UTDRAG FRA BOK 3 ( flere utdrag kommer )

Jeg ligger under en kjempe av en solsikke og leser ”Sunflower sutra” av Alain Ginsburg:

Jeg går ut av meg selv og begynner å klatre oppover stengelen. Stengelen er besatt med fine hvite hår som gjør seg ypperlig som stige.  Jeg klatrer og klatrer. Til jeg kommer til et sett med armer som den har store blader som den plukker opp solens energi.

Jeg befinner meg høyt oppe.

Herfra kan jeg skue nesten hele verden.

Jeg griper tak i grenen og lar meg henge fritt. I ni lange netter henger jeg slik mens mitt blikk var festet mellom mine øyenbryn og mit mantra gikk som en evig elv som frembrakte et spyd hvorpå jeg ofret meg selv. Jeg ofret meg selv til meg selv. Til: Odin, fra: Odin..

Ingen har kjent, eller vil noengang sette sine føtter,

ved ved det eldste treets røtter

av trær som er størst.

Ingen bringer meg brød eller trøst

Ei heller et drikkehorn hvis jeg var tørst

 

Jeg skuer verdnene som ligger langt der under.......

Og langt der nede under noe som likner mudder..

 

Jeg skriker -- idet jeg langer ut og fanger de inn....

Og faller..........

Av Bolthors sagnomsuste sønn, Vesla’var hans daater,

 lærte jeg ni sanger av kraft som åpnet forskjellige gater.

 

Anubis: vov- vov (oversatt: 1 pott svart)

Ibis: bak- bak (oversatt: 4 peler hvit)

Horus: u-hu u- hu

Anubis: vov- vov (oversatt: 1 oksehode svart)

Ibis: bak- bak (oversatt: 240 potter hvit)

Horus: u-hu u- hu

Anubis: vov- vov (oversatt: 1 gram svart)

Ibis: bak- bak (oversatt: 5  karat hvit)

Horus: u-hu u- hu

Jeg: er vi ”iven-stiven”?

Horus: u-hu!

Jeg: flott! Da stikker jeg igjen!

            Arrividerci!

Anubis: boff- boff!

Jeg: Ja, selfølgelig kan du være med!

Anubis:  voff- voff

Jeg: kom da anu-bisken...

Anubis Voff voff

                                                Jeg bråvåkner av hunden som står ved siden av meg og gjør unna det en hund gjør uten at den spør om det gjør noe. Den likner nesten en ulv. Jeg kjenner strupen er uttørret gjørme og mens hunden gjør mer gjør gjør jeg mer for å våkne. Jeg tømmer feltflesken i fleisen og kjenner livet komme til meg. Sirius kommer bort til meg og sleiker meg i ansiktet for å delta i gildet. Vi var et stykke nord for deltaet og solen var om mulig blitt ennå sterkere. Vi befinner oss midt i Heliopolis. Jeg settter meg i lotus, slik at jeg kan vanne mine lotus med prana og kjente at jeg fikk næring og mana. Kroppen reagerte ved å erigere,  Øyet fokuserte og et lite øyeblikk så det ut som om Sirius hadde en løvetann midt på magen.

Jeg: Hva nu bisken?

Sirius:  her er det serriøst mildt lite varmt skjønner’u!

Jeg: tunga di likner en striesekk med støv.

Sirius: dette er ikke tiden for masse tøv!

Jeg: greit, jeg skal fremsi en bønn

            ..så skal vi se om ikke vi kan finne en brønn.

                        Så la jeg meg ned i en underlig drøm

                                    Jeg satt på en hest hvis hover var åtte

Jeg: Sleipnir......    videereee..........  HA- Jiiiaaaaaaa!!!!!!!!

Sleipner: jeg springer og Odin rir

Sammen er vi på veg mot 

 

 

Kloppeti kloppeti kloppeti kloppeti kloppeti kloppeti klopppeti kloppeti

 

Av Bolthors sagnomsuste sønn, Vesla’s far, lærte jeg ni sanger av kraft

Ved hjelp av disse var jeg istand til å trekke kraft fra Odrorir

 

Mitt sinn trivdes og jeg øket min visdom

Jeg var fremgangsrik og bar frukter

 

Ett ord gav meg mange ord;

            En gjerning gjorde mange gjerninger

 

Mine formularer som jeg kan, eier ingen andre eksemplarer

            blandt kongers kvinner eller noen annen mann.

