OM BOKEN ”SJEL”

   Bokens forfatter, lege og psykiater Irene Shestopal er født i Ukraina. Hun kom til Norge i 1986 som arbeidsinnvandrer. Irene Shestopal skriver historier og dikt både på russisk og på norsk.  Historiene på russisk kom på trykk i diverse blader og litterære tidskrifter både i selve Russland og utenfor. Noe har fått  en positiv omtale bl. a. i det litteraturkritiske bladet Znamja. I 2008 ble historiene samlet i en bok Sjel (Dusja), som kom ut i St. Petersburg. I Norge ble noen av historiene også publisert tidligere, i diverse blad. Nå er de blitt samlet i en bok sammen med dikt. Bokens innhold er til dels sammenfallende med innholdet i den russiske bok.

   Noen historier handler om Russland, noen - om Norge. I sitt forord ” Mitt liv som en studie i språk og identitet” skriver forfatteren åpent om hvordan hun opplever å være fremmed i Norden.  Og hun skriver også om sine historier:

   ”Etter hvert ble det like lett og naturlig å skrive prosa på norsk, som på russisk. Men jeg skrev ikke bare på norsk, jeg skrev en god del av historiene mine som om jeg var norsk. Heltene mine var etnisk norske. Da jeg viste frem disse historiene, var jeg redd innerst inne for at noen skulle si, jeg hadde ingen rett til å skrive på den måten fordi jeg ikke var norsk selv. Eller at folk skulle si at jeg ikke kjente Norge godt nok… Men jeg har egentlig aldri fått en slik kommentar, som jeg var redd for. Derimot sa flere at de gjenkjente de typene som jeg beskrev, og at de hadde møtt akkurat slike mennesker før.
    Og jeg våger å påstå at jeg kjenner Norge.”

   Irene Shestopal er kjent for å skrive klare og lettleste tekster. Hennes portretter har psykologisk troverdighet og presisjon. Boken ble presentert på Litteraturhuset 30/4 -11 og møtte en varm mottakelse, spesielt hos de russisktalende, som hadde lest boken på russisk før og likte den.  Det må også nevnes at Irene Shestopal ofte fletter inn dikt i sine prosaiske tekster, som gir historiene hennes en egenart. 

Jeg har vokst opp i Russland, og russisk kultur har preget meg for alltid. Jeg begynte å skrive dikt som 17 – åring, og fablet en del om den høye kunsten, som ikke skulle bli besudlet. Derfor hadde jeg bestemt meg for å ikke leve av kunsten, men skaffe meg heller et annet yrket. Jeg kom inn på medisinsk fakultet, og dette er jeg i ettertid veldig glad for. Jeg fikk meg et yrke å leve av, tross alt.
 
Det var foreldrene mine som presset meg til å dra til utlandet, de mente vel at de gjorde det for mitt eget beste. Jeg var redd for å miste språket og ville ikke dra. Jeg kom til Norge i 1997, helt tilfeldig. Og det var tilfeldigheter som fikk meg til å bli her.

Irene Shestopal leser under Vaarfestivalen 2006, foto: Hans Broch Nielsen

 
Da jeg dro fra Russland, sluttet jeg å skrive dikt på russisk. Dikting krever en kontakt med språkets musikk og kanskje noen som skulle høre på også. Men jeg følte at noe i livet mitt ble ødelagt, at noen porter ble stengt for meg. Ikke minst mistet jeg den uoffisielle delen av min sosiale status. Jeg var ikke lenger den, som alle ba om å skrive en sang til et jubileum eller en tale til sjefens siste dag på jobben.
 
Det var ca ti år siden da jeg prøvde for første gang å rime på norsk. I en stund oversatte jeg russiske klassiske dikt, og gjorde det fremfor alt for å bevise til meg selv at jeg kunne det. I de siste årene skrev jeg også noen egne dikt på norsk. Norske rim dukker plutselig opp i sinnet mitt på den samme naturlige måten, som de russiske gjorde i sin tid. Og jeg skrev prosa både på norsk og på russisk. På norsk kom den ene historien på trykk (Vagant 2005), mens på russisk var det et titals historier i forskjellige tidskrifter og en bok.

Tekster:

I et moderne hus,
Glitter og stas,
Krom og glass,
Fikk sjelen din ikke ro.
Heller i snøen som velter,
Heller i snøen som smelter
Kunne den blomstre og gro.
 
Og etter så mange år
Blør det i gamle sår.
Husker du sangen, min venn?
Syrinen eller syren,
Den er akkurat som essensen,
Essensen av eksistensen.
Den ber deg å bli igjen.

GLADIATOR

I punktet der han står, i ringen,
Ord smelter sammen, blir til skrik.
Han var en konge. Han er ingen,
Bare en mann. Han blir et lik.

Men hvis han vinner, de benåder.
Men ikke sikkert. Hvis de vil.
Høyt skriker mengden. Mengden råder.
Jeg hater mengden av og til.


***
Det er så mye jeg kan
Det er så mye jeg klarer
Jeg svelger smerte som tran
Og veier hvert ord når jeg svarer
 
Jeg er ikke her for krig
Jeg er ikke her for vold
Det er så mye rart i
Vårt såkalte forhold
 
Men jeg ville si at jeg går
Jeg føler at jeg fikk nok
Du må ikke gå amok
Du trenger en psykolog
 
Jeg håper at du forstår

Irene Shestopal leser under Vaarfestivalen 2006, foto: Hans Broch Nielsen