem fra paletten som flate og blokk.

 

Vi legger dem lagvis, strøk på strøk

I trinn og økende masse, i loddrett opp fra jorden.

 

Velge, og så legge dem inn,

Blå og en blå og en pust,

 

Sirkel og klatt, kors, kryss, krok, og hull,

Legge dem i lag. Vi myser og gjør dem som linjers terrasse.

 

Og vi kommer imellom, og roper ut,

Og stirrer opp mot himmelens skyvindu,

 

Og beføler snodd sypress.

De døde skjønner dette, og holder kontakt,

 

Hånd rasler med hånd i sitrontrærne,

Flagg, og fra hatets store sil

 

Til pulver og ingenting.

Døde er kadmium-blå, og de forstår.

 

De døde blir hos oss.

Som skygger vugger de i hagen, reine, svarte,

Mellom eiketreet og parasollen.

 

Over oss er de svære i natteluften.

I høyt gress snur de med Dyrekretsen.

Under beina våre er de hvite med snø fra tusen år.

 

De har med fargetråd og silke i kurver

For å ordne på det vi går rundt kledt i,

Legger opp, syr, setter i knapp, ny lapp.

De ligger som sting i skjorteermet, holder oss sammen.

 

De blåser bort siste blad.

De sklir som en flom inn i himmelens strøm.

Overalt flyr de.

 

De døde er knep og forsvinning

Vi tror på. som plommeblomster, som hvite penger fra regn.

De sukker i lommer inni luften.

 

De venter oss inne i våre rom,

Små, lysende kloder

I innerste hjørnet, nær taket, svever, tenker

        våre tanker.

 

Ofte rekker de ned en hånd,

Eller gir et ord, løser oss fra kroppen så vi blir som dem.

Vi ser kroppene våre som ligger på sengen.

 

Vi ser og snur oss vekk og går.

 

Og slik blir vi det vi ville bli,

                                               preteritum og forvandlet,

En kule, en lysskive,

                                 sang uten ord

Og vi snakker om oss

I tredje person, mens vi ser armen

Fortsatt løftet fra sengen, fingrene flammer som slikker den tømte luften.

 

Men får høre det er for tidlig.

Får høre vi må snu om, legge oss ned, la armene hvile langs

       kroppen,

Stemmene stiger mot oss som dis

 

Og dugg, det går bra, går bra, går bra . . .

 

De døde faller rundt oss som regn.

Kommer ned fra siste sky i seint lys for siste gang

Og siler ned i jorden.

 

De lener seg oppoverbakke og ser mot nord.

                                                                       Som gress,

Bøyer de seg mot sjø, slår de mot kveldsolen.

 

Vi ornamenterer og syr sammen.

Men hva bryr døde seg om ordenes marginal,

Trygge som de står kledt i melk?

Hva bryr de seg om en ny stils brautende fasong?

 

Og hvem vet om den snøen vi har i hjertet

Er prinsipp stort nok?

 

Våren plukker vindens hårstrå.

Høyt i natten blir speilet heist opp og teppet tatt av.

I det snor vi som stjerner.

 

Foran oss, gjennom mørket, slår de

Døde sine trommer og roter opp gule blad.

 

Vi er her, med beina i jord, og hoder slengt opp mot natt,

Mens stjerner strømmer og blomstrer bak trærne.

 

Det gryr, skyer samles, vi ser

Fjellet gli fra øst på dalbunnen,

Komme sammen i rykk og napp.

Bak sitt slør, ruller karlsvogner rolig

Bortover himmelen, kongelig som svart kaffe . . .

 

Hvem sin salve går god for de døde?

Hvem sin tunge biter så lite at den taler for dem?

 

Det vi får i drømmer skriver vi i fargen blå,

Eller som notiser til skyene.

Vi venter om kvelden på regn og klar himmel.

Våre ord er ord for støvet, lagt i undertoner,

Vårt kroppsspråk lindring for vinden.

 

Vi sitter på bar bakke og strekker lemmer,

Hamstrer sorgens små tuer samlet sammen i hjertet.

 

BARNDOMS KROPP

(Childhoods´Body)

 

Dette et tau stjerner jeg har festet til hånden.

Dette et tog som drar de dødes veike fingertrykk.

 

Det er ikke nok å synge og begynne igjen.

Det er ikke nok å forfalske alfabetet

 

Og prøve å høre det

Hjerteslaget jeg prøver å høre,

                                                 som kommer som går,

Og holder liv i verden,

 

Mine dikt nå i et språk

                                    Jeg endelig forstår,

Små salttabletter gnidd glatte av vinden.

