"Vandring", utdrag fra romanen "Vixi"
av Gard Karlsnes

Utdraget er kapittel 12 "Vandring". I dette kapitlet våkner hovedpersonen Frode opp etter å ha
røyket hasj kvelden før, han begynner å gå hjemover, men på grunn av rusen
må han tenke over alt som har skjedd de siste ukene og månedene.

Kapittel 12 av VIXI - VANDRING

Da han våknet midt på natta var han alene, de andre hadde visst gått. Det
hadde blitt nesten så mørkt som det blir om sommeren i Norge, stjernene
blinket ned til ham. Han ble liggende helt stille og kjenne hvordan sansene
våknet til live igjen, den spisse steinen prikket så vidt borti ham, men han
ignorerte den.

Uthvilt og våken reiste han seg etter en stund og så seg rundt, natten var
stille, han så på klokka, de selvlysende viserne viste halv to. Om noen
timer ville sola stå opp og byen ville nok en gang våkne til en ny dag, men
det brydde han seg ikke om, han måtte komme seg hjemover. Han vurderte en
liten stund hvordan han skulle gjøre det, så bestemte han seg, han ville gå,
egentlig hadde han ikke noe valg, han måtte gå.

Idet han snudde seg rundt for å reise seg kjente han hånden streife borti
noe avlangt og rundt. Han skjønte med en gang hva det var, og lot fingrene
lukke seg rundt den før han løftet den opp. Det var fortsatt litt hasj
igjen, han tok opp lighteren og tente på med en liten pinne før han røykte
den tom i tre langsomme trekk.

Da han reiste seg og begynte å gå, merket han at han var en smule ustø, men
ikke mer enn at han skulle klare å komme seg hjem. Han nynnet mens han gikk
bortover veien under de høye trærne og ut på veien, en smule usikker på
hvilken vei han skulle ta.

Ved Folkemuseet syntes han at han hørte skritt ved siden av seg. Når han
snudde seg var han sikker på at han så en grå, tåkete skikkelse som pekte
mot Folkemuseet. Der var det for en gangs skyld stille, han fulgte fingeren
til den tåkete skikkelsen og husket en gang for lenge siden.

Han, Lisa, moren og faren hadde vært der inne på en virkelig familieutflukt,
det var noe av det første han kunne huske, han kunne ikke ha vært mer enn
fem år. Han og Lisa hadde løpt inn og ut av alle de gamle husene, sett på
saueklipping og løpt fire runder i stavkirken. Så hadde de gått inn i et hus
med peis og hørt på en gammel mann fortelle eventyr, Frode hadde blitt redd
og løpt ut, litt etter hadde Lisa kommet og trøstet ham.

Han flyttet blikket vekk og gikk videre, minnene bleknet fort og det samme
gjorde den grå skikkelsen, Frode nynnet ikke lenger.

Det neste stedet han ble stoppet var ved Frognerkilen, og han trengte ikke å
tenke seg om for å komme på hva han skulle huske derfra. Han så utover alle
de hvite seilbåtene og bildene av sommeren da han var åtte dukket fort opp,
i begynnelsen var de uskarpe, men de klarnet raskt.

Faren hadde lånt en seilbåt av en kamerat fra jobben og planen var at hele
familien skulle seile nedover Oslofjorden til Sørlandet. Uheldigvis hadde
hverken moren eller faren hadde særlig greie på båter. I løpet av tre dager
med strålende solskinn og nesten vindstille hadde de kommet til øyene
nedenfor Sunnaas. Solbrent og skuffet hadde faren snudd båten og funnet
motoren i bunnen av båten, etter den gangen hadde han skult stygt hver gang
noen så mye som nevnte ordet seilbåt.

Igjen sukket Frode litt og begynte å gå videre, skikkelsen gikk noen skritt
sammen med ham før den forsvant på nytt.

