Dikt
på Volapük nett
publisert 23.02.01
Dikt
men du må leve de dagene du har fått.
Hvis du avbryter det,
får du aldri vite om livet ditt endte godt.
ser sjelens triste skjær.
For han jeg ikke elsker,
sender sitt begjær.
Min tanke han besmitter,
for han ønsker å være her.
Men sjelens dystre minner,
roper "kom meg ikke for nær"!
Så trøst meg kalde vårdag,
du er så dyster og grå.
Min sorg over denne fortid,
vil fortære meg nå.
Forbann alle jordiske lyster,
som går utover uskyldige små.
de kommer så lett til skade,
når vettet vanter foreldrene å.
Noen menn vil til seg tvinge,
de umodne frukter med giftige garn.
Det voksne livet blir så skittent,
når de aldri fikk lov til å være et barn.
Så sett meg fri du dystre moder,
løys opp telepatiens bånd.
Først da kan faderen befri meg,
og rense meg med sin ånd.
Når nådens sol opprinner,
i sjelens mørke og vil inn.
Kan atter lys og glede,
berike mitt frikjøpte sinn.
Du gråt.
Fanget i fortvilelse,
men tankene dine kan ingen fengsle.
Hvis du tenker deg om kan de hjelpe deg til å bli fri.
Tanken er det selve livet?
Har alt som skjer begynt med en tanke?
Blir ingen ting gjort uten at det er tenkt en tanke først?
Jo da, en bommert: Jeg gjorde det uten å tenke meg om.
kontaktannonser orket jeg ikke å lese.
Jeg havnet på chatten
og der var du.
og jeg sendte to.
Trodde kanskje at hjertet skulle finne ro,
men var det bare håp og tro.
men vet at jeg kan like deg.
Du er så enkel ytre sett,
men syns du livet er så lett?
holdt det du lovet og ga en klem.
Vi havnet i en elskovsakt
øm og kjærlig mildest sagt.
det er mitt lodd og gjøre slikt.
Du ga meg atter inspirasjonen,
ikke bare gjennom pc'n og telefonen.
Menneske søker dit hvor det er trygt.
Kjærlighetens åpne favn,
Gir ensomhet et navn.
Men fins der troen ligger gjemt.
Kjærligheten er det største,
Tryggheten fra faderen vil trøste.
De som elsker rent og ærlig.
Troen styrker disse to,
Som fra ensomhet har bygd en bro.
Det er veldig lett og gå seg vill.
Man leter rundt og finner biter,
De som ikke passer gjør sjelen sikker mens man sliter.
Før kropp og sjel vil gå til ro?
Mennesker vil alle biter vinne,
Den som leter den skal finne.
Livet mitt var håp og tro.
Jeg viste at du var et sted,
Og søkte, lette mens jeg led.
Selv om du var kamuflert.
Jeg plukket deg frem og følte fred,
Nå trenger jeg ikke å lete mer.
Sammen med mine vil de smette.
Jeg vil ha deg om du vil,
For du er biten som mangeler i mitt liv sitt puslespill.
Stiger klarsynet inn.
Kjenner din ånde på mitt kinn,
og ønsker deg velkommen inn.
Renser så mitt stille sinn.
At du er min og jeg er din,
Er det som opptar tanken min.
Når kvelden kommer mild og fin.
Da kroppen kjenner hunden din,
Og du vil dele varmen min.
Du alltid er i tanken min.
At kjærlighet kan gjør blind,
Det skader ei et klarnet sinn.