 

Det er ikke nok å forandre snirkler.

 

(Dypt vann er det minnealbum beviser,

                                                               lyset skarpt men så mjukt)

 

Månen drar sine kroker

Gjennom tjern og elvebunn.

 

Dette er en munn snø og en munn blod.

 

 

KOMPONERT I ROSA OG GRÅTT

(Composition in Grey and Pink)

 

Opp som fugler flyr dagens døde sjeler, søster,

Himmelen dekker seg og kaster loss.

Og fortere enn stjerner går kroppen i jorden.

 

Varmen henger som dis fra trærne.

Sommerfugl pumper gjennom ettermiddagens oppsparte brann.

Rosen fortsetter sin sikre opptur mot jeget.

 

Aske, kranser trampet på . . .

 

Jeg har en hvitglødende drøm

                                                der alt er utydelig

Og ingenting tar slutt, dagene som varm melk sklidd gjennom

      skyer,

Alles navn i krittskrift en gang og for alltid,

 

Sirius som går ned med stinkende pust . . .

 

Fedreløs, i mer enn stille vann,

Vil jeg ha kjødet ferdig

                                     og sitte i et hjørne

Løsgjort fra Gud, der de døde ikke synger i søvne.

 

 

OKTOBER

(October)

 

Blad faller fra mine fingre.

Smørblomster spres utover feltet som stjerner,

                                                                           stjernedis,

 

Langs jernbanen, blåses blad

 

Under sakte sky

                          og de ni trinn opp til himmelen,

Lyset i store flak gjennom trærne,

Flak man nesten kan ta på.

 

Slik kommer forklarelsen, tror jeg,

                                                        snar,

Ivrig skjær gjennom trærne,

Noe med rødt som faller vekk fra meg,

 

Luften begynner bli kjølig . . .

 

                                                Og når det skjer

Reiser jeg meg fra kroppen, lysende blodsknute,

Klar til å ta imot mørket.

 

- Eller vinden tar og

Bærer meg, bein for bein, opp og bort fra bakken,

Brent av nattverd på tungen,

                                              glemt lengst nede i vinen.   

 

 

 

EMILY DICKINSON ( 1830 – 1886)

 

 

POEM 536

 

Hjertet mot Vellyst – først –

Og så – fra Smerter Fri –

Og så – små doser Medisin

Som gjør Lidelsen sløv –

 

Og så – å sovne inn –

Og så – om det er slik

Forhøret bestemmer seg for –

Særretten til å dø -

 

 

 

 POEM 524

 

Dratt av gårde – til Dommen –

En Svær Ettermiddag –

Stor Sky – som Dørvakt – lener –

Skapelsen  - studerer –

 

Kropp – er Gitt bort – er Gitt opp –

En Kroppsløshet – begynt –

Verdens To – som Publikum – spres ut

Og Sjelen står - forlatt

 

 

 

 

 POEM 539

 

De frelstes egen Provins

Skulle vært Kunst – frelse –

Ved å lære av seg selv –

Gravens egen Viten

 

Som Ingen forstår enn

Den som holder ut sitt

Eget indre Livs Oppløsning –

Den – er Kyndig til å

 

Forklare Håpstapet

Til De som stadig tror

At Tapet er Døden – Hver gang –

Inntil De blir vant - til

 

 

 

POEM 623

 

For Mennesket for seint –

Men tidlig nok for Gud –

Skapelse – ingen hjelp å gi –

Men Bønnen – fremdeles – Vår –

 

En førsteklasses Himmel – da –

Når Jorden – ikke kan nås –

Så gjestfri – er da – det fjeset

Hos vår Gamle Nabo – Gud -

 

 

POEM 632

 

Hjernen er mer enn Himmelen –

For – står de tett i tett –

Bærer den ene den andre lett

I hånden – og Deg – også –

 

Hjernen går under Havets dyp –

For – står de – Blått mot Blått –

Suger den ene den andre opp –

Som Svamp – en Bøttes – vann –

 

Hjernen er like tung som Gud –

For – Veies de – Gram for Gram –

Er de – om mulig – så forskjellig –

Som Stavelse og Klang -

 

 

 

 

POEM 446

 

Hun fikk se Topp hun aldri så –

”Klatre opp,” sa jeg?

Hun svarte - ” Nei” –

”Med meg” – sa jeg – Med meg?

Jeg la fram nye ting – Født Dag –

Tauet Nettene legges på –

Og nå – ” Vil ha meg som en Gjest?”

Hun fant ikke sitt Ja –

Og da brakk jeg i to – og se,

Et Lys viste henne sin Glo,

Større jo lenger vekk hun dro –

Heter det fortsatt ”Nei”?

