Vi er i hvalens indre. Det er varmt. Luften her inne er tykk og grøtete. De fleste døser. Jakob følger fraværende med på de nakne kvinnekroppene som glir forbi til høyre, omsorgsfullt brettet utover glanset papir i hendene på en av de robuste hedmarkingene som fyller store deler av glassfibernettet vi er spent ned i.
-Hercules, sier Jacob, men hører knapt sin egen stemme gjennom hørselsvernet. Han er nummen av den dempede lyden fra motorene og sine egne kroppsrytmer. Over ham stagene mellom cockpiten og haleroret. Som slange sener. De trekker oss nordover. Mot morgenen. Mot mørket. Mot en slags oppvåkning.
Da bussen passerte gjennom porten på Gardemoen militære flyplass, kom en vaktsoldat ombord. Han kikket på de unge ansiktene. Ristet på hodet. Gikk smilende for å åpne bommen.
Like etter kulden mot ansiktet. Støvler som knirker mot snøen i påvente av den sparsomme bagasjen. Mutte metere fra bussen og inn i terminalbakken. Trette fjes i kø foran skranken med innkallelsespapirene i hendene. En lang fyr kommer med en vittig kommentar og i ler oppmuntrende før det igjen blir stille.
Foran Jacob står en tynnhåret skikkelse og fomler med papirene. Når han kommer frem til skranken, får han beskjed om at det er feil bunke.  Han haler fortvilet frem bagen og begynner å rote ting oppover: en toalettmappe, to bokseshorts (den ene med julenisser på), en stor matpakke, en teddybjørn og et donaldblad. Jacob stiller på gjenstandene og får følelsen av at innehaveren ikke skal avtjene verneplikten, men snarere er på vei til ferie, som om mor bekymret har sørget for pakkingen og lagt ved ekstra undertøyskift.
Ut av jakkelommen hans titter det han savner. Jacob fisker det til seg, holder det opp for Espen som retter på brillene og myser. Skikkelsene bak skranken har storkost seg med bagen. Nå er det Jacobs tur.
-Vindu eller midtgang, herr Wankelberg?
De ler. Strålende morsomt. Vi er de grønnkledtes underholdning i dag. Men så er de borte, gjemt bak de nakne kroppene, som snart glipper ned på gulvet, mens innehaveren sikler forsiktig utover skinnjakken, hele lasterommet fullt av halvsovende guttunger, noen med hodet brukket bakover mot nettet og vidåpen munn, andre sammenkrøket så godt det lar seg gjøre, som om vi allerede hadde vært der, i krigen, og nå blir fraktet mot et nytt bestemmelsessted, for nok en gang å bli lappet sammen, utstyrt med nye runder ammunisjon, for å stryke enda et lag fet kammomaling utover ansiktet og marsjere mot natten.
Borte i en av bårene kan noen begynne å skrike. Det kan rykke i ullteppet. Hodet er dekket av bandasje. Når han vrir seg dukker munnen opp. Et sort hull i det hvite, øynene som smale streker, prøver å kjempe armene løs fra remmene, prøver å klore bandasjen vekk fra ansiktet, får et glimt av glinsende vev, før to sanitetssoldater kommer til, holder ham nede og setter en nål mot armen hans. Den butter mot huden, lager en liten fordypning før den trenger gjennom.. Kavingen gir seg, trykket forsvinner. Flykroppen løser seg forsiktig opp rundt oss, slik at vi en liten stund blir hengende i natten, som om vi ikke helt har skjønt at det som holder oss oppe er forsvunnet, som om vi ved å klamre oss til glassfibernettet tror vi skal greie å dempe fallet, greie å overleve.
Men så våkner jeg.
Og jeg sitter ikke i flyet.
Ikke ennå.
Eller så er det allerede lenge siden.
Jeg våkner av at de elsker i rommet ved siden av.
Av at sengen deres står inntil veggen.
Og de to der inne gir en lang dag i at andre ikke kan ta del i sengen.
