Endre Ruset

Ruset (f. 1981) bor i Bergen. Han debuterte i 2001 med diktsamlingen Ribbeinas vingespennsom fikk strålende mottagelse. I 2001/2002 var han elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, og nå studerer han ved Universitetet i Bergen.

Forfatteren om seg selv

Forfatteren ble født den 24. oktober 1981 på Lundavang sykehus i Molde i et forferdelig regnvær. Fra han var ganske liten skrev han historier og dikt. Femten år gammel begynte han på eposet om Romeo og Julie ulykkelige i en campingvogn utenfor Verona. Han skrev diktsamlinger med titler og innholdsfortegnelser og heftet dem sammen med morens rosemalte stiftemaskin. Barndommen tilbrakte forfatteren i Aukraveien 23 som ligger like over Molde stadion.

Han satt i toppen av morelltreet og så Øystein Neerland score seiersmålet i Moldes siste hjemmekamp mot Kongsvinger høsten 1990. Hans kjæreste bok er klistermerkeheftet fra VM i fotball i Italia, der favorittspilleren var Claudio Caniggia. Forfatteren liker James Joyce fordi han lot seg forføre av den første siden i ”Portrait of an artist as a young man” og novellen ”Eveline” i ”Dubliners”. Han har bodd i Molde, Øverbygd, Bergen, Darbu, Dublin, Siena og Sligo, men mest av alt drømmer han om å bo i Helsinki. Han oppdaget Jean-Luc Godard etter å ha sett ”Vivre Sa Vie”. Siden den gang har han vært forelsket i Nana.

Han skriver side opp og side ned om Nadia Comaneci som flyr ut av skranken til sin perfect ten i Montreal 1976. I skrivebordskuffen har han hundrevis av halvferdige noveller fra steder han ikke har vært; Thule, Akureyri, Sapporo og Edmonton. I det siste har han lest Alice Munro som han fikk anbefalt og er overbevist om at novellen om dobbeltgjengerne er et moderne mesterverk. Ifølge forfatteren er verdens vakreste kvinne Audrey Hepburn, etterfulgt av Emmylou Harris. Når han tenker på Hepburn er det umulig ikke å tenke på Truman Capote mens han danser med Marilyn Monroe på omslaget av ”Music for Chameleons.” Capote ser sliten ut og det er vanskelig å forestille seg at mannen som valser bleikfeit rundt i fylla er den unge gutten på fotografiet fra debutromanen ”Other voices, other rooms.”

Når han er trist setter han på ”The Marble Index” av Nico og blir enda tristere. I intervjuer vil forfatteren gjerne understreke at Cormac MacCarthy er hans absolutte favorittforfatter selv om det ikke er helt sant. Det plager han også at han ikke greier å gjøre rede for hvorfor han er så oppslukt i romanene til Michel Houellebecq eller diktene til Steinar Opstad, men sånn er livet. Når forfatteren i perioder sitter hjemme på det lille gjesterommet i Aukraveien 23 og føler ro og tålmodighet leser han ”Vårnatt” og ”Brannen” av Tarjei Vesaas. For noen år siden viste de ”Isslottet” på teatret i Molde.

Denne forestillingen, sammen med oppsetningen av ”Lasso rundt Fru Luna” med Hernik Mestad i hovedrollen, er de beste teaterforestillingene han har sett og de har etterlatt et dypt inntrykk i han. I disse dager er forfatteren opptatt av fotografiene til Laura Henno som han ble oppmerksom på under en utstilling i Miró museet i Barcelona. Han øver seg på å skrive dialoger til kommende bøker, for han vil bli mer lik Herman Melville og Virginia Wolf. Hans favorittsyssel er å tilbringe tid med sin gode venn og skrivekompanjong Joakim Kjørsvik, sitte oppe om nettene og se Fedor Emelianenko og Joachim Hansen banke Takanori Gomi og Bob Sapp helseløs i Pride FC.

Om somrene bedriver han tiden med å komme i form ved å gå og padle Norge på langs. Han er svak for sigaretter og brennevin, da særlig skotsk whisky som han inntar utendørs sammen med Ole Robert Sunde i hagen til Spasibar og nikker fornøyd når Sunde karakteriserer smaken av Laiphroaig som ”kreosot!” For første gang i livet føler han seg gammel selv om han enda bare er 25 år og forhåpentligvis har mye å se fram til. I tillegg er han velsignet med snille foreldre som ønsker han alt godt, derfor er han ikke enig i Hans Jægers oppmodning om å bryte alle bånd med sine forfedre.

