Sommerintervju2000 med Eystein Eggen

om Ole Jacob Bull og KUL i Norsk Kulturråd

av Hans Broch Nielsen

God sommer, Eggen. Hvordan går det??

Selv om jeg for tiden er på tv over hele Europa, har jeg likevel et nasjonalt kulturproblem.

Hva er det?

Jo, etter Volapüks fortrinlige vårfestival vandret jeg nedover Drammensveien. Jeg møtte min gamle redaktør i Aschehoug, Ole Jacob Bull, som for tiden vikarierer som direktør for Norsk Kulturråd. Selv om Bull skuffet meg litt ved ikke å nevne den storslagne debatten om innkjøpsordningen som hadde rast et halvt års tid, hørte jeg med tilfredshet at han erklærte at mine problemer slett ikke skyldtes at jeg var NS barn, langt derifra. Jeg betraktet det som et fremskritt fra direktørens tidligere sukk og stønn om at jeg dessverre var utstøtt som marginal. Interessert spurte jeg da om hva som da var problemet. En engasjert vikarierende kulturdirektør forklarte meg da at jeg da hadde krenket en av de to damene i statens innkjøpsnemnd for skjønnlitteratur på det groveste med mine erotiske skildringer fra middelalderen. Jeg ble formelig oppglødd og anmodet på stedet om støtte til litteratur med en slik fengende og opphissende kraft.

Det fikk du vel på stedet, så spennende og kontroversiell som du er, Eggen?

Mja. Bull er en følsom mann. Det har jeg rik erfaring med. Jeg husker f.eks da min svigerfar Agnar Mykle døde i kjølvannet på lanseringen av mine erindringer Gutten fra Gimle. Da fikk Bull ideen til at jeg skulle skrive en bok om min svigerfar som jeg opplevde ham. Bull ble svært fornøyd med resultatet. Han erklærte at dette verk skulle han forsvare med den største arroganse. To måneder senere ringte han meget opphisset og sa at han måtte stryke tretti prosent av boken. Hvis jeg var uenig, kunne jeg gå til privat rettsak.

Men var ikke Bull din redaktør?

Jo, det var nettopp det som var problemet. I vinter ble jeg på nytt minnet om problemet ved at Bull arrangerete en middag for meg på Kunstnernes hus. Han hevet sitt rødvinsglass og erklærte at jeg ikke ble nektet innkjøpt fordi jeg skrev så dårlig. Jeg ble nektet innkjøpt fordi jeg skrev mer elegant enn andre forfattere.

Men hvorledes kan en slik mann være direktør i Norsk Kulturråd?

Et godt spørsmål, Broch Nielsen! Det er akkurat dette som jeg for tiden går rundt i gatene å tenker på. I går gikk jeg i syv timer sammen med min sønn, Mykles barnebarn, en begavet gutt som har jobbet flere år i internettfirmaet Opticom. Man kunne forsåvidt også stille spørsmålet om karaktersvakhet kan gå over til å bli en kunstart. Bull " eksperimenterer ". Jeg siterer bare Halvdan Skard, den egentlige direktør for kulturrådet. Den eneste grunn til at Bull fortsatt er direktør, er at min tøffeste elev på Landbrukshøgskolen, Lundteigen, i sin iver etter å berge bygdenorge, fortsatt ville ha Skard i Kommunens Sentralforbund.

Men kanskje Lundteigen er for kulturelle eksperimenter?

Er du spenna gærn! Lundteigen ville heller bli dømt til straffearbeid på Djeveløya enn å bli assosiert med det Bull står for. Dette er hovedproblemet ved Norsk Kulturråd: politikerne er ikke istand til å fatte grunnlaget for eksperimentene, de aner knapt nok hvilke saker som er oppe.

Hva er grunnlaget?

Kapitallogikken.

Hva er det?

En ultra modernistisk linje som går ut på at naturen er ond og dum. Og at Himalaya helst burde pløyes ned i det indiske hav.

Huff da!

