Div.dikt av Johnny Johansen


Dikt på Volapük nett publisert 08.03.01	Johnny Johansen " Fest på Landet " Dikt
	Hmmm. Redselen for å våkne opp fra et nytt paradis, fikk meg til å la vær å besøke min fantasi. Vindens sus i tretoppene er et mektig orgelspill. Bølgenes kamp mot klippene er naturens eget bass spill. Regnets banking på en teltduk er en jumfrus vuggesang. Alle nye bakkers vandring er førstefiolinens dans. Naturen er et stort orkester som dirigerer - selv dirigenter, og alle komponister vet her har de møtt sin overlegenhet. Nesten alt er usagt nesten ingen oppfinnelser er gjort. Hvor langt kan vi nå om et tusen år, hvor langt kan vi nå om. Bonden sår I nypløyd jord mon tro blir høstens avling stor. Et stjernetegn på himmelen tar han som et varsel livet går sin gang. Han står tidlig opp hver dag kikker etter skyene kommer ikke regnet snart jorden har blitt tør. Naturen gir oss det vi trenger bonden venter ei forgjeves regnet kommer kornet gror det blir fest på landet. Vi har virkelig fått noe å tenke med vi mennesker og noe å tenke på. Se på naturen som vokser se på vinter og vår. tenk på hvor gammel allting er tenk på månen og hvilket univers. Intet liv uten sol luft og vann jord mat og salt. en samspilt harmoni der alle deler er like viktig for livets eksistens. Også menneskene da. Spørsmålet ditt er svaret på hva jeg ikke kan forklare. Ja er mer enn du tror hvis du vil nei er jøss. De står der hver gang jeg passerer de står på samme hjørne som jeg har stått på før. Jeg kjenner så godt deres tanker de tror jo det er noe nytt. De er ferdig med skolen og har ingen jobb de ser alle mennesker som haster forbi så hva teller en jobb mot fritid og sommer. De står der hver dag klokken er to når postmannen kommer. Hvis ikke klokken blir fire i dag har bankfunksjonæren skulket jobben. De står det hver dag jeg passerer de kjenner meg godt de vet dette hjørnet er vårt. Redselen for å våkne opp Fra et nytt paradis Fikk meg til å la være Å besøke min fantasi. Truende skyer lyden av torden de første regndråper faller ned det blir et ruskevær Fuglesangen den er død stikkontakter trekkes ut uværet er over oss. Himmelen den lyser snart her snart der biltrafikken stanser livet leves kun i hus. Stemningen er dyster noen roper høyt på gud mens regnet pisker gresset ned og lynet setter ting i brann som gnist fra fanden selv. Jeg tar min paraply. og gummistøvler på å høsten hvor jeg elsker deg. Hei skribenten hva grubler du på nå igjen har du funnet rette vei. Hvis rett er rett da følger jeg musikken Hei musikanten kan du si det slik med dine evners midler. Å jeg hører musikken lytt til den. Hei maleren bak ditt eget ansikt din ærlighet eksisterer men kun i øyeblikkets kunst. Langt bak langt og alle grønne åser langt bak horisontene vi håper på å finne der møtes vi igjen og blir til ett. Vindens sus i tretoppene er et mektig orgel spill bølgenes kamp mot klippene er naturens eget bass spill regnets banking på en teltduker er jomfrues voggesang alle nye bekkers vandring er førstefiolinens dans. Naturen er et stort orkester som dirigerer - selv dirigenter og alle komponister vet her har de møt sin overlegenhet. Kan du skimte En øy I en solnedgang Se fuglene fly Og bli borte. Kan du holde ut til morgengry å se solen vekke dagen på ny. Kan man skimte seg selv i drømmenes håp. Eller er det fjerne tanker om lykkens rus. Det kommer en liten spire opp av bakken i skogen. Den stopper litt og ser seg om og lurer på om livet her er verdt å delta i. Så gror den litt og blir fin og grønn. Årene går og spiren blir til et bjørketre. Sommer og vinter tørke og frost klarer ikke å knekke det ned. Så vokser det opp til en kjempestor bjørk som fuglene bygger rede i. Treet blir gammelt råttent og grått, Men det står der det sto da det vokste opp. Så kommer en mann med øksa på ryggen og hugger det ned. Treet tenker tilbake og tenker som så, at livet det, har det ennå ikke forstått. Bjørka blir til ved og varmer opp godt mens vi tenker på hvor fint naturen er bygd opp. Trær blir til ved dyr blir til mat. Å jo vi forstår det så godt. Jeg trenger noen penger til mitt barn og til meg selv han som var den første forsvant den samme kveld. Det var den gang jeg hadde lakksko og møydommen var hel jeg spytta etter tiggerne men allikevel kjære menneske lakksko i kveld. Jeg trenger noen penger til mitt barn og til meg selv. En egen stillhet i nattens bølger Lange skygger i måne skinn. Kald på bena dugg i gresset fjerne minner om vårens spill. En tid å drømme med vakre tanker en tid å huske i triste stunder. Hei min venn du snur jo alt opp ned. Du er selv massens vokter massen vokter på seg selv. Slipp deg løs fra fangeskapet prøv å se din mulighet. Det er et svakhetstegn i hver en knyttet neve det er en styrke i hver tåres fall. Jeg fikk et maleri som gave en jungel i regnbuens farger. Jeg sa det var bra du