Familiefortrengninger, eller et NS-barns lange vei hjem 

Jo eldre jeg blir, desto mer blir jeg forundret over langtidsvirkningene av den annen verdenskrig. Jeg forsøker å tenke fornuftig. Jeg sier til meg selv at det er to mannsaldre siden, gløtter kun med et halvt øye til avisdebatten om hvorvidt denne eller hin for seks decennier siden fyllte ut medlemsslipp i det nedlagte partiet Nasjonal Samling. Snåle saker, tenker jeg, blar videre for å se om det er noe på tv. Er det egentlig et NS-barns sak åprøve å forklare hvorfor det ble så mange nazister i Tolga i nordre Østerdalen ? Vi skriver tross alt 1999. Det er over fem år siden Aschehoug forlag utga min bok "Gutten fra Gimle - et NS-barns beretning", der jeg selv ga et bidrag til bekjempelse av fortrengningene. Jeg har levd i idelig strid med NS-erne siden mine oppveksterindringer ble tilgjengelige over bokhandlernes disk, kjenner meg vel til sinns over at oldingene har fått så mye bank, sine bilder både i Monitor og i det britiske Searchlight, at oldingene vel har gitt opp ådiskreditere mitt bidrag til historieskrivningen.

Men neida.

Man har jo alltid Senterpartiet og den aller nærmeste familie.

Jeg sitter en solfylt sommermorgen foran farfars gamle landhandel i det nordenfjeldske - "der en bygd jeg vet at nevne, åpner seg med lier jevne, Ålen er dens gamle navn", heter det i bygdesangen. Da kommer min onkel Gunnar, den eldste gjenlevende av farfars fem sønner, åtteogsytti år og ganske sprek, med blått blikk og spenstige steg over asfalten, i gamle dager var det kun grus og gras.

Onkel Gunnar fikserer min person.

"Du kan da ikke bare komme her og trenge deg på", sier han.

"Det er syv år siden sist".

"At du våger å vise deg her igjen !"

"Hva er galt nå da ?"

"Dine skriverier, dine skriverier."

"Du mener Gutten fra Gimle ?"

"Tenk å skrive slik om slekten."

"Portrettet av farfar regnes for å være særlig godt, i positiv betydning."

"Og om min bror."

"Din bror var også min far."

"Tenk å skrive slik."

"Er det ikke vanlig at forfattere beskriver sin far ?"

Onkel Gunnar må sette seg på en benk. Han trommer lett med sin høyre hånds fingre på sitt kne, farfar pleide å banke sine knoker mot sin blanke isse, smiler gutteaktig, sier med salvelse :

"De store forfattere kan skrive om sin far. De store. Men ikke de små, ikke de små."

Jeg kommer meg etter samtalen opp til Røros, nærmeste kulturelle metropol. Røros ligger midt i mellom Ålen og farsslektens hjembygd Vingelen i Tolga kommune. Farfar kom i mars 1931 ned i Ålen med sine seks barn på lasteplanet. Han var på rømmen fra Rasmus Vingelsgaard.

Røros.

Jeg vandrer langs Hytteelvas kalde, brusende vann. Jeg vandrer opp til de øverste bjørkene på kirkegården, de som hever seg over selv taket på "Bergstadens Ziir", kirken bygd for å markere kobberverket, gjennom seklene landets største industribedrift - "lev vel, o Røros, i hundrede år, la dine vognhjul trille". Jeg tenker. Ytterst I lunden, mot steingjerdet, i kirkegårdens ytterste utkant, ligger det en stor grå stein, og på steinen står kun et
navn i håndskrift : Johan Falkberget.

Bergstadens dikter.

Jeg setter meg på benken, glor på denne knyttneve av understatement, sier til steinen : "Falken, forklar meg sammenhengen." Jeg vandrer ned til bygningen til den gamle venstreavisen "Fjell-Ljom", som fortsatt står og skrever lyseblått på sine pæler i det fossende elvevannet. I dag er huset pressemuseum. Jeg låser meg inn, ser
trykkeriet, går opp trappen, forbi den nedstøvede ekspedisjonen, opp til hybelen på kvisten der farfar og de andre norskdomsgutane bodde og heiste det rene norske flagget i 1907, slik onkel Arnljot har beskrevet det i sin bok om farfar :"Eystein Eggen og skriftkulturen i fjellregionen", utgitt med støtte fra senterpartistyrte Tolga kommune og Vingelen kirkemuseum. Jeg minnes at Arnljot en gang rykket ut i Dagbladet. Arnljot Eggen tok
avstand fra journalist Fredrik Wandrup og "skummel overdriving" om eggens i "nazistenes rekker". Arnljot gjorde det av "omsyn til dei som no er døde og ikkje kan forsvare seg". Antydningene var naturligvis mine. Det var jeg som ble intervjuet av Wandrup.

Jeg griper de støvete folianter med gamle årganger av "Ljomen", begynner å bla. Det er sjelden jeg sperrer øynene opp når jeg blar slik i presseminnenes album. Jeg gjør det nå. Jeg hitsetter åpningen på en historisk roman av min farfar. Fortellingen gikk som føljetong i "Fjell-Ljom", og er unevnt av onkel Arnljot i hans skrift om kulturen i fjellregionen. Jeg siterer min farfar :

"Det var solvendingsleite med mild sommerdis.

En ung lyshåret kar slentret med lette smidige steg inn over fjellvidda. Det blinket kvasst og blått i et par speidende øyne, og den spenstige kroppen krommet seg under en dryg vidjemeis fullspekket med skogfugl og ryper (...).

Den vakre fjelldølen svulmet av kraft i hver muskel og var så fullendt harmonisk bygget at gudene måtte fryde seg over ham.

Kanskje kjente han seg som en gud sjøl, fri og sterk som han stormet fram med en gyllen glorie av sol over den brunstekte, halvnakne kroppen.

(...). Ansiktet var åpent og røpet et utviklet rasepreg av den nordiske langskalletypen.

(...). men kjevene møttes i et velformet munnparti som forlengst hadde avløst urtidsmennesket.

Hodet hadde langskallens bratte og hvelvete struktur og pannen bulket seg mandig over det skarpe fjellmannsblikket. En krans av rødgyllen dun spiret fram kring kjakene og haken."

Heil Hitler ! sa jeg lavt til meg selv etter lesningen. Årsaken til mine farbrødres reaksjoner stod med ett klart for meg. I fem samfulle år har de sukket og båret seg over at jeg i Gutten fra Gimle kaller min far for en nazistiskåndstype. Nå konstaterte jeg at heller ikke farfar var upåvirket.

Støvet stod opp fra Fjell-Ljoms folianter. Jeg så dem, farfars fem sønner : Min far Egil, Odmund, Gunnar , Arnljot og Einar. Jeg skimtet de gamle bønder i Eggen, bondepartistene, de fortiede. Bondepartiet og NS falt under krigen i hverandres armer i fryd over bondediktaturet. Etter at Bondepartiets siste åpne kritiker av landssvikoppgjøret, Gabriel Moseid, sluttet som stortingsmann, skiftet partiet i 1959 navn til Senterpartiet.

"Menn og meninger" het Senterpartiets hittil mest ærlige erindringsbok. Det skal ikke så meget til.

For oversiktens skyld : Her er et oppsett over mennene :

Min oldefar : Embret, den blonde kjempe.

Min farfar Eystein, og storebror Embret, deres bror Amund samt to søstre, hvorav den ene ble svigermor til den bekjente SS-løytnant Ola Furuseth.

Min fars generasjon : Min far og hans fire nevnte brødre, storebror Embrets sønn, Engebret, en drivende kraft I Nasjonal Samling på Tolga, partiets sterkeste kommune, samt Engebrets søster Gudrun.

Alle med etternavn Eggen, en gammel slekt, som farfar så ofte fremhevet i Fjell-Ljom.

Jeg gløttet opp til årgangsdatoen. En fortelling fra Kamban forlag 1943 ? Neida, gubben, farfar altså, hadde fått dette på prent i Fjell-Ljom fire år senere, i 1947. Forklaringen sto greit på Fjell-Ljoms første side : "Redaktør for folkeopplysning, Johan Falkberget". Falken, eneste stortingsrepresentant som har båret tollekniv under utøvelse av sine parlamentariske plikter, hadde i mai 45 rekvirert en ekstra redaktørkrakk. Det vakte oppsikt at en kjent arbeiderpartimann trengte seg på en venstreavis. Røster hevet seg i det mektige Arbeiderpartiet.Røstene sa at partiets tidligere stortingsmann burde ekskluderes fra partiet.

Falkberget var en mangeslungen herremann og var alt før krigen blitt foreslått til nobelprisen av NS-avisen Fritt Folk.

Ecce homo under Bergstadens Ziir !

Det gode menneske beviser sin uskyld ved å hjelpe andre, som kanskje hadde mer behov for det. Johan Falkberget glemte aldri den avgjørende støtten han fikk fra Eystein Eggen den eldre under debatten om sin gjennombruddsbok "Eli Sjursdotter" i 1913. Den lokale venstreadel med Anders Reitan, sønn av riksrettsmannen av 1884, i spissen, sablet boken til den unge gruveslusken ned. Farfar forsvarte "Eli Sjursdotter". "Boka er trist og barsk som sjølve buveirsnatta nord i fjellom", begynte farfars anmeldelse I Ljomen og sluttet med at "Eli Sjursdotter kjem nok til aa gjera runde i verdenslitteraturen". Under fredsjubelen fikk farfar derfor boltre seg fritt med ultra antinazistiske erklæringer, her fra hans 17. mai-prolog i Ålen 1945 :

De som har lirket og leflet med vetten,
de som har klappet og nikket og fridd,
de som har høkret med fedrelandsretten
de som har ofret sin neste av nidd,
kan ikke løfte sitt hode mot flagget,
uten at skammen sitt nakkegrep tar.
Der har vi bunnfallet, bærmen og slagget,
sjøl om de ikke blant nazister var.

En streng dom, avsagt av en mann som selv hadde en bror og en svoger i NS, en nevø som hirdsjef i Tolga, landets mest nazifiserte kommune, en kusine gift med NS-ordføreren i nabobygda Os, mellom Vingelen og Røros, og to yngre frender som etterfulgte hverandre som redaktører i "SS-Leitheft", hvorav den ene var hans eldste sønn.

Etter at Falken ved juletider 45 hadde erklært Eystein Eggen for å være "en reslig kar, som svensken sier", og farfar hadde forkynt i spaltene at hans bestemor var jødinne, stilnet det hele langsomt av, bortsett fra at farfar dann og wann raste mot silkefronten :

La de lure spinne
silke bak sin front.
Den vil brenne inne
med en dårlig dont.
Ærlig skal du være
mot ditt rene flagg
eller skammen bære
til din siste dag !

"Rent flagg" het det lyriske opprop på "Ljomens" første side den 18. februar 1946. Flagget hadde alltid ligget farfar på hjertet, det trefargede norske i rødt, hvitt og blått, skytterlagenes standart, ikke "den røde kluten", som farfar iltert snøftende kalte kommunistenes hammer-og sigd-fane.

Farfar falt tilbake til gamle takter, velkjente fra bygdeboka av 1943 - "ættekjensla er i pakt med guddommen" - og fra den Sankt Olavdyrkende diktsamlingen "Helgeleite" fra ti år før, der det kort og fyndig heter :

"Ungdoms kjærleik : heil og sæl !"

Gubben trakk seg tilbake til sitt lokale bondemuseum inne i skogen. Farfar hadde nemlig i 1943 fått satt opp en østerdalsstue fra 1600-tallet. Året etter bygde hans nevø, Engebret Eggen, et stabbur på sin gård. Alle spissene I den bondenasjonale bevegelse i Nord-Østerdal satte opp slike bygg : NS-kretsfører, partimedlem siden 1933,Embret Godtland på Tynset, den ruvende Ivar Sæter på Sætersgård og skipsreder Klüwer på Norstu
Koppang i Stor-Elvdal, alle ville de minnes bondekulturen med et tempulum i tre. Dette skjedde i de dager da alle landets fylker og kommuner varmt støttet femten-tuns-planen for Norsk Folkemuseum. Jeg var stuens første beboer, jeg og min skjønne mor, hun som senere ble den onde nazikvinnen som hadde ført den brune pest inn i den begavede eggenslekten.

"Slik endte historien om den kjærlighet som ikke lenger kunne bæres av dem krigen hadde forandret", lyder siste setning i "Gutten fra Gimle". Familien Eggen greier ikke bære kjærligheten selv når de får den som erindring fra treguders land.

Onkel Gunnar fikk den 13. juli et tilsvar i form av et helsides intervju med meg i fjellregionens dominante arbeiderpartiavis "Arbeidets Rett". Hele baksiden i farger. Alle opplysninger som familien i fem år hadde besværet seg over i "Gutten fra Gimle", ble på¨ny stavet ut i klartekst med blant annet kommentaren : "Av sin nærmeste familie og tidligere NS-aktivister, ble Eystein Eggen beskyldt for å trekke farsnavnet og gamle
nasjonalister ned i søla". De to gjenlevende fortrengere, onkel Gunnar og onkel Arnljot, hadde den 31. August et møte med Bergstadens fremste advokat. De ga advokaten i oppdrag å selge 1600-tallsstuen "Skaugløtt" på det åpne marked. Farfar poengterer selvfølgelig sterkt i skjøtet av 1943 at hensikten med slektens lille tempel er å
bevare det for slekten. Hans sønner ville skrive seg inn i historien ved å fornekte den.

Eggen er ingen rødvinsradikal døgnflue som surrer modernistisk oppunder teoritaket for å underholde kulturraddisene ved deres stambord. Eggen er en gammel bondeslekt, tung, autoritær, lukket. Gjennom århundrene har slekten fostret mange dyktige smeder. En av dem hadde på 1700-tallet en boksamling på 365 bøker. Smedene fikk Kvikne kirke rosemalt, og på sangerstolen står fortsatt regimentssmed Esten Skogstad
malt med gevær og dragen sabel. Stor-Tore og Vesle-Tore. Skinnet av bjørnen de skjøt lå foran alteret. I året1768 møtte Esten Toresen en ulv. Han satte sin øks i skallen på udyret.

Farfars far var i dobbelt forstand en "dovregubbe". Han stirrer på oss fra de gamle fotografier, dobbelt så skulderbred som sine sidemenn, med sitt intenst nordiskblonde oppsyn, ville vært nesten baltisk av type, så lys og bred var han, hadde det ikke vært for det lange ansiktet. Han flyttet gården, sagde ned skogen, tømret nye hus og sprengte vei gjennom de bratte eggene som har gitt gården og slekten navn. Dette døde han av.

Oldefar, farfar og Embret storebror

Han fikk sin nekrolog i sin avis, høyrebladet "Dovre" på Røros. Fjell-Ljom var for radikalt for oldefar, så også politisk var han en "dovregubbe", som de lokale høyremenn ble kalt. Kort etter at denne fjellets kjempe var segnet om med sin kjære never-lur mellom sine barkete hender, stod følgende notis i bladet "Dovre" : "Fraværende slægt og venner underrettes herved om, at min elskede mann og vor fader, Embret Eggen, afgik
ved døden den 23de ds. i en alder af 47 1/2 aar. Vindgelen, 24de juni 97. Afdødes kone og børn."

Ved siden av familiemeldingen, som inneholdt en trykkfeil, oldefar døde ved olsok i juli, ikke i juni, stod en annonse for "Salg af Trær paa Roden i Rendalens søndre Statsalmenning".

Brott ein sumar luren tagde
utan blåster, utan belg.
Bringebreid i beste bragde
døydde far frå heim og helg.
Luren gisna, sprakk og flakna,
låten storkna som i stein.
Ingen spreidde når du vakna
friske kvad kring rås og rein.

minnes farfar sin far.

Mennene.

Mennene er blitt borte i historiens natt. Ulvedreperne er ikke med i onkel Arnljots pamflett, men stiger frem fra Fjell-Ljoms trykksverte, som den høyreiste bass-sanger Embret, farfars storebror, feiret på første side da Embret den 3.4.1923 rundet de 50 :

"Embret Eggen hører til den kategori av mennesker, som ved sitt humør og temperament vinner sig mange venner. Et slående bevis herpå var, at hans telefon kimet omtrent hele dagen og bragte hilsener og gratulasjoner fra nær og fjern... Embret følger nemlig godt med i alt som hører til høiere og mere kulturelle interesser, så man hos ham har sammenknytningspunkter for temaer som ligger litt høiere enn det som hører med til
samfundslivets aller enkleste former... Det har ligget og ligger fremdeles - vistnok i enda høiere grad ­ til familien Eggen å være musikalsk. Broren Amund Eggen f.t. Alvdal, er en i nordre Østerdalen vel kjent musiker. Og det er neppe tvilsomt at dikteren Eystein Eggen også har fått sitt lyriske talent inspirert fra samme kilde".

"Han har aldri eid jord", skrev Arnljot Eggen krakilsk til redaksjonen av Dag og Tid i 1977. Som i 1994 var foranledningen at jeg var blitt intervjuet. Jeg hadde forsøkt å løfte litt på sløret som lå over familiehemmeligheten. Det er riktig at farfar ikke eidde annet enn det ene målet med jord som "Skaugløtt" ble bygd på. Farfar var yngste sønn i en bondfefamilie som i løpet av dette århundret har firedoblet det dyrkede areal på gården Eggen. Det var en slik holdning til bygda og verden som førte til at Bygdefolkets krisehjelp stod
så sterkt i Tolga kommune og som alt i 1933 førte Vidkun Quisling opp på talerstolen på Sætersgård.

Intervjuet i april 1977 var ellers harmløst nok : de lange linjer i norsk bondesoge samt det dengang moteriktige synet på fascismen som kapitalismens mest tilspissende forsvar. Intervjuet fikk langsiktige følger. Det ble den politiske fødselsattest for Per Olaf Lundteigen og Senterpartiets nye, dynamiske fløy.

Samtidig med forbannelsen fra Arnljot Eggen innløp det til Dag og Tids redaksjon en pakke med nasjonale diktfra og av Arnljots fetter, farfars nevø, NS-aktivisten Engebret Eggen, sønn av nyss nevnte Embret, på gården Eggen i Vingelen :

Attmed ein buvegg i slåttekåsa
eg sitt og drøymer opp i Tovtjønnåsa.
Om folk og tider og år som svandt,
der farne slekter sin livstråd spandt.

Så der satt jeg da, i krysspress mellom to påstander om den eggenske families egenart.

Den eggenske familie delte seg i året 1945 som da demningen i forhistorisk tid dannet seg mellom Gjeldalen og Kverndalen, de to hoveddalene i Vingelen. Kvernbekken, som renner nedenfor Eggen, kommer direkte opp av jorden som et sterkt oppkomme under den forhøyning som antagelig er demningens rester. Kverndalen, med farmor og farfar på hver sin side av dalen. Fra barneføtters tid. "Der hun ble hans unge hind", farfar etter
hukommelsen. Rasmus Motrøen, radikaler i Tolgen kommunestyre. Død og begravet. En bekk gikk gjennom min barndoms dal, men så skulle det gå lang tid før jeg så bekken igjen.

Farfar hadde aldri noen sans for Arnljots dikt. Han sa til meg at han syntes det var merkelig at de ble utgitt. Farfar var urettferdig. Det hjalp ikke at Falkberget skrev til ham for å mildne hans sinn. "Eystein skal også ha", måtte farfar føye til med hånd i sitt eget testamente. Farfar døde i 1973, to år etter at vi hadde raidet rundt I Vingelen og spurt Amund Nygård om hans tilhøve til Nasjonal Samling.

Slekten minimaliseres til Arnljot Eggens privatmaoisme. Intet av det som lå farfar aller kraftigst på hjertet er tatt med i pamfletten. Til og med vår stamfar, salig Esten i Åsen, farfars eget geneaologiske patent, er tåkelagt av et intetsigende raddiseri, som dessuten har vært skrevet hundre ganger før. "Ein gamal odelsgård i Vingelen med mannslina ubroten i 400 år" heter farfars artikkel i Fjell-Ljom 10.4.1931, måneden etter at farfar var kommet
ned i Ålen. Det var som om farfar mante frem sine ættefedre for å få hjelp til å møte de nye utfordringer. Esten I Åsen er ikke nevnt i Arnljot Eggens vesle biografi.

Den røde tråd i Arnljot Eggens pamflett er at farfar fra første stund var en satelitt til Falkberget. Arnljot Eggen skriver på pamflettens første side at farfar "debuterte med ei diktsamling i 1911". Det er ikke riktig. Farfar debuterte i 1913 slik det står først i "Helgeleite". Arnljot Eggen gjentar på neste side i pamfletten at "det neppe
er tilfeldig" at farfar "i 1911" får gitt ut sine første dikt på Falkbergets forlag, J. Aass, i Kristiania. I følge"Nynorsk boklista, 1916" debuterte farfar på Brødrene Wigaard.

Formålet er å ta eggenslekten til inntekt for Arnljots virke i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene). Grunnpoenget i pamfletten "Eystein Eggen og skriftkulturen i fjellregionen" er at skriftkulturen var radikal. På 1890-tallet. Farfar er født i 1886. Her er førstesideoppslaget i "det radikale Fjell-Ljom" onsdag 18. juli 1923 :

"Nasjonen vår i jødehender !

(...) Arbeiderpartiet er i jødenes hender.

(...) Den jødiske kapitalist og den jødiske proletar arbeider hand i hand med det same hugmaal : Det jødiske verdensherredømme som Moses har lovd dei svarte søner av Satan - Her heime hjaa oss er ogso jødepakket paa munleg veg... "Nationen" var einaste blad som vaaga seg ut til å forsvare Saxlund og boka hans. -

(...) Norsk ungdom : Les "Jøder og Gojim" av advokat Saxlund - det er ei makelaus god bok.

Upp med jødeemnet i alle ungdomslag !

Arbeid for norsk maal, sed og skikk !"

Og her er førstesideoppslaget i "det radikale Fjell-Ljom" tretten år senere, mandag 7. september 1936, flere år etter at Arbeiderpartiet hadde forlatt revolusjonen til fordel for folkehjemstanken :

"Fei marxismen ut !"
(...) For å unngå noe som var enda verre, nemlig marxismen, samlet det tyske folks flertall sig om Hitler, og resultatet blev diktaturet".

