Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 12.03.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Eystein Eggen fotografert av Hans Broch-Nielsen på Frogner i Oslo i slutten av februar 2008
De spanske fascistenes (falangistene) flagg under borgerkrigen i Spania 1936-39. Emblemet skal visstnok forestille et åk og fem piler for hvert av
de små gotiske riker i Nord-Spania. De bedrev i middelalderen korstog mot araberne i sør. Åket var en innretning som ble båret av gamle dagers
landbruksokser når de dro plogen. Det hevdes som nevnt ofte at de spanske francotilhengerne ikke var fascister, men falangister. Det samme hevdes om
"Austro-fascismen": Fascismen i Østerrike ( lenke til side 126 ). Er pil-symbolikken riktig utlagt, vil Eystein Eggen igjen innvende at det
minner dog ganske meget.
I sin posthumt 1944 utgitte bok "Videre i passgang" på NS-forlaget Kamban, sukker den norske ungfascisten og spaniakjemperen ( på Francos side) Per
Imerslund: det var hverken fascister eller kommunister som til slutt vant i Spania, det var den svarteste katolske reaksjon. Et høydepunkt i boken tør
være unge Imerslunds selvopplede skildring av hvorledes general Franco, offisielt sitt fedrelands kristne befrier, lar seg hylle av markokkanerne
som muslimsk fyrste i Sevilla.
Unni Friis Skogstad. Eystein Eggens kone. Hennes far var britisk fallskjermjeger fra Færøyene (lenke til side 69, 138), hennes fetter Arthur
K. Woodstead (Skogstad) fikk Purple Heart som US sersjant i Vietnam.
"Tidens Tegn" sin førsteside onsdag 29. juli 1936. Avisen sin underliggende sympati for Franco vek av til for en hel verdens beundring for de tapre
beleirede republikanere i Madrid. I Norge på denne tiden kunne det rett og slett være farlig å gå på gata som erklært franco-tilhenger.
"Tidens tegn" sin førsteside dagen før, tirsdag den 28. juli 1936. Sannsynligvis en av beste norske avisførstesider som noensinne er laget.
Reportasjen av de franske adelige journalister Bertrand de Jouvenel og Louis de la Tree tar luven fra politikken. Spania hadde en republikansk regjering.
Kolonioffiseren Francesco Franco i Spansk Marokko gjorde oprør. Derav betegenelsene på de stridende parter.
Førstesiden av "Tidens Tegn" mandagen i samme uke, 27. juli 1936. Hvis Francos opprørstropper ikke var fascister, hvem var det da? spør Eystein
Eggen. Telefonreportasje til TT fra Henry Danjon. Telegram til TT fra Leif Bøgh, norsk sendemann til Madrid om tilstanden, og at fru Vilhelm Harmens
fra Bergen døde i sin manns armer under kampene. I turneringsteigen til høyre viser avisen gamle traddis-takter og bryter en lanse for den
landflyktige spanske tronfølger Alfons Nicolas de Bourbon-Sicilia, fyrste av Asturia. Hans nevø ble i 1975 kong Juan Carlos av Spania.
Norsk NS plakat fra stortingsvalget i 1936. Herrene på det glohete norskesolkors er fra venstre Arbeiderpariets Martin Tranmæl fra Eystein Eggens
barndomsdal, Gauldalen i Sør-Trøndelag (lenke til side 139), den russiske revolusjonære Leo Trotsky, samt Oscar Torp, formann i Det norske
Arbeiderparti. Regjeringen hadde innvilget Trotsky asyl på Hønefoss, noe som skapte bølger i presse og politikk. Per Imerslund brøt seg til og med inn
hos Trotsky, etter samråd med forfatteren Arnljot Eggens svoger, erke-NS'eren Ola Furuseth. Til slutt sendte regjeringen Trotsky til Mexico
bevoktet av forfatteren og statspolitimannen Jonas Lie d. y. (lenke til side 134). Mange trodde at da Lie dy noen år senere skrev atlanterhavsromanen "En
hai følger båten", ville boken bli en slags fascistisk pamflett mot Trotsky. Det er den ikke. Den er en dødspennende kriminalroman, ført i pennen av en
korrekt politijurist. Boken berører ikke trotskyaffæren, der er kun noen notiser om moderne amerikansk politi flettet inn på slutten.
Det var ikke borgerne og fascistene som var mest forbannet på Trotsky. Det var Stalin og Sovjetunionens kommunistiske parti som var mest forbannet på
Trotsky. "En hund er slått ihjel" var moskvapressens lakoniske kommentar da den fordums revolusjonære stjerne Trotsky i 1940 på deres ordre ble drept i
Mexico. Forbannelsen over trotskismen er fortsatt tydelig i de norske spaniakjemperes erindringer både fra 1930-tallet (lenke til side 127) og frem til idag.
Det norske Arbeiderparti var heller ikke borte i så måte. I 1937 skrev Jakob Johan Sigfrid Friis, fra Røros, senere stortingsmann for Arbeiderpartiet,
pamfletten "Trotskismen, en giftplante". Friis konkluderer at hva trotskismen i Arbeiderpartiet angår, må man si som Arbeiderpartiets
tidligere formann, Kyrre Grepp, sa om et annet stort samfunnsonde, nemlig alkoholismen. AP-formann Grepp sa nemlig: "Et virkelig onde, det bekjemper
man ikke. Et virkelig onde, det utrydder mann". Derav pamflettens tittel.