Han gikk videre, og etter en god stund kom han innover mot byen, han var i
Bygdøy Allé neste gang han ble stoppet, foran Frogner Kirke. Denne gangen
brukte han lenger tid på å identifisere minnet, det var en barnedåp for fem
år siden.

Tanten hans hadde fått barn etter å ha vært gift i fire år og blitt mast på
i dobbelt så mange. Bestemoren hans var ellers en hyggelig gammel dame, men
når det gjaldt dette hadde hun vært streng, hun mente at alle hennes tre
døtre skulle ha barn. Og den yngste hadde naturligvis blitt presset mest,
Frode antok at bestemorens ønske om barnebarn var et primitivt instinkt som
bunnet ut i kravet om å bringe slekten videre.

Dåpsgudtjenesten hadde vært enda varmere og kjedeligere enn da han
konfirmerte seg, presten hadde snakket i en og en halv time. Dermed hadde
han visst nesten brukt opp den tiden da Gud har kontortid i en vanlig,
protestantisk, norsk kirke. Det vil si fra elleve til to, fra gudstjenesten
starter, til kirkekaffen er over.

Stjernene blinket svakt, det var en varm og mørk natt, snart ville sola stå
opp, men foreløpig var alt stille, den eneste lyden som kunne høres i Bygdøy
Allé var skrittene til Frode. De subbet litt for hvert skritt han tok, og
hvis man hadde trukket en linje mellom de, ville den bli langt fra rett.
Plutselig fikk han et innfall og satte opp farten mens han begynte å synge,
først lavt, så høyere:
"Where do I go?
Follow the river
Where do I go?

Follow the stream!" Fra og med det øyeblikket var han ikke lenger Frode
Andreas Søreng, sangen forvandlet ham til Claude Hooper Bukowski. Han sang
videre på den sangen til han ikke husket teksten lenger, da stoppet han og
tenkte litt før han begynte å synge en ny sang:
"Manchester, England England
Across the Atlantic Sea
And I'm a genious, genious
'Cause I believe in God
And I believe that God
Belives in Claude
That's me! Han ble usikker, ordene spente bein på ham og han sluttet å
synge og begynte å tenke i stedet. Vonde, harde tanker skar i ham og han
rynket pannen. 'Hvis han trodde på Gud, måtte Gud tro på ham?' han forfulgte
tanken ett skritt videre; 'Hvis ikke Gud trodde på Claude eller Frode, ville
ikke Gud selv da med ett bli en falsk og kraftløs Gud?'

Dette kunne ikke han som hadde skrevet salmen de hadde brukt i Lisas
begravelse ha tenkt over. Han rynket pannen enda kraftigere og merket at han
fikk farens dype rynke vannrett to centimeter over øyenbrynene, han satte
seg i en vinduskarm for å tenke bedre. 'Hvis tro er basert på tillit, burde
det ikke i så fall være en gjensidig tillit, og dermed en gjensidig tro, med
like mye respekt og ærefrykt fra begge sider?'

Han klarte ikke å slutte nå, måtte bli ferdig med alle disse spørsmålene som
hadde ulmet i ham siden konfirmasjonen og deretter begravelsen. Han orket
ikke lenger å være uvitende, han ville få svar, om ikke mer så i hvert fall
av seg selv, han fortsatte å spørre ut i natten: 'Hvorfor skal man egentlig
godta at Guds veier er uransakelige?' 'Hvordan kan man klare å opprettholde
troen på en Gud som aldri manifesterer seg eller beviser sin eksistens, i
det minste for de som tror på ham?'

Han merket hvordan muskelen i venstre kinn begynte å vibrere, han forsøkte å
puste rolig igjen, men klarte det ikke. Selv om han var ferdig med å spørre,
var han ikke blitt noe klokere, spørsmålene hadde bare ledet til nye,
vanskeligere og mer innfløkte spørsmål.