Og jeg har ikke glemt deg, Jacob. Jeg har ikke glemt hvalen og de grønnkledte. Jeg har ikke glemt noen verdens ting.
Jeg ville bare sove litt. Bare lukke øynene en stund. For å slippe unna. For å få litt fri. Men så måtte de begynne å elske i rommet ved siden av. 
Og det er søndag.
Kroppen sitter fast i lakenet. Eller i noe rødbrunt som igjen sitter fast i lakene. Noe klissete.
Nei, jeg har ikke hatt diaré.
Jeg har bare vært nysgjerrig. På oppdagelsesferd. Med en lommekniv. Fin kniv. Swiss Army Knife. Har hatt den lenge. Spart på den, kanskje med dette anfallet av nysgjerrighet i tankene. En gave fra en fremsynt slektning under ett av disse ritualene, konfirmasjon eller noe i den retningen. Rundt fjorten, sommeren etter at jeg kom over Pjusk der hun satt i garasjen med lungene fulle av alt det rare som kommer ut av eksosrøret på en rød folkevogn.
Og vi hadde på oss mørke klær.
Og hun.
Og alle syntes synd på Bror og meg.
Som om vi hadde bedt om det.
For så lenge jeg kan huske har vi vært arbeidsuhell. En kjedelig konsekvens av at de møttes på dette offisersballet og påfølgende famlende sammenkomster: på vei innover marka, gjennom byens kunstgallerier, konsertsaler, teatersalonger eller på trange hybler drevet av viljer de ikke hadde kontroll over. Møter som burde ha endt med at de gikk hver til sitt. Pansergeneralen og lille Pjusk, denne kvinnen som ble min mor. Hver til sitt for å leve et helt annet liv med helt andre skuffelser og arbeidsuhell.
Men så giftet de seg.
Et pent, lite, borgerlig bryllup. De stolte slekter. Velskapte mennesker i gallauniformer og bunader. Den nyutdannede løytnant, best i sitt kull, gifter seg med skjønnheten fra konservatoriet. Applaus. Har sett glansbildene. Som postkort. Som om denne forbindelsen ved et trylleslag skulle forandre arven, det som allerede var skjevgått som gamle sko.
De har sluttet nå.
Kanskje krangler de i stedet.
Kanskje sover de.
Som skikkelsene i hvalen. Som kvinnene, Pansergeneralen og søndagene.
Og det er ikke lenge siden, kanskje bare i går, at jeg sto ute på gaten med høsten utover ansiktet, midt i rue Sans Souci, med nøkkelen full av lakk etter å ha strøket den nesten ømt over den røde audien til Eric Legrand.
Og det er ikke lenge siden jeg sto ved Petit Pond og slapp alle bøkene ned i det mørke vannet for å se dem sige nedover mot bunnen.
Nedover mot havet.
Alle bøkene uten én.
Og kanskje var det i dette øyeblikket jeg forsto at det ikke er mulig å vende tilbake. Et det livet du hr levd, følger deg som aske, som alt det gråsorte som er igjen etter at du har dynket noens sengetøy i parafin og tent på. Som om det var selve søvnen du ville brenne bort.
For jeg er ikke lenger soldat. Jeg er ikke lenger grønnkledt. Jeg er rødbrun. Jeg sitter fast i grumset. Jeg sitter fast i lakenet.
Jeg har gått meg vill.
På en benk sitter et eldre asiatisk ektepar. Kvinnen har et kamera i fanget. Jeg napper til meg apparatet, lener meg mot henne og filmer oss for harde livet. Plutselig kjenner jeg en arm rundt meg. Jeg synker sammen, mister smilet. Musklene i nederste del trekker munnen nedover. Gjør grimaser. Og jeg vil le. For jeg må se ut som en dust i armkroken på noens asiatiske bestemor ikledt et ansikt som vet noe om gråt jeg ikke selv har forstått.
Noe om gråt.
De reiser seg høflig. Får apparatet tilbake. Forsvinner bortover mot kirken.
