Marianne Pedersen har latt seg inspirere av Japansk kunst og liker å eksperimentere med lys og skygge. Arbeidene som vises på utstillingen beveger seg i området mellom design og kunst, sier Pedersen som har studert kunsthistorie ved universitetet i Stocholm og gått et år på North Adelaide School of Art i Australia. Etter dette fulgte halvannet år ved Kunsthøgskolen i Bergen på seksjon tekstil. Hun er nå tilbake i Stocholm for ett års utveksling ved kunstfakultetet. 
Det mest spennende med å gjøre dette, sier hun midt i forberedelsene til utstillingen, er å få et rom til disposisjon, et rom jeg kan prøve meg fram i. For meg er det foreløpig ikke så viktig å sette navn på det jeg lager. Det viktigste er å gjøre og å aldri slutte å leke med materialene, påpeker hun ettertrykkelig samtidig som hun manøvrerer seg opp og ned på stigen for å henge opp silkelamper - de fyller etterhvert midten av rommet  disse lampene - komponert av lag på lag med silkestoff. På noen av dem kommer ord, eller halve setninger til syne, en av dem pålydende: "Something. . . I`m not . ." Jeg har gjort det for å få folk til å nærme seg dem, sier hun, og flytter stigen bort til vinduet. Hun trekker fram figurer fra en pose. Dette er ailiens, sier hun om de storøyde metallfigurene som skal henge foran vinduet. Hver og en av dem forteller en historie, sier hun. Historier som skifter ettersom lyset treffer øynene eller ikke. . .
På veggene henger skisser, stofftrykk - også de med skrift,  og et selvportrett. I det andre rommet troner en klovn malt på gult lerrett. Husk det jeg sa om å prøve ut materialer, sier hun mens jeg ser meg om, og husk at det er min første utstilling, eller kanskje vi istedet skulle kalle det en installasjon? Uansett; det er utfordrende å trosse egne grenser, sier hun. Også liker jeg det upretensiøse, og da har jeg vel kommet til rett sted.

Hanne B. Ramsdal                                           WebGalleri