En brun, pjuskete katt strøk seg mot beina hans og begynte å male, først
skvatt han og trakk til seg beina igjen. Katten gjorde et lite hopp før den
så på ham med kloke, mørke øyne. Sakte hoppet den opp i vinduskarmen og
satte seg ved siden av ham, Frode vinket den mot seg, men den ville ikke,
etter en stund ga han opp.

Han merket hvordan de vonde tankene begynte å komme tilbake etter at han
hadde blitt distrahert av katten ett øyeblikk. Rett før han skulle til å
gjemme hodet i hendene og gi opp, merket han at katten prikket i ham med
poten, den virket nesten menneskelig der den satt. Han passet på ikke å ta
på den, og etter en stund la den seg sakte og mistenksomt i fanget hans og
han merket hvordan det lille hjertet dens dunket og varmet ham.
Han oppdaget etter en stund at alle tanker, bekymringer og spørsmål ble som
blåst bort av dette lille, brune og pjuskete dyret som lå i fanget hans,
etter en stund kunne han reise seg igjen, lettet. Solli plass var bare noen
kvartaler unna nå, han krysset gaten ved Kreditkassen og gikk mot sentrum på
venstre side av Drammensveien. Med en uutgrunnelig følelse kastet han et
stjålent og sjenert blikk mot stedet han hadde møtt de andre dagen i
forveien, det var ikke mer enn tolv timer siden. Han merket at han fortsatt
følte seg en smule merkelig, han ble stående og se seg rundt en stund før
han bestemte hvilken vei han skulle ta.

Plutselig ble blikket hans dratt mot høyre, han syntes han hadde sett en
bevegelse i øyekroken, alt var stille. Han så statuen av Winston Churchill
og skulle akkurat til å gå videre da han forskrekket så at statuen beveget
seg, den løftet høyre hånd og viste V-tegnet.

"Mjau!" Lyden kom fra venstre side, han snudde seg og så ned, det var den
brune, pjuskete katten, den hadde fulgt etter ham. Han lo da han fikk se
hvor tillitsfullt den sto og tittet opp på ham, sakte bøyde han seg ned for
å klappe den, men igjen smatt den unna. Frode trakk på skuldrene og begynte
å gå igjen, han passet nøye på å ikke se mot statuen igjen, av frykt for hva
hjernen hans ville få ham til å tro at han så.
Katten falt raskt inn i samme tempo som ham, han la merke til at den haltet
på venstre forben og sank litt sammen hver gang den la vekten på det.

Litt lenger borte i gaten stanset han foran Nobelinstituttet og ble stående
mens han tenkte på det paradoksale i at mannen som oppfant dynamitten har
fått en fredspris oppkalt etter seg.
Ved Slottsparken stoppet katten og stilte seg midt på fortauet noen meter
foran ham, han senket farten til han også sto stille.

"Hva er det? Har du vondt i beinet ditt?" Han strakte ut armen for å løfte
den opp og bære den, men den smatt unna igjen. Frode trakk på skuldrene og
prøvde å gå videre, men katten stilte seg opp foran beina hans. Han begynte
å få en mistanke om hva den ville fram til, men orket ikke å følge hintet,
han hadde håpet han skulle slippe å huske det igjen. Etter ett minutt måtte
han gi opp, han flyttet blikket i den retningen katten sto og fikk øye på en
hvit benk, den sto i skyggen av et tre og han syntes det virket som den
lyste av seg selv.

Plutselig syntes han at han så en mørk skikkelse som satt der og vinket til
ham, han gikk med sakte, slepende skritt opp til benken og satte seg.
"Hva er det du vil?" Den grå skikkelsen sa ingenting, Frode forsøkte å
fange blikket dens, men det virket som om han hadde på seg en hette eller
lignende.
Frode ristet sakte og motstrebende på hodet før han satte seg, den andre
pustet tungt og så trist på ham, Frode merket plutselig at katten hadde
forsvunnet.
Den andre sukket og begynte å stirre ham i øynene, Frode merket hvordan han
fikk bøyd vekk alle lag av unyttige og lette tanker rundt de vonde minnene
han hadde anstrengt seg for å gjemme innerst inne i hjernen. Den andre kunne
se rett inn i alt han noen gang hadde opplevd, Frode syntes han hørte den
andre puste opphisset, og han måtte snakke.
"Jeg lurer på hvorfor pappa satt her tidligere i dag." Den andre nikket
forsiktig og avventende. Etter en stunds motstand sukket Frode og fortsatte
i et monotont tonefall.

