|
||
En side på Volapüknetts Magasin |
av Gro Jeanette Nilsen. |
|
Endelig satt vi på flyet, på vei til ferieparadiset vi hadde drømt om så lenge. Nå var vi på vei vekk fra alt som heter snø, skole og lekser for en stund. Himmelen var så klar og blå at vi kunne se ned på landskapet under oss, ut gjennom det lille vinduet i flyet. Reisen hadde vært planlagt lenge. Helt siden skolen sluttet i fjor hadde vi hatt turen i tankene. Og nå var det februar måned, og det halve året i mellomtiden hadde vi brukt til å planlegge alt til hver minste detalj. Tiden hadde gått utrolig fort. Omsider landet flyet i Cairo,
og klassen vår satte beina på egyptisk jord for første
gang . Endelig var vi fremme! Det var 18. februar, og solen strålte
fra skyfri himmel. Litt senere var vi fremme ved hotellet vi
skulle bo på. Resten av dagen gikk med til å utforske
stedet, og å slappe av. Den kvelden var jeg virkelig kjempetrøtt. Da jeg våknet, var jeg sikker på at jeg skulle få rett. Vi våknet til et supert vår. Det var ikke for kaldt, men heller ikke for varmt. Dette var akkurat passelig temperatur for en sightseeing i Cairo Giza! Det var en utmerket tur hele tiden. Vi reiste rundt i en buss, og vi stoppet mange steder hvor vi gikk rundt i små butikker. Mens vi gikk der og så på alt mulig, dro Mette meg med seg inn i en koselig, liten butikk. Det så nesten ut som om den var revet ut av en eventyrbok. Det var suvenirer over alt. Krukker, nøkle-knipper, blyanter, krus, og jeg vet nesten ikke hva det ikke var. Bak disken stod en liten mann med helt hvitt hår, han måtte vel være nærmere sytti år gammel. Utenom oss, var det to mennesker til der inne, en mann og en dame. Ekteparet gikk ut, og Mette og
jeg kjøpte med oss noen småting. Da Vi ble forbauset over at han skjønte det, og mannen forklarte at han hørte det fordi han hadde bodd i Norge et par år. Så begynte han å fortelle oss om Egypt, og om alt vi måtte få med oss når vi først var her. Vi fortalte ham at vi skulle dra og se på pyramidene seinere i kveld, og Mette og jeg fotograferte mannen, som var den første vi hadde snakket med i dette landet. - Dere sa at dere skal besøke
pyramidene, sa mannen plutselig. Jeg Mette og jeg satt med ørene
på stilker. Vi hadde hørt noe av dette før,
men det var først nå vi forsto hvor spesiell tankegang
egypterne hadde hatt. Tenk å ofre menneskeliv til en kongegrav
! - Mette og Benedicte , er det
her dere er ! Vi har lett som gale etter dere ! Bussen gå
om to minutter! - Nei da. Det er klart at mannen
ikke tuller med oss. Historien er jo noe som er blitt fortalt
gjennom tidene. Vi kan jo ikke vite hva som stemmer eller ikke,
sa Mette søvnig. Neste dag var det glovarmt da jeg våknet. Jeg var helt våt av svette, og skyndte meg å åpne et vindu i hotellrommet. Ikke at det hjalp så mye på varmen , men vi fikk i hvertfall litt nyere luft å puste i. Jeg vekket Mette, og sammen gikk vi ned for å spise. Jeg hadde helt glemt gårsdagens mysterier, da jeg plutselig hørte at en gammel mann var blitt myrdet i butikken sin i går kveld. Jeg tenkte straks på ham vi snakket med dagen før , og satt og håpet på at det ikke var ham. Det kunne jo hende det var på en annen kant av landet Men da den norske reiselederen
kom og ga oss opplysninger om dagens utflukt, fortalte han også
at det var en mann på 72 år som var blitt myrdet.
