" Oss marginale i mellom "

Høstintervju med Eystein Eggen, 2006

av Hans Broch Nielsen

Det er fem år siden sist så da spør jeg, Jøss er det liv i deg, Eggen?

Ja, det er så deilig å atter å synke ned på Volapüknivået som kulturdirektør Bull sier.

Hva mener du med det. Jeg antar at det er Kulturrådets direktør du mener?

Ja, absolutt. Han har jo i flere år vært bekymret grunnet de herlige kulturintervjuene her på landets krakftigste og frieste kanal. Bekymringen for at jeg er havnet her er jo i grunnen bare en repitisjon av Bulls gamle hjertesukk: " Fy f... Eystein! Når du har et marginalt ståsted, en marginal form og et marginalt budskap, er det ikke noe rart at du blir behandlet som en marginal. "

Men har ikke Bull fått med seg at et enstemmig Storting har utnevnt deg til statsstipendiat som " Et symbol på en hel generasjon."?

Nei, jeg tror ikke det. Derfor kan det jo nå være anledning til å kulturoppdatere direktøren litt. Bull har i mange år har i mange år vært plaget av forestillingen om at undertegnede var en formørket facistoid type som man forgjeves har prøvd å tilføre litt kulturljos og varme. Dette er en forestilling som han har ovetatt fra mine farbrødre, som til dels hadde sin siste stasjon ved KULs rødvinsbord på Blindern. Det var jo ikke flere KULere enn at de fikk plass i en telefonkiosk. Så de hadde eget bord. Der lettet familien sitt hjerte over hvor mye de hadde forsøkt " Å gjøre et menneske av meg " som de formulerte det. ( merk! KUL betyr Kommunistisk universitetslag, en sekterisk ultramarginal kommunistklikk på 70 tallet og frem til i dag )

Jeg synes du ser ganske opplagt ut, Eystein Eggen?

Jo da, men du vet, skinnet kan jo bedra. Mine onkler var på rømmen fra det nasjonalsosialistiske sammenbruddet i egen famile. Og da var de jo så heldige å ha hatt de perfekte overføringsobjekter rett utenfor sin salig fars, Eystein Eggen den eldres, steintrapp. Min farfar var landhandler, skjønner du. Han ville gått konkurs hvis det ikke hadde vært for sine stamkunder, det forferdelige hovsfolket. Og da ville jo kanskje alle de begavete Eggenbrødrene ha sultet ihjel, tenk på det du!

Hvem er hovsfolket? Referer det på noen måte til din bok med samme navn?

Presist, Broch Nielsen! Da jeg endelig skrev den middelalderromanen som min salige farfar alltid drømte om at han skulle skrive, akk, dikterdrømmer som gikk i arv til etterslekten, så skrev jeg ganske riktig et opus om min morsslekt i den mørke middelalder. Mine begavede farbrødre var jo overbevist om at min morsslekt hadde vært sinnssyke siden slaget på Stiklestad. " Du må ikke ha noe med disse folkene å gjøre. Det er enkle og primitive typer ". Det kan jo forøvrig være at mine onkler også var redde for at jeg kunne få høre ting om dem selv under den berømmelige andre verdenskrig.

Det er kanskje derfor at mine onkler alltid skulle hjelpe meg slik. Først fikk de leilighet pga meg. Ja, de fikk sågar møblene. ( MERK! Dette var under bolignødenstid etter krigen hvor man kunne komme foran i køen for ved å ta til seg et barn. ) Men min mor og meg ble uten tak over hodet i flere år. Likevel fortsatte mine farbrødre å skulle berge meg fra den gale nazikvinnen, min mor altså. Ja selv etter hennes død. Familien møtte jo personlig opp i Aschehoug forlag da mine erindringer " Gutten fra Gimle " ble utgitt i 1993. Utrettelige i sin omsorg.

Sosialist med snadde og facist med tversoversløyfe. Her er Hovsfolket 1928. Hjemme hos min 12 årige mor ( første rekke til venstre ). Til og ha vært sinnsyke siden middelalderen, ser de jo rimlige fattet ut. Til venstre den ultramarginale fagopposisjon av 1911, senere kjernemiljøet i Det Norske Arbeiderparti.

