KAMMERSPILL 

En lyspære dinglet i taket som en dødsdømt mann i enden av renneløkken. Ølflaskene på gulvet glitret grønt i lyset : Tomme flasker, knuste flasker, flasker fylt av papir av aske av sneiper. På en hylle på veggen sto fem tente stearinlys. Tapetet bakenfor hadde en gang vært mørkerødt. Men nå var det grått og skittent og deler av det var sprukket. På gulvet var paperbacks spredt omkring : Dean Koontz, Stephen King, Peter Saxon og Edgar Allan Poe.
Regnet trommet mot vinduene. Vinden freste mot glassrutene, og bakenfor var natten like sort som i et univers av døde stjerner.

Mannen satt ved et nedslitt bord i midten av rommet. Han var i slutten av tyveårene, satt fremoverbøyd og holdt en tent sigarett i den ene hånden. Han løftet den langsomt mot munnen som om den skulle veid flere kilo. Mannen var kledd i svart. Håret hans var langt, tykt og askegrått. Ansiktet var sammensunket som om skruer og muttere var skrudd løs, og spikere blitt trukket ut på baksiden av ansiktet. Øynene hans hadde et utrykk av fortapelse, fortvilelse og lengsel etter noe som var gått tapt for lenge, lenge siden. Av og til kom en gnist av liv til syne i pupillene. Men gnisten ble borte etter noen sekunder som om den var trukket til bunns i en brønn av aske.

På veggen hang et tikkende ur. Langviseren var tre minutter fra midnatt og hvert annet minutt kastet mannen et blikk på klokken. På bordet foran ham lå bunter med  tusenkronesedler. Ved siden av seddelbunken lå en revolver som glitret i lyset fra taklampen.
Mannen betraktet revolveren, og synet fikk brystet hans til å heve og senke seg som om hjertet var iferd med å hamre seg ut gjennom brystkassen. Han hikstet og tårer rant fra øynene og nedover kinnene. Han berørte revolveren. Han tørket tårene. Men nye tårer avløste de som ble borte.
Utenfor spilte vinden en disharmonisk dødsmetall på strenger av regn og tåke. Den steg og sank i brutte toner og smadrede rytmemønstre, som om den ble ledet av en sinnsyk dirigent i en konsert i helvete. En hammer av torden drønnet i skyene og smellet var så hardt at vinduene klirret, stearinlysene flakket og lyspæren vibrerte ukontrollert.

Som om tordenen skulle vært et kommandorop fra en djevel i helvete bøyde mannen seg frem, la hånden om revolveren og løftet den opp foran ansiktet. Øynene hans syntes å pulsere som geleklumper. Han betraktet munningen, trommelen, og avtrekkeren. Blikket flakket og fingrene vibrerte mot våpenet. Han trakk krampaktig på sigaretten, bet tennene sammen og løftet revolveren mot høyre tinning. Han lukket øynene og stønnet svakt. Han var blitt vinterhvit i ansiktet nå. Våpenet skalv så hardt i hendene hans at løpet laget riper i huden. Fra hånden som holdt rundt skjeftet dryppet det svette. Etter noen sekunder senket han revolveren, men så deretter ut til å tvinge seg selv til å løfte den tilbake. Åndedrettet var stakkato og leppene vibrerte mot tennene. Igjen rette han revolveren mot tinningen. Igjen bet han tennene sammen. Han krummet pekefingeren rundt avtrekkeren. Rettet den ut. Krummet den på ny. Og rettet den ut igjen med et stønn. Han sank sammen i stolen og la revolveren tilbake på bordet. Blikket hans var så tomt at det kunne vært operert ut av en død manns øyne.
Mannen reiste seg brått og styrtet bort til søppelbøtten i enden av rommet. Han løftet lokket og bøyde seg frem. Magen hans rykket til og noe gult og seigt rant fra munnvikene. Sekundet senere ble søppelposen fylt av en kaskade av oppkast. Et øyeblikk ble han stående å svaie før han bøyde seg frem over vasken.