Det var på det stedet vi hadde vært dagen før,
i den lille suvenirbutikken. Etter frokost dro vi avgårde igjen, denne gangen for å se pyramidene. Det var det jeg hadde gledet meg mest til ved hele turen. Og det ble virkelig en opplevelse! Jeg visste at pyramidene var Egypts største byggverk, men at de var så enorme hadde jeg aldri drømt om. Mens guiden vår stod og fortalte, kom jeg til å tenke på hvilket slit det måtte ha vært å bygge en slik pyramide. Mange tusener ... ja, millioner av slaver måtte ha omkommet av slit og varme. - Den ene av disse pyramidene
ble plyndret for ikke så altfor lenge siden. Plyndrerne
tok med seg alt som fantes av verdisaker. Og det var ikke lite,
må dere tro! sa guiden vår på omvisningen. Guiden viste oss den plyndrede pyramiden, men vi fikk ikke gå inn i den, bare se den på avstand. Det var fordi de holdt på å undersøke den, for de hadde ennå ikke funnet spor etter ranerne. Jeg fant fram kameraet mitt, for jeg hadde bestemt meg for å få med meg flest mulig minner fra turen. Jeg må si at vi fikk en
svært ubehagelig overraskelse da vi låste oss inn
på hotellrommet vårt den kvelden. Alt var et eneste
rot. Alle skuffene i kommoden var dratt ut og tømt. Skapene
var tomme, klærne lå i en hau på gulvet. Sengeklærne
våre var dratt av, vasen med blomster var veltet. Vannet
de hadde stått i fløt nå utover bordet ,og
dryppet ned på gulvet. Vi løp ned i resepsjonen, og fortalte hva som hadde skjedd. En fra personalet ble med oss opp, og vi viste henne alt rotet. Da fikk vi høre at rengjøringshjelpen hadde vært inne hos oss og skiftet sengeklær klokken elleve, en time etter at vi var gått. Og det kunne stemme, for de sengeklærne som var revet av sengene, var noen andre enn de vi hadde ligget i om natten. Søppelbøtta på badet var tømt, så det var ingen tvil. For sikkerhets skyld fant de henne som hadde ryddet hos oss, og hun forsto ingenting. Det virket ikke som om det kunne være henne som hadde gjort det, og hva slags grunn skulle hun hatt til det? - Men det jeg ikke skjønner,
sa Mette. Og det er hva de kan ha lett etter. Vi har da
ingenting av interesse med oss . Det eneste vi har er klær
og penger. Pengene har vi jo med oss, så jeg skjønner
ingenting. Det tok oss ikke så lang
tid å rydde, til tross for alt rotet. Vi hadde jo ikke
så mye med oss, så ryddingen bestod for det meste
av å re opp sengene igjen. Vi låste døren forsvarlig
etter oss, og skyndte oss ned resepsjonen. Vi fikk bildene vi
skulle ha, og tok heisen opp til rommet igjen. Vel inne satte
vi oss i sofaen og så på bildene. Vi så på bildet en gang til . Det var liksom noe mystisk ved det. Mannen stod og smilte til kameraet , og var svært så hyggelig . Men da vi så nærmere etter, så var det bakgrunnen bak mannen som trakk vår oppmerksomhet til seg. Jeg hadde tatt bildet, med døren i bakgrunnen. Og de to menneskene som hadde gått ut da vi kom, hadde jeg så vidt fått med på bildet idet de gikk. Kanskje disse menneskene hadde vært her og lett etter bildet fordi de skjønte at det kunne bli brukt som et bevis? Da måtte det være disse menneskene som hadde myrdet mannen . De forsvant jo ganske raskt ut av butikken da vi kom inn den dagen! Bildet var jo et bevis. Eller
var det? Vi hadde jo bare et bilde av mannen med noen folk i
bakgrunnen. Vi kunne jo ikke bare gå til politiet og si
at det var morderne . For det visste vi ikke sikkert selv heller.
