Hvordan føler du deg nå, Eystein?
Jeg er glad for statsministerens uttalelse om krigsbarna nyttårsdagen.
Kan du si litt mer om det?
Jeg har et ganske eiendommelig forhold til den avgåtte kultur og visestats- ministeren.
Fortell!
Da må vi gå noen år tilbake. Jeg traff Lahnstein første gang da jeg høsten 1985 stod på stand for Senterpartiet i Ås sammen med to venner. Da dukket det plutselig opp en sjarmerende dame som smilte og sa: Stem på meg da gutter!. Jeg husker det godt. Det var omtrent som en rødhåret katt som smatt frem fra under bordet.
Årsaken til at jeg stod på stand, var at jeg hadde ti års uavbrutt politisk kamp på landbrukshøgskolen bak meg. I 19978 dominerte jeg Nationens førsteside etter min tale for 5000 bygdeungdommer i Modum. I 1981 ble jeg presentert som Bygdekonservativ leiar på forsiden av Østlandets blad i Ås, med helsides intervju inne i avisen. - Klare ord fra Senterpartiets ideologiske fører ved Landbrukshøgskolen i Ås skrev SVs hovedorgan Ny Tid I 1978 I Vilmarxs liv. Jeg ble presentert med ordene " Eggen er senterpartist og tilhører den mest ekstreme nasjonale høyrefløy i partiet. Forøvrig satt han i den AKP dominerte 17. Mai komiteen i Oslo." AKP hadde jeg i mellom tiden banket. Det går frem av oppslaget i Klassekampen 8.10.84.
Det var sterke saker!
Ja. Overskriften på artikkelen i Ny Tid var Senterpartiet-ml.
Det minner om Lundteigen?
Det var jeg som fant ham opp!
Hva mener du?
Dette var i årene etter EU- seieren i 1972. Ungdomspolitikken sydet av uforløste nasjonale lengsler. I tillegg hadde landbrukshøgskolen gått vekk fra praksiskravet ved opptak. En biodynamisk bølge fra Bærum Unge Høyre seilte inn. De ble naturligvis KULere eller trotskister på stedet. Under parolen " Graset blir brunt til høsten", kalte de selv studentvenstrelaget for fascistisk. Lundteigen var bondestudentenes streke mann. Men han ble valset over ende. Han greide ikke å forklare Bondepartiets nære sammenheng med Nasjonal Samling.
Og så dukket du opp?
Jeg syklet på eget initiativ ned til Lundteigens hybel. Og spurte Hva i det svarte er det som foregår her? KUL hadde nemlig fått makten i Studentsamfunnet på et program om å avskaffe bøndenes eiendomsrett. Lundteigen så rådvill opp og svarte Hva skal vi gjøre? De bare høvler oss ned med hetsen sin. - Vi må alliere oss med AKP sa jeg, full av livsvisdom fra Blindern. Er du gal? svarte Lundteigen, de er jo kommunister. Blod er tykkere enn vann sa jeg. Der er det mange rømte bondestudenter kan du tro. Men vi må jo ta hele venstresiden når vi først starter opp, innvendte Lundteigen. Da kan du likeså godt kalle deg fascist fastslo jeg, p.g.a at venstresiden var for sterk på den tiden.
Hvorledes utviklet dette seg?
En strålende suksess. Til og med Lundteigen tok poenget etter hvert. Senterungdommen diktet en sang om meg. Den gikk på melodien Torskeflåten kommer. Her er et av versene:
Og nede på landbrukshøgskolen
lirum larum,
der har han Eystein Eggen vært lur.
Med Senterstud og gamle bønder,
har han satt hver en KULer i bur.
Dette var altså bakgrunnen da du traff Lahnstein?