En eksplosjon av torden ga gjenlyd i natten og smellet var så trommende tungt at det var som om Gud hadde rettet en pistol mot sitt eget hode og trukket av. Regnet bombarderte vinduene, vinduene klirret og vinden hylte som et kor av døende djevler på dommens dag. Mannen skrudde på springen og bøyde seg inn under kranen. Etter noen sekunder da håret var blitt gjennomvått rettet han seg opp. Ansiktet hans kunne vært en maske av metall og øynene var blitt like kalde som en frossen midnatt i månelys. Han gikk tilbake til bordet og satte seg. Han tente en ny sigarett, og dro røyken inn i trassige trekk. Et støt av vind entret rommet. Lyspæren svingte frem og tilbake og lyset minnet om fyrverkeri. Gardinene blafret og to av stearinlysene sluknet i spiraler av røyk. 
Mannen stirret på vinduene og på natten der ute. Ansiktet hans var så blekt at det kunne vært dekket i en glasur av is. Igjen så han på klokken, Og igjen strakte han de bleke fingrene ut, lukket dem rundt revolveren og løftet den opp foran ansiktet. Denne gangen holdt han våpenet så stødig at det kunne vært limt fast til fingrene. Langsomt førte han løpet inn i munnen. Han bet tennene sammen og spente kroppen slik han ville gjort om han ventet et knyttneveslag i hodet. Mens han brakk sigaretten i to lot han løpet gli langs leppene, tungen og tennene. Han trykket avtrekkeren innover. Da den var halvveis inne stanset han, trakk våpenet ut, og rettet det mot hodet i stedet. Munningen strøk over pannen, kinnene og tinningene.   Til slutt la han våpenet tilbake på bordet. Han så på klokken og smilte et kobraaktig smil.   Noen minutter senere ringte det på døren.

Mannen reiste seg, gikk bort til callingen og åpnet opp. Et minutt senere kom den besøkende inn. Det var en mann i slutten av tredveårene. Han var kortvokst og håret var begynt å bli borte fra hodet hans. Osen av fyll og eimen av svette hang tett omkring ham. Han kom inn i rommet med ustø skritt. "Hei Rudy" sa han. Han så ut som om han nettopp hadde hilst på en rykende søppelsekk. Rudy nikket tilbake. "Har du pengene Rudy ?" "Har du tenkt på hvordan det føles å dø Frank ?" "Har du pengene for faen ?" "Når vi er ferdige med å spille er en av oss død. Er du redd for å dø Frank ?" "Hold kjeft !" "Jeg tenker på døden hver dag, hver eneste time. På stillheten i graven, intetheten i døden. Å tro på liv etter døden er å flykte fra døden. Du facer ikke døden før du har forstått at døden er slutten på eksistensen, slutten på alt. Det er først når du har forbredt deg på og akseptert det verst tenkelige alternativet at du ser døden i øynene. Ser du døden i øynene Frank ?" "For helvete Rudy, har du de jævla pengene ?" Rudy nikket, og pekte på sedlene på bordet. "Tohundreogfemtitusen Frank." Frank trakk frem en bunke med sedler fra jakkelommen og la dem på bordet. "Bra Frank, da har vi femhundretusen. Synd vi skylder Marlon femhundretusen hver. Han kommer til å invalidisere oss hvis vi ikke betaler, ja du vet at fristen vår går ut om to timer." Rudy bød Frank tobbakspakken. "Jeg røyker ikke den jævla tobakken din Rudy" "Du gjør som du vil." "Du kan dra til helvete Rudy. Du sa dopet vi skulle kjøpe var bra. Det var du som fikk meg til å låne de pengene. Det var de jævla kameratene dine som bøffet oss." "Så synd." Frank tok frem en pakke Prince og tente en av dem. Han tok noen dype trekk, og slo av asken på gulvet. "Skal vi begynne Frank ?" Frank stivnet til og krystaller av frykt kom til syne i øynene hans. "Jeg er faen ikke redd deg Rudy." "Neivel." Frank knyttet hendene og spyttet på gulvteppet. Rudy snudde seg mot ham. "Skal vi begynne å spille Frank ? Skal vi begynne eller har du bare tenkt å prate piss ?" "Hold kjeft !" Frank droppet sigaretten, og tråkket den ned i gulvteppet.

