På Volapük skal Olin lese fra sin bok på oktoberforlag 2007: " Ingen vet hvem jeg er "

Norge er kanskje verdens beste land å bo i for mange, men ikke for alle. Kan vi godta en norsk asylpolitikk som bryter med Barnekonvensjonen? Hvilke historier bærer gatejentene i hovedstaden? Hva skjer med mennesker som ikke blir sett? Hva slags konsekvenser har politikken om den ikke er i stand til å omsette nestekjærlighet?

Margreth Olin skriver med oppriktighet, presisjon og innlevelse om hvilke fortellinger som blir stående igjen etter oss. Og om det som ikke blir fortalt.

Tekstene har stått på trykk i Margreth Olins lørdagsspalte i Dagbladet fra 2005 til 2007.

”Vårt tids Bjørneboe … Overbevisende historier om menneskefiendtlig politikk … Som Jens Bjørneboe bekjemper hun urett i norsk fengselsvesen og skolevesen. Som Bjørneboe våger hun å etterlyse noe så umoderne som anstendighet. Og som Bjørneboe er hun ikke for bedrevitersk til å stille basale spørsmål. Siste setning i boka er: ”Hvorfor vet vi ikke hva et menneske er?” Bjørneboe. Det finnes verre folk å bli sammenlignet med”
STIAN BROMARK, DAGBLADET

”Olin låner sin engasjerte stemme til dem som sjelden blir hørt. … Den skrivende Olin er den samme som dokumentaristen Olin: Hun tar utgangspunkt i det nære … Hver tekst fokuserer på enkeltskjebner, formidlet med empati og varme … Olin beveger seg bak fasadene og beskriver det sårbare mennesket, og hun gjør det beundringsverdig blottet for ironi og kynisme … omsorgsfulle og velskrevne tekster”
KJERSTI VIK, BERGENS TIDENDE

Ingen vet hvem jeg er, oktober 2007

”En av vår tids viktigste stemmer skriver befriende vakkert og viktig om det vi ikke skal vende ryggen til. Først: Dette er kanskje den viktigste og samtidig fineste samlingen korte tekster vi kan lese på lenge, lenge. Tekstene … understreker hennes språklige tyngde – fortellingen … Olin har sagt hun går i sort som Johnny Cash så lenge verden er fylt av lidelse og urettferdighet. Det trenger hun nødvendigvis ikke gjøre, så lenge hun skriver sort på hvitt så oppriktig, inderlig og umiddelbart om det som berører oss alle sammen”
MARI NYMOEN, ADRESSEAVISEN

”Den er rystende og hjerteskjærende lesning, som kaller både på tårene og raseriet – og noen ganger smilet”
LARS ROGER FURNES, SUNNMØRSPOSTEN, TERNINGKAST 6

Om filmene:

Olin er kjend for å ta opp sosialpolitiske tema i filmane sine, og kallar ofte fram sterke kjensler. Ho er mellom anna inspirert av den kontroversielle dokumentarskaparen Frederic Wiseman og skaparen av dogmefilmen, Lars von Trier.

Margareth Olin

[endre] Verkliste

* I kjærleikens hus, 1995 (om eit mottak for slakteriavfall)
* Onkel Reidar, 1997 (om onkelen til Margreth Olin, som har Downs syndrom)
* Dei mjuke hendene (om korleis eldre lever på ein sjukeheim)
* Fråtseri, kortfilm, del av De 7 dødssyndene, 2000
* Kroppen min, 2002 (om tilhøvet til sin eigen kropp)
* Ungdommens råskap, 2004 (om tilhøva i ein tiandeklasse i ein norsk skule)

[endre] Utmerkingar

Margreth Olin var festspelkunstnar på Dei nynorske festspela i 2003.

[endre] Prisar

* Filmkritikarlagets pris for Onkel Reidar
* Amanda-prisen og Gullruten for beste dokumentar, Publikumsprisen ved Nordisk Panorama, Beste dokumentarfilm ved Kortfilmfestivalen i Grimstad, Humanistprisen ved Lilla Filmfestivalen i Båstad, og Oslo-prisen av Natt&Dag for Dei mjuke hendene
* Gullstolen og publikumsprisen frå filmfestivalen i Grimstad, The prize of the Museum of New Art frå Pärnu filmfestival,dokumentarprisen frå One World Human Rights Festival i Praha, i tillegg Geitprisen for Kroppen min