Ja, da var KUL på Ås nedlagt, og vi hadde begynt å søke etter kjærligheten. Det var det året det var flertall av kvinnelige studenter på Ås. Så da Lahnstein dukket opp, dannet vi en valgkomite på stedet. Jeg lagde selv slagordet. Landet trenger Anne, noe som ble til Akershus trenger Anne. Dette var jo i Akershus og det var bare så vidt at Lahnstein kom inn på tinget. Min ideologiske rolle går greit frem av Senit, Senterpartiets ideologiske tidsskrift, for 1985 og 1986.
Da fikk du vel kyss og klem?
Ha ha! Lahnsteins første sak på Stortinget var den stakkars Pål Hougen. Han var formann I den AKP dominerte Afghanistankomiteen i Norge. AKPerene hadde anmeldt Hougen til Klassepurken for å ha forsynt seg av Afghanistankomiteens kasse. Han var fullstendig uskyldig.Jeg stod i telefonen et halvt år og fikk, med pressens hjelp, politiet til å henlegge den dumme saken. . I 1984 var det landsmøte for Afghanistan hjelpen på Ås. Da holdt det på å bli slåsskamp om revisorrapporten. Da var anmeldelsen av kunsthistorikeren Pål Hougen et faktum og debatten gikk på om det var riktig å anmelde han eller ikke. I første omgang vant AKP, i andre jeg. Fordi jeg bearbeidet pressen og startet avisdebatter om en uskyldig man og dette ble Aps første mer betydelig nederlag da anmeldelsen ble henlagt av politiet.
Hva hadde egentlig skjedd?
Det faktiske forhold var at AKP bare hadde kjøpt bomber og granater for de innsamlede pengene. Pål Hougen ble brukt som lynavleder for egne synder. Hougen var langt nede. Etter at politiet henla saken, livnet han til. Han skrev i pressen at han ikke ville overlevd hvis det ikke hadde vært for meg. Men nå begynte han å vandre rundt i Stortinget igjen. Han var blitt omsorgsverdig. Lahnstein grep tak i saken. Hun hadde lest mange av de innleggene jeg hadde produsert i pressen. Dette var Lahnsteins første omsorgssak, hun var jo omsorgstankens mor på tinget. Hun var nemlig for å gi omsorgslønn til de som ofret seg for andre. Hun hjalp Hougen med å danne en ny hjelpeorganisasjon for Afghanistan dannet med base i Stortinget. Alle var velkomne i denne nye landsomfattende organisasjonen uten AKP.
Der fikk vel du en hedersplass?
Akk nei. Du skjønner, Lahnstein var leder for Afghanistanshjelpens valgkomite, så det gikk nok ikke.
Men du hadde nettopp fått henne inn på Stortinget?
Ja, og der fikk hun høre så mye fælt om den oppfinnsomme gutteklubben på Ås, at det var fullstendig kroken på døra.
Tar du ikke feil når du sier du fikk henne inn på tinget?
Jeg ikke bare fikk henne inn på tinget. Hun begynnte straks som en hoppe på vårslepp å grase på de beitene som jeg hadde skapt på de pentagonske stepper, som jordene utenfor studentbyen på Ås ble kalt. Jeg ble kalt Den åttende samurai i overskriften på et intervju med meg i studentorganet Tuntreet, der mitt ansikt var satt inn i bildet av en gammel japansk kriger i full rustning. . Annes politiske bakgrunn var ordførerdynastiet Baastad i hjembygda Trøgstad, som trynet så ettertrykkelig med hennes grandonkel Johan Baastad i 1945. Men det opplyste hun ikke om. Vi spilte med åpne kort og kjempet med blanke våpen. Det gjorde ikke hun.
Hvilke ting kom henne for øret?
At vi var ute på hevneren for odelsbøndenes tort og svie, som henne selv. Hun møtte sin grandonkel, bondediktatoren og NS ordføreren Johan Baastad, i døra. Hun ville vite om jeg var like rabiat som han. Hun innkalte en av osse tre som fikk henne inn på tinget til sitt kontor. Han jobbet i Senterpartiets pressetjenste på Stortinget. Det var før hun sluttet å hilse på ham i stortingets korridorer.
