" Splattertoner "
- et essay om de italienske regissørene Argento og Fulci og hvilken rolle musikk spilte i filmene deres

Ingen type film er så assosiert med mrkemaktene som î The Darkest of the Artsî som Clive Barker kalte horrorsjangeren. Men blant de tusentalls horrorfilmene som har blitt produsert gjennom årene er det kun et mindretall som har mer enn et register å spille på : De italienske verkene der Argento og Lucio Fulci utviklet en visuell og musikalsk stemme som står i en særstilling i sjangeren. De amerikanske filmene virker på tross av budsjettene, skuespillerprestasjonene og det håndtverksmessige masseproduserte og endimensjonale (î John Carpenters Vampiresî er ett av få unntak. Return of the Living Dead III ett annet.). Dette gjenspeiler seg i soundtrackene : De komponeres for å virke dystre og grøssende. De gjenspeiler kun det visuelle og har bare en streng å spille på.

Dario Argento var den første regissren som sprengte sjangerens visuelle og musikalske rammer. Han fremhevet det estetiske gjennom å sette maksimum fokus på lys, farger og musikk (om ikke alltid manus). Dette kommer særlig frem i de fargerike enkeltsekvensene der det estetiske og skremmende blir smeltet sammen : Sjokk og skjønnhet i en opplevelse. Som den drømmeaktige åpningsscenen i Suspiriaî og pyroinfernoet som avslutter Inferno. Som i Tenebreî der kamera glir og klatrer langs vegger og tak, opp og inn gjennom dører og vinduer. Eller i Opera der morderen holder offerets øyne åpne med nåler (îIf you try to close your eyes you`ll tear them apart) i en Argentokommentar til publikummet som lukker øynene under skrekkfilmer.

Til slike scener spillte musikken en avgjørende rolle. Den var hverken dyster eller grøssende, men melodis og hurtig, preget av nesten hypnotiserende beat. Musikk som gjorde filmene makabre og magiske i en og samme opplevelse. Argento brukte denne kombinasjonen for første gang i Deep Redî fra 75. I hans første filmer hadde Ennio Moricone stått for musikken, men Deep Redî krevde andre koster, og det fant Argento i progrockerne The Cherry Five. Bandet hadde nettopp sluppet en LP til lunken mottakelse i hjemlandet, og var mer enn villig til å tre inn i horrorlandskapet. The Cherry Five ble til Goblin, og î Deep Redîs lydspor det mest elektrisk rocka til da i Argentos karriere og soundtrackalbumet toppet italienske hitlister det året. Men på Argentos siste 80 talls filmer, î Phenomena og î Opera ble imidlertid det særegne soundracket tilsølt av ikke alt for imponerende 80 talls heavy og til slutt gikk både Argento og soundtrackene totalt og uopprettelig i stå.

Den andre av de store italienske mørkemennene var Lucio Fulci og også her spilte musikken en avgjørende rolle. Fulcis filmer hadde dog ett litt annet preg enn Argentos. De var rene splatterfilmer, men også mørkere, mer nihilistiske og fatalistiske, noe som kan ha vært en direkte konsekvens av Fulcis personelige mareritt : Fulcis kone drepte seg selv i 1969 og kort etter ble den ene av hans to døtre drept i en bilulykke. Stephen Thrower i Beyond Terrorî :
" It would be wrong to drag out the old cliche that an artist need to suffer to create, but it`s surely a fact that something profound affected Fulci to change the course of his career so dramatically; shifting from a chain of slapstickcomedyes to the ever more dark and disturbing visions he would presents in the seventies and eighties suggest a genuine trauma. One born of what must have been a sustained period of personal grief and despair. "

Nettopp dette aspektet, Edgar Allan Poe og Dmitrij Sjostakovitsj aspektet, gjorde kontrasten mellom sjokkerende bilder og eventyraktig musikk desto dypere. Soundrackkomponist Fabio Frizzi var utvilsomt inspirert av Goblin, men hadde en identitet og feeling som gjorde filmene makabre og magiske på samme tid.
Fulcis gjennombrudd kom med Zombie Flesh Eatersî i 1979, men det var på de neste filmene at han virkelig fant en egen stil og stemme : Den litt uferdige City of the Living Deadî som ble fulgt av The Beyondî og The House by the Cemeteryî. The Beyond var en magisk og mesterlig film. Som en drøm om ett mareritt for å sitere Stephen Thrower. I The House by the Cemeteryî var en litt annen affære. Som î The Shiningî i et slakteri for  sitere Thomas F. himself. På sistenevnte var det Walter Rizatti som sto for musikken som var dystrere og Bach inspirert. Men etter îThe New York Ripperî stagnerte også Fulci totalt og ugjenkallelig.

I likhet med sine karakterer gikk regissren selv til grunne. Dario Argento : It was at a festival in Rome when a man arrives in a chair, an old man. Horrible. Christ. Who is this ? They say ìIt`s Lucio Fulciî I say what happened to him ? They say for a long time he was sick. For a year, and he dissepeared, and nobody knew his address. He was in bad contidion semi paralysed, poor, no house incredible.
Men i 1996 gjorde Fulci det samme som Frank Cotton i Hellraiserî : Han flyktet fra ett helvete.

Til dødsdimensjonen.

Rest In Peace.

In Memoriam

Thomas F.