For fullt ut å forstå det grandiost misvisende i Arnljot Eggens argumentasjon, må man ha for øye at denne Fjell-Ljoms førsteside ikke var tilfeldig, men et ledd i avisens mobilisering mot Arbeiderpartiet foran stortingsvalget samme høst. Det var 90 % fremmøte i Ålen, der farfar og hans avkom på den tiden residerte. Arbeiderpartiet fikk 84 % av stemmene i Ålen. I tillegg var borgerkrigen i Spania begynt.

I mellomtiden hadde Fjell-Ljoms lesere blant annet kunne adsprede seg med avisens føljetong av året 1929 : Øvre Richter Frichs "Rottene. En roman om banditter og provokatører". Farfars sprelske tekster lyser opp I Arnljot Eggens historiske analyse, dog ikke farfars mer malmfulle. De er utelatt. De er så altfor typiske for 1920-tallet og dets brytninger, her fra "Snøsokken", julen 1923 :

Handelen hivde sitt kram gjennom dalen,
apen i dølen fekk daap.
Lærholk og leggband fraa motejournalen
yngler i hyller og skaap.

Det blir tomt og stusslig når farfars dikt om Trygve Klute, "hirdmann åt himmelske drott" og prost I Nord-Østerdal inntil 1945, ikke tas med. Diktet som sto på fremsiden av Fjell-Ljoms julenummer 1922, åpner med de praktfulle linjene om presten som kommer til bygds i sin slede :

Kven er det som kavar, kva er det som kling
bak rimkvite bjørker i bratta ?
Ein blakk liten hest ristar bjølla og spring
tek vare på skoka i svellglatte sving
og losar seg fram gjennom natta.

"Gud elsker oss !" forkynte prost Klute på Fjell-Ljoms forside julen 1929. Han døpte farfars sønner. Ingen av dem har noensinne nevnt ham. Han er selvfølgelig ikke nevnt i Arnljot Eggens pamflett. Prost Klute bodde I Tolga til han døde i 1967. Han var dypt savnet av alle som hadde kjent ham. Eldre folk i Vingelen mener at deres eget savn etter den gamle høvding på prekestolen - "så er vi atter samlet her for å feire jul igjen" - som han
mælte etter at han var dukket frem av vintermørket, og da var det helt stille i Vingelen kirke, karer på den ene siden av midtgangen, kvinner på den andre, og de eldre, de sier at deres savn etter prost Klute må være mye større enn NS-barnas savn, og hvorfor skal NS-barna jamre seg, når de eldre har gjennomlevd så store lidelser. Jeg tror at jeg er den første i den opplyste eggenslekten som noensinne har tatt direkte kontakt med Klutes
etterlatte familie.

Prost Klute i gravferd i Tolga

Kvadet "Kring Olavsstøtta i Nidaros"er farfars rungende hyllest til grosserer Halse i Trondheim. Det er heller ikke tatt med. Dyre Halse var overhode for Trondheims mest aktive NS-familie. Halse hadde et barnebarn på "Rinnanbandens B-lag", forkynte pressen på første side i 1945. Dyre Halse stammet også ned fra Esten, det samme navn som Eystein, oppført på listen over den kongelige ekstraskatten i 1528. I fandenivoldsk
postnazisme fortsatte farfar å berømme Estens stamme , også etter at rasismen strengt tatt var gått av moten. Da grosserer Halse var formann i komitéen for å reise statuen av Olav Trygvason på torget i Trondheim by, ble han tilbørlig hyllet av min farfar :

Ein mann heitte Dyre kom fram med sin pung
han ropte aat kunstnaren : Skap meg ein konge
og heis han i lufta so heilnorsk og ung
at Noreg kan gløyma dei trælekaar tronge !
Og kunstnaren skapte med hugen i brann
den sprækaste konge av normanna land.

17. mai 1922.
Eystein Eggen

De gamle venstremenn smurte ofte litt tjukt på. Likevel var det i sommer en behagelig bekreftelse på det som jeg hadde antydet i "Gutten fra Gimle" å møte den tidligere arbeiderpartiordfører, nylig avdøde Arne Kokkvoll, I Kaffistuggu på Røros. Den lune, trivelige Kaffistuggu er stedet der livet pulserer, hjertene åpner seg, og
sannheten sies. Det var der jeg traff praktkaren, proffbokseren og knivsmeden Steinar Folde fra Glåmos. Folde hadde vært ute i krigen på alliert side. Steinar Folde hadde lest "Gutten fra Gimle", løftet galant på sin blå lue og sa om boken :

"Det er godt gjort å kle seg så naken og henge tøyet så pent på plass igjen. Du bryter ikke din familie ned. Du gjenreiser den."

Kaffistuggu.

Det kjentes godt å være blant folk igjen. Det var fint å komme vekk fra de eggenske epilektiske fortrengningssymptomer. De skyldes all tenkningen. Ikke alle greier å bære tenkningen, og så blir de tulleruske i hodene sine. Det hang en billedserie av Arne Kokkvold på veggen i Kaffistuggu. Jeg trodde først at det var den russiske agitator Trotsky, men det var Kokkvoll.

Arne Kokkvoll, leder for "Arbeiderbevegelsens arkiv" og redaktør av verket "Ung på Røros under krigen", glodde på meg gjennom sine skarpe brilleglass, mælte :

"Eggenslekten er mangslungen."

"Javisst", svarte jeg.

"Jeg har lest det meste av det din farfar skrev. Jeg vil regne ham for å være ... ."

"Nasjonal", forelslo jeg.

"Nasjonalist", sa Kokkvoll.

"Akkurat".

"Og jeg kan si det rett ut," fortsatte Kokkvoll, tok et nytt drag av sin sigar, "at her på Røros ble din farfar regnet for å være NS."

"Et søkende NS-barn takker deg for åndelig håndslag," svarte jeg.

Eggenslekten, mangslungen, musikalsk. Av og til utmyntes musikken i ord, som hos farfar. Han trakk seg tilbake til sitt Akropolis av tømmer, glodde opp på årstallene1697 - 1943 i mønsåsen og skrev sagaen om da de blonde østerdøler koloniserte Bardu i Troms, et verk som fremdeles inntar en ledende plass blant våre mer rasistiske bygdebøker. Farfar og Falkberget planla sammen å vandre over Forelshogna og til det hellige Nidaros, i pilgrimmenes fotefar. De skulle sone sine synder. Ekstra ille ble det da farfar på 1960-tallet skulle skrive bygdebok for Tolga : hatet mot ham, svikeren, han med kappen på begge skuldre, var fortsatt sterkt og levende i NS-flokken nede ved tolgafossen i Glomma. Hele tiden forsøkte farfar å overtale hovedstadens forlag til å utgi sin rasistiske middelalderroman. Ideen til boken gikk tilbake til da spydspissen ble funnet på
Nordvangen i Gjeldalen og vigslet av prost Klute i 1922. Farfar var en menneskevennlig agrarfascist. Han var overdådig av inkonsekvens, ville være like brilliant som jøssing og som nasjonalist. Han ville ri to hester på en gang, som i diktet "Den brune og den blakke" på forsiden av Fjell-Ljom den 28. mars 1941 :

Dei hadde to gamper på gården Gruv,
den eine var brun og fager,
men jamsides denne med mindre ruv
sto ein som var blakk og mager.
Den brune var fallen frå hingsten Ring
og runnen av gjevast' al.
Den blakke vart kjøpt i ein vegasving
ut av handlaren Heste-Kal.

"Og klaverovergangene var ved Johan Øian" het det i NRK på 1950-tallet. Dengang da voksne krøkte seg under vekten av sin egen feighet, skottet bort på familiens NS-barn som når hyenen ønsker at løvens små unger aldri må bli store og jakte på savannen. Det er kun en gradsforskjell mellom godtfolks diskriminering av NS-barn og Krigsbarnutvalgets dyrisk-rasistiske utdefinering av tyskerungene i 1945. Hovedpoenget er det
samme : En liten tass blir satt inn i verden, de eldre skyver glatt vekten av egne gjorte og ugjorte gjerninger over på den lille tassen. Farfars kusine var gift med NRK-pianistens far, NS-ordfører Øian på Os, før krigen lærer og klokker i lysfagre Vingelen, nå levende død og begravet på de spedalskes kirkegård. Øian fikk tomt hos sin partifelle Godtland på Tynset.

En verden falt i grus.

"Fjell-Ljom vil og sende Eystein Eggen ei hjartevarm helsing på 50-årsdagen ! Vi er glade over å kunne rekne han millom våre beste medarbeidarar og vener", skrev Ljomens redaktør da farfar fredag den 14. februar 1936 fylte 50 år. På første side. Farfar sto alltid på første side.

Det vennesæle, muntre, lyse, kvikke var hans varemerke, den farfar som min generasjon aldri kjente, farfar, venstremannen slik han fungerte før han fikk Falkbergets dødelige broderkyss og ble en slags kulturell krysning av en utstoppet NS'er og lobotomisert venstremann og holdt sine dødskjedelige radiokåserier i NRK så at Arnljot Eggen kunne gjengi dem i sitt fortrengningsskrift. "En venstremann spilte med sordin", sier jeg i
Gutten fra Gimle.

Familien satt lamslått tilbake. Familien har vært så lamslått at raseriet først våknet da Eystein Eggen den yngre med Gutten fra Gimle forsøkte seg på familiefortrengningene.

Einar, farfars yngste sønn, sa det slik om sin far, einstøingen som bodde i skogen : "Vi hatet ham alle sammen".

Onkel Einar var seksten år i 1945, et litterært vidunderbarn. Han vakte i 1942 berettiget oppsikt i Røros landsogn med sin novelle "Lagnad" (skjebne), publisert i "Arbeidets Rett". Novellen begynner som følger :

"Vårnatt.
Anna, gjenta på lensmannsgården, låg og kunde ikkje få sova. Det tysla og draup so einsamt og stilt av regnet der ute, og nattevinden sto likesom og heldt pusten. Berre ein linn sus høyrdes no og då, og ospeblada bivra og skolv. Det var natt.
Det kjendest at det var natt. Kanskje på grunn av den friske, linne nattevinden, kanskje på grunn av at ein kunde høyra stillheta. Stillheta låg i blodet og banka, stillheta var i klokka og tikka. Stillheta vida seg ut til eit stort, naki tomrom som vilde kjøva hennar..."

Tre år senere sluttet onkel Einar heller brått å skrive bondeekspresjonistiske noveller. Ingen hadde som han I bråmoden ungdomsgenialitet parafrasert farfars glitrende bygdenasjonale ordrikdom; det var som å høre Einars felespillende morbrødre bruke typografenes rette bokstaver til partitur, "Sulhusgubbens siste vals", spilt av en fjortenåring. Onkel Einar ble i 1945 momentant en internasjonal megakjedelig modernist. Hans friske stil tørket
inn i den akademiske ørken. Hans nynorske lyrikk ble for alltid liggende i skuffen. Familien Eggens senere så flittige bruk av knekkprosa, vanlig fortelling satt opp som dikt, med ordene under hverandre, kan spores tilbake til Einar Eggen og hans dikt "Eksplosjon" som sto i Bergstadens presse flankert av meldinger om kampene på
Krim :

Vegen hadde sprunge inn i sola,
og sola vart
ei blodåre
som hong tungt i lufta.
Skalv i romet.
Alt lo
mot han og blodsdropen.

Einar Eggen ble universitetslærer. Han diskuterte og analyserte nazismen en mannsalder. Han skrev en del om Hamsun og ble tatt opp på videoen "Rolf Jacobsen leser dikt i samtale med Einar Eggen", Universitetet i Oslo, 1987. Einar Eggen analyserte alltid nazismen i Gudbrandsdalen. Hans kone var derifra. Einar Eggen, modernismens lys på Blindern, diskuterte ikke nazismen i Østerdalen. Han trakk så ingenlunde frem sin egen
onkel Embret i Eggen i Vingelen, en herre med bart og "høiere og mere kulturelle interesser", ved siden av prost Klute bygdas mest høyreiste mann. "Gammel-Embret" var slankere enn den tyskvennlige prost Klute som I 1941 skrev under på oppropet om at det var sann kristelig gjerning å banke de ugudelige bolsjeviker i øst, som fortalt i avhandlingen "Quislingkyrkan" av Ragnar Norrman. Fire år senere mistet Klute kappe og krage. Han flakket hvileløst omkring på bygdeveiene mellom furuskogen opp mot fjellbandet, jaget av den anklagende basunrøst på første side av Arbeidets Rett i august 1945 :

"Hvem var det som holdt olsokmesse i Tolga praktfulle kirke for landsforrædere og de som kjempet mot religionen - for de som satte gode nordmenn i fengsel for sin fedrelandskjærlighet og terroriserte dem ? Vi vet det !"

Onkel Arnljot dukket sommeren 1945 opp i farfars landhandleri under lier jevne, tegnet med blåblyant resolutt hakekors i pannen på slektsfotografiene i bygdeboka for Vingelen av 1943 der hans Bondeparti-onkel, den høyreiste gammel-Embret også kalt gammel-Eggen, hans fetter hirdsjef Engebret Eggen og Arnljots to første folkeskolelærere alle var avbildet . Det er slikt som gjør inntrykk på et NS-barn. Særlig godt husker jeg hakekorset i pannen til lærer Magne Røe, svogeren til Rasmus Vingelsgaard. Subsidiebekymrete vingelsinger
hevder at lærer Røe kun var i NS for å beholde sin stilling. Det stemmer meget dårlig med at Fritt Folk den 15.11.1940 brakte faksimilie av Røes håndskrevne NS-komposisjon "Norges løve kneiser bringebred, seiersmodig gjennom alle tider".

Full av nyvåknet patriotisme kastet unge Arnljot Eggen seg inn i folkeopplysningen og begikk i august 1945 følgende i Fjell-Ljom :

"Det skal skrives om dem, sier de. Slå det opp så folk kan se. Denne gangen er det tyskerjentene i Aalen det gjelder. Noen av dem i alle fall... De har hverken vært internert eller noe annet, men er like fri- og frekk som før."

Under selve krigen hadde onkel Arnljot vært handelsbetjent hos sin tantes mann i Stor-Elvdal i Østerdalen. Tante Eline var min farfars søster. Farfar hadde to søstre og to brødre, Store-Embret og Amund organist. Om natten kunne vandreren helt uventet høre dype orgeltoner inne fra Rena mørkebrune tømmerkirke. Min grandonkel Amund hadde tatt seg inn i kirken. Amund orglet sin eggenske sjel.

De to søstrene bodde ikke så langt fra hverandre. Den ene var gift med bonden Lars Sørhus på Tingstad I skogbygden på Rena. Lars Sørhus var NS. Før krigen var han kommisjonær for bladet "Frihetskampen". Familieløgnen har bagatellisert dette. I følge Hedmark Fylkesavis, forgjengeren for Frihetskampen, var Lars Sørhus alt i 1935 kommisjonær for denne Norges mest antisemittiske avis. Min far og min onkel Oddmund bodde på Tingstad da de før krigen gikk middelskolen på Rena. Onkel Arnljot bodde på Tingstad under krigen. Arnljot Eggen bodde på en NS-gård under krigen. I februar 1941 fornyet tingstadbonden sitt abonnement på "Fritt Folk". Nærmeste nabo var kjekke sveitfører Narud i Arbeidstjenesten. En annen beboer på tingstadtunet
hengte seg sommeren 1945. De hadde skremt ham med at nazistene skulle sendes til Bjørnøya. Han hengte seg i middagshvilen, eller lunsjpausen, som vi sier i dag.

Farfars andre søster var gift i Steinvika i Stor-Elvdal, poststed og jernbanestasjon, der Arnljot sto på butikken. Steinvika var et knutepunkt i et område helt dominert av de store skoggårdene : Furuset, Deset, Løset, Sorknes. Handelsmannen heiste neppe et rødt flagg.

Det var de store skogeierne som gjorde antisemittismen så sterk i Østerdalen. De store skogeierne gav jødene skylden for dårlige tømmerpriser. Den 29.04. 1944 oppsummerte skogeier Helge Furuseth, født 1869, sitt livs erfaringer i Østerdølens spalte "Hvorfor jeg er medlem av NS" :

"Med hensyn til valuta tok det meg ikke lang tid før jeg kom under vær med at svingningene så å si utlelukkende skyldtes børsmanøvrer ledet av hebræiske spekulanter og at de fleste av verdens seddelbanker var falskmyntnerverksteder i stor stil. Det tok meg noe lengre tid å komme til forståelse av at bolsjevismen også ble dirigert av de samme hebreiske spekulanter."

Derfor var det ikke tilfeldig at forfatterinnen av boken "Jødenes krig", på Kamban forlag, naturligvis, var fra Stor-Elvdal. Halldis Neegaard Østbye het hun, og hadde i 1942, da hun utgav boken for andre gang, i lengre tid vært en av landets mest aktive NS-propagandister. Alt i forordet slår Neegaard Østbye fast : "Den jødiske handelsånd, kulturødeleggelse, jødenes hele materialistiske livssyn har ført vårt folk mer på avveier enn noe
annet nordisk land, kanskje Sverige unntatt." Boken er utvilsomt antisemittismens hovedverk på norsk, har et solid utdrag fra "Zions Vises Protokoller".

Det var noe fanatisk i NS-miljøet i Stor-Elvdal. Ola Furuseth overtok SS-Leitheft etter min far. Rasismen ble mer heilnorsk. Under mottoet "Dø i rett tid !" holdt Ola Furuseth koken til den bitre slutt, her fra Ragnarok/Kamban forlag april 1945 :

"Av alle folk og raser er det noen som er bønder og andre er parasitter, tatere. Bare ett folk kjenner vår historie som aldri har sådd eller skapt noe ut av naturen, men i stedet har de levd som kremmere og parasitter. Og dette ensartede taterfolk er jødene. Disse har vandret om på jorden, har oppsøkt de feteste riker, og på tater og kremmermaner har de tiltusket seg bondens odelsrett".

Det er mange år siden jeg stusset over at skogeier Møystad fra Elverum, hirdsjefen i Hedmark, konsekvent delte nordmennene inn i to "klasser" : nordmenn og jøder. Oliver Møystad var på 1930-tallet redaktør av NS-organet Hedmark Fylkesavis, bladet for Østerdalens ildsjeler, deriblant naturligvis Engebret Eggen i Vingelen. Den 11.
juli 1935 skriver Møystad i lederartikkelen :

"Nordmenn ! Følg oss i kampen og la oss i første omgang kaste av oss det marxistisk-liberalistiske jødetull om klasser. Det er bare to klasser i dette land : nordmenn og jøder."

Ti år senere går Ola Furuseth, nevø av anti-hebræeren Helge, et skritt videre. Ola Furuseth konkluderer I Ragnarok, 11. årgang, hefte 3/4, april 1945 : "I dag står den siste store kampen mellom bønder og tatere. Det gjelder å utrydde eller bli utryddet. Foran i striden for alle bondefolk står det tyske folk som i lidelser og kamp endelig er blitt klar over arvefiendens vesen... Bonden må fjerne tateren og hans ætt for alle tider."

Redaktøren av Østerdølen, Elverum, hørte avgjort til partiets pangermanske fløy. Han hadde i 1939 mottatt Adolf Hitlers bilde i sølvramme med egenhendig dedikasjon. Kurz und militärisch begrunner redaktøren sitt NS-medlemskap med følgende tre punkter :

1. Leste "Also sprach Zarathustra" etter å ha besøkt Nietzsche-arkivet i Weimar i 1917.

2. Hørte Adolf Hitler tale på Königsplatz i München i 1923.

3. Hørte Vidkun Quisling gyve løs på Arbeiderpartiet i Stortinget i 1932.

Redaktør Wolls penn formelig sprutet ut føljetonger : "Uhyret som snappet badegjester", "Hekseslottet", den raljerende antisemittiske "Ånden i krukken", samt i 1943 "Det store forsvinningsmysterium" :

"Enno var ikke Anna Aleksejevna Kusjirin så helt i den hvite gifts vold at ikke hennes ukrainske blod strømmet raskere i nærvær av et maskulinum som løven fra Østerdalen. Den unge skogdrott var nemlig av ytre en blond Siegfried - en type som er født til å herske over kvinnehjerter fra de sydøstlige steppeland."

Ellers skrev redaktøren flittig og mer filosofisk i Ragnarok om ariere og jøder, "lysets og mørkets folk."

De mørke var virkelig helsvarte, skal vi tro Østerdølens daværende redaktør : "alle afrikanere og semitter hører til en og samme rase. Dermed er det negroide stempel en gang for alle satt på den semittiske stamme, det som for alltid fjerner semittene fra indogermanerne. Et felles trekk for alle afrikanske raseavskygninger er den
medfødte og inngrodde lyst til å handle. De fleste negerstammer viser således en ustyrlig hang til å vandre og sjakre og er ofte jøden fullt jevnbyrdig i handelsfiffighet." Redaktøren, en fyldig middelaldrende herre med tysk tenkerpanne, mente i Ragnarok 1944 at bibelen "bærer helt gjennom et tydelig preg av den store forretningsånd og beregnende sluhet, som ble mørkets folks særkjenne så snart det lærte å dra de store riker inn i sin vekselhandel og sitt intrigespill. - I grotesk motsetning til den ydmyke forsiktighet på mange vesentlige punkter står beretningene om de forferdelige blodbad jødene foranstaltet i Kanaans land ved utryddelsen av de nordiske stammer, myrderier som i grusomhet søker sin like i verdenshistorien."

"Jøden er opphavet til all elendighet og ulykke, som gjeldsopphopning, forskrivning og spekulasjon har ført inn i verden", sukket redaktøren av hovedorganet for Østerdalen, der slike tildragelser ikke var ukjente, - "han var kommet sammen med storelvdøler", skriver farfar i bygdeboka om en vingelsing som ble tatt av drikk og mammon.

Mange år etterpå skulle handelsbetjenten fra Stor-Elvdal, Arnljot Eggen, målbære den samme totale trosvisshet over å ha funnet løsningen på historiens gåte, en synskhet som relativiserte det som tidligere var skjedd og satte onkel Arnljot helt i fokus av verdenshistorien :

Strevar med å bli vaken
etter tonnevis godtkjøpslærdom
etter årelange voggeviser
etter den sløve sjokkinga til gasskamra
der ein tilfeldigvis var for langt bak i køen
etter søvnen i framtidige massegraver

Ovenstående linjer er fra samlingen "Skulder ved skulder", 1977.