kan selge det nå hvis du fører meg inn gjennom jungelens sti hvor ingenting stemte overens med logikken. Og trøste og bære hvilken jungel jeg så det var hav det var sletter og ny dyrket mark når vi klarte å bryte oss gjennom. Og det villeste dyret var jungelen selv som også var skapt av en pensel. Mitt i skogen står et tre alene. Så langt borte og så nær solen er. Gå opp et trinn bruk flere skritt stagnasjon er fienden din. Lev ikke på til daglig ditt øverste platå. Samle sammen mennesker som vil forstå og vis dem veien hvor de kan gå. Langs landeveiens grøftekant spaserer lasaronen litt fillete i klærne men like fri som lerka. han henter seg litt mat fra alle bønders jorder og bommer noen penger av ny forelska par. Han spaserer rank og stolt plystrer på en sang sovner der han er når mørket siger på. Fuglene vekker han vær morgen han vasker seg i bekken kikker opp på himmelen det blir visst sol i dag igjen. Ingen vet hvor hen han skal eller hvor han kommer fra han bare er på vandring og vet det heller ikke selv. Den dagen du ikke hører fuglesang da er du hindret i fra livets lek. Den dag du ikke kan se vårens blomster da kan du ikke finne solens trøst. Den dag du ikke - finner veien hjem Da har du fulgt - en gammel røst Mange border med hvite duker brede rumper i store stoler. Røster svermer fra alle kanter glass som klirrer og skje som skraper. Menn og kvinner og barn som maser alle sammen med store planer. Et plutselig hyl og alle stivner en liten veps som ikke stakk. Jeg er kun et lite barn som har forstått at andre menneskers sult er min skyld. Det kan aldri ha vært ingenting. Situasjonen stopper aldri det er bare deg selv som deler den opp. I blant ligger svaret så nær men ennå så langt borte at tanken ikke kan nå det. Over tretoppene mot lyseblå himmel seiler kongeørnen rundt på utkikk etter føde. Nedi mosegrodd skogbunn farer musa fra hull til hull. Jeg stod og fisket i en elv det fantes ingen fisker der jeg kastet sluken gang på gang men fikk jo aldri fisk. Da kom en mann å sa til meg du har jo ingen fiskelykke. Jeg sa til han at maken til fiskelykke har han aldri sett. Han hentet selv sin fiskestang vi stod å fisket hver for oss da plutselig så skjedde det et kraftig napp jeg holdt meg fast å jeg ble med. Han står der nå å fisker men bruker ingen agn det finnes ingen fisker der. En dag dro jeg fra alt og ingenting for å finne alt men fant ingenting. Til tross for vitenskapens bokførte lærdom tviler jeg på de vitenskapelige bevis. Hva tror de - de vet disse hvitkledde menn som kaller et liv for en celle. Jeg skulle så gjerne ha sagt dem noen ord om hvorfor vi mennesker er gode og onde. Jeg skulle ha spurt om hva kjærlighet er og fortalt dem hva sannhet og evighet er. En regntung kveld var stunden kommet gamle tanker ble virkelighet nære mennesker fikk ansikter. Ikke alltid er troens reise like vakker som skjebnens vei. For sommeren kommer med nye vinder og andre mennesker skal følge gamle stier. Like krokete som bekkens vandring like trolsk som tusen netter. Like vakker Som jomfruens latter Like majestetisk Som kongen selv. Den står på åsen med lange røtter den ene roten den kan du se. Som ormens krøll den flyr av sted nedover fjellet til tjernet ved. Over furua og over åsen der sees regnbuens fargekart. To små fugler de synger vakkert de bygger rede I åsens tre. Alle dyrene kjenner plassen og fisken spretter langs tjernets kant. Også mennesker har vært å sett her og kaller stedet for maleriet. Nå er alt Men jeg skal ikke erte deg Bare ord jeg skal ta deg Men nå skal tankene i min arm få komme. Som en søster og en bror Jeg skal bare gjøre hvis du klarer tanken slik å huske det. at den kan leses på et papir. Jeg kan jo ikke slutte her hvis du klarer å forstå Du tror du vet hvor vi var hen nå. hvem som skriver du tror du vet Hvem er hvem hvem som leser. Av hvem og hvem og hvem er jeg av meg og deg Men det som engang jeg kjente at det dro i meg var din framtid jeg tør vel ikke si det kan du se tilbake på. Nå lyste det igjen jeg får putte inn et ord Allting henger sammen vi må begynne helt på nytt som en søster og en bror husker du de første ord arm i arm i arm i arm. Nå er alt bare ord hvor var vi hen Jeg kan jo ikke holde meg bygde vi en bro hvem er jeg du har vel tittet inn. spør du spør jeg. Men nå får det være slutt jeg burde jo forstått det Jeg tror nok ikke du forstår j eg skriver på et bord. du tror jeg vet ei heller vet og vet og vet og vet Men for nå er det jeg som roper var ensomheten heller. det ikke Det store spørsmålstegn har falt sant. hvis du skjønner mine ord hva jeg prøverå fortelle Jeg kan nok ikke skimta alt jeg er kanskje ingenting men mye har jeg sett men leker med deg bare hør som en katt. Se meg i mitt øye jeg skriver nok igjen det finnes ingen slutt. Johnny Johansen på fisketur i Finmark Forfatterens e-post, kom gjerne med kommentarer .