"Gode historier" skal visstnok redde den norske filmen. Derfor ble alle lykkelige i fjor høst da regissøren Pål Jackman frembød en underholdende "Detektor". Enda gladere ble mange av oss da Hans Petter Molands viste oss sitt "Aberdeen". En film som også har et eksistensielt alvor utover den "gode historien". Dessuten
sa den oss -med sine poetiske bilder og fremmedgjorte miljøer- noe om vår samtid; Den man kan kalle "kunstens bakteppe". Og dette teppet er med oss enten vi er klar over det eller ikke. Det ligger i våre holdninger, i vårt syn på virkeligheten, ja det er vår såkalte "kontekst", for å være litterær. Selv om Jackman og Moland har laget filmer som lover godt, våger jeg den påstanden at de fleste norske filmfolk verken kjenner seg selv eller sitt eget bakteppe -sitt samfunn- godt nok. Derfor føles ofte filmene villet og keitete, og en får følelsen av at de er kokt på spiker. Jeg har sett svært mye av det som er produsert av film i landet de siste årene, og to åpenbare sannheter har slått meg, selv om det selvfølgelig finnes en del gode unntak:

1. Et stort flertall av norske kortfilmer virker "funnet på". De er ikke skrevet ut i fra et intenst, personlig fortellerbehov, men åpenbart konstruert fordi det er "interessant og morsomt å lage film". De minner meg om det kunstneren Jonas Eggen sier om et flertall av norske billedkunstnere: -De tør ikke å vise seg fram; å legge sin sjel i det de gjør.

2. De fleste norske spillefilmer avspeiler ikke samtiden. De handler enten om gode, gamle Norge -gjerne 50 og 60-tallet- eller tar for seg det aparte livet på landsbygda. Et hederlig unntak var "Schpaa", som vel må være den viktigste norske spillefilmen de siste årene fordi den faktisk viser oss et troverdig bilde av Oslo og Norge rundt årtusenskiftet. Syd Fields, som regnes for å være en av verdens mest innflytelsesrike filmdramaturger, har sagt at norsk film handler om en uvanlig person som kommer inn i en vanlig situasjon,
mens amerikansk film visa versa omhandler en vanlig person som kommer inn i en uvanlig situasjon. Jeg tror norsk films entusiasme for skrulette personer skyldes skapernes manglende evne til å være i sin samtid. Det er lett å ty til rariteter når en ikke har noe å fortelle.

Kombinasjonen av disse to ubehagelige momentene ­mangelen på personlig vri og samfunnsaktualiet- gjør at norsk film ofte mangler et alvor, som igjen gjør dem til etiske og estetiske lettvektere. Et høyt aktuelt eksempel er kortfilmprosjektet "De 7.dødssyndene" (som hadde premiere i fjor), hvor bare regissørene Frank Mosvold og Dag Johan Haugerud våger å være personlige. Dermed blir deres filmer interessante ut over "ha-ha-ha"-dimensjonen. Mange kritikere mener "dødssyndene" (syv kortfilmer er satt sammen
til en helaftens forestilling) lover godt for norsk film, men jeg er ikke like optimistisk. Det er faktisk en grunn til at Norge -tross de mange gode historiene- ikke har fått en renessanse som den dansk filmen opplever. Og det skyldes ikke bare at vi ikke har en Lars von Trier. Eller en solid hollywood-inspirert filmskole a la den i København.

Min filminspirator gjennom mange år, klipperen og altmuligmannen Terje Paasche, mener hovedproblemet er at det lages for lite film i Norge.
­I et land lykkes man gjerne med en av ti filmer, sier han. Jeg er langt på vei enig, men tror også det handler om noe mer. Om en forståelse -og en vilje- som er blitt borte. Wam og Vennerød, Breien og Løkkeberg ønsket noe med sine filmer. De ville forandring og hadde et kunstnerisk program som var knyttet opp til tidsånden. Men med raddissenes sorti mistet norsk film kunnskapen om at det er nødvendig å foreta en analyse av samfunnet for å forstå det. For å lage kunst her og nå. Hvem har makt i Norge? Hvor ligger avmakten? Hva er den rådende etikk og estetikk? Hvor står vi og hvor går vi som samfunn? Hvordan møter det enkelte individet kravene til effektivitet og rasjonalitet? Disse spørsmålene må avklares av filmkunstnere som mener noe med det de gjør, og som gjerne vil nå ut til "folk flest". Jeg tror ikke på at "vanlige mennesker" bare vil ha underholdende filmer som ikke sier dem noe om deres egen samtid. Se på oscarvinnende "American Beauty", som stripper den amerikanske middelklassen for all troverdighet. Tror virkelig noen at en slik film kunne blitt laget av kunstnere som ikke hadde et bevisst forhold til den amerikanske virkeligheten.

