ERICAS HELLIGE FRUKTHAGE

Sanselig og personlig monodrama i Krusesgate.

Ut fra kafeen, for å få plass i salen kommer vi, tilskuerne iført vår summenhet, lavt, dempet. En og annen parfymeduft glir i hverandre. Drene Âpner. Teaterannmelderen, som hittill har sittet taus i hjrnet av kafeen bak avisen med lupen mellom yet og trykksverten, fører ann, og snart er stolene i det dyprde rommet opptatt. Det er premiere på monodramaet "Ericas hemmelige frukthage". som er psykologen, healeren og malerinnen Erica Knollers personlige historie fra under og etter krigen. Men hvis tittel likefullt henspeiler til historien om Pardes og om Kabala; den jødiske mystisismen som er nøkkelen til dypere forståelse av den jødiske læren, Thoraen.

På den nesten nakne intime scenen sitter skuespillerinnen Michaela Spandow med ryggen til. Lyset slukkes og hun snur seg mot oss fra den sorte stolen som er plassert foran på scenekanten. Vinduene som danner bakveggen av scenen er dekket med sort stoff. I høyre hjørne står et rundt lite bord med en kopp. Det er alt. Resten er opp til fortellingen. Stemmen som beretter.

Det begynner med barndommen. Inne i den trange leiligheten. Tre barn som deler rom. For å få frihet fra de andre, forsker både storesster og lillebror å sove i stuen. Hver sin gang. Det varer ikke lenge; det er en heks der. Når det er Ericas tur, oppdager hun at heksa har vinger under den store hatten. Ikke heks men hennes skytsengel. Til hun ble stor pike.
Plutselig er vi inne i en annen leilighet, denne gangen i Amsterdam under krigen. Erica lever i skjul med to menn og en kvinne, og vi fornemmer følelsen av sult, av frykt i dette trange værelset som rommer fire voksne mennesker når vi kastes inn der fra lyden av en kommandant som sakte trekker to hvite hansker opp av lommen, klar til en razzzia. De fire står gjemt bak en skyvevegg i skapet. De blir ikke funnet.

Rene går; Erica står på terassen sin i huset i Haifa ved siden av sønnen Etan. Han er soldat. Redselen for at de skal ta ham bort jager i henne. Deretter kommer erindringen om de hvite hanskene til dem som sender folk i døden. Siden får vi igjen barndomserindringer, denne gangen fra et forskt selvmord- ett godt planlagt fall i gymtimen, etterfulgt av lærerinnens stemme "Erica, en engel brettet vingene sine under deg", og Ericas svar, med oppgitt stemme: "Ja det er luftrttene mine." Og vi føres videre til minner om kokka, om Ericas forhold til broren, som hun tror har kommet tilbake som sin sønn, Etan. Før vi igjen forflyttes i tid; til en akkutt nåtid hvor hun går ut av stykket og henvender seg direkte til oss- publikum: "og nå, hva gjr jeg akkurat nå? Jeg avslører alle hullene mine på en gang. Jeg gir blaffen i hva dere sier. Jeg gir ikke blaffen.

Jeg vil anngå dere...... "før hun fortsetter med beretningen om sine tre ektemenn: Herman var skuespiller...cellist, Lee var arkitekt..... cellist, Rick var psykiater.... cellist. Og elskeren Ahmed, som var forlovet, som frer til assosiasjonen til moren, til ønsket om å fylle brnnen - livet, før vi er tilbake til forholdet til sønnen hvor vi mter en mors dårlige samvittighet, og redselen hennes for å ha strket sønnen i stykker. Men her komme hun likefult inn på et annet poeng. kunne arve noe fra sine barn: "Slik som jeg har arvet talentet til å male fra Etan, har jeg også arvet evnen til å bli intet fra ham. Det er mulig å arve fra dem, de små. Det er som å forutse fortiden og å minnes fremtiden" Til sist er altså Ericas flelse av å være ingen. Fr vi bringes tilbake til utgangspunket med spørsmålet; er du der engelen min?

45 minutter er vi tilstede i tilbakeblikket til et livsforølp hos et menneske med så mange liv viklet inn i sitt eget. Uutslettelig. Og nettopp fordi stykket inneholder så mange utsnitt som fører til stadige stedsforflytninger og tilbakeblikk glir ikke alltid overgangene homogent av seg selv.

Men jeg sitter på stolen, fremfor scenen, med hendene i applaus, og kjenner det langt ned i knoklene at jeg har vært der, hele tiden oppmerksom, og hver gang jeg var i ferd med å forvirres, grep Michaelas fremfrelse meg inn igjen til en tekst fyldt av åpenhet, av nerve, som lett kunne blitt sentimental, bitter, men som ikke blir det. For i denne ellers så sterkt følsomme historien ligger en humoristisk nerve, en vilje til å ikke dvele i melankoli. Og dermed var balansen der. En monolog stiller store krav til tekst og skuepillerens bearbeidelse av denne. Det fungerer her i Ericas hellige frukthage. Som både berører og engasjerer.