Men det ligger igjen en lapp:
hotel du chemin de fer *NN
Face à la Gare de l'Est et à son grand Parking
Confort - Prix modéres - Ascenseur.
Og ganske snart står jeg foran resepsjonen i Hotel du Chemin de Fer, hvor enkefru Dupond nølende gir meg nøkkelen.
-Vous restez longtemps, monsieur Wankelberg - har De tenkt å bli lenge?
-Nei, kal hare ha et sted å sette denne bagen. Så skal jeg drukne meg i Seinen og bli en korall.
-Da kan jeg anbefale Petit Pond. Det var den mannen min benyttet seg av. Ikke glem å ha nok brosten i frakkelommene, monsieur.
-Takk, madame.
Bli en korall i en smal hotelltrapp. Nøkkelen mot låsen. Glipper og forsvinner under vannet, hvor lydene er fordreid, rommet ugjenkjennelig, hendene numne når de berører kniven, som om jeg satt på en hvit sandbunn og betraktet meg selv oppe i vannskorpen. Med en svak forundring. Som om det begjæret som strømmet gjennom meg tilhørte en annen. En som i desperasjon lar seg forføre av en rød lommekniv. En som vil glemme at han er våken mot sin vilje.
Og det er ikke lenge til, tenker jeg, at luften tar slutt. At kroppen over meg forsvinner, blir en annens, til Jacob Wankelberg, soldat i sjette generasjon. Og selv om jeg er nummen, sitrer jeg av glede fordi at det snart er over.
Fordi jeg snart skal få sove.
Men det går ikke.
For noen synger et sted ute i mørket, og jeg stiger med luftboblene opp igjen. Kjenner kroppen som min egen, i vissheten om at det ikke går å drukne bort dette ene bildet, dette ansiktet som kommer til meg med én gang jeg lukker øynene.
Men vi er underveis. Nå. I hvalens indre.
Den legger seg over og mellomlander i grålysningen.
Slipper frisk luft inn til blindpassasjerene. Vi puster sultent. Et par grønnkledte klatrer ombord og spenner seg fast. Utveksler korte, smilende blikk, før duren og bevegelsene igjen dysser oss i søvn.
Jacob våkner av at maskinen kaster på seg, og like etter dumpet idet den tar bakken. Så faller den til ro. Gapet åpner seg langsomt, og vi kikker nysgjerrig ut mot vårt nye hjem.
Ingenting.
Noen puslete arbeidslys langs en husvegg et sted i snøføyken. Hav i nærheten, mest som en følelse.
Kan skritte over betongen med vinden mot kroppen. Nedover nakken, gjennom buksene, helt inn til huden. Kyss meg. Et slags lagerskur. Ved utgangen en mørkhåret kvinne med et barn på armen. En mann i pilotuniform omfavner henne. barnet begynner å skrike. Hun dysser det til ro.
Inne i varmen blir Espen tatt til side av to alvorlige MPer. For andre gang blir bagens barnlige innhold spredt utver et bord. Den kraftigste, sersjant Pitbull, kommer over et pilleglass med Espens navn på utsiden, åpner det og lukter.
-Me-me-me-me ... Espen sitter fast. Pitbull ser avventende på ham. Den tynnhårede har tårer i øynene av fortvilelse.
-Me-me-me...
-Ser du ikke at det er reseptmedisin? bryter Jacob inn.
-Me-medisinen mi-min.
Pitbull stirrer på Jacob, som for å huske ansiktet. Hans. Så hiver han glasset til Espen.
Og jeg vet ikke hva det er som får Jacob til å føle omsorg, en slags sårbarhet eller ynkelighet, en latterlig skikkelse, ofte i ferd med å pille seg i nesen, rette på brillene eller gre det spinkle håret på plass, engstelig tittende på verden omkring, som for å forsikre seg om at han ikke gjør noe galt, hvilket han ofte greier likevel, uvisst om det er av dumhet, ubetenksomhet eller noe dypere, en trass mot tilværelsen i all sin blåøyde urettferdighet.