Hva sa han til henne?
At Eystein Eggen var en svært interessert i menneskene.
Alikevel holdt hun deg utenfor, hvorfor det?
To tyver på samme marked.
Fikk dette noen konsekvenser for deg?
Ikke noe annet enn at jeg mistet hjem og familie.
Hvordan det?
Min kone hellet jo sterkt over til AKP. Jeg fikk en masse dårlig omtale i Klassekampen, bl.a. " Giftsprederen på Ås KGBs nyttigste mann i Norge" AKPerne mente at de måtte lede alt Afghanistansarbeidet i Norge for å kjempe mot Sovjetimperialismen. Det var ikke en politiker på Stortinget som var tøff nok til å ta denne kampen. Det sier seg selv at jeg ble satt under dobbelt ild. Både fra Stortingsmiljøet som jeg ble frosset ut fra og samtidig fra AKP hold. Stortingsmiljøet kom jeg ikke inn igjen i, før Bernt Bull fra Arbeiderpartiet kom med i hjelpearbeidet for Afghanistan. Men en slik sak har jo mange nyanser.
Men Pål Hougen, kunne ikke han fått deg med i styre og stell?
Jeg blir helt matt når jeg tenker på skrekken og løgnen omkring annen verdenskrig. Pål Hougen skrev i Østlandets Blad i 1985 at jeg berget livet hans. Det ville jo da kanskje vært mer naturlig å hjelpe meg enn å rotte seg sammen med Lahnstein og drive på med drittsnakket om at jeg var uryddig osv. Det var min flammende idealisme som fikk han på bena og ga Lahnstein hennes første omsorgssak. Men, du vet: familien Hougen var i hine hårde dage en av hovedstatens mest kjente NS-familier. Påls onkel holdt NS - andakter i radioen, og hans tante var av Quislings morsslekt. Så bramfri og åpen jeg var omkring min egen familie, burde det jo vært mulig for andre å følge opp. Det er det som har vært så interessant å bli kjent med tyskerungenes leder, Brandacher. Alle stemplet Brandacher som en skummel gærning, men han er gutten i røyken. Og det må til for å få has på denne skammelige dikrimineringen, som består i at man frekt utnytter NS- og krigsbarnets bestrebelser på å komme ut av buret, bruker det som et sosialt drivstoff for egen karriere. Utad benekter man selvfølgelig dette, og finner på alle mulige unnskyldninger. Beviset er ganske enkelt: man røper ingen ting om egen familie.
Hvorledes gikk det med ditt forhold til AKP?
Comme si, comme sa. Redaktør Allern i Klassekampen var en avgjordt motstander av anmeldelsen av Pål Hougen. Allern deltok på møtet i AKPs sentralkomite der anmeldelsen ble besluttet, før den ble oversendt politiet. Jeg har alltid hatt et godt forhold til flere av de gamle AKP høvdingene, og diskuterte saken fritt med bl.a Finn Sjue. Dette var vel og merke allround AKPere. Den sammenblanding av partipolitikk og litteratur som jeg kjenner så godt fra min egen familie, har alltid forbauset meg. Norsk litteratur stønner i dag over at en del ml-forfattere skrus opp av et støtteapparat som skriver seg fra partipolitikken. Dette virker både depressivt og umoderne.
Hvordan gikk du fra politiskalliert til fiende?
Det var p.g.a. av AKPs hegemonisme. Det er mange bra folk i AKP, men det er denne satans storsnutete trangen til alltid å være ledende som blir deres bane. Det var jeg og mine venner som hadde gjort jobben på Ås. Vi hadde praktisk talt båret Raudfronten frem til flertall i Studentsamfunnet. Vi fikk ikke nok respetto, som de sier i Palermo. Dessuten måtte vi berge liv og lemmer på Pål Hougen. Han hadde vært mye på Ås og vist lysbilder fra Afghanistan, og vi kunne jo ikke godt sitte å se rolig på at AKPerne massakrerte ham, som hele det offentlige miljøet gjorde ellers, med unntak av journalist Ulf Andenæs i Aftenposten.