"Er du redd Rudy ?"
"Nei. Skal vi begynne ?"
Frank snudde seg og slik en dødsdømt mann ville synke ned i metallstolen i et gasskammer gikk han bort til bordet og satte seg. Rudy reiste seg, gikk bort til døren, låste den og stakk nøkkelen i lommen. Han satte seg tilbake ved bordet og løftet revolveren opp foran ansiktet til Frank. "La meg gå gjennom reglene." Han slo ut trommelen og la fem patroner på bordet. "Et skudd i trommelen. Vi spiller til en av oss er slått ut, og vinneren beholder potten. Du snurrer, jeg starter." Rudy rakte Frank revolveren. Med svettevåte fingre snurret han trommelen før han rakte revolveren tilbake.

I en rolig, nesten likegyldig, bevegelse løftet Rudy våpenet og rettet det mot hodet. Han smilte. Tennene hans skinte i lyset fra taklampen da han trykket inn avtrekkeren. Klikk. Rudy rakte revolveren til Frank. Frank var blitt hvit i ansiktet, som om huden skulle vært dekket i et slør av sne. Med et uvirkelig utrykk i øynene plasserte han munningen mot pannen og trykket av. 
Klikk.
Rudy tok imot revolveren og rettet den mot høyre tinning. Øynene hans var tomme og lengtende på samme tid som om han stirret på noe vidunderlig vakkert i en verden som lå langt, langt borte.
En serie av lyn kuttet natten opp i strimler og et blendene lys glitret i revnene. Torden drønnet. Regnet strømmet som tårer fra en gråtende gud som stirret i avsky på sitt mislykkede skaperverk. Taklampen kortsluttet, og rommet ble badet i mørke, bare splittet av de flakkende flammende fra stearinlysene. Rudy trykket av.
Klikk.
Frank måtte bruke begge hender for å holde revolveren stødig. Den svettevåte pannen hans ga et glinsende gjenskinn mot stearinlysene. Han plasserte løpet mot tinningen, men våpenet skled  og siktekornet laget en blødende ripe langs kinnet hans. Han gispet, la revolveren på bordet, tok opp sigarettpakken og forsøkte å ta ut en sigarett. Han fikk ut en, men mistet den på gulvet. Han forsøkte på nytt, trakk sigaretten ut, stakk den i munnen og tente på. Den vibrerte mellom leppene hans, og røyken skrudde seg ut og opp i blågrå spiraler.
"Er du redd Frank ?"
Frank svarte ikke. Han hyperinhalerte på sigaretten. Øynene hans flakket fra pengene, til revolveren, til Rudy og tilbake igjen. Til slutt løftet han våpenet. Med lukkede øyne og vokshvitt ansikt rettet han løpet mot hodet. Svette rullet over pannen som dråper av smeltet glass.
Han klynket.
Han trykket.
Klikk.