"Virkeligheten" er alltid knyttet til den ide og den klasse som har makten i samfunnet; Og det er faktisk ingen tilfeldighet at Lars von Triers suksess i stor grad skyldes at han har oppdaget dette. Her i Norge, som i de fleste europeiske velferdssamfunn, har en symbiose av en etter hvert utdatert arbeiderklasse og et borgerskap på nedtur skapt den nye herskerklassen; Den øvre middelklasse. Dens medlemmer dominerer totalt, og styrer det politiske og organisatoriske liv, bedriftene, media og kulturen. Ulik tidligere herskerklasser ønsker den å gjøre alle lik seg selv, og den er til og med like mye preget av progressive ideer som det motsatte. Det er den øvre middelklassens småborgerlige rasjonalitet vi alle styres etter, også kongehuset. All kunst og kultur som er interessant, er knyttet til denne samfunnsklassens syn på sannhet, skjønnhet og etikk. Jeg har tidligere dissekert småborgerne, og viser til kronikken "Om middelklassens kulturtyrrani og utviklingen av en ny filmestetikk" i Morgenbladet, som stod på trykk 13.november 1998 (den ligger nå på avisens internettsider).Parallelt med denne samfunnsklassens småborgerliggjøring av virkeligheten, går en annen og ikke mindre interessant, strøm; En amoralitet, som først og fremst brer seg blant unge mennesker. De føler seg ikke lenger forpliktet til å gå de etisk høyverdige stiene, men tar gjerne snarveier for å oppnå sine mål. Ja, handler ikke blant annet "Schpaa" om dette? Amoraliteten skyldes i hovedsak oppløsningen av det tette samfunnet og de gamle normsysteneme, og kan også knyttes til velstands- og velferdsnivået. Kort kan grunnlaget for de to hovedstrømmene oppsummeres på følgende måte:

1. En rasjonalisering av virkelighetsbildet styrt av en vitenskapelig reduksjonisme og ultraliberalistisk kapitalisme. Alt, også følelser og metafysikk, kvantifiseres og gjøres salgbart. Det som ikke kan måles eller veies, eksisterer ikke! Det er trolig ikke lenge til også at en følelse kan uttrykkes i en matematisk formel. Lykkepillen gjør allerede at vi kan kjøpe en alternativ følelsesmessig tilstand. Alle livsarenaer underlegges et rasjonalistisk-funksjonalistisk verdensbilde hvor det ikke finnes noen flukt fra den nye herskergruppens totale dominans. Overgangen fra mythos til logos er i ferd med å bli fullført av velutdannede småborgere med kuleramma i den ene hånda og penis i den andre! Ja, kanskje hadde Camus rett når han hevdet at det moderne mennesket leser aviser og bedriver utukt? De gamle pythagoreernes ide om at alt er tall, er i ferd med å bli et konkret faktum.

2. En ny amoralitet basert på et hedonistisk narsissusprinsipp. Velstands ­ og velferdssamfunnet er i ferd med å bli et arena hvor plikt og krav avløses av ren egoistisk lyst og shopping. Behov tilfredsstilles umiddelbart, om det så gjelder hamburgere eller sex. Den sosialdemokratiske maskinen har skapt vakre og
sympatiske mennesker, men det Erling Fossen karakteriserer som postmoderne nomader tyr like gjerne til etiske -som uetiske- virkemidler for å få tilfredsstilt sine ønsker. Friheten til å gjøre hva en vil, blir også en frihet til å gi faen, og å lyge om nødvendig. Stadig flere ungdommer merker at det lønner seg å være amoralsk. For hva i all verden skal man med etikk i en virkelighet hvor alt egentlig bare handler om gener og penger?