 

Den første heter hjelp for den gir trøst til sorg og lindrer smerte.

Det fjærner sykdom, når dette kommer rett fra hjertet.

 

Den andre er den som gjør en mann til healer

Den gjør at hendene energisk hviler..

 

Den tredje bruker jeg når jeg trenger hjelp i striden

Fiendens våpen sløves og jeg vinner med tiden..

 

Den fjerde bruker jeg hvis jeg bundet skulle bli

Låser og knutter spretter opp og jeg går fri.

 

Den femte bruker jeg hvis jeg ser et missil pile mot sitt mål

Jeg kan nå den ved å fiksere den i mitt øyes bål.

 

Den sjette bruker jeg hvis noen skulle sende meg en salve med dødlige runer

            da er det kun ham selv som blir rammet og hans liv faller i ruiner.

 

Den sjuende jeg nynner når brannen er en lue eller inferno

            Jeg stiller dens flikker og kuer den til ro.

 

Den åttende sangen bruker jeg der hatet har satt sine føtter

            Jeg griper melodisk tak i den og napper den ut med sine røtter.

 

Den niende kan jeg bruke hvis havet truer båten min å sluke

            Jeg stiller vinden, roer bølgen og ror fredlig vidre i drømme.

 

Den tiende bruker jeg mot de som om natten flyr, slik at de kastes inn i en hvirvelvind,

            de kan ikke skifte tilbake til sin dagdrakt, de må for alltid bli i sitt hekseskinn.

 

Den ellevte synger jeg bak mitt skjold når mine menn drar ut i kamp

            De mottar styrke på styrke, og kommer uskadd fra det som om de var damp.

 

Den tolvte bruker jeg hvis jeg skulle møte en mann som var hengt og talt sine dager

            Han ville kommet ned og talt! Ja, slike runer jeg lager.

 

Den trettende bruker jeg når jeg skvetter vann på barnet.

            Han ville være sikker på å aldri havne i garnet.

 

Det er flere jeg kjenner, men den som er aller mest potent er det du selv vet.

 

Dette var blandt de tingene jeg lærte mens jeg ofret meg selv for å sanke visdom og sto opp igjen.

 

 

Jeg bråvåkner liggende under en solsikke. Den rager høyt som en diger mann tenker jeg.

Humlene summmer fra blomst til blomst mens de synger og sanker. Jeg stryker meg lett over maven mens mine tanker kikker ned i en bok som ligger i gresset. Jeg plukker den opp og leser: ”Sunflower Sutra” by Allen Ginsburg. Sutra er sanskrit for tråd, tenkte jeg og leste videre:

I walked on the banks of the tincan banana dock and sat down under the huge

            Shade of a Southern Pacific locomotive to look at the sunset over the box

house hill and cry.

Jack Kerouack(my fellow beat, who wrote ”on the road”) sat beside me on a busted rusty iron 

pole , companion, we thought the same thoughts of the soul, bleak and blue and sad- eyed, surroundet by the gnarled roots of trees and machinery.

The oily water on the river mirrored the red sky, sun sank down on final Frisco

            Peaks, no fish in that stream, no hermits in those mounts, just ourselves

            Rheumy- eyed and hung over lik eold bums on the riverbank, tired and wily.

Look at the sunflower, he said, there was a dead gray shadow against the sky,

            Big as a man, sitting dry on top of ancient sawdust-

            - I ran up enchanted – it was my first sunflower, (Jeg mines visjonen jeg hadde i Harlem, en åpenbaring der jeg hørte William Blake resitere sitt dikt ”Ah! Sunflower”:

 

Ah! Sunflower! Weary of time,

Who countest the steps of the sun,

Seeking after that sweet golden clime

Where the traveller’s journey is done;

 

Where the youth pined away with desire,

And the pale Virgin shrouded in snow,

Arise from their graves and aspire,

Where my sunflower wishes to go

 

....