Med et stønn sank han sammen i stolen. Øynene var oppsperrede og leppene bevret ukontrollert. "Nå er det din tur Rudy. Nå er du død. Nå får du kula i hodet og når du dør skal jeg pisse på ansiktet ditt." 
Rudy tok imot våpenet.
"Det nest siste skuddet Frank. Nå er det fifty-fifty" Ansiktet hans hadde fått et utrykk av likegladhet. Han så ut av vinduet, åpnet munnen og førte løpet inn mellom leppene. Selv med munningen inne i munnen klarte han å smile. Han klemte langsomt på avtrekkeren. 
Uendelig langsomt.
Helveteshammere av torden perforerte natten. Stupende lyn flammet på himmelen som striper av blod. Regnet hamret mot vinduene som nåler av is fra et eksploderende isfjell. 
Klikk.
"Det var det Frank. Du er slått ut. Vil du avslutte selv, eller skal jeg gjøre det for deg ?" Frank ble sittende med gapende munn. Han rykket til som om ansiktet hans ble truffet i serier av usynelige knyttneveslag. 
"Åh herregud, å nei, nei, nei" Munnen hans åpnet seg, lukket seg, og åpnet seg. Ansiktet hans gikk fra hvitt til rødt og tilbake til hvitt.
Med en robotaktig bevegelse strakte han fingrene ut og lukket dem rundt revolveren. Langsomt løftet han våpenet mot hodet, og langsomt langsomt krummet han pekefingeren rundt avtrekkeren. Han hikstet, klynket og striper av tårer rullet nedover ansiktet hans.
Men han klarte ikke å trekke av. I stedet så han på Rudy med et bønnfallende blikk.
"Okay, du vant, du kan ta pengene."
"Jeg skal ta pengene, men vi er ikke ferdige ennå"
Frank sank sammen i stolen. Det rant svette over pannen hans, over kinnene og ned i munnen.
"Jeg har mer penger." 
Rudy tenkte seg om. "Hvor mye mer ?" Stemmen hadde en snerrende klang. Frank senket våpenet, og svarte med desperasjon i stemmen. "Du kan få femtusen til....nei titusen."
Rudy smilte. Et frysende smil. "Det er verdt mer enn ti-tusen å se deg død." "Jeg har ikke mer" 
"Du har leiligheten." 
Rudy rakte Frank en blyant og et papirark.
"Ta denne og skriv at du gir meg leiligheten din og titusen til så kanskje vi har en avtale." Frank la fra seg revolveren, la fingrene rundt blyanten og begynte å skrive så fort at spissen knakk i to.
Men da han så opp hadde Rudy rettet revolveren mot hodet hans på ny. "Vet du hva som skjer hvis jeg trykker på avtrekkeren nå Frank ?"
Frank stivnet til som om musklene og senene var blitt forvandlet til sten.
"Hva er driver du med ?!! Vi har en avtale !!!" 
"Jeg sa kanskje.Hvis jeg trykker på avtrekkeren kommer kulen til å slå gjennom kraniet ditt og gå videre inn i hjernen. Den kommer til å slå løs splinter av skallen, drive splintene gjennom hjernemassen din. Hvis du ikke dør av skuddet kommer du til å få massive hjerneskader. Du kommer til å bli blind. Døv, blind og hjerneskadet" "Du får leiligheten, du får ti tusen til. Hva mer er det du vil ha !!?"Rudy smilte på nytt, og lot munningen gli frem og tilbake langs hårfestet til Frank.

"Hvis jeg skyter nå plasserer jeg bare revolveren i hånda di etterpå. Jeg vet hvordan jeg skal gjøre det uten at politiet får mistanke." 
"Hva faen er det du vil !?"
"Hvordan går det med barna dine Frank ?"
"Hva faen er det du mener ?!"
"Det er en fin liten sønn du har Frank. En fin sønn...med en fin liten rompe." "Du kan ikke...du mener ikke..."
"Jeg er hypp på sønnen din Frank.
" Han lo. "
Og jeg tror jammen jeg er hypp på dattera di også. Jeg er hypp på begge to samtidig" 
"Kjære gud, værsåsnill Rudy." 
Rudy flyttet revolveren slik at munningen pekte mot neseroten "Du bestemmer selv Frank."
"VÆRSÅSNILL !!!"
"I morgen kveld skal du levere ungene dine her sånn at vi kan ha det litt gøy sammen."
"Kjære deg, ikke det, ikke det !!" Rudy klemte på avtrekkeren 
"Nei,nei, du skal få dem, du får begge to!!"
"Bra Frank, det er bra vi er enige." 
Rudy senket revolveren noen centimeter.
" Men hvis du bryter avtalen vår kommer jeg hjem til deg en kveld. Jeg kommer til å skyte deg i senga di, voldta ungene dine, å brenne øynene ut av hodet deres med en lighter etterpå." 
"Jeg kommer med dem har jeg sagt !"
"Greit Frank, da venter jeg deg her i morgen kveld" 
Han pekte mot døren og kastet nøkkelen bort til Frank.
"Farvel Frank."
Frank reiste seg, forsøkte å få på jakken, men klarte ikke å ta den på. Han la den over armen, og vaklet mot døren. Han måtte bruke tre forsøk før han fikk nøkkelen inn i låsen.

