Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.

Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.

 For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv

Scroll ned dette er en lang side

Familien på Gilje og Gutten fra Gimle. Øverst førsteutgaven av Jonas Lie den eldres slektsroman "Ulfvungerne" fra 1903. Under
Hessdalen, Ålens høytliggende sidedal. Det hviler noe trolsk over øvre Hessdalen dit den første Jonas kom på
1700-tallet. Idag er Hessdalen blitt "UFO-bygda" og valfartssted for mer eller mindre okkulte astronomer. Men alt på 1700-tallet var dalen stedet med
trolldom i lufta, et fenomen soim fascinerte forfatteren Jonas Lie den eldre.

"Hoff med halvgjærsvoll" kaltes denne naturperle opp i Hessdalen i matrikkelen da den første Jonas kom dit. Det ble i skifte opplyst at Jonas'
etterkommere hadde gammel odel. Gjervsvoll betyr slåtte og setervollen under Gjære i midtbygda betyr "Jålann", jordene rette bak Hov. Det forklarer Erik Lies påstand i "Nådigherren", boken om politimester Mons Lie: "Slekten var gammel i bygden".

Kart over Ålen innmark og utmark. Fra Eystein Eggens artikkel "Kven ga dei eldste stadnamna?", Landbrukets årbok 1984. "Af nogle ringe fiskevand och nefferschoug udi Wildfield og K.M. allminding, streckende sig fra Riösten och till Langewn och Langaasen, og Rijen, och alle ombliggende fiskebekke, som til Rijen och Langen ligger", sier Ålen jordebok 1670 om ålbygglensmann Jacob Hov og sjøene hans nedefor Skardørene. Det tyskkulturelle gruvesamfunnet på Røros gjorde krav på hovsfolkets gamle domener, som et kompromiss fikk man noen av landets mest pro-tyske slekter

Fra Gjersvollen kom slekten til Storlien nede i selve Ålen. Her er Ålen
bygdebok om Mons Lie, som bokstavelig talt falt ned i embetsstanden.

Fra venstre: Erik Lie, hans bror Mons Lie den yngre og Faste Svendsen. Erik og Mons stammet fra politimester Mons Lie både på fars- og morssiden: Deres
far, dikteren Jonas Lie den eldre, giftet seg med sin kusine Thomasine Lie. Erik stiftet Den norske Forfatterforening og forfattet norgeshistoriens mest
tyskvennlige bok, hans bror Mons spilte fiolin og skrev historiske romaner, og deres frende Faste Svendsen var emissær og glødede folketaler. Faste
Svendsens sønnesønn av samme navn var leder for Frogner lag av Nasjonal Samling og ble likvidert av hjemmefronten på Frogner plass på slutten av
krigen, slik Eystein Eggen forteller i "Gutten fra Gimle". Erik og Faste eldre reiste bautaen i Storlien.

Erik Lies bok "Indenfor fæstningens murer" , skildringer fra det beleirede Tyskland", 1918. Et enestående pro-tysk doukument, som følger den tyske
front fra Riga til Flandern. Boken slutter med at Erik Lie reiser i militærzeppelineren sammen med sin sønn Jonas Lie dy fra Flandern til
Berlin. Her er bokens to siste sider.

Fra Erik Lies bisettelse. Av Aftenposten 6. mai 1943 fremgår at NS-minister Sverre Riisnæs var til stede. Det var signerte kranser fra Vidkun Quisling
og fra formann og viseformann i Den norske Forfatterforening, Alex Brinchmann og Georg Brochmann. Det siste skulle bare mangle, i og med at det
var Eik Lie som grunnla foreningen. Forklaringen på den øredøvende taushet omkring Lies navn, om dermed om hans sensasjonelle skildringer fra det tyske keiserlige feltliv, hans hovedkilde, oberst Hoffmann, ble kalt "generalstabens hjerne", Hoffmann øverst i høyre hjørne, ved siden av de
operative generaler Hindenburg og Ludendorff.

"Han var en modig mann," het det om Lie i Einar Schibbyes minnetale. "Han var blant de første som stilte seg lydhør overfor den nye tid, da den meldte seg. Med hele sin fornemme sjel, men også med sin stillfarende stannhaftighet, gikk han inn for Vidkun Quislings Norge. Han mistet mange av sine nærmeste og mange gode venner på den måte. men han følte ingen bitterhet, bare forbauselse, og han ble heller ikke en ensom mann av den grunn" Erik Lie var bibliotekar i Paris før første verdenskrig.

Jonas Lie den yngre, Erik Lies sønn, snakker med hirdmann. Kortvokst, hakestrutt, styrende evne. Som Lies forfedre talte med de lange sersjanter Løbergs på hovssletten i Ålen, der de bygde skanser i 1657, i tilfelle fienden skulle komme flommende ned fra Skardørene. Til høyre Lies egne frontkjempererindringer, hvori opptatt kameraten Sverre Riisnæs, "Over Balkans syv blåner", utgitt på NS-forlaget Blix da Eystein Eggen mor jobbet der høsten 1942.

Den snåleste av alle norske frontkjemperberetninger er den som litterturviteren Einar Eggen post mortem førte i pennen for sin svoger. "Der døde min tro, da brast mine illusjoner, der svant min ungdom," heter det i Eggens reviderte, som minner sterkt om Einar Eggens hovedoppgave om dikteren Sandemose, og bl.a. i beste dikteriske stil, antyder at en forskremt 16-åring i en kritisk situasjon tok befalet over Den norske Skijegerbataljon.

Ved siden av Indianeren Hjortefot og De tre musketerer gjorde Bernt Lies guttefortellinger mest intrykk på den unge Eystein Eggen. I historien om "En
fæl gutt" berettes følgende": Idrettstalentet Finn Svanøe vinner skolens hoppkonkurranse. Hans stemor oppsøker skolens rektor og overtaler rektor til
likevel ikke å gi Finn pokalen: det vil bare gjøre Finns vanskelige sinn enda verre og dermed vanskeligere for hennes selvoppofrende omsorg. Men så
finner de dokumentasjonen i en blikkboks: gamle brev som dokumenterer at den onde stemor var forelsket i Finns far, men fikk kurven. Sjalusi, altså.
Overført på Finn med mottoet "jeg vil jo bare hjelpe ham". Amtmann, politimester etc tar affære, berger Finn fra det lugubre kvinnfolket, sender
Finn til sjøs, og tilbake i skolegården mener klassekameratene at fæle Finn kanskje blir en ny Tordensjold.

side 55 side 57