"Du har ikke lov til å kalle ham onkel Arnljot. Han er vår alles onkel Ho !" ropte en marxistisk intellektuell, et annet NS-barn, naturligvis, til meg på Theatercaféen da samlingen "Skrifta på veggen" utkom i 1973.

"Du må da huske noe fra Tolga under krigen ?" spurte jeg onkel Arnljot under sluttarbeidet med "Gutten fra Gimle". Onkel Arnljot ble nemlig satt i bakerlære i Tolga.

"Jeg husker bare AUF, jeg", svarte den gamle og stirret langt inn i veggen.

Stueuret tikket.

I mars 1942 ble Tolga og Vingelen pionerområde for Nasjonal ungdomstjeneste. All ungdom mellom 10 og 18 år skulle etter lov av 5.2.1945 bli medlemmer av NSUF, Nasjonal Samlings Ungdomsfylking.

Det begynte i Tolga, Arnljot Eggens hjemkommune.

"Den nasjonale ungdomstjeneste settes ut i livet i Østerdalen. Tolga den første bygden, fordi NS står spesielt sterkt der", forlød det i Østerdølens overskrift den 4.3. 1942.

På møtet i Tolga dagen før innsatte NSUF's stabsleder Tiedemand Ruud de begavede eggenbrødrenes folkeskolelærer til leder for Tolga :

"Stabslederen ga så meddelelse om hvem som er innsatt som lokale ledere for Tolga, nemlig fungerende lagsungdomsleder, lærer O. Hunnes for ungdomsfylkingen i hele Tolga, leder for den første innbeordrede guttetroppen lærer Johan Sagbakken og for den første jentetroppen Liv Johnsgård. Bare i Tolga skolekrets skal det innkalles 53 gutter og 37 jenter.

(...)

Kretsungdomsleder for Østerdal krets, Embret P. Erlien, takket for den glede og ære som var vederfaret Tolga med at bygden fikk være den første til å innføre ungdomstjenesten og bad stabslederen rette en takk til ungdomsføreren, minister Stang.

Deretter underholdt ungdomsfylkingens medlemmer i Tolga. Jentehirden sang tre sanger, bl. a. vakte "Fram Østerdøler" stort bifall. En hirdgutt spilte trekkspill og Stein Eide leste opp et dikt "Til en legionærs mor".

Det helt igjennom vellykkede møte blev avsluttet med "Ja, vi elsker" og tre Heil og Sæl for Føreren.

Flertallet av møtedeltagerne i det tettpakkede forsamlingslokale var ungdom, hvorav minst halvparten ikke tilhørte N.S. Blandt de frammøtte merket man seg Tolgas ordfører, L. Eide, de fleste av bygdens lærere, partiets tillitsmenn og mange av de unges foreldre."

Så langt Østerdølens referat i mars 1942.

Medlemmene av NSUF ble ikke strafferettslig forfulgt under rettsoppgjøret tre år senere.

NS sto spesielt sterkt i Brugata, aksen Tolga stasjon - kirken, der stasjonsmesteren, banksjefen, herredskassereren, ligningssjefen og et par meierister var medlemmer. I Nord-Østerdal ble arbeiderpartifolkene og AUF, i den grad det eksisterte, under krigen var det vel nedlagt, kalt for kommunister, og den håndfull intellektuelle bondegutter som skiltet med kommunistnavnet, ble kalt for bolsjeviker.

Arnljot Eggen greidde det. Han hoppet simpelthen over perioden 1940-1945, nevnte den aldri. Arnljot Eggen greidde å bli den absolutte marxistiske troverdighet, et folkets Albania med skipperlue, bukkeskjegg og urproletare aforismer, jfr. "Dagens Eggen" i Klassekampen. Han fikk sine beundrere. Her er Klaus Hagerups
innledning til "Skulder ved skulder" i antologien "Dikt gjennom 30 år" fra 1979 :

"Hvis ikke alle vi som fordømmer nazismens jødeforfølgelser under krigen, kan se at Israel er en stat vi må fordømme i dag, da lyver hjertene våre".

Kundekretsen i Steinvika i Stor-Elvdal omfattet 1940-1945 Arnljots nevnte frende, SS-stormfører Ola Furuseth, gift med Arnljot Eggens kusine. Åse het hun.

Den 10. juni 1943 gir Åse Furuseth fem kroner "Til våre frontkjempere", som bidragsyter til "Østlendingens innsamling". Hun utfordrer "Ole Engebretsen og Halgeir Hågensen, Steinvika". Halgeir betaler også kroner fem og utfordrer på sin side "Johan Torp, Steinvik og Arne Torp, Steinvik".

Miljøet i knøttlille Steinvika var massivt NS.

To av Ola Furuseths brødre var NSUF'ere, den tredje var skijeger. NSUF'erne var blitt vervet sommeren 1941 av Grønlien, som var kommet syklende opp fra Rena og forbi butikken i Steinvika. Brødrenes far var medlem av NS fra 1933. Ola Furuseth hadde før krigen vært med på innbruddet hos Trotsky. I 1936 stilte han, lett maskert som "skogsarbeider Furuseth", som taler på NS-møtet i Vingelen den 29. september, sammen med Møystad og den for en del NS-barn skjebnesvangre redaktør Melsom. Så sent som den 7. januar 1948 utmerket Ola seg ved å hevde på førstesiden av Østerdølen at "nasjonalsosialismen vil leve som en religion". I 1942 hadde han på NS-Rikstrykk utgitt "Verden bak skyene", Olas minner som norsk flyver-løytnant, med den jublende konklusjon :

"Å fly, det er å leve. Det er å leve og sanse med hver en trevl, det er å føle seg som seierherre over alt grått og trist, ja over selve døden."

Ola Furuseth er familiens mest fortrengte person. Han er en nøkkelperson. I 1942 var han faktisk den fremste skribent i den eggenske slektskrets, en familie så grenseløst litterært ærgjerrig, under alle regimer og skiftende maktforhold. Farfar hadde i 1942 tre tynne diktsamlinger bak seg. Hans sønner hadde luftige drømmer. Ola Furuseth hadde utgitt en skikkelig bok. Fra sommeren 1942 til mai 1943 var Ola Furusth ideologisk fører for
kursene i SS-ideologi på Konsvinger festning. "Jeg ble lærer i ideologi eller raselære, historie etc. Germanske SS arbeidet for hele Europa, og jeg fremholdt de germanske folks overlegenhet," sier Ola i Østerdølens rettsreferat i 1948. Selvsagt ivret han for å få ungdommen med. Han var en aktiv agitator og skribent, her fra artikkelen "Moloks undergang" i Ragnarok mai 1943 :

"Fordi bymentaliteten rådde hos sjefen for Europas og Asias slaver og bastarder, Stalin - hos jødenes store håp, invaliden med valgsmilet, Roosvelt av god jødisk-hollandsk ætt - og hos de ledende i Paris og London, derfor ble dette vanviddet satt igang."

Under krigen var Ola i tillegg tysk løytnant - SS-Obersturmführer - nede på landjorden. Når han, en høy, blond mann med drømmende blå øyne, var hjemme på perm, betrådte Ola grusveiene i grågrønn uniform, med de to seiersrunene i sølv på det sorte kragespeilet. Høsten 1943 ble Ola sambandsoffiser ved SS-Hauptamt i Berlin. I dag blir området hvor RFSS lå, kalt for "Terrorens topografi" og er gjenstand for storstilte museumsplaner à la
Holocaustmuseet i Washington. Tidsskriftet som Ola og min far var norske redaktører for, ble utgitt av SS-Hauptamt - D III, med adresse Berlin - Wilmersdorf, Hohenzollerndamm 31, en fasjonabel adresse, og bladet ble utsendt fra Berlin SW 68, Wilhelmstraße 122. Postsjekkonto var Berlin 6783, girokontoen 1157 I Berliner Stadtbank.

Farfar påsto i 1945 i et av sine drabelige åretak på de hvite løgners bølger at under krigen "ble versets ånd landsforvist", noe som ikke hadde lagt synderlig demper på hans sønn Arnljot. Jeg gir ordet til den unge Arnljot Eggen :

Og du som ennå tror på sigd og stjerne
du som har løgn og svik til ideal,
du ville nok heller gjerne
kjempe for din frihet
og for det som Russland stjal,

heter det den 20.03.1940, øverst på forsiden av rørosavisen "Arbeidets Rett" underskrevet Arnljot Eggen. Tatt I betraktning av onkel Arnljots rolle som stalinistenes grand old man, far sjøl i stua, hans senere forsikringer om at hans sjel alt i ungdommen tilhørte kommunismen, var det underlig å se diktene hans på første side av den
NS-kontrollerte pressen, omgitt av karikerte jøder og tyske frontmeldinger. Det er ikke noe anti-fascistisk opprør i diktene. De føyer seg godt inn i tidens bygdeidylliserende stil, som i "Soria Moria" 2. 1. 1942 :

Østenfor sol og vestenfor måne
med prektige Soria-Moria-borger,
stiger det, med blåne bak blåne,
landet hvor det ikke fins sorger.

"Jødedommens hovedkvarter" står det som overskrift den 13. 1. 1942, elleve dager senere, på nøyaktig samme sted der Arnljot Eggen publiserte sitt kvad om landet uten sorger. Artikkelen om jødene begynner som følger : "Bakom Roosvelt står hjernetrusten - finansverdenens overmektige fyrste med jødene Morgenthau, Baruch,
Brandeis, samt Karl Marx-professoren Frankfurter, USA's høyeste dommer, i spissen."

Det var dikt "på hjemmebane". Nå skal man vel ikke legge altfor stor vekt på en ung dikterspires første famlende forsøk i hovedstadspressen. Men Arnljot Eggen debuterte i osloavisen "Tidens Tegn" med et epos om den sørgelige skjebne til de svenske karolinere da de angrep vårt land og frøs ihjel. Det var ikke nødvendig å
være fascist for å være lyriker i "Tidens Tegn". De fleste var det : Åsmund Sveen, Kristen Gundelach, Cally Monrad. "Tidens Tegn" hadde lansert Vidkun Quisling i norsk politikk. Avisen kom ikke ut igjen etter krigen.

I det gjennomnazifiserte Dagbladet hadde onkel Arnljot i 1941 et dikt, lyrisk stemningsbakgrunn for opprop som "Er du skiløper og skytter ? Bli da med i Legionens skiavdeling !", ledsaget av en flott tegning av germanere og ulvehunder som suser nedetter bratte stup. Zicke, zacke, juppheidi, das ist deutsche Infanterie !

Nazi eller ikke nazi. I Tysklands store år 1942 var Dagbladet snertent og toneangivende som aldri før, med mandige frontkjemperappeller, tysk etterbarberingsvann og frk. Lotte hver lørdag, minst, med spalten "Den evige Eva", som åpnet for appeller om de rette skuldres velsignelser for den kvinnelige skikkelse. Dikt sto kun på lørdager, var så godt som alle av det nevnte, litt fjerne hyrdeidylliske slag, Wildenwey og Hammarlund i
skjønn forening. En som excellerte i rurale idyller var André Bjerke, som etter krigen måtte svare for Forfatterforeningens æresrett. Det virker nærmest som om det norske folk var ute på en stor kjøpefest, med NS-ministrene med gullgallonerte ermer i spissen.

Forsiden av "Vi selv og våre hjem", august 1942

Jeg må å klype seg selv i armen, når den fulle konsekvens av hva onkel Arnljot, en smidig ordkunstner, skriver i sin nevnte pamflett om farfar og kulturen i fjellregionen, går opp for meg. Arnljot går god for Falkbergets ord om at bygdeboka for Vingelen i 1943 ble "sendt ut til tingerne i lønndom - så nazistyret ikke fikk tatt den til inntekt for sitt kulturliv; det stod ikke et ord om 'Vingelen' i den forbannede Beggerudpressen !"

NS i Nord-Østerdal var uvitende om min farfars bygdebok !

En ting er at kristensosialisten Falkberget påstod det under sin "redningsaksjon" i 1945. Noe ganske annet er at antifascisten Arnljot Eggen går god for påstanden i 1996, tre år etter at Gutten fra Gimle utkom. Onkel Arnljot fikk en svært velvillig omtale av seg selv i min bok. Han kvitterte med et dikt om min far studenten i samlingen "Dikt mot det stumme", fra 1993 :

men jentene fall ikkje
lett for ein utreist
med setningar frå bøker
ein mislykka Pan
såg ingen herregårdsfrøken
kor mye han venta
ved danseplattingen
ingen la merke til
den svært interessante
nye lord Byron

Min far ble student i 1936. Samme høst la min mor merke til ham på en fest på Liaåsen forsamlingshus i Ålen. De ble gift i Fagerborg kirke i Oslo den 21. november 1942.

Onkel Arnljots knekkprosa, poesi i vanlig forstand kan man ikke kalle det, hindret ham ikke i Dagbladet den 27. 10. 1994 i å besvære seg over mitt eget farsportrett i "Gutten fra Gimle".

Arnljot Eggens beste dikt heter "Furua". Det er fra samlingen "Eit hovud i havet" fra 1965. Diktet er godt fordi det er sant. Det rager opp over familiefortrengningene. Det er et dikt som hovedsaklig hører hjemme en mannsalder før, og da ikke på venstresiden :

røter som gav
si angande tjøre
til vern imot trollskap og vette,
som kunne med tyrispiksflamme og peiseld
i svartaste mørketid
soldraumar nøre

Ord som kunne gått rett inn i SS-Leitheft, ord som ville ha vederkveget riksfører Himmler som klangen av den langeleik riksføreren lyttet til på bildet på forsiden av "Tidens Tegn", årgang 1941, fredag den 14. februar.

Onkel Arnljot fikk følge inn i AKP (ml) av flere med konservativ bakgrunn som slet med de samme identitetsproblemer, slik jeg har beskrevet det i "Gutten fra Gimle". Arnljot Eggen har i en mannsalder vært kjerneproletariatets røst i den norske bokheimen, den utrettelige Esaias i litteratmarxismens vingård helt fra han ble oppdaget av blindernstudentene først på 1970-tallet. Studentene hadde ellers bare Asbjørn Elden å skilte
med som forfatter fra arbeiderklassen. Elden ble senere tvunget av partiet til å skrive en bok om hvorledes han opplevde NS under krigen. Det eneste spor av "kjerneproletariat" i familien Eggen måtte være farfars svoger, som under kommunevalget i Tolga i 1931 var kumulert på 7. plass på "Arbeidernes liste" i Vinglelen. De øvrige
lister var : Bondepartiets, Venstres, gårds- og småbrukernes, Upolitisk liste, Tolgen riksmåls- og bondeliste samt Upolitisk liste for Dalene. Valget ga det sedvanlige heidundrende borgelige flertallet.

Da Tolgen smeltehytte innstilte sin virksomhet i 1870, ble hyttearbeiderne momentant bønder med en overtallig administrasjon fra bergverkets dager. Tolga ble derfor det ideelle sted for "Nasjonal Samling" og "førerprinsippet", og da Vidkun Quisling Olsok 1942 talte for tredje gang på Sætersgård, ljomet "No ser eg atter slike fjell og dalar" ut over bygda.

Enda mer fantastisk enn den formidable oppslutningen om NS i Tolga, er at jeg, snart seksti år senere, ikke har greid å finne én person, som åpent innrømmer at han var til stede på Sætersgård. Bortsett fra Engebret Eggen, naturligvis. Avisene beretter om et fremmøte på rundt 600 personer på hvert stevne.

"Gåten Tolga" :

Historikeren Trond Feiring peker i en innsiktsfull artikkel i "Årbok for Glåmdalen" 1989 på den bygdenasjonale kulturen og det tette sambandet mellom de ledende NS-familiene i tolga midtbygd, men nøler med å fremme noen bærende hypotese. Selv siterer jeg i "Gutten fra Gimle" min farfar : tolgingen stod skulder ved skulder I smeltehytten, følger i flokk sine ledre.

Tolga kirke er åttekantet, som kirkene på Røros og på Kongsberg. Prekestolen er plassert høyt oppe på veggen. Derfra talte øvrigheten til almuen. Der stod farfars gamle venn, prost Klute, og talte om hellig-Olav da de sorte bilene med Quisling og følge svingte inn foran Hotell Central nede i sentrum og ekstratogene tømte sin last hird og NSUF på stasjonen.

Arnljot Eggen, født i Tolga kommune 1923, måtte i anledning 1968-opprøret bli ålbygg. Onkel Arnljot holdt kortene så tett inn til brystet som satt han i et pokerlag blant Ålens gruvearbeidere, slo om seg med ord og vendinger som han, landhandlerens sønn, hadde snappet opp fra kretsen rundt min morbror Lars, midtbygdas
mest populære kar. Onkel Arnljot ble på 1970-tallet det proletare orakel for blindernstudentene. Han ble Norges største produsent av antifascistiske kampdikt, som for eksempel kampsangen "Et rødt flagg" fra 1973 :

Et rødt flagg har flammet
før i vår grend
Vi fant det på loftet,
og nå bør det brukes igjen.

Onkel Arnljot ble med ett så ildende rød tretti år etter at fascistene hadde hærtatt vårt land. Endelig fikk han sjansen til å ta ut sine fortrengninger på andre. Det var ingen nåde for gymnasiastene som på 1970-tallet fulgte Blücher og Hadland i "Norsk Front" :

I landet der Quisling
vart verdenskjend namn
tar styrande nesten
det pakket i famn.

Det var "Skrifta på veggen". Arnljot Eggen dyrket på 1970-tallet det profetisk messende, vitnemål fra en overlevende og motstandsmann. Spør noen om hvorfor NS-barna har vært så tause, så kan disse linjene fra "Skulder ved skulder" være fullgodt svar :

Hakekrossen og odelsruna på husvegger og plankegjerde
dukkar fram frå eit grumset mørker
Ky-gutar viftar enno frekt med sitt tapte Vietnam
(...)
Snutar stikk opp over yta i ulike former og fargar
Og uhyret dei hører til
er eitt og det same

Men mange har tatt over ordet etter ei utskoren tunge
og peiker vidare etter ei avriven hand
Uhyret kverv ikkje trygt i sitt brune grums

Oddmund het den femte av brødrene. Onkel Oddmund, en gudbenådet pedagog som flere av sine brødre, slapp aldri taket i problematikken, studerte de amerikanske verdikonservative Ezra Pound og T. S. Eliot, forsøkte som en grublende vingelsbonde å finne ut av hva som egentlig var skjedd i forholdet bonde/arbeider under århundrets raske industrialisering. Onkel Oddmund var for gammel til å bite på nødløgnen om familien Eggens åndelige opphav i gruveproletariatet i Ålen.

Oddmund Eggen tok eksamen på lærerskolen i Elverum i 1941. Samme høst ble han tilsatt som vikar ved tredjeklassen på Alvdal private realskole. Etter krigen ble han oppgradert av en farshungrende familie til major I den hemmelige etterretning. XU. Dette er tøv. XU i Østerdalen ble initiert av min seige motstander fra åndskampene på Landbrukshøgskolen, professor Eilif Dahl, og Dahl drev det ikke lenger enn til "blåløytnant" fra London. Lærer og filologistudent Oddmund Eggen oppe i det perifere Folldal, glimrer da også med sitt
fravær i XU-artikkelen i "Årbok for Glåmdalen 1989". Å gi ham samme grad som sjefen for Norges militære etterretning, viser hvor dypt problemene stikker i familien Eggen. Den eneste med et rimelig krav på Krigsdeltakermedaljen blant brødrene, var min far, men han fikk den ikke, av grunner som er anført i Gutten fra Gimle. Det dobbelte farstap, far og farfar på en gang, har i familien frembragt flere absurde anekdoter og er med på å forklare motstanden mot mine erindringer som NS-barn. Onkel Oddmund ble i 1986 gravlagt uten at noen av hans brødre var til stede.

Oddmund Eggen tok eksamen artium på Volda landsgymnas i året 1939, far var i 1936 redaktør av russeavisen på Orkdal landsgymnas. Arnljot Eggen tok eksamen artium på Orkdal landsgymnas i juli 1944. To av eggenbrødrene tok artium på Orkdal landsgymnas. I 1942 ble NS-rektor Strand fra Sogn innsatt på dagen med sitt rungende motto : "Du skal !" NS-laget på skolen var eneste tillatte elevlag, var aktivt og pågående. Det forbauser at sannhetsvitnet Arnljot Eggen i sine vel 40 bøker, hvorav en god del for barn- og ungdom, ikke har gitt så meget som det minste gløtt av åndskampen under krigen.

"Gymnasiast i krigsår" heter spissartikkelen i 1995-årboken for Orkdal historielag. Årboken forteller at "Året 1942 var som kjent eit særs mørkt år for landet. Vi høyrde rykte om Telavåg denne våren, om hyrdebrevet frå bispane og foreldreprotesten mot nazifiseringa av born og ungdom". Skolen ble stengt i april, den unge Arnljot
Eggen dro hjem og skrev diktet "I fjellbua" som tirsdag den 4. august 1942 sto midt på førstesiden av Arbeidets Rett, omgitt av referatet fra Vidkun Quislings tale på olsokstevnet på Stiklestad :

Hele fjellet ligger rundt oss - herlig vidt og vilt,
med elver og sjøer der glupske ørretter venter.-
Vinden suser rundt den gamle værgrå bua,
mens vi snorker og drømmer om storfisk og jenter !

Årboken forteller om både NS- og SS-mønstringer på Orkdal landsgymnas. Det medelevene forteller om Arnljot Eggen, står i den mest skrikende kontrast til hans fabrikasjon av politisk paranoide aforismer og erklæringer på 1970-tallet, da "blodhundar rykkar i bandet" ved lukten av Arnljot Eggens gamle marxistblod.

Det luktet nok mest innadvent særling av Arnljot Eggen under krigen. Han minner på sett og vis om sin samtidige Tor Jonsson i Lom. Da min gamle lærer, Magne Skodvin, hadde skaffet meg stipend for å forske I NS og de gamle bondelslektene, hørte jeg senhøsten 1971 følgende historie om Tor Jonsson av hirdfører Oddvar Aukrust i Lom, en mann med samme nasjonalsosialistiske posisjon som Arnljot Eggens fetter, Engebret Eggen i Tolga. Aukrust fortalte : Tor Jonsson følte seg så utenfor den andre ungdommen i Lom. En kveld kom Tor til Nordigard Aukrust. "Eg vil verta medlem i hirden", sa Tor. Aukrust så på ham og svarte : "Eg trur ikkje at dette er tingen for deg, Tor."