Ute i mørket står bussen med motoren i gang.
Det blir slutt på de spredte lysene langs veien, og refleksen av våre egne matte ansikter er det eneste vi ser, før bussen tar av fra hovedveien, og Skarsteinsdalen leir vokser frem som en samling varme vindusflater bak flomlyset i porten.
Det lille ritualet gjentar seg.
Vaktene kommer ombord, kikker over forsamlingen og går smilende for å åpne bommen. Som om denne kulturen i sitt møte med oss ønsker å glemme hvor den kommer fra, glemme at hver enkelt av de grønnklede selv en gang har blitt smilt og ristet på hodet av. Som om den erfaringen du har skaffet deg, er ukrenkelig, og at i stedet for å la de nykomne lære av den, holder du den hardt mot brystet, ettersom den er det eneste som skiller deg fra dem, skiller din hardhet fra deres sårbarhet, din overlevelse fra deres kvestelse, det eneste som i sin ytterste konsekvens holder deg i livet.
Så tar de fra oss klærne.
Han med tre vinkler låser bagen min inn bak netting i kjelleren. Jeg kjenner ståltråden mellomfingrene og ser meg ligge innelåst på en hylle. Tidligere den dagen har vi sittet på betonggulvet med klær og gjenstander spredt rundt oss i en liten sirkel. Vi er nyfødte soler i hvert vårt lille system av robuste nyttegjenstander og ensfargede plagg.
-Bukse lang under!
Stemmen henger i. En ung stemme. Litt presset, ikke uvennlig Følger du stemmen, handler du riktig. Da kan du synke ned i den olivengrønne anonymiteten. Bort fra tvilen. Inn i manndommen (eller en del av den, tenker Jacob), slik lignende stemmer har ledet og kommer til å lede lignende unge menn (og noen ganger kvinner) ut i hardheten, i stadig nye ritualer, stadig nye manøvre, om og om igjen, som om viljen ikke tilhører generalene eller forsvarsministeriene, men krigskunsten selv.
Hallen er tom rundt oss.
Bare oljeflekkene på gulvet forteller historiene om metalldinosaurene som vanligvis holder hus her. Nå sover de på et lager nede på flyplassen. Sover og venter på at vi skal strigle dem, at vi skal gi dem navn og liv.
Jeg holder det hvite plagget opp og putter det i sekken. Espen sitter til høyre for meg. Han er langsom. Jeg hjelper ham å rote frem makken mens sersjanten himler med øynene.
Mørke.
Vi står oppstilt utenfor en av de siste bygningene. Håndvåpenlageret. Klokken er rundt to. En hvit, stofflig glorie spinner seg rundt den enslige pæren over døren. Vinden pisker snø mot kinnene. Ryggen foran meg dekkes gradvis av hvitt pudder. Ansiktet mitt stivner. Jeg døser. Får det for meg at isen spiser seg oppover fra føttene, gjennom leggene og opp i skrittet. Et par mann knekker ved knærne av en vindkule. Bare benstumpene står igjen, mens de ligger som skår ved sine egne støvelsnuter. Hjernen må være det siste frosten gnager i stykker, for jeg ser ansiktet hennes like ved meg. Gyllent av den lave solen gjennom butikkvinduene. Hun holder en bok i hendene, møter blikket mitt og smiler.
-Er du glad i Turner? sier jeg.
-Hvorfor spør du om det?
-J.M.W. Turner. His Art and Life. Du holder den i hendene.
-Denne? Jeg trengte noe å bruke som linjal. Trodde det var en sangbok.
En liten stripe lys.
Åpningen krafses større av en stemme. De er i ferd med å grave oss ut. De finner oss som rekker av terrakottakrigere støpt i glassklart, i givakt gjennom to tusen års polarnatt. Nå blir vi hentet ut av graven og marsjert tilbake til kasernene som en geometrisk form, der den beveger seg i bestemte mønstre etter gitte regler. Som om overvangen fra sivilist til soldat betyr at du må bli til geometri: strak, staut, velkledt, som bildene av forfedrene på skjenken i Pansergeneralens stue, den ubrutte serien av faste offiserer med innbitte ansikter, struttende under vekten av utmerkelsene sine, stirrende ned på mitt femårige månefjes, i ferd med å uttale sin tause besvergelse.