Etter at Lahnstein gikk av og Aslaug Haga, Bondelagets datter, ble ny kulturminister, forsøkte Bull seg med et frieri til bygdenorge via en halvside i Aftenposten. Jeg var i min tid med på å redigere Senterpartiets tidsskrift for kultur og politikk, Senit. Noe mer kompelett forvirret om det bygdenorske enn det Bull ved jueletider gav uttrykk for, kan jeg aldri huske å ha lest. Men det er jo et langt sprang fra KUL til Bygdekulturen. Ja, faktisk er det stikk motsatt. KUL på Landbrukshøgskolen var så opphisset over en brosjyre fra Statoil.

Men hva gjorde KUL på Landbrukshøgskolen, KUL er jo et først og fremst et urbant fenomen?

Ey brilliant spørsmål, Broch Nielsen. Det var det som spurte seg om på Landbrukshøgskolen også. Eller som valdrisen sa: " bare det å verta klar over at slike typer eksisterer, har for den vanlege mann ein himmla skolerandes effekt ". Valdrisen som sa disse kloke ord, holdt også en tale om KUL da han ble valgt til formann i Studentsamfunnet på NLH. " Forefinnes der multer i himmelen ? " var hans utlegning av KUL. Jeg satt ved siden av Lundteigen under talen, jeg hadde faktisk skrevet den. Lundteigen gliste og brummet sitt sedvanlige " i kveld gir vi ikke ved dørene "

Etter masnge studiesirkler kom vi frem til at KUL var på Landbrukhøgskolen fordi de hadde fått juling i alle andre raddismiljøer. KUL kan bare være der de kan demonisere, det vil si i miljøer med bondeborgelige røtter.

Er det derfor de kom til Ascehoug også?

Ja, naturlighvis. Der fikk de et nytt beite. Den siste KULer på Landbrukshøgskolen ble deportert til Dillingøy gamlehjem.

Hvorledes gjør de det?

Ja, for å ta denne brosyren fra Statoil igjen. I brosjyren hevedet Statoil at oljeboringen var bra for sauebøndene langsetter kysten. Sauebøndene kunne få penger og bygge bedre hus for sauene sine. Dette syntes KUL var helt forferdelig. De skrev mye mot Statoil.

Og i Ascehoug?

" Kanskje er Hamsuns reksjonære plattheter og grusomme troskyldigheter det nærmeste vi kan komme norskingens fiktive kjerne, omkranset av kvasimoderne urgermanisme og avantgardistisk høyrerevolusjon. " Dette er et sitat fra KULernes organ på Aschehoug " Agora ".

Hva innebærer dette?

At KUL fortsatt er speisa i hodet.

Har du hatt det slitsomt i forlaget?

Nei, vaktmesteren og konsernsjefen har støttet meg. Det er to kjekke karer. Det som har vært slitsomt, er å være vitne til den stadige sammenblandingen av stat og privat forretningsvirksomhet. Da Bull holdt sin store middag for meg På KH, ble middagen betalt av en KUL kompis i forlaget. Det virket som jeg var en hund som de kunne stikke et kjøttbein til, og så være ferdig med saken.

Men så enkelt er det vel ikke med Gimlegutten?

Nei da. Og jeg har i sommer truffet flere forfatterkolleger som tenker det samme som jeg. Det kan av og til kjennnes ubehagelig for oss forfattere å ha redaktører som har utstyrt seg med privatstatlige giljotiner. Etter å ha lest en generøs presentasjon av meg selv i dag i hovedorganet for den svenske fagbevegelsen, tar jeg til å kjenne meg rimelig trygg på at det er neppe meg som er marginal. KULs professiorale talerør heveder offentlig at norsk fagbevegelse og Det Norske Arbeiderpartiet er blitt facistisk. Men i forrige uke møtte jeg min fetter, Torgrim Eggen. Han var nettopp blitt intervjuet i radio. I intervjuet gikk han inn for å avskaffe innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur som Bull står i spissen for. Dette er tydlighvis noe som ligger i luften, tanker som beveger seg i tiden.