Hvis han ikke var forfatter ville han gjerne ha vært historiker ettersom det historiske aspektet ved litteraturen opptar han mer og mer. Skal han nevne en forfatter som har betydd noe for han er det Rune Christiansens og hans diktsamlinger, ”Skilpaddedøgn” og ”En følsom tid” samt romanen ”Hvalene i Glasgow”. Det finnes romaner som har gjort ham lykkelig; ”Jane Eyre” og ”Brødrene Løvehjerte”, filmer han ikke kan slutte å tenke på; ”Det syvende innseglet” og ”The War Zone”, plater han har slitt ut; ”Imperial Bedroom” og ”Strangers Almanac”, malere han vender tilbake til; Magritte og Goya, samlede dikt han er avhengig av; Seamus Heaney og Emily Dickinson.

Han skulle ønske han kunne spille banjo og vil lære seg sjakk, snooker, curling og othello. Han har arbeidet som servitør på en finere restaurant (en gang serverte han lammesadel til statsministeren av Danmark), pleiemedhjelper, skrivekursleder, journalist, nettforlagsskribent, anmelder, maler og jurymedlem. Forfatteren skriver for å forstå andre og seg selv bedre. Håpet hans er at tekstene han skriver på en eller annen måte kan fortelle noe om kjærlighet og frykt.

En vakker dag skal forfatteren bli en gammel mann og bli tatt bilde av med barn og barnebarn og oldebarn foran den hvite paviljongen i en stor hage ute ved kysten om sommeren, og falle om mellom tomatplantene akkurat som Gudfaren mens barnebarnet dusjer han med en vannsprøyte. Til slutt må det føyes til at forfatteren er en notorisk løgner og drukkenbolt som likner mer på Jeppe paa bjerget enn Jonas Lie.