Arnljot Eggens marxistiske bevissthet trengte lang modning. En slags affinitet til folket kan man hele tiden spore, men da helst til noe tungt og "völkisch", for å si det med en tysk term. En verdenskrig hadde rast over landet, men i "Tverhøbua, Tolga i oktober 1948" finner vi skalden Eggen i god gammel stil :

Fjellbua lå der, en værmerka kåk,
og der vart det leven og bannskap og ståk.
Der kokte dom kaffe og stekte seg flesk,
der kraup dom isammen og sov på en bresk.

Meddeler Arnljot Eggen i Østerdølen lørdag 23. oktober 1948.

Når det gjelder farfars bygdebok for Vingelen anneks, så vet onkel Arnljot så inderlig vel at nazistyret ikke var uvitende om bygdeboka. Det var nazistyret som sendte den ut. Det var den overbeviste nasjonalsosialist Engebret Eggen som ved hjelp av en rekke dugnader i bygda hjalp sin onkel bygdebokforfatteren. Onkel Arnljot hadde jo selv tegnet hakekors i pannen på sin fetter Engebret Eggen, som i 1943 var formann i
bygdebokkomitéen. Engebret Eggen satt på restopplaget, slik avisen Østerdølen til stadighet meddelte.
Vingelsboka kunne bare bestilles fra NS-hirdsjefen i Tolga, identisk med samme Engebret Eggen, også kjent som en ivrig pelsdyroppdretter, et emne han ble intervjuet om i Østerdølen november 1944. Papir- og billedkvalitet i vingelsboka lå skyhøyt over tidens vanlige rasjoneringsstandard. NS-myndighetene viste igjen sin velvilje for det olsoknorske.

Det var ikke merkelig at det den 11. 11. 1943 sto en glitrende omtale av bygdeboka på første side av Bondepartiets Østerdølen, en avis som alt antydet gikk lenger enn bare å følge direktivene fra NS-pressedirektør Beggerud. "Det er et framifrå vakkert og velskapt verk både med hensyn til innhold, form og utstyr, - folket i Vingelen har her fått en bygdebok som de trygt kan rope hurra for", het det i innledningen. Anmeldelsen var signert "gr.". Den var skrevet av Dagfinn Grønoset.

Grønoset var i høy grad en offentlig person i Østlendingen. Han hadde vært Wolls redaksjonssekretær og ble I 1942 leder av lokalkontoret på Tynset. I årene 1943 og 1944 skrev han Østerdølens juledikt. I 1947 tok Arnljot Eggen eksamen ved lærerskolen i Elverum. I skoletiden på Elverum var Grønoset en god venn av Arnljot Eggen. Onkel Arnljot var selv journalist i Østerdølen. Avisen hadde et sterkt behov for ansiktsløfting. Fra 8. mai 1945 til Ola Furuseth sto for retten på nyåret 1948 var det nesten ikke én dag uten en landssviksak på første side. Hadde man hatt nasjonalsosialister i familien, var Elverum neppe stedet for å glemme dem.

Hukommelse og annen verdenskrig er en skrøpelig kombinasjon.Det er ikke korrekt når Arnljot Eggen I intervjuet "Far sjøl i stua", for anledningen født i Folldal istedenfor i det besværlige Tolga, hevder at han først etter krigen begynte på lærerskolen i Elverum. I skolens protokoller står det at Arnljot Eggen ble opptatt ved skolen høsten 1944. Hadde han begynt på den toårige lærerskolen i 1945, kunne han umulig rukket å ta
eksamen med karakteren 2,58 i 1947, samtidig som han fra det andre skoleåret "var sjuk på sanatorium i meir enn ett år", som han uttaler i intervjuet. Det er mulig at erindringsforskyvningen skyldes at det høsten 1944 var
motstandsparole på at man ikke skulle søke om opptak ved Elverum lærerskole. De som ble opptatt, ble helst regnet til NS-siden, forklarte en tidligere elev for meg; hun hadde selv i året 1944 blitt utvist fra Elverum gymnas på grunn av sitt kritiske syn på NS og begynte etter krigen på lærerskolen på Elverum.

Tre år før, i 1941, var "Spørsmålsskjema til aspirantar som søkjer opptaking ved lærarskule" blitt introdusert på opptaksprøven til lærerskolene i Norge. Spørreskjemaet lød : "1. Er De nå medlem av Nasjonal Samling ? 2. Dersom De ikkje er medlem, har De interesse og samhug for dei idear som Nasjonal Samling arbeider for, slik
at De seinare kan tenkja Dem å gå inn som medlem ? 3. Er De heilt imot Nasjonal Samlings program ? Merknad : Spørsmål 3. fell bort dersom ein kan svare ja på spørsmål 1 eller 2."

En pussig tilfeldighet : Under Arnljot Eggens første lærerskoleår på Elverum dukker signaturen A.E. opp I Østerdølen. Signaturen A.E. anmelder NS-tidsskrifter vinteren 1944/45. Dette var i de dager da det ikke var noe landsgymnas nord for Steinkjer og Elverum gymnas ikke hadde eksamensrett. Det var ikke så mange som
kunne skrive om kultur og samfunn på den tiden i Elverum, for ikke å si Østerdalen generelt. Enda færre var det som kunne gi alt åpningen av sine anmeldelser en viss dikterisk flukt, her fra A.E. i Østerdølen mandag 29 . februar 1945 : "Tidsskriftet eller rettere sagt stridsskriftet Ragnarok fyller år. Det ble til i pausen mellom to verdensstormer, - i demringstimen før jernnatten med all sin gru og storhet hvelvet sin ildrøde kuppel over all verden og rykket grunnen bort under generasjonene".

Sikkert er at Arnljot Eggen ikke var blant de lærerskolestudenter som på frigjøringsdagen den 8. mai 1945 som en del av Mil.org. D 25-0 21 lot seg avfotografere med ryggsekk og topplue i en grop oppe på skauen. "Og det er sikkert mange som vil pynte heimen sin til jul med et maleri av Aukrust", heter det i Østerdølen fredag 15. desember 1944 under overskriften "Kjell Aukrust stiller ut i Elverum". Så sent som den siste krigsjulen var det
nok fremdeles ingen Emanuel Desperados på heimetunet til bondenasjonalistenes sønner, og når onkel Arnljot I 1994 grep til pennen for i Dagbladet å forsvare "dei som no er døde", kunne defensoratet faktisk bare gjelde onkel Oddmund. To levende og en død.

Det ville vært merkelig om det ikke hadde stått omtale av farfars bygdebok i "den forbannede Beggerud-pressen", all den stund farfar selv skrev i samme "forbannede presse". Farfar skrev i Østerdølen under krigen, ble dessuten våren 1943 intervjuet om bygdebokarbeidet i sitt eget kjære "Fjell-Ljom". Man må ha lov til å anta at den unge lyrikkspire, Arnljot Eggen, som bladde gjennom de samme "forbannede aviser"
ivrig etter å se om hans egne dikt var kommet på prent, i det minste fikk med seg hva hans egen far skrev. Som far, så farfar : 1943 var deres lykkeligste år.

Bare så synd at lykken ble så fortrengt. Bursdagen til Gammel-Embret, pater familias og farfars farsfigur, I april 1943 må ha vært en begivenhet. Et slektsstevne på den gården som ved siden av Sætersgård hadde huset ildsjelene i Tolga NS tilbake til stiftelsen i 1933. Blåhird i lange rekker ! Og så all begavelsen ! Bonde-ekspresjonisten Einar og bygdeidyllisten Arnljot. Ordet gikk i den sterkt kulturinteresserte tolgahirden.
Ikke rart at Gammel-Embret istemte sin yndlingssang, Aukrusts "Fjell-Noreg", til Sparre Olsens toner.

Familien fikk utgitt to bøker i året 1943. Farfar en herlig tykk bok som lyste av glanset papir og ættekjensle. Jeg siterer her fra innledningen til "Vingelen. Sogeminner frå heimbygda" :

"Den som har djupe røter i heimbygda si og tek vare på desse, han nører òg det åndelege innsynet. Han er med og varetek den arven som held eit folk oppe på høgdene.

Denne arven botnar ikkje berre i gard, gods og reide pengar. Han botnar i vårt eige hjarte og kjensleliv, i mål og minne, i armod, ufred og dyrtid, i dagleg slit og i manns dåd. Han botnar i draum og dikt, i kultur og kunst, I elsk og leik og lengslor, og venare og rikare heimanfylgje kan ikkje eit folk føre med seg på ferda gjenom år og tider.

Difor er denne arven så verdfull at den aldri kan seljast eller bytast bort. Me lyt langt heller heigna om han som ein dyr og herleg eigedom, reise tempelbogar over han og halda høgtid med kveikte kyndlar, slik som federne gjorde.

(...)

Jau, her i dei gamle bygdene våre bur dette trauste folket som Noregsluren kallar på : - Tak vare på det som er
ned i deg lagt !

Ein våpenskjold med slike enkle og heimlege maningsord har me rett og råd til å bera kvar og ein, såframt me skynar at ættekjensle og personlegdom er i pakt med sjølve guddomen."

Farfar gjorde seg selv urett da han etter 1945 påsto at poesiens ånd forsvant under krigen. Han var rabiat av angst. Han skapte en krise som familien Eggen befinner seg midt oppe i. Farfar sto i sin tenkning omtrent midt mellom NS, castbergianerne og SS. Likheten med SS vises greit av NS-minister Sverre Riisnæs sin tale på julefesten i Germanske SS Norge i 1942 :

"SS-kamerater ! Atter vil vi feire denne høytiden - vår julehelg - i forfedrenes ånd og i samsvar med eldgammel sed og skikk. Atter er for folkene av germansk ætt vintersolvervets - julens - dager en livets fest, en samlingens helg. De er dager som gir rom for ro og hvile og ettertanke i slektens og æ@ttens krets. Vi vender oss med våre
tanker til Gud som skapte vår folkeætt og vår jord på det at folket skal leve for å finne, utføre og oppfylle Skaperens mening, Guds vilje. Vi vender oss med våre tanker til de døde og til forfedrene som enno virker I vårt blod. Vi føler oss bevisst at det er en evig skaperlov som no fullbyrder loven om livet som fødes og forgår. Vi fylles av kjærlighet og takknemlighet til mødre og barn. Vi akter og ærer dem."

Farfar hadde måneden før møtt en av æresgjestene på julefesten : SS-Sturmbannführer Karl Leib. Min mor og min far var nygifte. Farfar hadde møtt Leib i bryllupet. Mine foreldre var tilstede på julefesten, der lysene I Universitetets aula ble slukket og to jenter i norsk bunad tente tolv lys. Far hadde nettopp fått god presse. "Heftet er redigert med en sikker og kresen smak", skrev Fritt Folk den 11. desember 1942, tre dager før
julefesten, om den norske utgaven av SS-Leitheft. Året etter redigerte far et spesialnummer av SS-bevegelsens tidsskrift. Det inneholdt fars illustrerte gjendiktning av Hans-Werner Nachrodts "Kjærligheten er vår lov" :

Og i de første bunkers
får ordet sin dypeste klang -
Å, dere kan ikke vite :
først gjennom døden herute
vekkes vår kjærlighet ganske,
gror den inderligst fram
i vårt sinn -
Og kjærligheten
er
vår lov.

Onkel Arnljots pamflett er et mislykket forsøk på kombinert fader- og brodermord, post mortem. Det er ille. Jeg føler trang til å ta 1970-tallets radikalere i forsvar. Jeg hadde selv, i perioder, et utmerket forhold til partiet AKP
(ml), som jeg i min diaspora anså for å være den mest direkte fortsettelse av diktaturlinjen i det gamle Bondepartiet. I det herrens år 1971 var jeg sågar formann i "propagitten", SUF(ml)'s propaganda- og agitasjonslag i den akademiske steinørken på Blindern. Det var først i årene etter at Arnljot Eggen forbauset ved plutselig å bli marxistisk og få mine fettere til å synge i "Raudt kor". Ikke noe rart at jeg var skummel og familiens sorte får !

Rundt 1980 var jeg under dekknavnet "Mads" en svært aktiv representant for Senterungdommen på ML's sommerleire. Men familien var like avstumpet som før. Mine bestrebelser på å finne ut av det hele ble kalt Senterpartiet (ml). Jeg lærte Per Olaf Lundteigen at man kunne angripe venstresida og komme fra det med livet.
Lærdommen fikk konsekvenser for landets politiske liv. Alle de andre gutta fikk verv i styre og stell. Jeg forble en fattig skald. Det er fordi jeg er et NS-barn. Kanskje også fordi jeg er en Eggen. Radikalismen hos mine onkler hadde et privat preg. De ekte yngre radikalere ble forført av fortrengere. "Treer-banden" i familien Eggen brukte AKP til holocaustfornektelse.

"Ihr Vater hat viel für das Leitheft getan", siterer jeg i "Gutten fra Gimle" min fars sjef, SS-Sturmbannführer, major Karl Leib : Deres far gjorde meget for SS-Leitheft. Jeg opplyser at Leib var svigersønn av den schwäbische gymnastikklærer Gottlob Berger, SS-Obergruppenführer, sjef for Hauptamt i Berlin. Berger satt I Grunewald, far satt på det fasjonable nedre Frogner. I Oslo tok man Drammensveien for å komme til SS-imperiets kasteller, i Berlin Charlottenburger Chaussee til "West end" og Wannsee, der det den 20. Januar 1942 var møte i Interpols villa mellom de tyske statssekretærene og SS-Obergruppenführer Reinhard Heydrich. Vedtaket på Wannsee-konferansen var at de jødene som overlevde slavearbeidet i Øst-Europa måtte "behandles i overensstemmelse" med det faktum at de representerte "et naturlig utvalg".

Jeg husker at den spennende romanen "Hekseslottet" fra 1942, selv lenge etter krigen bevarte sin eventyrlige nimbus blant farfars yngre barn. Forfatter av romanen var redaktør i den "forbannede" NS-pressen. Johan Woll var hans navn, "Østerdølen" hans avis og Ola Furuseth hans stjerneskribent. Den bråmodne Einar Eggen opplevde krigens intense manndom sammen med sin egen pubertet; greidde ikke bære den, knekket hans
forfattertalent - Einar Eggen var en uforløst forfatter - førte ham gradvis mer og mer over i kong Alkohols dulmende favn; Einar var vel den av brødrene som på mange måter minnet mest om min far. Selv om farfar var rømt ned i det røde Ålen, utgjorde hans naboer og stamkunder den tetteste familiekonsentrasjon av NS mellom Trondheim by og Tørberget i Trysil. Det var NS-møte hver måned, et par hundre meter bortenfor farfars landhandel; Fritt folk var kundekretsens viktigste avis. I Ålen var gruvedrift, grenseovergang til Sverige, og I mørke høstkvelder overvåket "Nattens øie" scheinekvinsen på hovssletten.

I Fjell-Ljom den 26.10.1932 portretterer farfar sin nærmeste nabo og beste kunde under krigen, min mødrene grandonkel, bonden og NS-varaordfører Per Hov :

"Denne bygdens kjempe, runnen av et eldgammelt bondemiljø, har sin egen individuelle opfatning av tiden og dens problemer.

(...) I en disput med radikale elementer er han ikke til å rikke. Han omgjerder seg med sin stands vitale interesser, og hans ansikt får sfinksens gåtefulle drag."

Det kunne sies adskillig mer om familien Eggen fra Vingelen i Nord-Østerdal og et par familiemedlemmers bravader i Ålen under krigen. Familien Eggen hadde i 1945 et galloperende behov for å hevde at "nazistene" I Ålen var det gamle hovsfolket , så konservative at antisemittismen var uendelig svakere utviklet enn sør i
Østerdalen. Angsten dominerte familien Eggens bidrag til AKP (ml). De faktiske forhold var at hovsslektens styringstradisjon i Ålen var så gammel at min grandtante Sigrid Hov var gift med arbeiderpartiordføreren I perioden 1917-1931, Arbeiderpartiets revolusjonære tiår, som familien Eggens ml'ere ivrig prøvde å mime i en slags historisk operette, politisk en fiasko, familiært tildels den rene tragedie.

Selv sommeren 1945 var Arnljot Eggens portrett av en 19-årig jente sterk kost i lokalavisen :

"Under forhøret stod tyskerjenta som sladret lent opp til sin beskytters skulderklaff og røkte sigaretter."

Flere spurte seg selv om det ikke ville vært mer sporty av Arnljot Eggen å portrettere sin egen søster. NS-barn og tyskerunger fikk fortrengningene i vuggegave. Familiens medlemmer var bare så altfor fornøyd med at man hadde et levende symbol på den ondskap de selv ikke greidde å håndtere. Hvorledes kan man si at et NS-barn er født uskyldig, når det fra første stund overtar familiens skyld ?

I det fortreffelige verket "Tolga på tvers fra øst til vest. Gamle bilder fra Tolga kommune", utgitt 1988, er det et bilde fra slåttonna i Eggen i Vingelen i juli 1943. Bildet viser "Gammel-Eggen" og hans nevø Engebret, farfars storebror og farfars nevø, i full morgensving med ljåen. I følge onkel Arnljot representerer Embret og Engebret
"nazimyndighetene". Onkel Arnljot påstår at personene på bildet er lykkelig uvitende om hans fars bygdebok, som Embret og Engebret, far og sønn, selv for lengst har lest i manuskript og er drivkreftene bak, som det fremgår av etterordet til bygdeboka av 1943.

"Gammel-Embret" ytterst til venstre, dernest Engebret Eggen

"Sang og musikk har alltid ligget hans hjerte nær. Noen hver av oss sambygdinger har i minne en vårkveld I 'Eggelia' og med Embret og Anna som vertsfolk", sto det i Østerdølen da farfars storebror fylte 70 år den 3.4.1943. "Det ligger 20-30 års arbeid bak den imponerende Vingelsboka", fastslår Østerdølen i overskrift på et intervju 25.10. samme år. Østerdølens intervju med Engebret Eggen, formann i bygdeboknemnda, avsluttes
med følgende replikkveksling :

"Er tiltaket blitt omfattet med stor interesse ?"

"Ja, folk har vært flinke til å støtte oss og likedan til å bestille bygdeboka. Vi får et opplag på 580, og av disse er over 300 alt bortbestilt. Etter hvert som vi mottar bindene fra bokbinderen, vil de bli delt ut. De første 100 bind ventes i disse dager, og seinere kommer det 100 pr. uke."

Sa Engebret Eggen.

Bonden i Eggen hadde da i over et år ideligen blitt intervjuet om det kommende nasjonale storverk, således f.eks. i "Østerdølen" lørdag 20. februar 1943, med overskriften "Subskripsjonen på Vingels-boka går bra!" :

"... det kan således nevnes at vi har subskribenter like fra Kristiansund".

Formannen (i nemda for den bygdebok som NS-myndighetene i følge Arnljot Eggen altså ikke skulle kjenne til, min merknad) forteller videre at boka blir utstyrt med en vakker forside, en bygdepreget tegning av kunstneren Anders Bjørgård. I forgrunnen står en mann og en kvinne i østerdalsklær, bak skimter man bl. a. buskap, fjell-landskap m. v."

Alt lørdag 9. januar hevdet Østerdølen at "Vingelsboka går no i trykken" og hadde "en samtale med formannen I bygdeboka for Vingelen E. Eggen jr", som fortalte at "Forleden ble det arrangert fest i lokalet Fjellheim til inntekt for boka. Folk fra bygda synte interesse og velvilje og aftenens økonomiske utfall var enestående. Det kom inn omlag 2000 kroner, et resultat som i en fjellbygd taler sitt tydelige språk. Aftenen bød ellers på et godt
og allsidig program. Det var musikk av en kvartett og sang av Vingelen mannskor under ledelse av Ottar Dalheim. Ivar A. Streitlien holdt et interessant foredrag om skogen som ble lønnet med velfortjent bifall. Ellers var det utlodning, restaurant, skytebane m. v."

Alt ledet av Engebret Eggen.

Engebret Eggen var ikke bare en norsk-nasjonal NS'er med solkors over høgsætet og stamtre malt på mattgule tømmerbjelker. Jeg satt en hel dag sammen med Engebret i kårstuen hans i Eggen i Vingelen. Han var fortsatt en glad nasjonalsosialist. Bak ham strålte solkorset i rødt og gull. Det var hans ungdom, minnet fra kamptiden
1933 - 1936, da Engebret hadde gått i bresjen for å knesette fascismen i nordre Østerdalen. Jeg hadde sammenligningsgrunnlag. Jeg hadde tilbragt tre måneder i Gudbrandsdalen med å intervjue andre NS-bønder. Det var desember 1971. Året etter var Engebret en av de ytterst få bønder som stemte ja til EEC.

"Engebret, det var ikke videre til nazist, det", forklarte onkel Gunnars svigersønn fra Fosenlandet meg I sommer.

"Hvor har du det fra ?"

"Arnljot".

Videre og videre, fru Blom. Det var ikke videre enn at Engebret alt måneden etter Terbovens tale den 25. september 1940, stilte på Sætersgård i Tolga for å revitalisere det lokale NS-lag, som etter valgnederlaget i 1936 hadde ligget noe nede. Engebret Eggen, i Fritt Folks referat står det Embret, ble naturligvis med i styret for Tolga NS, og ble på stedet utpekt til NS-gruppefører i Vingelen, dersom han ikke utpekte seg selv, da. Og så
alle de halvgale kvinnfolkene som den eggenske klan har fått å slite med, som et resultat av disse makeløst modernistiske fortrengninger.

Meldingen i Fritt Folk står midt på avisens spesialside den 21.10. 1940 for Hedmark fylke, og lyder således :

"NS-laget i Tolga holdt sitt første møte på Sætersgård søndag under ledelse av lagleder Ola Johnsgaard. Til organisasjonsleder utnevntes Sverre Trønnes og Haakon Halvorsen til økonomileder samt Egil Storbækken til presse- og propagandaleder og Embret Eggen til gruppeleder for Vingelen. Laglederen holdt en god, orienterende tale, og det hersket en nasjonal stemning på møtet. Det vil bli holdt ukentlige møter og medlemmer
melder seg fort vekk inn i laget. Herr Astrup kommer næste uke, og han burde reise om i alle bygder i Nordre
Østerdalen.

Det trenges oplysning om NS og veiledning i gjenreisingen av det nye Norge."

Så langt Fritt Folk 1940.