Traff du Lahnstein igjen?
Det gikk mange år. Jeg fortysatte min kamp for den frie odelsbonde som f.eks i dobbelt siden i Morgenbladet senhøsten 1989. Da så jeg plutselig i 1993 Lundteigen på første side i Dagbladet. Han var kommet inn på Stortinget og skulle lære det norske folk å stå opp tidlig. Direktør Heggelund i Aschehoug gikk rundt og brummet: Jeg synes de burde gitt deg en påskjønnelse Eystein. Men da var jeg altfor opptatt med å svare på alle de nye måtene å diskriminere meg som NS barn på.
Da hadde du jo skrevet Gutten fra Gimle?
Stemmer. Den kom i 1993.
Men den la jo grunnlaget for en enstemmig uttalelse i Stortinget to år etter?
Det bet ikke på Senterpartiet. Jeg ble jo litt rørt over at Lundteigen omsider hadde greid å bane seg frem til Statskassen. Senterpartiet er gjennomsyret av angsten for det gamle fascistiske bondepartiet, sin forgjenger. Det miljøet jeg grunnla på Landbrukshøgskolen, var det eneste miljøet som var relativt fri for denne angsten. Derfor ble miljøet grunnlaget for den politiske karrieren til Lahnstein og Lundteigen.
Og de ga deg et flott diplom?
Du kan jo tro det!
Men hvorfor ikke etter tyve års innsats?
Jeg grublet en del over dette. Langsomt gikk sannheten i sin fulle gru opp for meg: Man brukte Senterpartiet (ml) så det suste. Raddisene fikk en indian summer i Norsk kulturliv. Det var fordi man trengte raddisene som et alibi i politikken. Men alt dette var jo en flukt. Resultatet ble like forbannet at NS barna svettet som fyrbøtere, mens Lahnstein stod på dekk og var ballets dronning og Lundteigen modig hadde hånden på statsroret. Min brøde var at jeg hadde skrevet Gutten fra Gimle. Lahnstein ville være pappas flinke pike og ble helt hysterisk hvis noen forstyrret drømmen. Lundteigen, som ellers, med rette, berømmer seg for å være en sterk personlighet, turde på flere år ikke nevne mitt navn for Lahnstein. Til slutt måtte jeg melde meg på telefonsvareren selv. Det var som gamle Baastad gikk igjen. Kjærlighetshatet er sterkt og intenst i NS familiene, vet du.
Men boken Gutten fra Gimle ble omfavnet av hele det politiske establishment?
Ja, men Lundteigen tenkte på å knekke det alene, og Lahnstein trengte en sterk arm til å bære kofferten med alle sine fortrengninger. Hun fortryllet gutta med sitt øredøvende, tause skrik. Hun turde ikke fortelle grunnlaget for sin virksomhet og utstrålte derfor indirekte kvinne i nød. Det er grunnen til den absolutte lydighet som ellers tøffe karer har vist mot henne. At Ole Jacop Bull i dag har fått forlenget sitt vikariat som direktør i Norsk Kulturråd, skyldes utelukkende Lundteigen, ikke for å beholde Bull, på ingen måte, men som et resultat av en maktpolitisk kabal som Per Olaf la i Kommunaldepartementet. Halvadan Skar, en sosialdemokrat fra en tradisjonalistisk norsk domsfamilie, er den egentlige direktør som har permisjon for å være direktør i Kommunenes sentralforbund.
Hvordan ser du dette i sammenheng med behovet for et radikalt alibi for Lundteigen og Lahnstein og AKPs betydelige inflytelse bl.a i Norsk Kulturråd?