Dagen etter gikk turen til et egyptisk museum. Det var noe av det vi hadde gledet oss mest til. På museet fikk vi se ting som var funnet i de gamle kongegravene, blant annet praktfulle smykker og fine krukker. Vi så også mumiekister fra gudekongenes tid. Det føltes som om vi kom rett inn i det gamle Egypt , slik det var før i tiden. Mette og jeg ble helt fengslet med en gang. Vi gikk for oss selv og så i stedet for å holde sammen med de andre. Plutselig stanset jeg foran en
mumie. Det sto flere mumier ved siden av hverandre, men denne
ene var det noe spesielt med. Det virket liksom som om den var
løsrevet fra de andre på en måte. Og det var
den virkelig! Mumiekisten var lik de andre, men på en merkelig
måte var den ikke det likevel. - Vet du hva jeg har lyst til
å gjøre i kveld? spurte jeg Mette da vi var kommet
tilbake til hotellet. Da kvelden kom, listet Mette og jeg oss ut. For sikkerhets skyld, hadde vi ventet til alle de andre hadde lagt seg . Det var helt lyst ute, selv om klokken var blitt to. Vi var begge litt nervøse, der vi gikk på en sti i et fremmed land midt på natten. Vi kunne jo aldri vite om vi ville møtte en slange, eller et annet farlig dyr. Det var best å se seg godt for. Men heldigvis var det ikke noe farlig denne gangen. Det eneste vi hørte, var et ugleskrik i det fjerne, og en liten fugl som flakset opp på en gren like foran oss. Likevel ble vi begge lettet da
den mystiske pyramiden kom til syne. Men nå måtte
vi finne ut hva vi skulle gjøre. Det kunne jo hende at
det var mennesker der inne. Mennesker som hadde noe med det mysteriet
å gjøre. Vi nærmet oss forsiktig
pyramiden, og da vi kom nesten til inngangen, begynte den lyden
vi hadde ventet på. Det var ganske riktig et barn som gråt.
Så fort vi kunne, løp Mette og jeg til buskene.
Andpustne som vi var, ventet vi med hjertet i halsen .Men ettersom
ingenting hadde skjedd etter et par minutter, våget vi
oss fram fra skjulestedet, hvor vi hadde sittet og holdt øye
med døra . Denne gangen brydde vi oss ikke om lyden, selv om det var uhyggelig. Vi gikk inn i pyramiden, som til vår gledelige overraskelse ikke var låst. Inne i pyramiden var det mørkt. Jeg var glad da Mette sa at hun hadde husket å ta med lommelykten sin. Da hun tente den, ble vi straks litt modigere. Jeg tenkte med meg selv at det var første og siste gang jeg var i et gravkammer midt på natten! Jeg måtte nesten smile når jeg tenkte på hva foreldrene mine ville si når jeg kom hjem og fortalte det! - Tror du at du kan være
så snill å gå først, jeg tør
visst ikke..., sa Mette. Da vi kom inn i det største rommet i pyramiden skjønte jeg med en gang at vi var kommet til kjernen på mysteriet, da jeg rettet lommelykten mot noe som lå i en krok. Jeg gikk bort for å se hva det var, og det var et par hansker! Det måtte være morderen som hadde brukt dem. Jeg visste godt at det var dumt av meg å ta i dem , men jeg gjorde det likevel. Vi fant fort ut at det ikke å var noe mordvåpen å finne. Etter en stund ga vi opp jakten. Siden hanskene lå her, burde vi jo ha funnet mordvåpenet også , men det gjorde vi altså ikke. - Nå går vi, sa jeg. - Synes du ikke? Det er ikke mer å finne likevel. Vi snudde, men da vi nærmet oss utgangen, fikk jeg øye på en liten mikrofon som var festet til veggen foran døra. Det måtte ha noe med den lyden av barnegråt å gjøre, og jeg hadde lyst til å prøve å få den løs. Men jeg turte ikke. Mette og jeg skyndte oss ut i den herlige natteluften. Jeg gikk foran, som vanlig. Men da jeg var kommet helt ut av pyramiden, skjedde det noe. Et menneske spratt fram fra skyggen fra et tre, og prøvde å gripe fast i oss. Jeg reddet meg unna i siste liten, men da jeg stod i sikkerhet bak buskene, fikk jeg til min forskrekkelse se at den nyankomne personen grep tak i Mette, og prøvde å ta henne med seg inn i pyramiden. Det var så mørkt der borte i skyggen at jeg kunne ikke se om det var en mannsskikkelse eller en dame venninnen min hadde med å gjøre. Plutselig greide Mette til min forbauselse og glede å vri seg løs fra det faste grepet. Hun løp så fort hun greide inn i skogen forbi meg. Jeg smøg meg ut fra skjulestedet mitt, og satte etter henne, etter at jeg hadde forsikret med om at ingen fulgte etter. Hun satte opp farten da hun hørte at det kom noen bak henne. - Mette ! ropte jeg forsiktig.