"De guttene kunde arrangere !" slår avisen fast året etter. De ukentlige møter i NS-laget i Tolga hadde ledet frem til at Quisling talte på Olsokstevnet på Sætersgård. "Og Tolga lag, med organisasjonssjefen Sverre Trønnes i spissen, fortjener alle de lovord vi sier for arrangementet", heter det i Fritt Folk tirsdag den 25. Juli 1941. "Mot Sovjet - for Norge" stod det under Quislings talerstol oppe i stabburets svalgang, og "Bondens
yrke folkets styrke" stod det på transparenten langsetter fjøsets langvegg inn mot firkanttunet. Engebret Eggen var eneste bonde i styret for NS-laget i Tolga. Det var gjennom slike arrangementer at Engebret fikk den kontaktflate som gjorde det mulig for ham å få utgitt farfars bygdebok.

Sverre Trønnes er den samme som "torturisten Trønnes" i rettsreferatene etter krigen; Sverre Trønnes var sveitfører i Nord-Østerdal sveit, nr. 6, i Hedmark hirdregiment; Egil Storbækken har fått skrevet en bok om sitt virke i NS; Johnsgaards gjorde come-back under EU-kampen; familien Eggen har dulmet sine fortrengninger med alkohol og forsøkt å erstatte Gutten fra Gimle med en forvirret og løgnaktig fremstilling.

"Herr Astrup", som burde "reise om" i alle bygder, var fylkespropagandaleder for NS i Hedmark. Han debuterte 1936 i Frihetskampen med artikkelserien "Bondepolitikk. Semittisk kontra germansk livsgrunnlag". Christian Astrup, kommunestyrerepresentant for NS i Våler i Solør fra 1937, var en beinhard antisemitt med innslag av suomifinsk sisu, ble fylkesfører på Vestlandet, overlevde minister Lundes drukningsulykke, enda
han satt i samme bil, og ble til slutt Nasjonal Samlings sosialminister.

Ola Johnsgaard, senere ligningssjef i Tolga, var svoger av lærer Halvorsen sammesteds. En tredje svoger var Embret Erlien, som noe senere hen i begivenhetene ble leder for NSUF i Østerdalen. Slike slektskretser var typiske for Nasjonal Samling. Ola Johnsgaards lille sønn overrakte blomster til Quisling. Det er all grunn til å tro at hverken Engebret Eggens søstre, hans tenåringsdøtre eller den øvrige eggenske klan var fraværende ved
denne begivenhet, og at NTB-meldingen som NS sendte ut er fullstendig korrekt : "Bønder fra Vingelen, Os, Hodalen, Tynset og Røros var gått mann av huse for å høre tidens tale".

Einar Eggen så skarpt i alle andre familier bortsett fra sin egen, nevnes derfor som sannhetsvitne i professor Baumgartners 1968-utblåsning om Knut Hamsuns livssyn, demonisering, demonisering, for all naturlig slektskonservatisme gikk også Diabolus i vold under familien Eggens forvandling fra en nasjonalsosialistisk bondeslekt til et modernismens fyrtårn.

I sin samtid gav neppe Gruppenführer Eggen eller NS-bondefører i Østerdalen, Embret Godtland på flatene ved Glomma sør for Eggen, noe annet inntrykk enn Godtlands medrepresentant for NS i kommunestyret 1934 - 1937, stasjonsmester Johannes Johansen : "en lun og elskverdig mann som har vunnet sig mange venner, ikke minst blandt trafikantene på jernbanen", Østerdølen 23.7.1936.

Embret Godtlands drøm var å dyrke opp godtlandsmyrene. Sommeren 1944 gjorde Nord-Østerdal sveit av Arbeidstjenesten hans drøm til virkelighet. Det er ikke lett å se at den drøm om bondekulturen som han, NS-bondefører i Østerdalen, delte med Engebret Eggen, er noe særlig forskjellig fra den som fantes i Venstre eller Bondepartiet generelt, her målbåret av dalens stortingsmann Lars Aukrust, Fjell-Ljom 8.7.1921 :

"Det store brennende spørsmål i vor tid er dette : Skal vort land si framtid byggjast paa den gamle, gjennom historia prøvde grunn, elder skal den leggjast um paa byliv og fabrik. Her gjeld det ikkje berre bonden og jordbruket, her gjeld det heile vor nasjonale kultur".

Det er liten grunn til å tro at norske landbruks og senere NS' mest kjente kvinne, Olga Bjoner, spilte på andre strenger da hun den 1.2.1933 ifølge Østerdølen høstet "stort bifall" for sitt foredrag i Vingelen.

I pamfletten "Eystein Eggen og skriftkulturen i fjellregionen" hevder Arnljot Eggen at "etter at Vidkun Quisling står fram som talar", holdt farfar seg borte fra stevnene på Sætersgård. Arnljot Eggen skriver om farfar : "Han innsåg truleg at denne einsidige dyrking av nasjonale symbol (...) var ein nasjonalisme på avvegar".

Dette er like misvisende som Arnljot Eggens øvrige eksegese over de harde trettiåra. Siden 1913 hadde omtrent alt oppegående hankjønn på norsk høyreside prediket på Sætersgård, og i 1939 ble olsokstevnet ledet av nyss nevnte Ola Johnsgaard. Sannheten er at alt sommeren 1929 fikk farfar og ungdomslaget "Nybrott" opprettet et konkurrerende olsokstevne oppe i Vingelen, med prost Klute og nynorsk gudstjeneste, samt avduking av bauta over den fordums stavkirken.

"Minnesteinen over bygdens eldste kirke vil bli en severdighet", forkynte farfar i Fjell-Ljom den 26.7.29 : "På toppen av stenen blir der satt et kors med gammel irsk model med evighetssymbolet. Den svarte innskrift I lysende kvit granitt vil også forhøye virkningen".

Farfar ønsket som stevnets leder velkommen og ga ordet til prost Klute.

"Her er graven, dødninghaven", messet Klute foran avdukingen.

Duken falt.

Farfar hadde også skrevet sanger i anledning stevnet. Han lar en av sangene, "Dagen", avslutte sin forhåndsomtale av Olsok 1929 i Vingelen :

Sjå dagen er heilag og dagen er hæv
- Med hærrop frå hoggdjerve tider
han manar or soga den hovdingen gjæv
St. Olav som æveleg strider.
For Noreg i dag
med kross og med flagg
me enn i hans fotefar skrider.

E. E.

Referatet fra stevnet sto i Fjell-Ljom to uker senere. Farfar skrev referatet selv. Han fastslo at "Aldri har det vore så mykje folk samla i Vingelen". Farfar satte 1943 inn et fint bilde fra olsokstevnet i "Vingelen. Sogeminner frå heimbygda". I andre utgaven av bygdeboka i 1968 er olsokbildet fjernet. Bildet er ikke med I Arnljots biografi om farfar. Der er det et bilde av avdukingen av bautaen over Bør Langeland, mange ganger min forfar på morssiden, Ålen 1932. På talerstolen : Falkberget, den nye fader.

Arnljot Eggen var seks år da syv hundre mennesker, dobbelt så mange som nede på Sætersgård, samlet seg oppe ved den nye bautaen. Pjokken bodde dengang midt i bygda, der farfar bestyrte Vingelen Forbruksforening. Arnljot Eggen nevner ikke Olsok 1929 i Vingelen i sitt verk "Eystein Eggen og skriftkulturen i fjellregionen".

Arnljot Eggen skriver : "Arven fra den politiske kampen som den radikale delen av Venstre førte for sjølvstende og 'frisinn', har gått over i religiøst nasjonale stemningar. Lokalt vart ei slik nasjonal retning utvikla på Tolga med årvisse 'olsokstemne' etter tiltak frå Ivar Sæter".

"På Tolga".

Arnljot Eggen formulerer seg som katten når den lister seg rundt hushjørnet. Det er likevel vanskelig å forstå Arnljot Eggen på annen måte, enn at han mener at farfar stort sett stevnet frem som en god, gammel radikal venstremann og ikke personlig utviklet noen "religiøst nasjonale stemningar", slik det skjedde nede "på Tolga".

Jeg gir ordet til min farfar foran bautaen olsok året 1929 :

Aa gjev me var vaksne i tru og i trott
til saman med Olav å falla
og sigra som han med sin hugvarme hått.
Sjå dagen til dåd har oss kalla.

Dersom dette ikke er "religiøst nasjonale stemningar", så vet ikke jeg. Hvor nær min farfar stod de åndelige strømdrag som fire år etter ledet til opprettelsen av Nasjonal Samling, spriger klart i øynene når man sammenligner farfars linjer fra 1929 om Sankt-Olav med NS' første kampsamg fra 1933 av Wilhelm Simonsen, lansert av kampfelle Lars Gunnæs fra Skien som senere falt i den spanske borgerkrig for Francos Spania : "Løft vårt merke mot sky / Olavstanken på ny / nu skal samle hver nordmann / på fædrene grunn. / Korsets budskap er vår, / varmt vårt hjerteblod slår / for det gyllene kors / på den blodrøden bund."

Det er vanskelig å unngå tanken : Det som holdt farfar tilbake fra å tone flagg etter 1933, var at det fort kunne blitt hans ruin som handelsmann i det helrøde Ålen.

"Hellig Olav stod ved fjorden med sin hær", intonerte orgelet i Tolga kirke, reist av lange furubjelker fra eggenfolkets ættarland, da prost Klute besteg talerstolen i anledning Quislings besøk Olsok 1942. Nå var Quisling blitt ministerpresident, møtte i mørkeblå uniform og tok inn på Hotell Central, der det i dag er et springvann, et fattig minne om det eneste sted i Tolga som hadde skjenkerett, på høyre side i Brugata, mot stasjonen. Ordene "germaner" og "bolsjevik" var de eneste nyord i prostens tale siden han tretten somre før
avduket farfars bauta. Også i 1942 var hans tale helt ut viet helgenkongen. Og skalden selv, farfar, bygdebokforfatteren, hvor befant han seg ved denne kulturmønstring ? Ved siden av sin storebror og sin nevø I fulle hirdpontifikalier ? Her må man i sannhet si med Wergeland at "bauten på høiden har intet tegn, og saga har glemt, hvad hun visste".

Mannlige NS-barn er som regel dypt merket av en mangel på "gloire", tap av ære og verdighet. Depresjonen blir ikke mindre når en fem meter høy minnestein over forfedrene tildekkes, denne gang av totalitær inspirert historieskrivning.

I familien Eggen er det ikke tvil om at fortrengningene har skapt et savn som har sterk likhet med hovedsyndromet hos mannlige NS-barn generelt : alle skal være verdensmestere og pynte seg med horn. Jeg måtte smykke meg med Senterpartiet (ml)'s rødgrønne fjær og få SV-laget på NLH nedlagt for å være noe til kar. Jeg var et bortkommet barn, skjønte det ikke selv. Forfatteren Anders Bye skulle i sine erindringer kombinere NS-barn med å være "1958'er", norsk venstrist-pioner og banebrytende raddis. "Det er for tidlig,
for mange åpne sår, det koster for mye", konstaterer en slukøret Bye i Dagbladet 28.12.98, fem år etter at Gutten fra Gimle utkom. En av mine fettere var en sterk pådriver for familieforskningen, inntil jeg sendte ham bildet av "det irske evighetskors" på toppen av olsokbautaen i Vingelen. Han fikk da for seg at korsformen, et solkors der korsets fire armer stikker noe ut av sirkelen, i seg selv var evig anti-fascistisk, kastet et totalt nytt
lys over farfar og familien, inntil jeg påviste at "queste-korset" i dag er emblemet til "White Power", den dominante nynazistiske organisasjonen i USA.

Og det er mer.

Arnljot Eggens påstand om at farfar holdt seg borte fra olsokstevnene på Sætersgård på grunn av Quisling og ensidig dyrking av nasjonale symbol, kan nemlig heller ikke kalles korrekt.

"Vidkun Quisling - Olav Aukrust" er overskriften på farfars referat av sætersgårdstevnet 1933. Referatet står den 4. august på Fjell-Ljoms førsteside. Farfar finner Quisling altfor nasjonalt tam - "det fans korkje svovel eller eld på tunga hans", refererer en nasjonalt skuffet farfar, som særlig er indignert over at den nybakte norske
NS-føreren siterer Olav Aukrust på riksmål, selv om farfar sluttet seg til Quislings formaning om at "me enno hadde mykje å læra av dei gamle, hugsterke høvdingane som samla, kristna og ofra seg for land og folk".

Dersom Arnljot Eggen hadde vært interessert i å få fram sannheten om sin far, kunne han snautt nok ha funnet et mer kostelig døme enn denne bladteigen, der den ultranorske olsokianer, min farfar, harmdirrende utbryter :

"Men ulukka var den at den norske statsråden Vidkun Quisling ga seg til å herme olsoksongen åt Aukrust på stivbeint riksmål. Det fins vel knapt enno ein norsk mann som har våga seg til å gjera Olav Aukrust og diktninga hans ei slik bjørnetenest.

Tenk, Aukrust på riksmål ! Det er å riva sund heile det heilstøpte av livsverket åt ein mann som all sin dag hadde sin eigen hjartestreng knytt til nynorsk mål. Den nasjonale førarskapen åt Vidkun Quisling fekk ein brest her. Hadde han med omtala si av diktaren Aukrust tenkt å gje målfolket ein broderkyss, så skulde han og ha ofra litt av dansken i seg etterpå, men sjå her stakk hestehoven fram."

Farfar mente at Vidkun Quisling var for lite nasjonal.

Overlærer Anders Kirkhusmo var første taler på Sætersgård i 1933. I følge Østerdølens referat konkluderte Kirkhusmo "med en manende appell til folk om hver på sin side å bidra til å gjøre Olavstanken til virkelighet -samle og reise landet åndelig og kulturelt". Farfar ga ut "Helgeleite" samme høst. Et av diktene i "Helgeleite" er en hyllest til overlærer Kirkhusmo.

Ved stortingsvalget i oktober 1933 fikk NS 102 stemmer i Tolga kommune. Arbeiderpartiet fikk 195 stemmer
og kommunistene fikk 2 - to - stemmer i Tolga.

"Men det er vår opfatning, at det beste og mest verdifulle i N. S. program finnes også i Bondepartiets program, og det som ikke finnes der, er kanskje av endog meget tvilsom verdi", skrev Østerdølen i sin valgutgave for Nord-Østerdal lørdag 14. oktober.

Bondepartiet fikk 374 stemmer. NS og Bondepartiet fikk alene over halvparten av alle stemmer avgitt i Tolga og Vingelen i stortingsvalget i 1933.

Farfar var høsten 1928 blitt valgt inn i Tolga kommunestyre på Venstres liste. Han røk imidlertid ut ved fintellingen, der Venstre mistet et mandat til Arbeider- og Småbrukerlista. Farfar ble første varamann for Venstre. Han satt på forhånd i skolestyret. Arnljot Eggen ofrer ikke et ord på farfars partipolitiske virksomhet. Han må ha fortrengt den. Farfars storebror falt igjennom ved valget i 1928, men kom inn i Tolga kommunestyre i 1931. Embret Eggen representerte Bondepartiet.

"Kvart parti valde ut sine beste menn, og millom dei radikale var det ungdommen som no fekk sete I heradstyret. Den unge idealisten og diktaren Ivar Sæther reiv med seg den radikale ungdomen i bygdene, og under vala var det ei hard tevling om alle mogelege tillitsverv", minnes farfar lokalpolitikken i sin ungdom I vingelsboka av 1943. Farfar var naturligvis klar over at Ivar Sæther var blitt en av landets mest kjente NS-menn. Dermed visste farfar også at han propaganderte for NS i vingelsboka.

Arnljot Eggens historieforfalskning er en naturlig konsekvens av hans virke i en mannsalder. I ruinene av familiens sammenbrudd har han konsekvent dratt frem de levninger som han mente kunne gavne hans kommunistiske dekkoperasjon. Det er gått så langt at deler av hovedstadens intellektuelle elite i dag faktisk trorat Vingelen, og Nord-Østerdal, var en slags stalinistisk base.

"Barna knuges av vekten av det som foreldrene nekter å fortelle dem", sier den israelske psykolog Dan Bar-On I sin bok "Taushetens arv". Jeg opplevde i sommer familiens sinnrike bortforklaringer av det som familiemedlemmene selv i alle år i smug har hevdet. Løgnen hadde på sine korte ben greidd å løpe så langt, at personer inngiftet i familien, folk som snautt nok har truffet min far, virkelig gikk inn for å overbevise meg at
min far slett ikke hadde vært nazist. Han var tyskerarbeider. Han, norsk veteran fra Narvik 1940, I/IR 12, familiens eneste soldat, som senere i krigen daglig ikke så stort annet enn tysk poesi og SS-uniformer - "den vakre SS-uniform", Fritt Folk 7. 10. 1942 - når min far først var kommet seg på jobb i Drammensveien 99 og hadde fremsagt morgenens "Heil Hitler !" under bildet av Reichsführer Heinrich Himmler, konsentrasjonsleirenes suverene herre, min far var slett ikke nazist.

Sa de.

Jeg siterer fra den første siden av det første nummeret av SS-Leitheft/Germansk månedshefte, 1. årgang, Nr. 1. 1941. Slik lyder målsettingsparagrafen og mandatet for min fars arbeid under krigen :

"SS er beskytter for Rikets indre sikkerhet og er den hårdeste kamptropp mot den ytre fiende. Den nuværende kamp gjelder de livsødeleggende krefter fra den internasjonale jødedom, verdensbolsjevismen, som er forbundet med den, og det engelske maktlystne pengeherredømme som likledes er avhengig av jødedommen, og frimureriet.

(...) For første gang kjemper ennvidere frivillige fra Norge, Flandern, fra Nederland og fra Sveits, fra Danmark, Finnland og Sverige sammen med de rikstyske SS-menn.

Det "Germanske veiledningshefte"s opgave skal det være, stadig å bringe disse kamerater fra de germanske naboland den store og for alle felles SS-linje nær, og videre gjøre disse menn kjent med de høie mål og grunnsetninger for Schutzstaffel i hjemlands-SS. Disse hefter skal formidle en tydelig forklaring av den for alle germaner felles SS-ånd. De er derfor stadig et oprop for alle, som tiltror sig å bli følgesvenner i den germanske histories hårdeste og sterkeste orden."

Leseren bes vurdere denne instruks mot familien Eggens påstand om at min far ikke kan ha vært nazist fordi han før krigen leste "Den gule serie" ! Jeg gleder meg over at selv i familiens gnidrete særlinge-granitt, der Eggens sitter som trollene på Heidalsskogen og låner sitt litterære modernismeøye av hverandre mens de
forbanner sannhetslyset, har noen ladninger med søraust-trøndsk rallar-dynamitt sprengt vei i det mosegrodde fortrengningsberget. Det viser seg nå at familien Eggen hele tiden har visst at den blonde SS-Sturmbannführer Leib var til stede i mine foreldres bryllup.

Det går ikke bare en lyrisk åre gjennom familien Eggen fra Vingelen i Nord-Østerdal. Det går en åre av hjemve til blidere egne, en arv fra de gamle prester og futer som kom med bergverket til Kvikne. Farfar så sprakende nynorsk-nasjonal, far så kjølig sensuelt riksmåls-kontinental, like som to dråper vann var de dog, og visste man ikke at "I haven ved natt" står i farfars samling "Løv og lyng" fra 1913, ville det vært umulig å avgjøre hvem av de to, far eller sønn, som hadde skrevet diktet :

Lydt jeg høre løvet vugge
ved dit vindu, Liljelin.
Lukk dog ei den siste glugge,
nettopp nu vil natten dugge
perler inn.

Dette er det samme sirlige riksmål som folk forteller at "gammel-Embret", farfars storebror, benyttet. Når "Østerdølen" den 27.8. 1943 meddeler at gammel-Embrets sønn, "Engebret Eggen jr, Vingelen, har erlagt sine kroner fem "Til våre frontkjempere", er Engebrets utfordring holdt i den samme tone :

"Engebret Eggen utfordrer : Hr. Simen Simensen, Os i Østerdalen og hr. Egil Skott, Brekkebygd, Røros".

Femkronerullingens motto var at "de som ikke er istand til å forsvare sitt fedreland ved bolsjevikfronten, bør gjøre det ved bidrag til frontkjemperne". De forteller da også at for Simensen på Os var ordet "kommunist" ensbetydende med ladegrep på geværet. Alt fra godseiere til skogsarbeidere støttet Frontkjemperkontorets kronerulling i Østerdalen, men Engebret Eggen jr. i Vingelen var alene om å bruke tittelen "hr." om dem han
utfordret til å gi sin skjerv.

"Hr. Egil Skott, Brekkebygd" var bonden på Skottgården, den gamle skyss-stasjonen ved grenseovergangen mot Sverige. Det var musikken som hadde ført ham sammen med den fem år eldre Engebret.

Alle familier har sin hemmelighet. I familien Eggen er det drømmen om den blonde germaner. I en roman fra 1980-tallet fra Nord-Østerdal opptrer en teologisk kandidat. Han løp i studietiden rundt og holdt nattlige naziforedrag på Carl Johan. Modellen for romanfiguren var en bærer av den eggenske romantisk-rasistiske åre,
påfallende lik min far, en av familiens NS-avleggere som alt fra barnsben av hadde annammet familiens pan-germanske grunnstemning og foredro den i selskapslivet. Alle korset seg. Særlig de eldre fortrengere. Slik styggedom var ukjent i familien.

Vår mann ble raskt erklært for å være gal, nazist og livsudugelig. Han ble trygdet på rekordtid. Han ble overlatt til den tvilsomme omsorg fra amazonene, som i fravær av mannen, faderen, delvis har usurpert den sosiale styringen av familien. "Om to år har vi makta", erklærte sjefsamazonen med hirdjentebegeistring i røsten. Det var i familiens AKP-tid. En av jernkvinnene - kvinner blir som menn på grunn av lengselen - begikk sågar en
fortryllende liten familiebok, der Engebret Eggens lesning av Dagbladet fremheves. Om nazismen, ikke et ord. Dagbladet har også vært det fikenblad som man har villet skjule farfars bautastyr med, og, når det gjelder min far, har fikenbladet vært hans interesse for moderne litteratur.