Selv om Lundteigens ideal er Brudeferden i Hardanger av Tiedemann og Gude, så har han til gode å markere noen selvstendig kulturlinje. Hans nasjonalromantiske maleri har vært Anne Enger Lahnstein som nei - dronning valgnatten 94. Hun var fager som en kornåker i solnedgang. Hun var perfekt for rollen. Hun var for god til å vare. Poenget er selvfølgelig at man trenger det radikale alibiet for å ikke bli kalt for fascist av venstresiden. Jamfør AKP synet om at du ikke setter politikken foran kunsten, så er du fascist og Senterpartiets tette historiske bånd til Nasjonal Samling. Raddisene har således fått et forlenget politisk liv pga savnet i NS familiene. Derfor har raddisene en objektiv interesse av å holde savnet ved like, og ønsker slett ikke Eystein Eggen inn i varmen.
Hvorfor tror du likevel disse AKP-kreftene i dag har tatt sjansen på å nulle din universalt kritikerroste bok " To Konger "?
For å bevare sitt litterære hegemoni.
Reagerer ikke forlaget?
Aschehoug har to skikkelige vikinger i William Nygaard og vaktmesteren. Begge disse to roser min innsats i debatten. KUL i Aschehoug har derimot vært mer tvilrådige.
KUL nå igjen?
Ja, de kom rullende ned i en rødvinstønne fra Blindern. De mener at jeg ikke må være slem mot AKP og kulturradikalerne.
Men det er jo de som har nullet deg?
Akk ja. Jeg holdt en tale for KULerne. Jeg sa at nå måtte de pina dø manne seg opp mot sine gamle tyranner AKP, som i sin glanstid ville spytte på dem på gaten og banke dem med det norske flagget, dog ikke så de besmittet flaggduken. Men KUL forblir KUL og sier med sitt noble tidskrift Agora: kanskje er Hamsuns reaksjonære plattheter og grusomme troskyldigheter det nærmeste vi kan komme norskingens fiktive kjerne, omkranset av kvasimoderne urgermanisme og avantgardisktisk høyrerevolusjon.
Dette er jo temmelig langt fra Lahnsteins drøm?
Ja, slik går det når man ikke lever i sannhet.
Hvordan ser du på dette nå?
Jeg får si som Bjørnson : Jeg vil dø i den tro , at de alle var god. Det er mange bra folk i Senterpartiet som skjønner at dette ikke går lenger. Man må gi NS barna et håndslag, så de kan rette ryggen, som Lundteigens beste venn sier. Derfor var Statsministerens uttalelse første nyttårsdag så viktig. Jeg er glad for den.
Og Lahnstein?
Da må jeg sitere en annen avdød kulturpersonlighet, Elvis Presley, når han sang: A hard headed woman and a soft hearted man have been the cause of trouble since time began.
Fotnote:
1. KUL eller Kommunistisk Universitetslag. Stftet på seksti tallet som en motreaksjon på AKPml av blindernstudenter. De er Trotskister, dvs. at de mener at imperialismen er progressiv. Og bønder og fiskere er bakstrevere. Naturen er ond og grusom, særlig Hamsuns natursyn. Noen av dem kaller seg kapitallogikere og studerer forholdet mellom natur og kultur, dvs. at de mener at det er farlig å si at gran er et gammelt norsk tre. Den mest kjente gamle norske KULer pr. i dag er direktøren i Norsk Kulturåd Ole Jacob Bull. Et eklsempel på KULs virksomhet var da de sendte i 1975 sendte en resulusjon til de skattestreikende småbøndene på Hitra . De mente at Hitra bøndene burde komme seg over i industriproletariatet snares mulig. AKperen var svært sinte over dette, og Eystein Eggen hadde en helsides angrep mot KUL i Klassekampen om saken. Dette var før Eggens Afgahnistansdisputt med AKP. Etter hvært ble KUL fullstendig skandalisert i politikken. De oppgav sitt prosjekt på å overta SV og tukte de grønne nasjonalistene. Intet parti ville ta i dem med ildtang. Derfor slo KUL seg på litteraturen.
Oppdatert 06.07.00