- Det er bare meg! Vi gikk resten av veien hjem til hotellet uten å si noe. Det var like greit, for Mette var så sliten at hun ikke orket å si stort. Da vi kom fram var klokken blitt fire om natten, og vi stupte rett i seng. Neste morgen våknet vi
ikke før klokka var over tolv. Men det gjorde ingenting,
for denne dagen kunne vi bruke til hva vi ville. Det første
jeg fikk øye på da jeg våknet, var hanskene
jeg hadde slengt fra meg på en stol. Jeg tenkte med gru
på hva som kunne ha skjedd hvis det var Mette som hadde
båret dem ut av pyramiden, eller hvis hun ikke hadde kommet
seg løs. Nå som vi visste så
mye, kunne vi ikke gi opp. Vi var nødt til å finne
våpenet som morderen hadde brukt. Men hvor kunne det være?
Det var lettere sagt enn gjort å finne det, vi visste ikke
hvor vi skulle begynne å lete en gang. Men egentlig så
burde våpenet også ha noe med pyramiden, eller i
hvertfall med denne kulturen å gjøre. Jeg kunne
aldri tenke meg at det kunne være i pyramiden, for da hadde
vi sett det. Det var ikke mere der inne. Da vi kom til museet , gikk vi
rundt og så på de samme tingene som forrige gang.
Jeg trodde egentlig ikke vi kunne vente å finne noe den
dagen, men man kunne jo aldri vite, og et lite håp hadde
jeg jo ... Vi gikk videre gjennom hallene.
En plutselig ide' fikk meg til å spørre: - Vi greier aldri i verden å overtale vaktene eller noen andre til å åpne den mumien. Ideen er dødsdømt. Vi kan bare glemme det, sa Mette. Og jeg var nødt til å innse det. De eneste som kunne få til noe sånt var politiet, hvis vi hadde hatt beviser nok. Men det hadde vi ikke. Vi visste ikke engang hva vi lette etter! Vi var skuffet begge to, der
vi gikk bortover veien litt seinere. Hadde vi virkelig gjort
dette til ingen nytte? Jeg hadde til og med følt meg overbevist
om at mordvåpenet var i den mumien. Mette og jeg gikk bort til en kiosk like ved, og spurte hvor nærmeste politistasjon var. Vi hadde flaks, for det viste seg at det ikke var så langt. Da vi hadde fortalt politiet hva vi hadde opplevd de siste dagene, ville han vi hadde snakket med være med for å prøve å åpne mumien. Vi fikk kjøre med politiet tilbake til museet, og da vi kom fram, spurte han om å få snakke med eieren av museet. Da eieren endelig kom, gispet både Mette og jeg. For det var virkelig han som var på bildet som eide museet. Da var det jo ikke så rart at han hadde greid å legge våpenet i mumien uten å vekke oppsikt! - Kan De være så
snill å åpne en mumie her borte for oss? spurte politimannen,
som hadde lagt merke til vår reaksjon da vi så mannen. Det knirket forferdelig da lokket
ble tatt av. Og der inne stod vasen! Jeg kunne først ikke
tro det da jeg så det. Neste dag fikk Mette og jeg vite hele historien til mordet. Det viste seg at det var eieren av museet, altså mannen på bildet og hans kone som hadde plyndret pyramiden, og brukt den gamle historien om barnet som ble ofret for mange hundre årsiden for å skremme vekk folk fra pyramiden. Da de fikk greie på at den gamle mannen visste for mye om det, og at han kunne gå til politiet, var den eneste utveien å drepe ham. Hanskene vi hadde funnet hadde dessuten fremdeles morderens fingeravtrykk, så det var ingen tvil. Det var dessuten disse menneskene som hadde vært og rotet til rommet vårt, fordi de visste at vi hadde et bilde som kunne være farlig for dem. Bildet hadde foreløpig politiet tatt var på, men vi skulle få det tilbake så snart de var ferdige med det. Etter at mysteriet var oppklart, var det fortsatt noen dager igjen av ferien. Og ferie, det kunne vi jammen trenge etter å ha vært med på så mye. Vi fikk virkelig noen fine dager, vi storkoste oss på stranda, på dagsturer rundt i landet og ved pyramidene sammen med de andre turistene som nå hadde fått høre vår historie. Selv om vi hadde fått oss noen sjokk i løpet av uka, så vil jeg likevel huske denne ferien som en fin ferie, tross alt ...