 

 

 

 

 

JASON RANEK ( 1975 - )

 

 

BRO NR. 46: SINNATAGGEN

(Bridge No. 46: Sinnataggen)

 

Nei gi meg

hvit mjuk melk

fra øyekjøtt

og rosa puter

nå   munn

hender vått kyss

på leppen min

og tårekinn

men NEIIII

ikke gjør seg til

mer hviske-snakks

nattasanger

min seng bleie-

rein   meg pakket

i naken natt

vær nær

denne lille meg

sin småkropps

hud som samler

stjernerasets

eksploderende

gnistringssol

klatrer mager

og naken

gjennom buken

gjennom mammas

sultne armer

lurer En

som sier drøm du

nok en dag

som vokser over

stumt skrik

aldri tatt vekk fra

mørke klynger

der tornens celler

deler   gutten

som skal bli mann

 

 

 

 

 

 

 

BRO NR. 39: MANN, HENDER PÅ HOFTEN

(Bridge No. 39: Man, hands on hips)

 

Redning fra den rolig rullende,

Rolig brennede båten som er

Verden fins i frase rein

Og uforseggjort som sollys.

 

Ingenting er viktig som et kyss

Engang var, som hjertets slag-

Våpen nå er, for vi har mot

Bare der det er mulig.

 

Kjærlighet hindrer som et brekt bein.

Glem at sorg du har dekker

Alt sammen som støvlag som

Lenge har ligget over en urørt ting

 

I et mørkt rom. Om ditt lille liv

Blir søtt – en rotfrukt i gresset –

Eller billioner galakser stivner

I livløse hjerner, så husk at ditt fjes,

 

Som du lenge har likt mest å

Skamme, en dag vil gli som regn

Gjennom midnattens gitter,

Aldri nevnt blant myriader.

 

 

 

 

 

BRO NR. 41: MANN & KVINNE DANSER

(Bridge No. 41. Man & Woman Dancing)

 

Visse vanskelige trinn,

Vonde innoverskritt,

Har gjort det mulig

For oss å oppriktig

Elske livets lære

 

Om denne dansen.

Skyggen din følger

Min, utprøvende

Som pust, men snart

Speiler den en

 

Fullt fremmed rytme,

Udrømt i mine

Seine bein. Men takten

Tillater ingen innblanding,

Og igjen danser du

 

Innenfor den

Felles pulsen.

Nesten aldri har

Tausheten som tanke

Lagt seg mellom oss

 

Og dansen, musikk

Og en idé helt

Pakket inn i

Disse melodier.

Eneste hinder er

 

Alt vi vet: at både

Muskler og sanger

Forsvinner. Blir du her,

Når åpningen du

Elsker er over,

 

Og tar meg gjennom

Midtpartiene,

Finalens siste

Solo, inn i stillhet –

Og neste sats?

 

 

 

 

 

 

BRO NR. 10. UNG MANN, HENDER PÅ RYGGEN

(Bridge No.10: Young Man, Hands Behind His Back)

 

(Poet)

 

Er det mangel på empati som gjør at

Mine ord unngår glansen jeg vil de

Skal fortjene i mørke, tommer timer,

I tomhet som snor seg ut fra

Vindens blå og tømte boksider?

 

Kan man begynne på nytt med ingenting,

Skape om sinne til sang på én natt

I full ærlighet? Før svaret kommer,

Lar jeg spørsmålet stå gjemt og

Vente i min persons egen slagskygge,

 

I det taushetsløftet jeg uansett bryter.

Subjektiviteten er min eneste

Mulige los. Å kjenne t.o.m.

Værens simpleste mysterium

Gjør ingen forskjell, for jeg er en

 

Alene med andre blind mens jeg blir

Lurt. Og vet hvordan en elskers hånd

Kan dra seg vekk og inn i skygge,

At angerens støv legger seg over

Disse ordenes vrakrester. Men

 

Er ett liv nok? Har jeg snakket

Meg inn i et hjørne der brødre,

Venner angrer på at de visste om

Navnet mitt? Om jeg kunne ta tilbake alt

Jeg har sagt, stengt inne mellom

 

Egeninnsikten og begjærene,

Ville hjertet fortsatt snerre under kraven,

Sjel skjemmes ut i bønnen? Taushet

Er noe bortenfor meg –

Mine aller innerste tanker redder

 

Seg inn i mine mest egenkjære ord.

Så la meg sky all ironi og si,

Uten pretensjon, at jeg ser på meg

Som en tosk. Med tomme hender.

Men kanskje, med litt retning mot lyset.