Hva ville dine slekninger hos Bull som den gangen var forlagsredatør i Aschehoug forlag?

Forhindre at det stod noe om dem selv og den eggenske familenazisme.

Og det gikk Bull med på?

Å ja da. Absolutt. Bull overtok jo familiens syn om at jeg var formørket av min morsslekt.

Men senere skrev du det etterhvert så kjente " Familefortrengninger - et essay ". Det innehoolder da kanskje det som Bull sensurerte bort fra " Gutten fra Gimle " ?

Akkurat. Jeg måtte jo skrive det tillegget vet du. Gutten fra Gimle fikk jo kritikker som min farbrødre bare har kunnet drømme om. ( Her er en lenke til dette essayet som ble først publisert på Volapük nett, 1997 )

Var Hovsfolket så forferdelige?

Her ser du grunntypen. Til venstre er min morbror Lars. Han var det eneste mannlige forbilde mine stakkars onkler hadde i oppveksten. Hans mest kjente replikk lyder: " Her skal melisgutten sitte! ". Helt til høyre er Lars`s mor, min mormor altså. Som du husker fra omslaget på " Gutten fra Gimle " er min mor også lik sin mor og sin bror som to dråper vann. Herren i midten er noe så skjeldent i denne formørkede ætt som en forfatter. Av eldre årgang. Mons fallt som liten gutt ned den stupbratte storlia og brakk armen. Han endte derfor som politimester i Trondheim. Han ble stamfar for dikterslekten Lie. De har fostret omtrent dobbelt så mange forfattere som Eggens. Den mest kjente, Jonas Lie den eldre, oppsummerer sagaen slik: " Slektens vugge hadde stått i den hermetiske lukkede fjelldal, og derfra hadde slekten sine friske ulvetenner og sin merkelige styrende evne."

Til venstre Eystein Eggens oldefar, Lars Hov ( 1830 - 1913 ) Far til ovenstående dame, Eystein Eggens mormor. Til høyre Bergsvein Hov ( 1803 - 1888 ). Også en meget markant mann hos Hovsfolket. Bergsvein ble kalt for " Garibaldi ", fordi han beundret den italiensk geriljalederen slik, han som ledet Siciliens skjorteløse frem til seier og satte Italias krone på fyrsten av Savoyens hode.

Men dette er jo akkurat som i Gutten fra Gimle?

Ja, nettopp! Gubbene ovenfor er de samme som dikteren Falkberget skuet i sin barndom og bl.a skildret i boken " Av jarleætt ". Tittelen henspiller på det preg av fortid som lå over hovsfoket, et bortblåst minneblad fra Lade ved Trondheimsfjorden, om noe som man i disse Da Vinci tider trygt tør kalle " Le Premier race norvégen". Jeg hadde jo trodd at den tunge, tyskkonservative stemning fra min barndom i Gutten fra Gimle, var helt unik. Men i Erik Lies bok fra 1918 " Indenfor festningens murer, skildringer fra det beleirede Tyskland ", er det akkurat den samme verdesanskuelse som råder grunnen. " Mitt stolte Tyskland har kapitulert ", skrev Erik Lies sønn, Jonas Lie den yngre i 1918 i sin dagbok. Hans far er stifteren av Den norske Forfatterforening. Men det har jo alle nå fortrengt. Både far og sønn ble jo NS, vet du.

Til høyre Erik Lie (1868-1943). Den norske Forfatterforenings stifter, tegnet av sin sønn Jonas Lie d. y. Erik Lie var
sønn av "hjemmets diketr" Jonas Lie d. e. og Thomasine Lie. Foreldrene var fetter og kusine. Erik Lie skrev boken "Nådigherren" om deres felles tipoldefar, politimester og forfatter Mons Lie ( se bilde ovenfor), og reiste i 1914 sammen med en annen ætling, emissær Faste Svendsen, en bauta over Mons i bratthenget i hovsfolkets hjembygd, der Mons i sin barndom så og si falt ned i de kondisjonertes rekker.

Til venstre Erik Lies sønn, forfatter og politiminister Jonas Lie d.y.
(1899-1945)

Eystein Eggen i Volapüks bakgård 17. okt 2006, Frogner i Oslo, foto: Hans B. Nielsen