Naturligvis dreier det seg ikke om hvorvidt farfar hørte Vidkun Quisling tale i 1933 eller ei. Det dreier seg om hvor Arnljot Eggen, hvor Gunnar Eggen befant seg i landskapet da NS-føreren for andre gang klatret opp på talerstolen i det tungsindig totalitære Tolga i 1941. Det dreier seg om hvor Einar Eggen befant seg når hans onkel Embret fylte 70 år i 1943, om hvorfor universalgeniet på Blindern, bureiserbarnebarnet Einar Eggen, støtt
satt og finleste "Markens Grøde" ut fra strukturalistiske prinsipper, Derrida, Lacan og hele pakka, men aldri gav det minste ekko av sin farbrors "dype, velklingende bass...kjent over alt i Nord-Østerdal... bassen mellom bassene", som Østlendingen skriver om Embret Eggen i 1951. Slik fortrengning blir det ikke litteratur av. Tvert imot. Fortellingen raseres. Arnljot Eggens proletære fata morgana-land skinner goldt i månelyset fra den
litterære innbilskhet.

Og så den atomiske feigheten ! I flere år debatterte jeg Olav Aukrusts nasjonale lyrikk så busta føyk på Blindern. Hva ville vært mer naturlig enn at raddisenes påtroppende antifascistiske maskot, universitetsstipendiat Einar Eggen, én gang, en eneste gang, i disse år hadde mintes sin onkels bass når gammel-Embret foredro sitt glansnummer "Fjell-Noreg", av samme Aukrust ? Eller hva det intrykksváre vidunderbarn, samme Einar Eggen, tenkte og følte i 1945 da bonden i Eggen ble kjørt av sted til prisonen langt
pokker i vold nede på Sandbakken, og faren var overhengende for at folket ville komme og snauklippe hans søster ? Men, nei da ! For de virkelig begavede er nazistene alltid de andre, det er bare å lese en moderne bok, det, skrive humant om "Klokkene ringer for deg", så går det nok over, og man blir verdsatt for sitt blendende intellekt.

"Vi satt i djupe lenestoler og diskuterte emnet Hitler døsige og likegyldige", konstaterte Einar Eggen I Fjell-Ljom 1946. Dette "vi" er på ingen måte representativt for det store flertall på hans hjemtrakter; derimot gir det en pekepinn om holdningene i den eggenske familie. Einar Eggen skriver det motsatte av det Arnljot Eggen femti år senere påstod i Dagbladet, for ikke å snakke om den fremstilling av familien som maoistskalden har gitt
i sine marxistiske slagordkataloger.

Einar Eggen hadde fått tak i Hemingways "For Whom the Bell tolls", og nyttet høvet til å distansere seg fra de ovenfor siterte lederartikler i Fjell-Ljom. Det var kommet en roman om borgerkrigen i Spania.

Alt var bedre enn fakta. Sannheten er at jeg alt som 25-årig student i 1969 fikk min analyse av "Knut Hamsuns vei til fascismen" på trykk i "Edda", tidsskriftet for norsk litteraturvitenskap. Artikkelen vakte oppsikt. Men når Einar Eggen begynte å skrive om Hamsun, fremhevet han alltid dikteren som modernist. Det var "mennesket og
tingene", det moderne menneske som rotløst og oversensiblt omflakkende individ. Det var naturligvis seg selv Einar Eggen, den knekkede forfatterspire, skrev om. Det er derfor resultatet blir så eiendommelig når litteraturviteren Walther Baumgartner, en sveitser tatt med i dragsuget av fortvilte inngiftede kvinner som
fortsatt danser rundt blinderngeniets totempel, benytter nettopp onkel Einar som belegg for Hamsuns politiske holdninger : konservatismen er og blir fraværende; den ville Einar Eggen ikke inn på, like lite som han ville minnes når hans onkel bass-sangeren tolket "Fjell-Noregs inste, upphavelege røyst".

Seksti år er gått. Man kan bli svimmel av mindre. De fortrengninger jeg husker fra 1950- 1960- og 1970-tallet, er eksakt de samme som ligger bak boikotten av "Gutten fra Gimle". Naturligvis betrakter ikke mine gjenlevende onkler og furiene i minnetempelet min skildring av min nazistiske far som et familieportrett; de betrakter det som et portrett av seg selv. Jeg kjenner sant og si ikke en eneste NS-familie, og jeg kjenner mange, hvor ikke de eldres anfektelser er tuftet på en dyp bekymring for seg selv og eget ettermæle.

Jeg får igjen sitere hva min salig mor sa om min far : "Han, som var slik en motstandsmann."

Gang på gang ser man at de eldre rundt om i familiene glatt skyver sine egne greier over på etterslekten. Med min viten kom jeg fra 1970-tallet av i en svært eksponert posisjon. Det er fint å snu på lyskasteren. Jeg har tatt for meg "motboken" mot "Gutten fra Gimle" i familien Eggen, påvist punkt for punkt hvilken surrealistisk lapskaus motboken er, rørt sammen av politisk ønsketenkning og bruk av farfars svogere som farssubstitutter.
Det hører med til sjeldenhetene i den biografiske litteratur at hustruens familie trer klarere frem enn hovedpersonen. Alle andre morbrødre var nazister og sinnsyke, men morbrødrene til de begavede eggenguttene var ganz prima. Ingen er tjent med dette. De forskjellige typene i familien tåkelegges. Det distinkte trer ikke gjenkjennelig fram, som i farfars nydelige lille "snapshot" fra sin mødrene stamme, også den med tallrike
NS-skudd, linjer som både tar farfar selv og hans eldste sønn, min far, helt på kornet :

"Barnet i hans indre kunde trygt færdes i det graa hverdagsliv uten at faa helsott av et fykende kalddrev. For paa bunden i hans væsen bodde det ogsaa en godt utrustet satiriker... Blev han braatat av en stemningsrus, dukket satiren under i blaaøiet livsfryd."

Fjell-Ljom 31.10.1923

Embret Nygaard, farfars fetter på morssiden, var føreroppnevnt formann for jordbruket i Tolgas NS-herredsstyre, og selv langt nede på Romerike fortsatte den nasjonale venstrearven å produsere NS-barn.

Den falsifiserende familiemytologien har fremstilt det som om farfar og farmor nærmest levde på hver sin kant av jordkloden. Desto mer gledelig er det at studiet av Fjell-Ljoms eldre årganger dokumenterer at foran kommunevalget i 1925 stod "Eystein Eggen, Emma Eggen" side ved side som forslagsstillere til den rene venstrelista i Vingelen.

Hvorledes er det mulig å greie ut om fortiden i en familie som er så besatt av angst for NS at barna ikke tør å fortelle at deres egen far representerte Venstre i kommunestyret ?

Det store spørsmål i den eggenske familiehistorie i nyere tid er naturligvis : Hvorfor dro farfar, en framgangsrik lokalpolitiker og bautareiser, plutselig med hustru og seks barn fra hjembygden ? "Handelsbestyrer Eystein Eggen, Vingelen skal begynne egen forretning i Aalen", beretter Østerdølen onsdag 4. mars 1931. Tre dager senere ble farfars etterfølger ansatt. Det ble opplyst at farfar hadde vært bestyrer av Vingelen Forbruksforening
siden starten i 1912. Det er mulig at denne begivenhet har vært så traumatisk for barna, at de ikke har greidd å redegjøre for den. Farfars flytting har uten tvil sammenheng med at han i kommunevalget i 1928 føk opp og forbi en del lokale honoratiores på venstrelista og at førsterepresentanten var den dominante Rasmus Vingelsgaard. "Han er i det hele en av Vingelens mest fremstående menn og vil nok også i fremtiden komme til å slå mangt et slag for sin bygd", skrev Østerdølen i anledning Rasmus' 50-årsdag i 1929. Det fikk familien
Eggen merke.

Torgeir Trøen het en mann. Han også ble utstøtt av bygda. Trøen trynet i 1933 etter mange og lange prosesser. Han skulle ha blandet stryknin i smøret på Vingelen meieri. Trøen døde på asyl, fikk likevel en superb nekrolog av farfar i vingelsboka av 1943, som særlig berømmet Trøens genersøsitet med penger. Jeg vil ikke påstå at Torgeir Trøen var farfars politiske ideal, skjønt T. T. var i 1922 kumulert førstekandidat og enehersker på
valglista for "Venstregårdbrukerne", en politisk retning jeg kun har støtt på i Vingelen. Det kan minne litt om farfars definisjon av "Demokraten" i diktet av samme navn i Fjell-Ljoms julenummer i 1921. Farfar mener atbureiseren, bondeidealisten, er den sanne og ene demokrat og melder seg pr. vers sammen med bureiseren ut av parlamentarismen :

Hans tanker blev veiet,
men fundne for let,
og ned blev han meiet
i venstres retrett.
Saa tok de og sænket ham stille i grav
som falsk bolsjevik,
mens høires orkester velvillig strøk av
sin kjente musik.

I tider som disse
han holdt ikke stik
men blev til en nisse
i norsk politikk.
Han skrek ikke høit nok i thesærnes aand,
den blaa demokrat,
men stod kun og ventet et boligbanklaan
med dyrkningsmandat.

"Det er bureiser du skal bli", som det skjebnetungt sies til den unge hovedpersonen i NS' paradefilm "Unge viljer", som fremstiller samfunnsbrytningene i Norge først på 1930-tallet, sett med NS-øyne. Filmens to unge hovedpersoner trosser både "marxismethesærne" og høyrepappa med meterlang 17. mai-sløyfe og havner som bureisere oppe i dalom. Filmen kom tyve år etter at farfar skrev diktet "Demokraten". Selve problemstillingen,
Senterpartiets grunnleggende dilemma, oppsto nemlig i 1920, det året Norges Bondelag brøt ut av Venstre og stiftet Bondepartiet. Var dette et næringsparti eller et livssynsparti ? Mange venstremenn spurte som farfar : Hva med bondeidealet som et hellig, overordnet kall, "et krav av det gode som aldrig forgaar, men lød til vor klode I sekler av aar", som farfar skriver i diktet. Den gamle kirken i Vingelen var "nasebrusken i eit sterkt og
djervskore ættarandlet", sier farfar i følgende års julenummer, altså julen 1922. I vingelsboka av 1943 har farfar samlet sine sentenser fra 1920-tallet, "elde ho eig i si aakermold, bygda, di mor i dalom".

Farfar var ingen tilhenger av sosialismen og "moskvatheserne", det store stridsspørsmål på norsk venstreside på 1920-tallet : Skulle norsk sosialisme være styrt fra Moskva eller ikke ? Arbeiderpartiet godkjente moskvatesene og ble splittet på grunn av dem. Sosialdemokratene brøt ut, dannet sitt eget parti. Farfar var både konservativ og radikal samtidig. Rasmus Vingelsgaard var mer stabilt og pragmatisk konservativ. Fire måneder før udrivelsen av farfar mistet Rasmus sin eldste sønn. Fjell-Ljom sier i sin vakre nekrolog over Jon
Vingelsgaard, død 24 år gammel : "I 1929 var han formann for ungdomslaget "Nybrott" og kjørte personlig den bautasten som ble reist på Persjordet. Hans foreldre var hos ham; da han døde, og noe av det siste han sa var dette : "Hold handa mi da, far, - nå dør jeg."" Det er tvilsomt om Rasmus Vingelsgaard etter dette ble mildere stemt overfor godt voksne speiderledere som løp rundt i bygden og satte svermeriske tanker i hodet på ungdommen. Rasmus var både harm og sint. Han gikk med liste og ville ha "Esten ta buen", farfar vekk fra butikken. Da Vingelen Forbruksforening fylte tyve år, leste Rasmus opp alene. Farfar var ikke tilstede, enda alle bøndene i forbruksforeningen var enige om at det var farfar som hadde betalt mest utbytte, 6% i 1929, og det med nytt hus og Ford 1924-modell.

I vingelsboka, så smekkfull av årstall, fortrenger farfar begivenhetene fullstendig, skriver kun om Rasmus' eldste sønn : "Jon, f. 1906, d. ung". Det er godt gjort å ikke få med seg dødsåret 1930 til gutten som kjørte bautasteinen hvorpå farfar skrev "Federne våre tilbad på denne staden".

Den eldste av farfars sønner, min far, var det ikke noe å få ut av, selv med tonnevis med øl. Heller ikke den nest eldste, Oddmund Eggen, kunne gi noe svar på sortien fra Vingelen, skjønt onkel Oddmund grublet en del over det før han døde. Som seg hør og bør blant litterært interesserte oppsto det en teori om at farfar flyttet fordi
han ville komme nærmere Falkberget. Men den teorien kan selv ikke onkel Arnljot ha trodd på. Det kan godt være at en del av årsaken til "Einar Eggen-morfinismen", et velkjent anti-fascistisk serum i den akademisk-litterære verden, går tilbake til et sjokk i onkel Einars tidligste barndomstid, onkel Einar var nyfødt da begivenhetene i Vingelen var som mest dramatiske, en delvis afasi overfor Aukrusts "Fjell-Noreg", til toner av Sparre Olsen, en av de kjæreste sanger blant bondenasjonalistene fra Eggen i Vingelen.

Jeg for min del skulle anta at det som i hovedsak drev farfar vekk fra Vingelen, var en kombinasjon av politikk og økonomi : Farfar som en slags lokal "Robin Hood", som prøvde å støtte både bureiserne og bondeaksjonistene i Eggen økonomisk og som derfor havnet i unåde hos de mer regnskapsinteresserte bønder I styret for Vingelen Forbrugsforening.

Farfars dikt "Demokraten" peker fram mot "Bygdefolkets krisehjelp" fra 1931 og Winsnes' "Den neste stat", en bok som min far, og mange i hans generasjon, kjente svært godt : Vi skal være glade for at Norge er så kaldt og karrig, for det gir oss store utfordringer. Vår vei heter Nordveien, Norges vei.

Du magre fjell med dine harde drag
i blaaeim bylgjande mot himmelkvelv

er innledningen til farfars dikt av samme navn. Diktet flankerer 23.3.1921 farfars hyllest til "Lars i Lia" midt på Fjell-Ljoms førsteside. "Mykje vondt har han slite som nybyggjar nord i lia", beretter farfar og slutter med "Eit tredobbelt hurra for sjuttiåringen !"

"Der nybrottet skinner i skogen frem", står det tyve år senere i "Sangbok for Arbeidstjenesten", Gunnar Stenersens forlag 1941. Den lille feltgrønne sangboken med spade i sirkel og AT med runelignende bokstaver var slett ingen ukjent bok blant farfars oppvakte sønner. "Det er skolegutter fra alle høyere skoler nordenfjells
som er samlet her til 3 måneders tjeneste", skriver AT-bladet i 1942 om 1. Sør-Trøndelags sveit. Alt i sang 8, Horst Wessel-sangen, heter det at millioner skuer med forventning mot hakekorset, og etter den rene bureiserorgie på sangens vinger lander reportoiret trygt i "Rekker på rekker", NS' vel mest kjente kampsang : "Løftet om Quislings Norge lever i hirdens tro, vernes av sosialister, ungdom av nordisk blod".

Det er rent som å skue inn i en annen verden, å se bilde av Engebret Eggen, fetter av Gunnar Eggen, Arnljot Eggen og Einar Eggen, marsjere syngende sammen med Hirdregiment 2 opp til Sætersgård for å danne espalier for Quisling, Eggen-bonden var også kulturinteressert, derfor fikk han ut farfars bygdebok, den nazi-myndighetene i følge hans fetter Arnljot ikke kjente til.

Jeg forstår godt at onkel Gunnar blir eitrende sinna av å lese min skildring av hvorledes min mor i sin fikse grå drakt i 1941 marsjerte inn i fjøset i Frogn og meldte seg til Arbeidstjeneste. Jeg antar at onkel Gunnar var ute det samme året. Men i AT "stod kvinner opp at stride, som om de vare menn". Sommeren 1941, 1942. 1943, og trass i boykott og "Kjakans" sprengning av AT's arkiver i Oslo - 1944.

Så lenge holdt impulsene fra det intenst konservative 1920-tallet seg, med Meyers "Norske Legion" og JohanMellbye på tinget.

Mange av diktene i farfars samling "Helgeleite" fra 1933 er som diktet "Demokraten" skrevet først på 1920-tallet. Det viktigste av dem er det tidligere siterte diktet om prost Klute. Farfars nervøse søking etter en nasjonal frelserlære førte til at han som regel bearbeidet sine gamle dikt. Det er pussig å se endringen fra "saman med Olav å falla" i 1929 til "heilnorsk med Olav å falla" i 1933. Farfars egentlige metier var nekrologen, i den
kunne han kombinere den levende modells nærhet med dødens avstand. Hans bygdebøker er bygd opp av slike små minnestabler fra fortidens kjempefuruer.

Bølgene gikk forholdsvis høyt da farfar dro fra sin fedrene bygd. Han beretter selv i "Sladretrauget", Fjell-Ljom den 30. mars 1931. Farfar ble beskyldt for å ha rottet seg sammen med Torgeir Trøen "av di me båe hadde einkvan å kverka i heradsstyret", som farfar forteller, uten den helt overbevisende distanse til begivenhetene. Dette skjedde to år før eks-kommunalpolitiker Trøen med Kragrifle og dynamitt forskanset seg i sin seterbu for der å avvente politiets ankomst. Torgeir Trøen var farfars tremenning. Trøens mor var kusine av "dovregubben" og gründeren, den blonde kjempe som skiftet eggengården til dens nåværende plass. Det kan vel være at Trøens ubendige virketrang kan ha sammenheng med hans eggenske arv. Farfar var den eneste I Vingelen som forsvarte Trøen. Det var i seg selv mer enn nok til å komme på kant med resten av bygda.

Som fra blad av en gammel saga stiger fortellingen opp av Fjell-Ljoms folianter : "Da den siktede skulde arresteres, var han ikke hjemme, men politimennene ventet, og mot kvelden kom Trøen hjem fra fjellet. Da han så bilen ved gården, snudde han og tok en annen vei; men politiet satte efter og fikk ham med seg." Det var nok ikke bare den angivelig blendende boklige begavelse som gjorde at farfars barn støtt satt med hodet ned i en bok, som besøkende til Forbruksforretningen beretter. Alt den gangen flyktet de begavete eggenbrødrene fra dramaet og dynamitten og inn i litteraturen. "Eg såg mistru og argskap i andleta åt mange som trudde seg såra frå mi side... Det høyrer ikkje med her å nemna korleis dette trauget (sladderen, min merknad) har vore i sving på andre omkverve i den same bygda", skriver farfar, som avslutter med : "Hermed mi beste helsing til den minnekjære åstaden åt ungdomslaget "Nybrot", der åren har brunne så friskt i mi beste ungdoms- og manndomstid".

I diktet "Utlæg" fantaserer den fredløse landhandler om blodig vikingehevn for sin egen ultranorske forvisning, konstaterer likevel resignert at "utlæg mann i våre dagar utan kjevle, utan sverd etter mynt og mette jagar".

Desto større ble triumfen ti år senere, i 1943, da vingelsboka kom som en oldtidsskinnende reklamekalender for NS-regimet, og farfar kunne med Olav Aukrust istemme : "Solrenning, då kjem du i din herlegdom".

"Hver gang en kirkeklokke kimer til messe minnes vi hans virke i hjembygden", skriver farfar om prost Klute på Fjell-Ljoms førsteside den 7.10.1931.

"I juledagene gjekk me der og song "Gudbrandsdalen" på den vidkjømelege vakre folkemelodien", fortsetter farfar den 13.1.1932 : "Me" er huslyden, farfar samt kone og barn. Det eneste flagg som julen 1931 vaiet i den eggenske grend, var nok det som midt på sin røde duk bar olavskorset i gull. "Men skiljet millom ei norsk jul og ei heilag jul bør ikkje vera større enn at me som eit kristna folk kan sjå kva terningar me har i hende. Lat oss leike med gullterningane våre i skinet frå den ljosestaken som er kveikt av det olsoknorske", avslutter farfar sin stemningsrapport fra vingelsfamilien Eggens første jul i Ålen i Sør-Trøndelag.

Som far så sønn. Man må lure på hvorfor far overhodet giftet seg med mor. "Skjønn som synden", sa en av fars studiekamerater om mor når hun i studieåret 1941-42 feidde inn på "Heimen" i Nordahl Bruns gate i Oslo med solkorsmerket på sin grå drakt. Således kom far til å forlove seg i Fritt Folk. Lørdag den 7. mars 1942 stod det i NS' hovedorgan at "stud. filolog Egil Eggen" hadde forlovet seg. Den 18. november samme år opplyste samme avis at Egil Eggen skulle gifte seg om tre dager og bodde i leilighet 106 i Grønnegate 8, et
flunkende nytt hybelbygg, som han umulig ville hatt råd til, hadde han vært en vanlig student. Frøken Karen Stridsklev, født 1913, bodde i naboleiligheten. Hun var NS og søster av de bekjente stridsklevbrødrene, som var pott og panne i telemarksavdelingen av Germanske SS.

Ifølge de eggenske familiesagn skal farfars eneste motstandsdåd under krigen ha bestått i at han løftet sitt ene bryn ved synet av Sturmbannführer Leib i sin eldste sønns bryllup. Slik så nærmiljøet til min farfars heltegjerning ut :

Leilighet 105 : Karen Stridsklev, NS

Leilighet 106 : Egil Eggen

Leilighet 107 : Vera Brakstad, skuespiller og NS

Dette var i første etasje i den romantiske Grønnegate. Når jeg tar i betraktning at flertallet av beboerne i etasjene over også var i NS, må jeg jo si at mine tanker atter vandrer i én bestemt retning, i den relativt korte Grønnegate, som også var hovedkvarteret for Eidsiva hirdregiment, som telte så mange blonde av den eggenske slektskrets i sine rekker.

Personaliaspalten i Fritt Folk er utvilsomt den tynneste i norsk presses historie. Her er tre typiske notiser : "En hirdmann ankommet, Skien 12/10 1942 Hjørdis og Sverre Fallaug", "Hirdmann nr. 1 kom 13/10, Kristiansand S., Lolla og Kalle". To måneder etter, den 8. desember 1942, sto følgende : "Takk ! Min hjerteligste takk til alle som har vist meg deltagelse i min sorg. Eli Quisling". Sønnen til NS-førerens niese meldte seg som 16-åring til Waffen-SS i mars 1941. Han var nå falt.

Hvorfor lå ikke Arnljot Eggen på skauen med geriljagruppen "Røde stjerne" ? NS-barna blir de ubehagelige vitner, de som helst ikke skulle vært til. Disse blikk fra de eldre, med sin overdådige blanding av lysende feighet og bunnløs selvmedlidenhet. De mener at de har hatt det verre enn barna, og helst ville de selv ha vært I barnets sted.