Da han var gått ble Rudy sittende ved bordet. Han tok ut patronen og rullet den i håndflaten. Han snudde hånden, og slapp patronen på gulvet med en klirrende lyd. Arrogansen og likegyldigheten var blitt borte fra øynene hans. Netthinnene hadde i stedet fått et utrykk som om det som lå bakenfor ikke var en hjerne, men et torturkammer. Han snudde seg langsomt rundt, og stirret på natten utenfor. Etter et minutt snudde han seg tilbake, og betraktet revolveren foran seg. Øynene hans fikk nå et drømmende utrykk.
Men utrykket ble borte og midnattsort sorg tok plassen i stedet. Og sorgen ble avløst av frykt.

Han reiste seg brått og gikk bort til kjøkkenskuffen. Fra skuffen trakk han ut en kniv, og uten å nøle skar han tre dype kutt i underarmen. Blod strømmet fra kuttene. I skinnet fra starinlysene virket blodet rødglødende. Men frykten i øynene var borte som om pupillene var blitt til kuler av is.
Han gikk gjennom rommet, trakk ut en skuff og tok frem en bunke med fotografier.Alle bildene var av ham selv. Ansiktet hans var uten linjer, armene var uten arr.
Han rykket til og som om noe skulle ha sprukket inne i ham begynte en strøm av tårer å renne fra øynene. Han slapp fotografiene i gulvet, trakk ut en ny skuff og tok frem en svart patroneske. Han åpnet den og ristet seks patroner ut i den krummede håndflaten. Deretter gikk han tilbake til bordet. I det han satte seg sluknet de siste lysene og rommet ble oppløst i mørke. I mørket hørtes den metalliske lyden da han ladet revolveren.
Et klikk for hver patron som ble puttet i trommelen. 6 klikk. Seks klikk og lyden av en mann som gråt.

I det han smekket trommelen på plass ble natten sprengt ut i et flammehav av lynnedslag. 
Rommet ble opplyst,
mørklagt, 
opplyst.
Han førte løpet inn i munnen, lukket øynene og trykket på avtrekkeren. En sky av gnister kunne sees i munnen hans da skuddet gikk av.
Mørklagt.
Smellet fra revolveren gikk i ett med en serie av tordenbrak. 
Opplyst. 
Livet ble blåst ut av øynene hans og erstattet av refleksen fra lynene som blitzet gjennom natten. Han skled ned fra stolen, og ble liggende på gulvet mens blodet plasket fra utgangssåret i  bakhodet. I lyset fra lynene ble blodet sort, og tennene hans ble blåhvite.
Mørklagt.
Torden rullet gjennom rommet.
Opplyst.
All sorg var blitt borte fra øynene hans. Glansen av tårer var alt som var tilbake. Den ene hånden hans rykket i krampetrekninger. Fingrene åpnet seg, lukket seg og åpnet seg. Munnen hans var halvveis åpen og innenfor var den sort av sot. 
Mørklagt. 
Opplyst.

Og mørklagt igjen.