Omslagsbilde

En mann kommer løpende oppover stien på  åskammen. Det går tungt i den nesten umerkelige stigningen. Tydelig sliten prøver han likevel å legge litt spenst i de vaklende skrittene, som om det vil være et svi mot oppdragsgiveren om han begynner å gå  i  stedet. Pusten er kort og hivende. Vann! De blodskutte øynene stirrer fremover på stien, og han er svimmel av  utmattelse. En stein, en kvist eller den  minste ujevnhet kan få ham til å snuble og falle. 
Han samler de siste kreftene for å holde seg oppreist. Den slake skråningen kjennes nå  tyngre å forsere enn fjellene lenger øst tidlig  samme morgen. Da var lufta kjøligere og han hadde enda att vann igjen på flasken av kuskinn som henger og dingler i beltet. Vaktsomme øyne følger hvert skritt han tar. Lenge før han er synlig fra byen oppe på høyden har kongen ant at budbringeren var på vei. Han har allerede tatt plass i skyggen under  rådstreet, sammen med de fire nærmeste  indunaene, rådgiverne. Ikke et ord blir sagt. Kongen stirrer rett fram for seg. Blikket er fjernt. Det søker et sted langt bortenfor flokken av krigere med spyd og lange skjold, kvinnene som sitter urørlige på huk utenfor hyttene et steinkast unna, og enda lenger, ut over åshellingen mot slettene der lufta  dirrer i varmen.
Over fjellene i synsranden henger disen. Et sted der ute ser han varsler om sin egen skjebne, og forbereder seg på hva budbringeren kommer til å fortelle. Tegnene, tenker han. Jeg kjenner dem igjen! Det ene etter det andre av forvarslene  har vist seg for ham uten at han ønsker å  betro seg til noen. Ensom må han kjempe  mot fortvilelsen, mot frykten og den endelige  ekreftelsen som uunngåelig kommer  nærmere for hvert av budbringerens vaklende  steg. Som jeg savner deg, Nini! Ute på slettene høres lyden av rautende  kveg, ellers er alt stille. Ikke et  vindpust får bladene på rådstreet til  røre seg.  Menneskene rundt ham tør nesten ikke å puste, av redsel for å bryte den underlige  stillheten og kanskje forstyrre kongen i  hans dype tanker. Har han kontakt medforfedrenes ånder?  Hva er det de forteller  ham? Eller ser han for seg krigere komme løpende med skjoldene høyt  evet over hodet som tegn på  nederlag? Den første meldingen om at mange døde ligger igjen på slagmarken? Hører han allerede  inne i seg kvinnenes hjerteskjærende  skrik?  Budbringerens hivende pust og lyden av de bare føttene hans på den steinlagte stien kan  høres av alle rundt rådstreet. Alle snur hodet etter lyden, alle unntatt kongen.  Han sitter fortsatt urørlig. 
Budbringeren tar seg kraftig sammen de siste meterne. Han retter ryggen og forsøker å sette de  vaklende beina mer bestemt i  bakken. Så kaster han seg ned foran kongen, og kysser jorda ved føttene hans. Det er kongen som må bryte tausheten og utløse den dirrende spenningen.  "Bær frem budskapet ditt!" sier han, mens  øynene fortsatt er festet et sted langt borte i horisonten. 
"Føl ingen frykt...selv om det du sier kommer til å knuse våre  hjerter." "Å, store kong Lobengula..." stønner budbringeren. "Måtte lynet slå ned i meg som straff for at jeg ikke kan gjøre deg stolt og glad, du himmelske spydkaster...du sønn av..."
Lobengula avbryter ham mildt, men utålmodig.  Det er ikke tid til de vanlige lovprisningene, og budbringeren forstår.  "Baba Khumalo, Imbizo iphelile", hvisker han så det knapt kan høres, og senker blikket. Fire ord på ndebele bekrefter det kongen allerede har ant. Det legendariske Imbizoregimentet, kongens og folkets stolthet, er blitt utslettet. 