Alle så ville de hjelpe. Jeg ble objekt for familiens schizoide omsorg. Min onkel Einar oppfordret meg alltid til å være et subjekt i handling. Hvordan kan man være det, når man blir nedsittet av familiens eldre, hvori opptatt inngiftede fruentimmer på rømmen fra den samme nazisme som familien selv forsøker å skjule ?

For bare å antyde den ekstra belastning som de inngiftede har betydd for familien Eggen, ja, det er jo derfor at man fokuserte alt på min mor, så hitsettes følgende sitat fra nærmiljøet til en av de mer aktivt inngiftede. Sitatet er fra en annonse i Fritt Folk den 13.12.1942 og lyder således : "Har du en god venn som ennå er jøssing, så gi ham boka "MAK BENAK" til jul. "Mak Benak" skildrer de jødiske ritualmord ved rettsdokumenter, tekst og billeder, og vil nok åpne øynene på ham. Pris kr. 4,29. AMA Forlag, Nye Teater, OSLO." AMA er et anagram for Alf Amble, skuespiller og amatørfilolog, en nær slektning til denne inngiftede. "Alf Amble er kanskje den her hjemme som har skaffet sig de grundigste kunnskaper om jødefolkets liv og historie. Hans bok fortjener utbredelse", konkluderer signaturen "Hk." anmeldelsen i Fritt Folk den 21. oktober 1940.

I fjor sommer ble jeg på nytt forklart hvor skadelig det var for meg og mitt forfatterskap å ta opp temaet NS-barn. De ville hjelpe den evnerike gimlegutten som de har hjulpet ham i løpet av de siste femti årene : ved å støte ham enda lenger ned i syndebukkenes helvete. Til de NS-barn som måtte oppleve noe lignende, vil jeg gi følgende råd : Ta straks kontakt med nærmeste politistasjon og vis til Stortingets uttalelse av 8. 5. 1995.

Quod erat demonstrandum : Under NSUF-generasjonens hat mot sine egne fedre, de gamle patriarker som anslo tonen, ligger NSUF-generasjonens selvhat over at de ikke har turt å fortelle sannheten, et hat som tas ut I form av misunnelse og raseri mot at "Gutten fra Gimle" bærer sitt menneskebilde frem i full åpenhet.

Familien forsøkte å stoppe utgivelsen av "Gutten fra Gimle".

Etter utgivelsen var særlig det vakre bildet av min mor på bokens omslag en konstant kilde til ergrelse. På ny truet den enslige, fortvilte mor i østerdalsstuen familiens marxistiske respektabilitet, som hun gjorde det I nederlagets dager i 1945.

"Gutten fra Gimle" oppfylte det som farfar drømte om. Jeg var djerv nok til å gå løs på et emne som de andre fortrengte. Motet gjorde at kjærligheten så i nåde til meg, løftet min mor opp i minnets glans, og det er jomen mer enn fortrengerne har greidd med farmor. Jeg ikke bare eksisterte. Jeg eksisterte som forfatter. Det putret og sydet i mudderet av filologi, rim og regler og ubegripelige aforismer, som etter farfars fall hadde gjort familien Eggen like avholdt av modernistene som orakelet i Delfi i sin tid var elsket av de gamle grekere.

Klassisk Eggen er mannssang og den kvikke replikk. Morbror-substituttene er lærdom og intensitet. Begge deler er bra til sitt bruk, best i harmonisk blanding. Det er når intensiteten og intellekt går sammen uten bærekraftige følelser, at det bærer galt avsted med de modernistiske "egg-heads". Resultatet blir ikke litteratur men ironi, ordakrobatikk og aforismer.

Var det pustet av erindret kjærlighet i "Gutten fra Gimle" som fikk fortrengerne til å reagere ? Så lenge krigsgenerasjonen selv brenner inne med så mye, skal ingen "parasitt", som jeg benevnes av eldre NS'ere, komme her og gjøre seg interessant. Familiens tallrike tilvekst av intellektuelle, forfatteremner og genisnyltere fikk på ny en overrisling av de gjenlevende fortrengere : det gjaldt å gjøde frem et alternativ som kunne overskygge Eystein Eggen den yngre. Dette skjedde samtidig med at familien forsøkte å stoppe offentliggjøringen av mine oppveksterindringer. Ingen i familien reagerte da en av mine fettere i et forsøk på å
stjele showet, skrev en forvirret notis i Dagbladet om at min far "satt på Gimle". Men så kom det, misunnelsen, skammen, raseriet, seks heile vintrar til endes. Flere av familiens yngre fikk problemer, turde rett og slett ikke lese "Gutten fra Gimle", så ubehagelig hadde de hørt at boken skulle være.

Da jeg sist på 1980-tallet vendte tilbake til mer urbane strøk, oppdaget jeg at det i mellomtiden var oppstått en hel liten koloni med Eystein Eggen'er i familien. Det var neppe på grunn av mitt nasjonale virke på Landbrukshøgskolen, som i mangt og meget var svært likt farfars, selv om jeg dengang kun ante likheten. Ingen i familien var imidlertid blitt døpt hverken Engebret eller Embret, enda det er et vel så tradisjonsrikt navn i slekten, og på gården Eggen er mannslinjen brutt.

Eggen under Nonsvolas skygge var hovedbølet for Nasjonal Samling i Vingelen. "Den forbannede Beggerud-pressen" ved "Østerdølen" brakte i sin kavalkade over dalførets prominente NS-gårder på julaften 1943 en bred presentasjon av gården Eggen i Vingelen. Både bilde og tekst i den "forbannede presse" var hentet fra farfars bygdebok. Farfars begavede sønner, hele brødreflokken, er julaften 1943 rubriserte med navn og fødselsår i det helnazistiske organ. Det må således skyldes en erindringsforskyvning av Arnljot Eggen når han mener at det ikke stod et ord om bygdebok for Vingelen i "Beggerud-pressen".

Frende Furuseth mintes i samme nummer i anledning julen sin venn, NS-desperadoen Per Imerslund, og deres felles break hos Trotsky. Per Imerslund var norsk høyreradikalismes fremste eventyrskikkelse helt fra han som 25-åring i 1936 utgav boken "Hestene står salet". Den 7. desember 1943 utåndet han etter å ha vært invalidisert i over et år. Særlig i den mer pangermanske del av NS-pressen ble Per Imerslunds død feiret med en høystemt
dødsmesse. Med redaktør Woll ved roret struttet Østerdølens julenummer av blod, rase, general Hideki Tojo, han hilste fra Japan, og gården Eggen. Ola Furuseth skriver i sin nekrolog over Per Imerslund julaften 1943 : "Men kula i venstre skulder som du fikk oppe i Karelen, den skulle bli din bane... Når jeg drøymte om Noreg, så ville jeg lage en bygd med garder, og bøndene skulle være åndskjempere, kunstnere, SS-menn, førere. Og der var du sjølvskreven."

Sogneprest Thyness i Rendalen formidlet julens kristelige budskap. Opplysningene om Bjarne Thyness I "Quislingkyrkan" må være feil. Thyness hadde i august 1942 rykket inn på Rendalen prestegård og var samtidig NS-lagfører i Stor-Elvdal. Tredje søndag i faste, mars 43, foredrar sogneprest Thyness sin preken "Kamp og tro" på Østerdølens førsteside : "Fedrene våre på Eidsvoll, de kunne sin barnetro. De visste om Abrahams kamp og levende gudstro. Men de så også at hans barn hadde en annen tro og førte en annen kamp.
Derfor fikk de inn i vår grunnlov at jødene skulle forbys adgang til vårt land. De innså at deres livssyn og arbeidsmetode var til skade og til slutt forderv for det norske folk og rike."

Samme år fikk Øvre Rendal sin avdeling av Tysk-norsk selskap, med bygdens beste bønder i spissen. Forpakteren på Rendalen prestegård var gift med Engebret Eggens søster Gudrun. Siden 1925 var Sigmund Haga sogneprest i Øvre Rendal og fra 1941 NS-ordfører i bygda. Grunnen til at Thyness året etter rykket inn på prestegården, var at Haga ble utnevnt til prest og flyttet til Elverum. I prestegårdens nærmeste naboskap
finner vi videre "Sølenkongen", som etter krigen kun skal ha solgt rakfisk til gamle meningsfeller, en skikkelse som har levd som sagn hos mangt et NS-barn fra Østerdalen.

Gården Eggen i Vingelen kan på flere måter sammenlignes med Tveiten i Valle i Setesdal : begge brukene ligger litt utenfor hovedbebyggelsen, begge var bærer av den kjempende bondetradisjon som gjorde dem til politiske bindeledd bakover i landets to sterkeste NS-kommuner.

I Østerdalen kan familien Eggen best sammenlignes med familien Hektoen fra nabobygda Tynset. Typene kan være slående like, hvem vet om det ikke eksisterer en sammenheng, langt tilbake i tiden.

Bildene i Vingelsboka er et avsnitt for seg. Mange år etter at boka kom ut, skrev min mor til fru Normann i det landskjente prospektkortfirma av samme navn. Fotograf Carl Normann, som foreviget de gamle hus med gras på takene, hadde forelsket seg i Vingelens smaragdgrønne lier, vendte tilbake, tok noen ruller med film av meg og sin partifelle, min mor. Men, som fru Normann skrev : "Som De vet, ble jeg tatt vare på i 45, og rullene
forsvant." Jeg har historien med i "Gutten fra Gimle". Fakta biter ikke på fortrengere. Når jeg, rimelig kampglad og erindringssterk, grøsser over graden av løgnaktighet, hvordan må ikke da andre NS-barn oppleve det, i sin familie ?

Det er soleklart at den som skulle vært støttet i min trengsels tid, er min mor, den eneste Eggen i nyere tid som kommer i nærheten av å være en heroisk personlighet. Etter krigen er familien Eggens bidrag til norsk litteratur stort sett en orgie i uegentlighet.

Mine tanker går til tyskerungenes mødre. Da farfar deklamerte sine syttende-mai-rim i 1945, ble bøndene I Eggen så forbannet at de konfiskerte tøyrullen som min mor skulle bruke til å sy klær av. Da onkel Arnljot tok sine greier ut på "tyskertøsene", ble andre så forbannet at de på nytt anga min mor til lensmannen i Tolga. Familien Eggens AKP-tid var ikke noe annet enn ondskap satt i system og fremført på knekkprosa; hadde det vært poesi, kunne det i hvert fall vært minneverdig for ettertiden; nå er det bare sørgelig.

Det fikk nå ennå gå an, så lenge som familien Eggen kun hadde sine egne fortrengninger å ta hensyn til. Helt galt gikk det da man i tillegg fikk inngiftede som også var på rømmen : Hirdjenta fra Ringebu og hennes terner som skulle melde seg på i utdanningssamfunnet ved å plassere Einar Eggen-lampa på sine panner. Reaksjonene på Gutten fra Gimle bekrefter dette : Syv års ondskap for å dekke over egen skamfølelse.

Selvfølgelig er de emner som i dette essayet er berørt, ikke det man fremhever i andre familier heller. Men familien Eggen vil gjerne være en litterær familie. Det er ut fra dette at reaksjonene på Gutten fra Gimle blir å klassifisere som abnorme. Grunnen til at reaksjonene ikke kan aksepteres, er at ethvert annet NS-barn som - godt voksent - tar til å nøste tråder, vil møte de samme forsvarsmekanismer.

Forsvarsmekanismene er ren og skjær satanisering. "Jeg har jo forsøkt å gjøre et menneske av deg", for å sitere min onkel Einar. Sannheten er at han fikk sin første leilighet på grunn av meg. Det var i bolignødens tid på 1950-tallet at mitt barndomshjem brøt så ettertrykkelig sammen. Onkel Einar fikk leilighet på Veitvedt fordi han og hans kone, hirdjenta på rømmen, skulle være fosterforeldre for meg. Det var derfor at jeg ble "tilbakekalt"
fra bygde-Norge i 1956 og midlertidig plassert hos onkel Arnljot. Einar forsynte seg av flyttelasset, sataniseringen økte i styrke.

Først etterlater man mor og barn på landeveien, dernest fordømmer man beretningen om det som hendte.

Sataniseringen i familien Eggen har virket omtrent som å ha en bunadskledd klapperslange i senga. Håpløst gjennomsyret av redsel for Alf Amble og hans skrift om "Mak Benak" har damene ideligen strømmet til lyset fra modernisme-geniet Einar Eggen, samtidig som de seg imellom har digget for sin spesielle stamtavle. Den går gjennom familien Amble. Utallige kvinneledd leder dem tilbake både til dronning Ragnhild og vår gamle embetsadel; fortvilte fruentimmers forsøk på i logikkens fravær å legitimere sin ledende rolle som administratorer av genier fra folkedypet. Jeg har, ærlig talt, mistet oversikten over hvor mange av mine fettere damene på denne måten har greid å kjøre i grøften.

Det er de som hevder, at hvis onkel Einar hadde levd, ville han tatt avstand fra de verste eksesser i angrepene på "Gutten fra Gimle". Jeg har ingen tro på det. Einar Eggen var selv på rømmen, som alle sine brødre, og mange av mine fettere har i virkeligheten hatt like liten beskyttelse mot sataniseringens syndflod som en del av de arme tyskerungene i det Herrens år 1945.

Med sin sterke litterære innbilningskraft levde eggenbrødrene seg helt inn i sine fortrengninger. Jeg var ikke noe de skulle hjelpe. Jeg var en konkurrent og en fare. Min artikkel "Knut Hamsuns vei til fascismen" i Edda 1969 kom mange, mange år før onkel Einars modernistiske snurrepipperier. Det gjaldt å isolere meg fra "det primitive hovsfolket". Jeg rømte til Landbrukshøyskolen. De greidde å isolere meg fra arbeiderbevegelsen I Ålen, men ikke fra den frilyndte bonderørsla.

Virkemiddel : blånekte så lenge at man tvinger NS-barnet til alene å overta den fortrengte familietradisjon.

Hensikt : å kunne korse seg over slik styggedom i familien, som man nå mener å ha fått et synlig bevis for.

Når hensikten er oppnådd, holder det som regel med "skumle antyningar", for å parafrasere onkel Arnljot. Sataniseringsmønsteret er så inngrodd hos de eldre at de selv etter den relativt omfattende dokumentasjon av familien Eggen som en i sin kjerne nasjonalsosialistisk bondeslekt, likevel kun driver det til å besnakke sine gamle AKP-kontakter om "skumleriene" ! Det er den samme sataniseringens mekanisme som har gjort så mange gode, norske familier rent overlykkelige over å besitte en adoptert tyskerunge : Tenk, en ektefødt hitleravlegger i egen familie, den perfekte lynavleder for familiens egne bedrifter, eller mangel på sådanne, under okkupasjonen.

"Familien var verst", mintes NS-barnet fra Askim, hans onkel ville i 1945 sende ham til Bastøy forbedringsanstalt i Oslofjorden, så at nevøen ikke skulle gå som et levende vitne rundt i bygden.

Fortrengningen spiser opp forskningens sedvanlige redelighet : Arnljot Eggen oppgir fire "kjelder" for sin pamflett. Tre av dem er oppført med forlag og utgivelsesår. Så er ikke tilfellet for den fjerde kilden, farfars bygdebok. Jeg hitsetter fra Østerdølen av 4.11.1943 : "Otto Falchs boktrykkeri har sørget for utmerket trykk og Normanns kunstforlag har skaffet bra papir. Og verket er rikt illustrert med en rekke ypperlige bilder, - gardene er fotografefert av Normann og da er en jo på den trygge side."

Normanns Kunstforlag A/S ble opprettet i Akersgata 7, Oslo, i 1941, drevet av Carl Normanns to sønner, som begge i årene før hadde studert fotokunsten i Tyskland.

Det var ikke noe motstandsarbeid i Vingelen. Livet gikk sin vante gang, godt hjulpet av Arbeidstjenestens flittige hender. Bøndene fylte nemnder og utvalg. Den heller kantete "Gammel-Embret" ble i oktober 1944 oppnevnt som nestformann i forliksrådet. Valg var avskaffet i NS-staten. I følge § 8 i Kommuneforordningen av 21.12.1940 avgjorde NS-ordfører Lars Eide alle saker "etter eget omdømme". De forskjellige "formennene"i det laugspregede herredsstyret, eller "tinget", som det het, hadde kun rådgivende funksjon. Eide, en bred, kortvokst plugg, var litt bonde, litt rallar, mest treskjærer og sløydlærer, en hundre prosent tømmerets mann. Sine aner hadde han fra Vingelsåsen, som han bodde rett nedenfor, og hans stamfar var den samme "Esten I Åsen" som Engebret hadde på topp på sin stamtavle på de blanke bjelkevegger oppe i Eggen. Vi skimter en mulig forklaring på "gåten Tolga" : et miljø revet løs fra den gamle bygd og som nettopp derfor, i usikre tider, får en sterk rekyl tilbake til det vante og trygge.

Det mer stabile Vingelen hadde ikke samme markeringsbehov. Men hadde det vært noe motstandsarbeid I Vingelen, skulle man ha forventet noen protestskriv mot at Quislings portrett ble hengt opp i klasserommene og mot at NS-sangene ble innført i barneskolen. Istedenfor suspenderte Tolga kommune syv lærere i 1945.

Den fremste mediapresentasjon av Tolga noensinne er helsiden med overskrift "Tolga - en foregangsbygd I praktisk nasjonal sosialisme" i Fritt Folk lørdag 25. mars 1944. NS-avisens utsendte hadde samlet ordfører, lagfører, lensmann og jordstyreformann til en prat. Jeg hitsetter fra dialogen :

"Det merkes ikke noe tilløp til trakasserier mot NS-folk ?

No er det lagføreren som smiler lurt.

Hvordan skulle de egentlig greie det ? Her nede i hovedsoknet, eller iallfall her i stasjonsbyen er om lag 80 prosent av befolkningen NS-medlemmer, og da blir det unektelig litt vanskelig for resten å drive noen synderlig terror... La meg forresten tilføye at selve den aktuelle tilslutning til NS er atskillig mindre i sidedalene - Hodalen og Vingelen f. eks. Men noen form for trakassering av NS-medlemmer har jeg aldri hørt om fra de kanter heller - ikke noe av betydning iallfall. Skulle det mot formodning komme slike utslag, skal vi ikke ha større vansker med å sette en stopper for det."

Det engstelige bygdefolket skilter i dag med en vingelsing som motstandsmann. Ingen kan forklare hva hans motstandsarbeid besto i. Av omtalen om vedkommende motstandsmanns 50-årsdag i Aftenposten fremgår at han under krigen var en av de mange oslostudenter som kollektivt ble nedsendt til Tyskland. Ingen historiker har hittil hevdet at arrestasjonen av studentene i Oslo hadde noe med motstandsarbeid i vanlig forstand å
bestille.

Jeg hitsetter igjen fra nevnte helside med ingressen "Er du nasjonalsosialist, så er det forlengst spikret fast i din bevissthet at Tolga er en sval oase i den norske politiske ørken som vi no langsomt men sikkert legger under plog og kultur" :

"Se no på ungdomstjenesten f.eks. Den drives forfull damp her oppe. Og enno er det jo slik her at 11 ­ 12 åringen i Tolga ofte må arbeide for full kar om ettermiddagen når skolen er ferdig. Lang vei kan han ha til ungdomstjenestens øvelser, men her finnes ikke tendenser til å skulke."

Et rødt flagg har flammet før i vår grend, ja, men i flaggets midte var det et gult kors.

De faktiske forhold var : Bøndene i Vingelen meldte seg inn i det NS-kontrollerte Norges Bondesamband.

"Norges Bondelag slutter seg til Nasjonal Samling. En samlet fagorganisasjon for bøndene. Minister Fretheim formann", stod det som overskrift på Dagbladets førsteside den 5. 11. 1941.

Året før hadde Rasmus Vingelsgaard, bondehøvdingen i Vingelen, den 22. juni kunnet lese i sin avis "Tidens Tegn" at bondelagets fremgang i 1939 hadde vært den største i lagets historie. Ved avslutningen av årsmøtet sommeren 1940 uttalte bondelagets nestleder at "Nu må enkeltnytten vike for fellesnytten. Nu gjelder det å utvikle vår nasjonale egenart og norsk kultur". Det ble utdelt 49 diplomer til "bønder hvis slekter har hatt jordbruk som næring i minst 250 år".

Sommeren 1940 var tiden da bondelaget fremdeles vegret å slutte seg til NS. Ikke på grunn av nasjonalsosialismen som ideologi. Det var en helt fortreffelig ideologi, uttalte prost Trædal, Klutes kollega nord for Røros. Nils Trædal forhandlet på vegne av laget og var stortingsmann for Bondepartiet inntil 1948, da han plutselig en dag i oktober ramlet ut av sitt eget vindu og ned på gaten. "En går ut fra at Trædal er blitt svimmel da han gikk opp trappene", skrev Østerdølen i sin nekrolog.

Den utrettelige Falkberget, en stakket stund NS-oppnevnt varaordfører i sin hjemkommune Glåmos, ivret under krigen for at tittelen "småbruker" skulle avskaffes til fordel for det samlende ordet "bonde". Det var Bondesambandets bærende idé. Falkberget fikk varm offentlig takk fra Lars Aukrust, inntil 1945 bestyrer av Storsteigen landbruksskole i Alvdal. Lars var far til Kjell. Kaputten kom, skriftkulturen i fjellregionen gikk Flåklypa i vold.

I løpet av de første krigsårene spratt "Im Zeichen des Hammers", den tyske oversettelsen av Falkbergets Sextus-trilogi, opp med 44 nye opplag, og fete sjekker strømmet opp til Rugeldalen.

Falkberget snudde mange tunge steiner. Fortrengningens stein greidde han ikke å løfte.

"Landbruket er nå det verste sted å arbeide", sa farfar til min mor i trengselens tider etter krigen. I de femti tildels svært velvillige omtaler i 1993 av "Gutten fra Gimle" var det to markante unntak :
1) NS-ernes blad Folk og Land.
2) Bondelagets Trønderbladet og Bondepartiets/Senterpartiets Nationen.