Tanker rundt novellen "Det
forsvunne mordvåpenet." Jeg er blitt bedt om å fortelle litt om min novelle, og om meg selv. Jeg har derfor notert noen tanker rundt denne novellen, om hvordan og hvorfor den ble skrevet. Jeg er 31 år gammel og bor på Vestli i Oslo. Jeg har skrevet bokmanuskripter, noveller og dikt siden jeg var liten. Novellen min "Det forsvunne mordvåpenet" skrev jeg faktisk for over ti år siden! Da hadde jeg studert kunsthistorie i forbindelse med "Tegning, form og farge" på videregående, og hadde nettopp skrevet særoppgave om egyptisk stilhistorie. Jeg ble da veldig opptatt av Egypt, og dette ga meg inspirasjon til denne novellen. Jeg husker at de to første dagene, da jeg akkurat hadde fått ide'en til "settingen" på novellen, var jeg så inspirert at jeg bare satt og skrev hele tiden. Jeg skrev om dagen, og jeg skrev om natten. Heldigvis var det sommerferie, så det gjorde ikke så mye om døgnrytmen ble litt ødelagt I ettertid ser jeg at novellen bærer litt preg av at jeg ikke selv har vært i Egypt, det fins ting i den som er ganske usannsynlig, og ikke stemmer med virkeligheten. Hvis jeg hadde satt meg ned og gått igjennom og rettet opp disse tingene i dag, ville den nok blitt bedre fordi jeg vet litt mer om temaet (men jeg har enda ikke vært i Egypt.) Problemet med korrektur så seint er at jeg synes det er veldig vanskelig å rette opp tekster som allerede er ferdige og avsluttet Men jeg er selvsagt veldig glad for at novellen "Det forsvunne mordvåpenet" nå endelig kunne få se "dagens lys". Jeg har alltid vært opptatt av dyr, og svært glad i å skrive. Derfor har det ofte blitt til at jeg har kombinert disse to interessene litt ved å skrive dyrenoveller. Men jeg har også skrevet mye om andre ting som har opptatt meg, som for eksempel vennskap, gjerne på tvers av kulturer, og også vennskap/forhold mellom mennesker og dyr. Jeg har fått enkelte mindre noveller på trykk i ukeblader og medlemsblader i diverse foreninger, men jeg venter fortsatt på å få antatt noe i bokform som selvsagt er min store drøm. Hovedpersonene i noen av mine bokmanuskripter og noveller ligner litt på eller har enkelte trekk fra mennesker jeg har kjent eller truffet selv. En av dem var faktisk så lik at jeg fant ut jeg måtte innhente tillatelse til å sende manuskriptet inn til vurdering! Andre igjen kan ligne litt på personer jeg har kjent, og inspirasjonen har nok også kommet ut ifra det, men oftest er det flere som kunne kjent seg igjen i dem, og det er derfor ikke fullt så avslørende... Det er et eller annet ved enkelte manuskripteter som gjør at jeg aldri blir helt ferdig med dem. Jeg har alltid et eller annet å tilføye, gjerne midt inni tilsynelatende ferdige kapitler. Dette gjelder spesielt bokmanuskriptene, novellene blir som regel ferdig med en gang. Kanskje er det fordi hovedpersonene i de lengre historiene har vært med meg så lenge. Jeg var 10 år gammel da jeg begynte å skrive fortellinger. Jeg trenger sikkert ikke fortelle at stiloppgavene på skolen var det beste jeg visste Siden puttet jeg inn momenter fra stiler jeg hadde skrevet på skolen, ja flere ganger hele stiler også, inn i manuskriptene mine. Ellers så er jeg såkalt "periodeskriver"; jeg har perioder hvor jeg er veldig inspirert og skriver MYE, og så kan det gå lange tider hvor jeg ikke skriver nesten noen ting. Hovedpersonene i manuskriptene mine eksisterer jo kun i min fantasiverden, men det er nesten som de skulle vært reelle. Enkelte ganger har jeg lurt på å bytte navn på noen av dem, men det er visst ganske umulig midt i en historie, når jeg er blitt så godt kjent med dem. Man bytter ikke navn på vennene sine!!!
|
||
|