I skyggen under rådstreet blir det stille. Kongen lukker øynene, mens han i noen tidløse øyeblikk hører forfedrenes stemmer klinge i ørene, og ser glimt fra livet sitt fare gjennom hjernen. Han følger dyresporet til vannhullet, gjemmer seg bak et tett tornekratt og knuger spydet. Han ser lys og skygger fare over savannene der hvor vannbukken viste seg i spranget over det uttørrede elveleiet, og skimter i et lynglimt hvordan spydet blir stående og dirre i brystet på bukken etter et velrettet kast.  Han ser blå fjell i synsranden og hører ørnen skrike sitt  gjennomtrengende "k-i-y-e-e-e-e...k-i-y-e-e-e..." der den svever over de stupbratte klippehengene. Varmedisen dirrer over det gulbrune slettelandet i nord, med spredte akasier hvor dyrene kan søke skygge når sola er på sitt høyeste. En bøffelflokk bølger fram over slettene, blir borte i et dalsøkk og dukker opp igjen lenger unna.  Han ser fullmånen lyse over åndenes fjell sør i Matopos, og hører igjen den lange, lyse tonen inne i seg som plager ham i søvnløse netter.  I løpet av de siste dagene har denne tonen økt i intensitet. Er den enda et forvarsel? 
 "Blodet rant som elver ved Mmbembesi..."
 Budbringeren bryter endelig stillheten. "De hvites våpen spredte død blant våre krigere... Mluba Thebe og Manondwana falt begge i kampen... slik som mange andre av dine høvdinger...og Manyakavula, Nengeza og Mtshana er tatt til fange. Nå trekkes de i lenker etter de hvites oksevogner. Den hvite hæren og fangene er på vei, og vil være her allerede om en dag eller to. Måtte du slå meg til jorda og deretter fjerne min usle kropp fra dine øyne som straff for å bringe et slikt budskap, du konge over alle konger... du store bøffelokse... du stolte sønn av Mzilikazi...måtte forfedrenes ånder beskytte deg mot dine mektige fiender."
 Lobengula blir sittende med lukkede øyne, uten å si et ord.  Skal folket hans miste det frie høylandet for bestandig?  Han griper seg til hodet av smerte. Det er som om støyen fra slagmarken plutselig skingrer i ørene. Fortvilet ser han hvordan blodet  av de falne krigerne farger jorda, og kjenner den stramme lukten av svette. Han ser støvskyen etter de hvites vogntog, hører tappingen mot den harde marken av løpende krigere som stønner av utmattelse,
føler selv blodsmaken i munnen.  I desperasjon løfter han hendene opp for å  skjule ansiktet, men ser i samme øyeblikk  skrekkslagen på dem.  Drypper det blod fra hendene?

 Et sus oppe fra rådstreets krone forteller at vinden er i ferd med å øke, og mørke skyer bunker seg sammen i sør.  Lobengula reiser seg tungt og begynner å gi ordrer.  Febrilsk samler folkene hans de kongelige eiendelene og spenner de seksten oksene for vognen. Kongen og den nærmeste familien tar plass innunder presenningen som beskytter mot sol og regn.  En gruppe krigere stiller seg opp med hver sin fakkel. På et gitt tegn løper de rundt i
byen og setter fyr på hytter, skur og forrådslagre. Flokker av kveg blir sluppet ut av innhegningene og tumler avgårde utover slettene.
 Åkrene rundt byen blir satt i brann. Erobrerne skal ikke få høste resultatet av innbyggernes møysommelige slit. Så kommer turen til kongens egen kraal. Krigerne vet hva de må gjøre. Uten et ord henter de dynamittpakkene som Lobengula har byttet til seg fra hvite handelsmenn og gravet ned under jordgulvet i vognskjulet.
Dynamitten blir plassert på forskjellige steder inne i kongens bolig, og en lunte av rep strukket ut på den åpne plassen. Lobengula tar selv en fakkel og tenner lunten. Så trekker alle seg raskt tilbake for å finne beskyttelse. En øredøvende eksplosjon legger kongens bolig i grus, mens rester av stein og tørket leire hagler mellom de brennende hyttene. Lobengula børster av seg støvet og gir den 
knappe ordren om avreise. Røyken legger seg over høyden og driver utover slettene, mens kongens følge setter seg langsomt i bevegelse nordover. Det er et taust følge. Ingen eggende trommer, krigsdans eller triumferende sang følger kongen på flukten. Bare sakte gråt høres fra kvinnene som sørger over de falne. Foran ndebelefolket ligger en ny tid. 
Dagen var den 3. november 1893.