I rettferdighetens navn burde "Nationen" vært satt foran "Folk og Land". "Nationen" var eneste avis som minnet gimlegutten på at man må sone sine synder "før en gjør krav på å komme inn i varmen", som det forlød den 12.9.1994. Den anmeldelsen var en speilrefleks av "Nationens" helsides artikkel "Den store jødebevægelse" den 27.9.1922 :

"Det er at haabe, at den ariske race tar sig sammen, ti slik som det nu er, er semitismen blit en ren samfundsfordærvelig sygdom, en spirochæte, som har trængt ind i det europæiske blod og herjet mere og mindre. (...) De franske og italienske regjeringer er end nu kristne, men den tyske er helt ut i jødernes hænder. Danmark ble under krigen regjert av jøder. Kjøbenhavn er en helt semitisk by. Vi nordmænd har hittil været fri for dem. Men til gjengjæld har vi et helt parti som helt ut støtter sig til det værste jødepak verden nogensinde har set : Det russiske sovjet."

At dette ikke var noen tilfeldig glipp fra avisens side, bekreftes av at "Nationen" tolv år senere kommenterer den storstilte hjelpeaksjonen til det slagne republikanske Spania som "forloren sentimentalitet", som tåpelig og latterlig. I den skaren som sleper seg mot den franske grensen finnes "forbryterkoret som drepte prestene og nonnene og satte redslene i Spania i gang. Også hjelpen til de hundretusener forfulgte jøder er latterlig, fordi det er jødene som sitter med det økonomiske verdensherredømme, og de kan hjelpe seg selv, forteller "Nationen", februar 1939.

Senterpartiet har liksom vært okkupert siden 1945. Okkupantene har påberopt seg jøssingbakgrunn, kaller sine konkurrenter om de partipolitiske bein for brune. Okkupantene drømmer om å være like konservative som bondepartistene. Okkupantene har lagt frem sinnrike regnestykker som skal vise at ikke alle bøndene var i NS. Det er riktig nok, men de glemmer alltid å ta med Bondesambandet. De kan alltids legge skylden på NS-barna dersom noe går galt. NS-barna er krumtappen i Senterpartiets makt- og undertrykkingsmekanisme. Lundteigen/Lahnsteinperioden i partiet har vært surfriding på et hav av lidelse. "Gutten fra Gimle" la grunnlaget for at et enstemmig Storting beklaget den "lidelse" som preget NS-barnas oppvekst. Uttalelsen var på forhånd klarert i samtlige partigrupper, noe Senterpartiet, i regjeringsposisjon, åpenbart akter å ignorere.

"Jubileet og tapernes barn" var overskriften på Ole Wilhelm Klüwers helsides artikkel i Dagbladet den 17. februar 1995. I artikkelen ble boken "Gutten fra Gimle" kalt "det grunnverket som hjelper vår generasjon å gå oppreist, frigjort fra våre foreldre".

"Gi NS-barna en unnskyldning", het tilsvaret til Klüwer bare fire dager senere, den 21.februar, skrevet av Cecilie Høigård, datter av "en av dem som ga sitt liv i den norske frigjøringskampen".

Så fulgte Stortingets uttalelse i plenum den 8. mai 1995. uttalelsen ble lest opp av Stortingets president. Ordlyden i avsnittet om NS-barna og tyskerungene lyder som følger :

"Og i dag ser vi klarere at det var lidelser på begge sider av fronten. Det er også en av grunnene til at ikke alle nordmenn tar fullt ut del i vår glede i dag. Jeg tenker her på dem som har lidd fordi deres fedre valgte gal side under krigen og på dem som ble født med en tysk soldat som far. 50 år etter må vi også kunne si at den selvjustis som I frigjøringsdagene ble utøvet overfor de såkalte "tyskertøsene", ikke hører til blant de mest
ærerike kapitlene i vår etterkrigshistorie."

"Lidelse", det sentrale begrepet i presidentens tale, er i avsnittet foran det siterte forklart med ordene "sorg", "smerte" og "savn".

Jeg kan godta å bli diskriminert for meget, men ikke fordi jeg har skrevet Gutten fra Gimle. Senterpartiets generalsekretær Lundteigen fikk for ett år siden en henstilling om å gi meg en påskjønnelse for den ikke ubetydelige del av mitt liv som er gått med til å få NS-barnas sak på banen. Han har hittil ikke greidd å overbringe beskjeden til angjeldende statsråd. Begrunnelse : "Det er så mange beskjeder".

Det er uvisst hva som er grunnlaget for Per Olaf Lundteigens hat mot Arbeiderpartiet. Det kan være at hans far er fra den største gården i Øvre Eiker; det kan være motbør han har møtt i sitt konspiratoriske kampliv. Sikkert er det at hatet er glødende og hans fremste drivkraft i politikken. Det var han som var hovedmannen i å utfordre Arbeiderpartiet ved å få Senterpartiet til å gå inn for nåværende regjering. Hatet medfører de vanskeligheter som
oppstår når man ikke redegjør åpent for sine motiver. Det er sant som det er sagt at det er de i Senterpartiet som hater Arbeiderpartiet mest som samtidig fremhever at de beste politiske løsninger er å finne i samråd med Arbeiderpartiet. I en slik schizofreni er det ikke rom for NS-barna; de får vente til Per Olaf Lundteigen har knekket Arbeiderpartiet alene.

Men det er jo ikke så greit å slå ihjel den som utbetaler subsidiene. Og Lundteigen mener nå at Kommunaldepartementet får for lite penger. Verre er at hatets schizofreni ettertrykkelig sørger for at de tyve milliarder årlig til landbruket bidrar til å ødelegge det som de skulle tjene : et friskt og traust Norge, der typer frimodige som de gamle odelsbønder uten omsvøp kunne si sin mening om hva som leikte seg i hugen. God politikk har med kommunikasjon og ikke med innestengt hat å gjøre.

Senterpartiet vil ikke komme i berøring med det brune grumset. Hva skal da NS-barna si ? De er født midt oppi det. Klarere kan ikke diskriminering bli.

Senterpartiets ledelse ble vettskremt da VG laget en video om partiets historie - "Bondepartiet, Quisling og Hundseid". Partiet tåler ikke tyngden av sin egen historie. Ledelsen er redd for den samme nasjonalisme som de selv markedsfører. De tallrike NS-barna i partiet jobber livet av seg for å komme til "Anderledeslandet". De får angst til lønn. Senterpartiet er en dødsfelle for NS-barna.

"Det er da heller ikke vanskelig å finne spor av ei mindre frimodig haldning frå bygdefolk etter krigen", skriver SV'eren Aina Edelmann i "Bondelandet" og viser til "Gutten fra Gimle" som eksempel på det motsatte.

Hennes råd ble ikke fulgt. NS-barnets bidrag til mer frimodighet ble utnyttet men ikke påskjønnet. Senterpartiet rekruterte på NS-barndimensjonen, unnlot å ta dimensjonen opp. Bondepartiets historie ble atter skjøvet under statsrådteppet. Det var som i Borte-Pers dager, men dengang var jo vi NS-barn for små. Førkrigsnasjonalismen
har blomstret opp igjen : Tøffe bygdefolk er bra, Arbeiderpartiet er "bånn i bøtta". Men det var "lokalismen" som var hovedideologien til "gutteklubben av 1977", eller "år null", da alt lå nede og senterungdommen hadde store problemer med å finne ledere på Landbrukshøgskolen. "Kraftfór og kjæleik", skrev jeg i "Senit". Da man unnlot offisielt å hjelpe NS-barna, forsvant kjærligheten og kun Lundteigens kraftpatriotisme ble tilbake.
NS-barna ble enda mer undertrykt. De ble til ikke-personer, ble til stein i den mur som skulle skille Per Olaf Lundteigen fra Ola Furuseth, og NS'ernes "bureiser-Norge" fra EU-stridens "annerledesland". Senterpartiet ble tvangsprogressivt.

"Vi arbeider netop storkapitalen, den internationale jødekapital i hænderne", advarte Johan Mellbye, Bondepartiets grunnlegger og ubestridte leder, i trontaledebatten i Stortinget i 1924. På 75 år er det ikke fremkommet noen presisering som kan klargjøre skilnaden på Mellbyes utsagn og dagens kamp mot globalisering.

La oss heller ikke glemme norsk landbrukspolitikk. Den er schizofren som Senterpartiet. Alt på Røros arbeiderparti sin 50-årsdag i 1939 advarte Martin Tranmæl mot mulige uheldige utslag av støtteordningene for landbruket. Seksti år etterpå kan det konstateres at fortrengningene har vokst i takt med grådigheten etter sosialdemokratiets statsmidler, og dermed også redselen for at hatet mot samme sosialdemokrati skal avsløres. Man har virkelig behov for NS-barn som syndebukker i Senterpartiet. Redselen ligger bak at man har "skiftet ham fra å være et rotfestet konservativt parti til å bli et slags SV-light", som VG 23.6.99 skriver på lederplass, under den særdeles elegante tittel "Bekymret for livet".

Alt i 1994 virket den kultur som feiret Nei til EU noe museal. Seieren ble feiret med ml-sangene fra 1972 "På Karlsøy i Troms". "Kor er hammaren, Edvard". Det kommer neppe noe nytt fra Kulturdepartementet i dag heller : Angsten for fortiden gjør det helt nødvendig å støtte seg på de gamle revoluzzere. Jeg vet det. Det var jeg som knesatte kulturalliansen Senterpartiet/AKP. Det var på Landbrukshøgskolen på Ås. "Men vi må jo ta hele venstresida når vi først starter opp", sa Lundteigen. "Nei, er du gær'n, vi er i 1977", svarte jeg.

Professor Knut Breirem på Landbrukshøgskolen kalte 1960-tallet for "menneskehetens gullalder". Mennesket landet på månen, men når skulle NS-barna nå sitt eget land ? Borte-Per, Senterpartiets statsminister gjennom hele 1960-tallet, satt i hemmelige møter med NS'erne for å ta opp rettsoppgjøret, tok det med sindig ro da amerikansk etterretning la inn avlyttingsapparat på hans kontor, styrte med pantsatt sjølvråderett landet mens titusener av NS-barn stønnet under fortrengningens stadig økende byrder.

Det var Lars Fredrik Stuve som gjorde brakseieren i 1977 mulig. Lundteigen åndet inn atmosfæren, men var ingen selvstendig tenker. Av andre vil jeg fremheve Arild Haglund, Gyrd Nannestad og Ole Gustav Narud.

Sjur Spildo Prestegard styrket vårt alibi på venstresida ved å installere AKP's "Raufront" i samfunnsstyret, og Dag Fossen ble diskriminert. Vi var tøffe og gale, men de tok Fossen.

Årsaken til at jeg kombinerte Senterpartiet med AKP var helt klar for meg : Jeg var NS-barnet som skulle ut av buret. Jeg ville kombinere de konservative krefter som for meg syntes å trekke i samme retning. Først gjennom analysen av familien Eggens totalbidrag til AKP ser jeg at mine egne frimodige påfunn var en del av en større messe. AKP(ml) er rettsoppgjørets ektefødte barn. Senterpartiet(ml) er gjøkungen i regjeringens lune rede.
Lundteigen har etablert seg som hanen i NS-døtrenes kurv, galer av og til opp som et morgensignal I Arbeidstjenesten av 1942.

Gnisten som sprang på Norges Landbrukshøgskole i 1977 tente den "flamme vivifiante" som var helt nødvendig for å få regjeringen Bondevik etablert. Arbeiderpartiet var bare to ganger før blitt utfordret på lignende måte i etterkrigstiden, og det var før 1968-opprøret med dets intense kjør mot borgerlig nasjonalisme. Rabalderet på landbrukshøgskolen vekket til og med det gamle, hederkronte Venstre til troen på gjenfødelse med gloire og førte i tidens fylde Ås-studentene Jesper Werdelin Simonsen og Lars Sponheim inn i
regjeringskvartalet.

Alle vi 1968-ere bedrev i grunnen et slags historisk teater. Jeg er forhåpentligvis ikke alene om å ønske en del bedrifter ugjort. Jeg beundrer fortsatt "Kjærleikens ferjereiser" av Edvard Hoem. Jeg er fortsatt svak for minnet om min egen rød-grønne mix. De forskjellige ismene var som ulike typer skismurning. Alle forbannet seg på at de som de første skulle nå det lovede land.

Likheten mellom NS og AKP(ml) lå i blandingen av det historiserende og det totalitære, de to elementer som bærer Arnljot Eggens politiske diktning. SV'erne var mer som eldre damer som over en kopp urtete på Uranienborg mintes sin antatt skjønne ungdom. AKP(ml) skulle ta 1920-tallet "live". Blomsten av landets bondeborgerlige ungdom skulle bryte seg inn i "Folkets hus" og få del i den dominante sosialisme. "Leve Kongen og Dronningen !" ropte oldefaren til Jon Michelet i spissen for det øvrige borgerskap under kroningen I nidarosdomen i 1905. Arnljot Eggen ble Jon Michelets alibi. På Arnljots hjemtrakter har hans fremste støttespillere så ingenlunde vært familier med en levende rød klassekamptradisjon. Det har tvertimot vært lengtende frontkjemperdøtre. Pappa prøvde etter fattig evne å jevne traktorfabrikken "Røde oktober" I Leningrad med jorden, døtrene jodlet på sommerleir i brigader med lignende navn. Fra Småhirden til AKP. Familien Eggen viser vei ! Ved "Dagens Eggen" i "Klassekampen", det var et slikt miljø som initierte Arnljot Eggens pamflett om farfar.

Radbrukket, aforistisk, fragmentert ligger den eggenske familietradisjon etter AKP's kvasirevolusjonære herjinger. Også språket ble radbrukket. En fortelling kan bare drives fremover av enkle, fortellende hovedsetninger. AKP var ingen fortelling. Det var en vitalistisk katastrofe, en anmassende indre monolog støttet opp av visse lån fra forrige århundres franske, småborgerlige forfattere. "Togene". Punktum. Et løsrevet ord og så punktum. Slik begynte blindernstudentenes revolusjonære bibel av 1971, boken om student Arild Asnes som gikk på døra og solgte Klassekampen. Jeg var en av de ytterst få studentene som protesterte. Jeg skrev en kronikk i Dagbladet. Jeg mente at vi fikk vite altfor lite om "stud. m.l." og dermed om det sterke behovet for å provosere arbeiderbevegelsen. Det aner meg at det blant de nyfrelste studentene var langt fler
NS-barn enn de som jeg kjente til.

Den svenske forfatter og politiker Per Ahlmark gir i sine siste bøker følgende siffer for antall ofre i Stalins Sovjet og Kommunist-Kina :

Stalins Sovjet : 62 millioner mennesker.

Mao-Tse-Tungs Kina : 32 millioner mennesker.

De to store totalitære statene som var AKP-bevegelsens fremste forbilder, kommer altå opp i over nitti millioner ofre, mot Hitler-Tysklands tyve millioner. Dette er ikke "skumle antydningar", men etterhvert ganske så kjente fakta. "Fiksjonen peker", for å si det med Dag Solstad.

Dog skal det, i rettferdighetens navn, tillegges at AKP-opprøret i det minste hadde selvstendighetens saft og kraft, selv om det politisk ikke førte fram. Arnljot Eggen hadde i sin første ungdom selv sett og hørt den mektige kraft i fagbevegelsens hjerteland, som da han som 16-åring stod på scenen i Ålen Folkets hus den 1. mai 1939 og med sin guttestemme foredro :

Og plutselig går det gjennom dalen
et mektig tonebrus.
Tonene fra "Internasjonalen"
bæres av vårvindens sus.

I fariseisk kraft og selvtilfredshet er det dog ingen AKP'er som kan måle seg med SV's kultfigur Berge Furre : Fra garantert bonde-borgerlig bakgrunn på Stjernarøy i Boknfjorden, over slagordet "Intelligensiaen som overklasse" til selvoppnevnt oppmann for Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, for slutteligen å berike Den norske Kirke med sine vitnemål om at Furre hadde vært for stor for fagbevegelsen. En venstrist av format er
nødt for å diskriminere for å dekke over det man selv er på rømmen fra, utgjør i seg selv en permanent fortrengning.

Blandingen NS og SV er en cyste i seg selv. Det er naturligvis ikke lett å være NS-barn i de tradisjonelle borgerlige partier heller; jeg har forsøkt å antyde den stigende forferdelse jeg følte etter hvert som jeg ble klar over, at etter mitt tyve års arbeid for Senterpartiet, ble "Gutten fra Gimle" kroken på døren, og jeg minnes at min skjebnefelle Berulf Taraldsen på Hamar under jubileet i 1995 luftet lignende erfaringer når det gjaldt partiet Høyre.

Fremskrittspartiet skal banke Arbeiderpartiet med sosialdemokratisk spanskrør fra 1952, da det var ro og orden i skolen. Frp. holder stevne på Youngstorget, men uten å spille "Gammel Jægermarsj" som NS gjorde i 1941 I anledning angrepet på Sovjetunionen.

I SV er problemene annerledes. Det skyldes to ting : partiets satelitt-tilværelse og NSUF-jenta Hanna Kvanmo sin modige selvavsløring, som satte i gang de samme fortrengningsmekanismer som mine egne erindringer forårsaket i Senterpartiet.

Derfor virket et SV, et AKP dessverre så revitaliserende på et Senterparti martret ved tanken på fedrenes synder, gammelt hat ble ikke bare nytt, det ble progressivt, og i Vingelen ble boken "Eystein Eggen og skriftkulturen i fjellregionen" mottatt som en kjærkommen ansiktsløftning.

Partipolitisk bestod den eggenske dekkoperasjon i at man benyttet landets sterkeste arbeiderpartikommune, Ålen i Sør-Trøndelag, til å dekke over sitt opphav i landets sterkeste bondeparti- og NS-kommune, Tolga i Hedmark. Min farmors brødre har hatt nøkkelrollen i denne dekkoperasjon. De var radikale arbeiderpartifolk, men I tolgamålestokk, fritenkere, noe ganske annet spedt og fragmentarisk enn i Ålen, en av arbeiderbevegelsens kjernebygder. Eggens har vært nær sagt alle varianter av venstrister, dog ikke i Arbeiderpartiet.

Dekkoperasjonen ble offisielt lansert i et portrettintervju med Arnljot Eggen i Dagbladet den 20. april 1968. Det hevdes i intervjuet :

"Når faren (farfar altså, min merknad) ikke handlet sukker, mel, brød og sirup på krita, skrev han dikt og gransket bygdehistorie. En morbror var småbruker, men også felemaker, amatørmusiker, skuespillforfatter og dialektgransker. Han lærte seg tysk og engelsk på egen hånd for å studere lærde verker om fiolinbygging og verkstedet hans står i dag på Maihaugen. Selv sprang den unge Arnljot opp på de sosiale barrikader allerede i
12-årsalderen og krevde rettferd for det arbeidende folk - på mer eller mindre haltende verseføtter. Også Franco måtte tåle tolvåringens versifiserte vrede i ildnende kampdikt til de lokale helter som vendte hjem fra deltagelse I den spanske borgerkrigen."

Om selve verdenskrigen berettes det i intervjuet kun at de polske modernistiske lyrikere nå er blitt et forbilde for Arnljot Eggen :

"Etter rystende krigsopplevelser har Rozewicz så å si måttet lære seg å stave igjen."

Jeg tok til å få en mistanke i fjor sommer. Det demret for meg at snakket om hvor "farlig" NS-barnsaken var, alltid ble målbåret av mer eller mindre nevrotiske småborgere, aldri arbeiderpartifolk av den gamle stamme. Småborgerne gjette sine egne svin, skulle også komme og svine til NS-barna med sin egen lugubre feighet.

På forsiden av "Eystein Eggen og skriftkulturen i fjellregionen" stirrer farfar, med sitt traurig punkterte ansikt fra 1960-tallet, mot turisten fra vinduene i den forretning som han en gang ble fordrevet fra. Ringen er sluttet, løgnen er fullendt. Alle kan se forsiden av Arnljots bok med bilde av gamle Eystein, forfatteren av Tolga bygdebok. Hver gang farfar kom inn på gamle NS-bekjente, skrev han helst en harang om motstandsbevegelsen.

Vandringsmann, går til Vingelen din vei, fortell dem der hjemme om versemakeren som under krigen ble hevet av NS-regimet til sitt livs prosalyriske høyder, og som etter krigen sprengte Fjell-Ljoms spalter med erklæringer om at under krigen forsvant versets ånd.

En klok vandrer på livets vei mælte forleden : "Det er de senterpartistene som hater Arbeiderpartiet mest, som alltid offentlig erklærer, at de beste løsninger finner de sammen med Arbeiderpartiet." Eggen, en studie i angst. For sent til Verdensrevolusjonen, for sent til livet.

I det totalagrare Vingelen har epigonenes ønsker om fortrengning falt sammen med angsten for alt som kan sette landbrukssubsidiene i fare. Vingelen bygdemuseum, grunnlagt av sønn til Rasmus, frontkjemperen og treskjæreren Eystein Vingelsgaard, skilter i dag med gamle kirkemalerier fra eneveldet og onkel Arnljots bok, som utvisker de gamle bondenasjonalister samt Vingelen stavkirke fra bygdens historie. Den 22-årige frontkjemper Vingelsgaards artikkel "Demjansk" i Østerdølen av 16. 3. 1943 kommer nok den historiske sannhet noe nærmere enn Arnljot Eggens revisjonistiske pamflett. Vingelsgaard opplever det som om det er den bygd hvis navn han bærer som han forsvarer der borte i øst. Det var nok ikke bare farfar og bøndene i Eggelien som følte det slik, når de leste åpningen av Vingelsgaards leserbrev :

"Demjansk. Navnet ditt går inn i historien som et av germanernes mest omstridte punkt. Nå er du igjen I bolsjevikenes hender. Skjebnen vilde at du ennå engang skulde få sjå den røde fane vaie over dine grå lavbygde hus. Jeg husker deg så godt der du ligger i evig sump og morast, hovedstaden sør for Ilmensjøen. Dine grå sjevete stråtekte tømmerhus preger deg med den uendelige, bunnløse gaten tvers igjennom. Ungene som halvnakne lekte i søla og vi soldater som dødstrøtte trampet gjennom for å forsvare deg, mot djevlene som kom
veltende lik hunnerne."

NS-barnets vei hjem er lang. Mine onkler har vært så redde for farfar. De visker ut slektens eldre menn. De skaper så mye elendighet i senere generasjoner. De som måtte stusse over at vår forening legger slik vekt på slektens lange linjer, bør ta i betraktning det villniss av fortrengninger og den livslange mobbing fra familiens side som vi må kjempe oss gjennom for å komme til klarhet.

Oslo, høst 2000

 Oppdatert 11.09.00