	Endre Ruset forfatter leser ny kortprosa
	Ruset (f. 1981) bor i Bergen. Han debuterte i 2001 med diktsamlingen Ribbeinas vingespennsom fikk strålende mottagelse. I 2001/2002 var han elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, og nå studerer han ved Universitetet i Bergen. Forfatteren om seg selv Forfatteren ble født den 24. oktober 1981 på Lundavang sykehus i Molde i et forferdelig regnvær. Fra han var ganske liten skrev han historier og dikt. Femten år gammel begynte han på eposet om Romeo og Julie ulykkelige i en campingvogn utenfor Verona. Han skrev diktsamlinger med titler og innholdsfortegnelser og heftet dem sammen med morens rosemalte stiftemaskin. Barndommen tilbrakte forfatteren i Aukraveien 23 som ligger like over Molde stadion. Han satt i toppen av morelltreet og så Øystein Neerland score seiersmålet i Moldes siste hjemmekamp mot Kongsvinger høsten 1990. Hans kjæreste bok er klistermerkeheftet fra VM i fotball i Italia, der favorittspilleren var Claudio Caniggia. Forfatteren liker James Joyce fordi han lot seg forføre av den første siden i ”Portrait of an artist as a young man” og novellen ”Eveline” i ”Dubliners”. Han har bodd i Molde, Øverbygd, Bergen, Darbu, Dublin, Siena og Sligo, men mest av alt drømmer han om å bo i Helsinki. Han oppdaget Jean-Luc Godard etter å ha sett ”Vivre Sa Vie”. Siden den gang har han vært forelsket i Nana. Han skriver side opp og side ned om Nadia Comaneci som flyr ut av skranken til sin perfect ten i Montreal 1976. I skrivebordskuffen har han hundrevis av halvferdige noveller fra steder han ikke har vært; Thule, Akureyri, Sapporo og Edmonton. I det siste har han lest Alice Munro som han fikk anbefalt og er overbevist om at novellen om dobbeltgjengerne er et moderne mesterverk. Ifølge forfatteren er verdens vakreste kvinne Audrey Hepburn, etterfulgt av Emmylou Harris. Når han tenker på Hepburn er det umulig ikke å tenke på Truman Capote mens han danser med Marilyn Monroe på omslaget av ”Music for Chameleons.” Capote ser sliten ut og det er vanskelig å forestille seg at mannen som valser bleikfeit rundt i fylla er den unge gutten på fotografiet fra debutromanen ”Other voices, other rooms.” Når han er trist setter han på ”The Marble Index” av Nico og blir enda tristere. I intervjuer vil forfatteren gjerne understreke at Cormac MacCarthy er hans absolutte favorittforfatter selv om det ikke er helt sant. Det plager han også at han ikke greier å gjøre rede for hvorfor han er så oppslukt i romanene til Michel Houellebecq eller diktene til Steinar Opstad, men sånn er livet. Når forfatteren i perioder sitter hjemme på det lille gjesterommet i Aukraveien 23 og føler ro og tålmodighet leser han ”Vårnatt” og ”Brannen” av Tarjei Vesaas. For noen år siden viste de ”Isslottet” på teatret i Molde. Denne forestillingen, sammen med oppsetningen av ”Lasso rundt Fru Luna” med Hernik Mestad i hovedrollen, er de beste teaterforestillingene han har sett og de har etterlatt et dypt inntrykk i han. I disse dager er forfatteren opptatt av fotografiene til Laura Henno som han ble oppmerksom på under en utstilling i Miró museet i Barcelona. Han øver seg på å skrive dialoger til kommende bøker, for han vil bli mer lik Herman Melville og Virginia Wolf. Hans favorittsyssel er å tilbringe tid med sin gode venn og skrivekompanjong Joakim Kjørsvik, sitte oppe om nettene og se Fedor Emelianenko og Joachim Hansen banke Takanori Gomi og Bob Sapp helseløs i Pride FC. Om somrene bedriver han tiden med å komme i form ved å gå og padle Norge på langs. Han er svak for sigaretter og brennevin, da særlig skotsk whisky som han inntar utendørs sammen med Ole Robert Sunde i hagen til Spasibar og nikker fornøyd når Sunde karakteriserer smaken av Laiphroaig som ”kreosot!” For første gang i livet føler han seg gammel selv om han enda bare er 25 år og forhåpentligvis har mye å se fram til. I tillegg er han velsignet med snille foreldre som ønsker han alt godt, derfor er han ikke enig i Hans Jægers oppmodning om å bryte alle bånd med sine forfedre. Hvis han ikke var forfatter ville han gjerne ha vært historiker ettersom det historiske aspektet ved litteraturen opptar han mer og mer. Skal han nevne en forfatter som har betydd noe for han er det Rune Christiansens og hans diktsamlinger, ”Skilpaddedøgn” og ”En følsom tid” samt romanen ”Hvalene i Glasgow”. Det finnes romaner som har gjort ham lykkelig; ”Jane Eyre” og ”Brødrene Løvehjerte”, filmer han ikke kan slutte å tenke på; ”Det syvende innseglet” og ”The War Zone”, plater han har slitt ut; ”Imperial Bedroom” og ”Strangers Almanac”, malere han vender tilbake til; Magritte og Goya, samlede dikt han er avhengig av; Seamus Heaney og Emily Dickinson. Han skulle ønske han kunne spille banjo og vil lære seg sjakk, snooker, curling og othello. Han har arbeidet som servitør på en finere restaurant (en gang serverte han lammesadel til statsministeren av Danmark), pleiemedhjelper, skrivekursleder, journalist, nettforlagsskribent, anmelder, maler og jurymedlem. Forfatteren skriver for å forstå andre og seg selv bedre. Håpet hans er at tekstene han skriver på en eller annen måte kan fortelle noe om kjærlighet og frykt. En vakker dag skal forfatteren bli en gammel mann og bli tatt bilde av med barn og barnebarn og oldebarn foran den hvite paviljongen i en stor hage ute ved kysten om sommeren, og falle om mellom tomatplantene akkurat som Gudfaren mens barnebarnet dusjer han med en vannsprøyte. Til slutt må det føyes til at forfatteren er en notorisk løgner og drukkenbolt som likner mer på Jeppe paa bjerget enn Jonas Lie. Utdrag fra anmeldelser "usedvanlig moden og løfterik diktsamling som skaper forventninger til fortsettelsen." Knut Ødegård, Aftenposten "Sterke linjer fra ung debutant! (...) Han har denne evnen til identifikasjon med vage storleiker som me ikkje får sett ord på på annan måte enn gjennom poesien." Helge Torvund, Dagbladet "Sterke ditkt fra ung debutant. Endre Ruset debuterer med en samling personlige dikt der tanke og sanselighet forenes i et konsentrert språk, der overgangstilstander og emosjonelle komplekser holdes fast i overskridende poetiske bilder." Kari Løvaas, Morgenbladet Intervju med Ruset i Dagbaldet

Endre Ruset forfatter leser ny kortprosa

Endre Ruset
forfatter

leser ny kortprosa