Og så går strømmen.
Vakthavende har låst utgangsdøren og hengt opp en lapp hvor han med rød tusj og store keitete bokstaver har skrevet:
På grunn av økning i vindstyrken utover kvelden, bes alt personell holde seg innendørs.
Vi blir sittende rundt et stearinlys mens vinden rusker i bygningen, halvt skulende på hverandres ansikter. Som om vi der håper å finne trøst, forklaring eller i det minste et slags hint om hvilken klode vi nå har havnet på. Som når du for første gang famlet med barnefingre over ditt eget speilbilde, undrende i erkjennelsen om at dette ansiktet som nå kikker mot deg, er deg selv sett fra utsiden.
Espen har tatt frem kammen. Han stirrer på håret til Jacob, prøver tydeligvis å dandere sitt eget på samme måte, fordi i kontrast til barnets oppdagelse (som ganske raskt snur seg fra undring og fortvilelse til forelskelse), beskriver disse ansiktene i halvmørket en motsatt bevegelse. Det er ikke fremveksten av selvet jeg ser, tenker Jacob, men oppløsningen. Hvis jeg bærer de samme klærne, sover i det samme rommet, deltar i de samme geometriske bevegelsene, er det ikke lenger noe som skiller meg fra dette boblebadet av kaukasisk genmateriale. Det som kikker mot meg fra speilet, er et ansikt som de andre. Like kortklipt, like storøyet, og i sin konsekvens like sårbart, like dødelig som et hvilket som helst annet menneske.
En av de andre rundt lyset, Jan, ser Espens forsøk på å ligne Jacob.
-Ikke dårlig, Espen, prøv å se litt tungsinnet ut også.
Espen hermer så godt han kan, vifter med nesevingene og smiler av oppmerksomheten.
Men ikke for godt, tenker Jacob, bare et av mange øyeblikk i en strøm av små og store ydmykelser i denne katakomben, der ingen diskuterer bakteriens hevn, Picassos seksuelle preferanser eller hvor godt det er å stryke nøkkelen langs bilen til en som har gått på Ecole Nationale Supérieure. For her råder robusthetens filosofi. For å hevde meg her må jeg slippe taket. La dette olivengrønne gjennomstrømme meg. Så min egen bevissthet ikke kommer i veien.
Gjennom hele den lange korridoren flakker stearinlys med mørke skikkelser rundt. Stemmene blander seg i hverandre. Brokker av noens hverdag, av noens røverhistorier, av noens lengsel.
Femten. Jeg ligger utstrakt på gulvteppet under offiserene. Foran fjernsynet. Kan høre at hun er ferdig med dusjen. Døren har stått på gløtt som om hun ville jeg skulle se kroppen hennes under vannet. Kanskje ti år yngre enn Pansergeneralen, en driftig KK-journalist som fikk for seg at hun skal dykke så langt inn i mannsfellesskapet hun bare greide, gikk seg vill og ble reddet av far, ørkenreven, major Wankelberg. Kanskje har hun merket at jeg har gått forbi badedøren, står foran meg i morgenkåpen og tørker håret, kan se en bit av låret hennes, prøver å ikke bry meg.
-Flytt deg, jeg er på.
-Jeg så du gikk forbi.
-Ikke min skyld at du ikke lukker døren.
Men så sier hun ingenting, ser meg rett i øynene og åpner morgenkåpen. Står over meg i nakenheten jeg har kjempet mot om nettene. Setter seg på huk så jeg kan se kjønnet hennes åpne seg, tar hånden min, legger den på brystet sitt (som om hun var madame de Warens, og jeg Jean-Jacques Rousseau i ferd med å motta min første skolering) og akkurat da smeller det i døren nede.