En  novelle

på Volapük nett

publisert 10.02.00

Jeg la først merke til henne i et førjulsselskap. Hun stod på den andre
siden av dansegulvet og så forlatt ut. Hun hadde på seg en kjole hvitere enn
snøen som dalte ned utenfor vinduene. I den ene hånden holdt hun et
vinglass, den andre hånden lekte med de brune krøllene i nakken. Føttene
hennes beveget seg forsiktig i takt med musikken, men kroppen var merkelig
ubevegelig. Munnen hennes smilte til alle som kom hennes vei og øynene
hennes så seg rundt.

En ung mann kom bort til henne og spurte om en dans, munnen hennes svarte
ja, men øynene flakket. De gikk ut på dansegulvet som var altfor stort, og
virket som et vidt, tomt hav. De få parene som danset ble som ensomme øyer
og blikkene deres ble som broer.

Jeg så på henne. Da hun møtte blikket mitt var jeg like ved å løpe over
broen hun bygget for meg, men da danset de videre og broen ble hengende i
luften, ufullstendig. "Den som fikk gå over broen hennes ville vært
lykkelig" tenkte jeg. Da dansen var over gikk hun bort for å hente glasset
sitt, etter å ha hentet det satte hun seg i en sofa. Jeg ble stående en
stund og se på henne i smug mens jeg vurderte om jeg skulle be henne opp.
Øyene danset videre enda noen minutter før jeg gikk bort og spurte om hun
ville danse.

Jo, hun ville bare drikke ferdig først sa hun. Munnen hennes smilte, men
øynene hennes flakket fortsatt en smule. Vi gikk alene ut på dansegulvet og
startet vår ferd på det stille glatte havet, det gikk rolig, bølgene var få
og små. Da vi var ferdige neide hun pent og gikk til noen av sine venninner,
resten av kvelden så jeg henne bare på avstand. Jeg turte ikke å forsøke på
å bygge broen vår ferdig, redselen for at noe skulle gå galt overmannet meg.
Snøen smeltet, det ble vår, og det ble sommer. De fleste broene jeg hadde
muligheten til å gå over svaiet enten vilt i vinden eller dirret av hete, så
jeg holdt begge beina på jorden. Men så ble det endelig vinter igjen.

En dag før jul var jeg i byen for å handle julegaver, et stykke lenger borte
i gaten så jeg henne. Hun gikk ved siden av en ung mann, og holdt rundt
livet hans med en nisserød hanske. Munnen hennes smilte som vanlig til alt
og alle, men øynene hennes strålte opp på den unge mannen. Kinnene hennes
hadde samme farge som hanskene, krøllene stakk så vidt fram under luen.
Idet jeg gikk forbi dem så hun meg i øynene og ett kort sekund fortsatte vi
å bygge den samme bro som året før. Denne gang var det ikke min feighet og
redsel som gjorde at den ble hengende i løse luften.

Jeg nikket forsiktig til henne, hun lot øynene sine stråle mot meg ett
øyeblikk før hun igjen lot dem hvile på den unge mannen ved siden av henne.
Så gikk vi hver til vårt.

Noen dager etter var jeg i samme selskap som året før. Dansegulvet var
fortsatt som et hav med øyer av dansende par. Med ett oppdaget jeg henne,
hun satt i en stol et stykke bortenfor meg. Lyset foran henne flakket i takt
med ånderettet hennes. Jeg forsøkte å fange blikket hennes, håpet å se de
strålende øynene fra forrige uke. Men øynene hennes var rødkantede, og hun
smilte ikke, ikke engang med munnen. Den høyre hånden hennes var naken og
blikket hennes sveipte som en fyrlykt over havet og de dansende øyer. Etter
enn stund gikk hun ut, da hun kom tilbake satte hun seg ved siden av meg.

"Hvordan har du det?" spurte hun og så på meg, jeg svarte at det gikk ganske
bra, og hun?
"Nei, hva tror du" det ble stille mellom oss igjen. Hun nevnte noe om at hun
måtte hjem, og i det hun gikk smilte hun, med øynene. De glimtet til ett
øyeblikk og munnvikene snodde seg ikke oppover i det sedvanlige, meningsløse
munn-smilet.

Så gikk det noen dager og jeg fikk igjen øye på henne gjennom snødrevet. Hun
gikk alene bortover gaten, på nesten samme sted som noen uker tidligere. Jeg
sendte henne en bro med blikket, hun så meg og forandret retning rett mot
meg. Munnen hennes smilte mens vi energisk bygget videre på broen vår. Da vi
var helt nær hverandre ønsket hun meg god jul, broen var nesten ferdig.
"Det var lenge siden sist" sa hun og lot enda en gang broen bli hengende.
"For tre dager siden, i juleselskapet" svarte jeg og så tankefullt på henne.
De nette, fine hendene hennes lekte med en fold på kåpen, og hun beveget
munnen for å forme et svar.

"Jeg tenkte på her i byen" sa hun og åpnet munnen som for å si noe mer, men
det ble igjen stille. Jeg var fremdeles ikke sikker på om jeg skulle prøve å
bygge videre.

"Hva skjedde med den unge mannen du gikk med da?" spurte jeg, og håpet at
hun ikke hørte tonefallet i stemmen min. Til svar løftet hun den høyre
hånden, den var fortsatt naken. Den forventningsfulle stillheten fra min
side må ha vært til å ta og føle på.

Hun sa at hun måtte gå, kanskje jeg ville holde henne med selskap på veien
hjem? Jeg hadde ikke noe annet viktig å gjøre, så vi gikk under julegatene i
snødrevet. Da vi kom fram til porten hennes, tok stillheten oss igjen og jeg
begynte å sparke forsiktig i en snøfonn. Jeg spurte om hun hadde planer for
julen, hvorpå hun trakk så heftig på skuldrene at det sto en liten sky av
snø rundt krøllene hennes. Jeg skulle til å resignere enda en gang og snu
meg for å gå.

Da fanget hun blikket mitt, og vi skyndte oss å bygge ferdig broen vår.
Med ett var det ikke lenger tvil, all redsel og feighet var lagt til ro
under det stille, hvite laget som stadig dalte ned fra himmelen. Jeg begynte
raskt å løpe bortover broen. Jeg løp og løp til jeg kom frem på den andre
siden.

Der var det lysestaker i hvert vindu. Små barn tumlet rundt i snøen som lå
hoftedyp. Stjernene blinket klarere enn øynene hennes. Og langt borte, i et
landskap jeg aldri hadde sett maken til, lå visst huset vi skulle bo i.
Idet jeg begynte vandringen mot huset, oppdaget jeg at jeg ikke kjente igjen
noen av tingene i dette nye landskapet. Men jeg var sikker på at jeg aldri
ville bli lei av å være oppdagelsesreisende i det nye landet.