Ikke bare er vårt samfunn, men også den virtuelle virkeligheten (som kommer til å erstatte vår form for sosialitet), som skapt for folk som lever rasjonelt og uten en klar overordnet estetikk. I en såkalt kunstig virkelighet vil fremtidsmennesket utspille sine egne dramaer. David Cronenberg, mannen bak fantastiske "Crash", tegner opp en slik virkelighet i sin siste film "Existenz", som for øvrig kan leies på video. "Existenx" er et virtuelt spill hvor det finnes mange virkelighetslag, og når en kommer inn i det, blir det snart vanskelig å skjønne hva som er den "virkelige virkeligheten". Småborgerliggjøringen, amoraliteten og virtualiteten er de mest interessante bakteppene for kunstnere som vil være i nåtiden og samtidig ønsker
å si noe om fremtiden.

I det jeg i fjor sommer så "Frihetens Fantom" av Bunuel og "Amarcord" av Fellini på Cinemateket, reflekterte jeg over hvor heldige disse landene var som hadde filmskapere som så genuint og ekte avspeilet sine samfunn og sin tid. Hva gjør vi så konkret for å oppnå en lignende samtidsavspeiling i Norge? Hvordan få en sann, norsk samtidsfilm som virkelig berører oss og sier noe om den tiden og det samfunnet vi lever i? Holder det å nedlegge Norsk Film, for så å erstatte selskapet med et filmfond? Skal vi lene oss på positive, offentlige initiativ a la "De syv dødssyndene"? Eller er det kanskje slik fremdeles at kunstnerne ­filmskaperne- selv må gjøre hovedjobben?! Problemstillingen får meg til å tenke på gamle Rene Descartes, som i sin epokegjørende filosofi analyserte seg helt ned til grunnsteinene, for så å bygge et nytt hus på det fundamentet han selv hadde laget. Det er mange svar på disse kompliserte problemstillingene, men en metode og tre perspektiver kan være en vei å gå:

1. Det eksklusive kunstnerkollektivet må gjenetableres som arena for nyskaping. Grupper av filmskapere bør gå sammen og definere klare mål og metoder for å få en bedre norsk film.

2. Gruppene må foreta en analyse av samtiden, for å finne ut hvem det er som har makt, hvem de avmektige er, og hva som er riktig og galt, stygt og pent i det norske samfunnet. Det kan jo være at jeg tar feil når jeg hevder at det er en øvre middelklasse som har makten, og at all kunst reflekterer denne klassen. Men uansett; Tenk på alle de ideene til film en slik analyse vil gi!?

3. Norske filmskapere kan hente energi, inspirasjon og ikke minst ideer fra de gammelnordiske mytene. Allerede i 1913 proklamerte Pär Lagerkvist følgende: "Borde det ej alltid vara självfallet för de nordiska folken att i tider av litterär dekadens gå tilbaka till den isländske litteraturen för att löga sig i dess friska, hälsogivande bad". Den svenske poeten Håkan Sandell, en av to forfattere bak den omstridte poesiboken "Retrogardism", mener det er mye interessant å hente fra det gamle mythos; Ikke minst når det gjelder arbeidsmetoder og form. Han peker blant annet på regissørenes regissør, den italienske filmskaperen Piero Pasolini, som en eminent retrogradist; Altså en person som bruker fortidens kunnskap for å kunne beskrive sin samtid.

4. Eventuelle filmgrupper bør lage skisser av mulige fremtidsscenarier. Hvordan ser Norge ut om 50 år? Har jeg rett når jeg hevder at vi går fra sosial tilhørighet til virtuelle opplevelsesverdener? Gjennom å lage scenarier basert på realistiske, vitenskapelige antakelser om fremtiden, vil filmskaperne kunne få viten om vår felles fremtid og samtidig få mange ideer til aktuelle produksjoner.

I følge det romantiske kunstnerparadigmet var det de store geniene som skapte den eminente kunsten. I dag handler det først og fremst om kunnskap om oss selv og samfunnet. Og den må man gå sammen om å få.

 Oppdatert 07.01.02