Noen ganger skulle jeg nesten ønske at noen kom ovenfra og tok meg med. Et annet sted. Til et sted der jeg passet inn uten å tvile på om jeg gjorde det. Passet inn slik høstfargene passer inn i hekken min, slik blåfargen på himmelen passer til skyene og åsene i horisonten, slik skolissene passer sammen med skoene. Hvis jeg stirrer lenge nok på himmelen, kommer det kanskje noen?
Fuglene er der oppe. Noen ganger. Andre ganger er de et annet sted. Jeg lurer på hvor de sover om natta.
Jeg sover vanligvis i min egen seng. Noen ganger sover jeg godt.
Hodet mitt er så fullt av tanker at jeg ikke har plass til å gjøre ting. Men noen ganger slipper tankene meg litt fri, så jeg kan gå ut døra som andre folk. Jeg grubler fælt på om jeg hører mest hjemme i hodet mitt eller der ute; om jeg bør være her inne i mitt eget eller der ute blant menneskene.
Dyrene tiltrakk meg alltid. Og blomstene. Insektene. De fløy ofte høyt, så jeg måtte se opp mot himmelen. Jeg trodde jeg kunne se at jorda snurret fordi jeg så skyene bevege seg. Jeg trodde jeg var vitenskapskvinne. Jeg er ikke sikker lenger.
Men jeg studerer menneskene. Jeg sto alltid på utsiden og studerte min egen art. Jeg gjør det ennå, men nå prøver jeg i større grad å være innenfor selv. Noen ganger prøver jeg ikke engang, jeg bare kommer meg dit helt på egenhånd og blir værende en stund.
Etterpå føler jeg lykke. Skryter av meg selv for at jeg var så flink, at jeg klarte det. ”Det var da ikke så vanskelig, var det vel, Lena?” Noe sånt.
Ofte er tankene mye vanskeligere enn verden rundt, og verden rundt får det vanskeligere på grunn av mine tanker. Verden blir sliten og går.
Andre ganger er jeg barnet, løper rundt og løfter opp steinene, sier: ”Se, et tusenbein!” Tar det på fingeren, teller beina, gir opp, setter steinen på plass igjen. Sier noe morsomt som jeg ler av, kaster fra meg klærne på gulvet, danser naken rundt i stua, synger, jubler.
Jeg begynner å tro at det fins noe der et sted. Oppe eller nede. Kanskje mest der oppe, for jeg har vært så mye nede, og der fant jeg egentlig ikke det jeg trengte. Jeg bare trodde det. Ennå kan jeg tro det. Fordi det føles så kjent. Et hult vennskap. Feigheten kan være en god venn.
Jeg vil ikke se tilbake og angre på at jeg ikke torde! Jeg vil ikke gå krokrygget gjennom min samvittighet - jeg vil leve, og jeg vil leve sterkt! Jeg vil danse, synge, elske, dokumentere mitt liv - mine stemninger - gjennom bilder og tekst. Ikke bare for å lege meg selv, tette hullene, men også for å dele meg med andre. Gi. Ikke bare ta eller få. Jeg blir stadig forbauset over folks likhet. Over min likhet med dem. Jeg, som alltid følte meg annerledes.
Jeg kan ikke gi meg! Jeg skal bære alt med meg videre og samtidig strekke armene mot nye lysglimt. Jeg må klare det. Jeg skal slappe av med valgene jeg tar. Jeg skal lene meg tilbake, si: ”Det er ikke så farlig.” For det er ikke så mye som er farlig. Flyene faller sjelden ned, bilene kjører sjelden på fotgjengerne, lynene slår sjelden ned i nærheten, bjørnen pleier å sove. I en annens seng. Og himmelen holder ikke skyene evig.
Høsten kan bli den perfekte begynnelsen.