Etter krigen holdt det seg kun en ørliten trotskistisk tradsjon i det akademiske miljø på Norges landbrukshøgskole. Inntil Eystein Eggen fikk det
nedlagt på slutten av 1970-tallet. Da var det bare KUL ( "Kommunistisk Universitetslag") igjen. KUL etablerte seg i dekningsdesperate Aschehoug
forlag. Der hadde de det ganske OK inntil Eystein Eggen dukket opp også der.
Uniformen til "Norges politimann nummer 1", politimester Kristian Welhaven.Han var sønn av en prest og fattigforstander på Oslos østkant, og hadde fra
barnsben av opplevd mennesker og miljø slik hans forgjenger Harald Meltzer beskrev dem i sine "Politi-notitser" av 1862, "gatas skrekk fra vugge til
grav", for å si det slik. Hva miljøet gjør med menneskene.
Welhaven fikk som hovedstadens politimester 1927-1954 ganske mye pepper i "Tidens tegn" og "ABC" ( sistnevnte organ for Fedrelandslaget og dets
formann, TT's styreformann Joakim Lehmkuhl ). De mente at han brukte kølla for lite på de røde. Welhaven hadde imidlertid fulgt politidebatten i
Stortinget i 1927, og merket seg talerens ord om at "når det norske Arbeiderparti reiser seg", vil det ikke lenger være mulig for politiet alene
å holde orden, og (underforstått) å skulle holde orden mot Arbeiderpartiet, ville bety oslopolitiets sammenbrudd. TT og ABC ergret seg særlig over
mesterens vennlige og elskverdige stil mot den revolusjonære pøbel.
NS plakat fra året 1940.
Fedrelandslagets landsmøte i 1936, ledet av lagets livsvarige formann Joakim Lehmkuhl. Han var sønn av "Statsråd Lehmkuhl", som seilskuta er oppkalt
etter, eller, rettere sagt: Skoleskipet ble innkjøpt av og oppkalt etter hans far, statsråden i 1905-regjeringen. Fra venstre Gjermund Graver, Anders
Fjelstad, Holger Ursin, Lehmkuhl, Otto Skirstad, Ranik Halle, Torolv Røberg, Mathias Dahl-Hansen.
Man ser av bildet at uniformsforbudet fra to år før, enten må ha blitt opphevet, eller trosses (lenke til side 130). Kanske sa Arbeiderpartiets
justisminister: Vil ungdommen fly rundt i bare gråskjorta, så la dem få gjøre det. AIF stiller i blått. Bilde fra Andreas Norlands bok "Hårde tider.
Fedrelandslaget i norsk politikk." A.N., redaktør i Aftenposten, sønn av lagets tidligere generalsekretær Ralph Norland, utgav i 1973 den spenstige,
tildels hylende morsomme boken. I ettertidens kranke lys vil EE kun bemerke at så utenfor som Vidkun Quisling fortoner seg i boken, kan VQ dengang
beviselig ikke ha vært. EE's anliggende er NS-barna: Jo mer NS-barna føler at de stammer fra den abslutte sub-gruppe, satanisert vekk fra alle andre
traddisfamilier, desto vanskeligere ble og blir det.
Tre unge grsåskjorter fra året etter. Finn Reistad, Jens Berentsen og Erik Hurum i ABC 17. juni 1937. Bladets redaktør er nå Sverre Mitsem, med Terje
Baalsrud til sekretær. Victor Mogens står fortsatt for utenriks, ellers Otto Christian Malterud og Edvard Sylou-Creutz for musikk. Sistnevnte ble NS i
1940. Det var absolutt ingen fast regel i Felaget. Lagsmedlemmene var senere å finne i alle leire. Men musikeren Sylou-Creutz ble altså NS. EE mener å
huske at da NS'erne rykket inn i Norsk Rikskringkasting og skulle fordele Marienlysts nye kontorer, ble Sylou-Creutz usamd med sin kollega udi
tonekunsten om hvem som skulle ha det største kontoret. Karene ble enige å slåss på tørre never om det største kontoret, i beste Anders Lange-stil.
Anders Lange var datidens mest beryktede felagsmann, havnet dog i tidens fylde på Stortinget.
En typisk felagshøvding: orlogskaptein Eivald Qverheim Røren, presentert i ABC for full torpedo i 1932 og foran fylkesmøtet i Vestfold fedrelandslag
sommeren 1936. Røren ble gjenvalgt som formann i laget. Med seg i styret fikk han kirkesanger Th. Fosser, Hof (gjenvalg), overinspektør E. Meinstad,
Stokke, sersjant H. Sjøl, Sande og forsorgsforstander J. Foden, Nøtterøy. Varamenn ble: ingeniør L. Paulsrud, Nansett, løytnant F. Halvorsen, Horten,
og lærer Mohn på Hvarnes. Lagets revisorer var løytnant Fredriksen og tekniker Moursund, begge fra Horten.