"Ja vel, ja vel, jeg lurer også på hva mamma driver med for tiden og hva
som kommer til å skje i sommerferien. Slutt!" Det siste kom som et desperat
rop, og stemmen hans sviktet, den andre skikkelsen forsvant, og katten kom
tilbake igjen.

Før Frode reiste seg igjen så han på benken, vissheten om at faren hadde
sittet der bare noen timer tidligere gjorde ham oppgitt, alltid skulle det
være slik at Frode ikke fikk tak i ham når det gjaldt viktige ting. Faren
oppdaget alltid tingene for sent allikevel. Han gikk sakte videre.
Det var mye lenger til Hasle enn han hadde trodd da han startet, det virket
så fryktelig lenge siden allerede, sola hadde begynt å farge østhimmelen
rød.

Ved Nasjonalteatret stoppet han foran statuen av Ibsen og så opp på den
strenge, dystre skikkelsen, sist gang han hadde vært der var sammen med
moren og faren, de hadde sett på 'Reisen til Julestjernen'. Lisa hadde ikke
vært med, han forsøkte å tenke tilbake, det var vel ikke mer enn fire år
siden, hvor hadde hun vært?
Han ble helt desperat og fortvilet over at han ikke klarte å huske det, det
ble med ett veldig viktig for ham, han merket at tårene begynte å trille
nedover kinnene hans. Opprørt hyttet han mot neven mot Ibsen og tørket vekk
tårene med den andre hånden, det var nytteløst, han klarte ikke å huske
hvorfor Lisa ikke hadde vært med.

Han hørte en kremting og snudde seg rundt, det var ingen i nærheten, men der
var den igjen, han tok noen skritt bakover og så skrekkslagen opp på
statuen. Den snudde sakte hodet til Frode kunne møte blikket dens, det var
som å se rett inn i et svaberg, Frode trakk på skuldrene.
"Hvad du er, vær fuldt og helt, og ikke stykkevis og delt." Det var statuen
som snakket, den sprukne, gammelmodige stemmen kunne ikke komme fra et
levende menneske.
"Hva?"
"Trold, vær dig selv nok." Frode snudde seg, han orket ikke å høre mer,
selv om han ikke forsto ordene, rørte de ved et eller annet dypt inne i ham.
Han løftet blikket og så mot Spikersuppa, Wergeland hadde fått tilbake
pennen sin og skrev så steinblekket sprutet.

Katten så opp på Frode, men nå beroliget det ham ikke lenger, det hadde gått
for langt, han kjente seg helt klar igjen. Tårene hans dryppet ned på
hellene under ham og laget en liten dam. Plutselig hørte han lyden av en
bil, ved Paleét kom en politibil kjørende, han skyndte seg å gjemme seg bak
paviljongen i Studenterlunden, katten hadde allerede satt seg der. Frode var
ikke helt sikker på hvorfor han hadde reagert så sterkt ved synet av en
politibil. Etter å ha tenkt seg om kom han fram til at det var fordi det
ikke var så lurt å bli sett i byen klokken fire om morgenen.
Han reiste seg og begynte å gå langs Spikersuppa, fontenen sprutet vann, og
den lille øya ved Saras telt var opplyst, hjortene glinset i bronse. Et lite
øyeblikk så de også levende ut, Frode gikk under trærne i Karl Johans gate
og så seg rundt, han hadde egentlig aldri sett byen på denne måten før. Han
følte seg med ett full av ærefrykt og la en hånd mot barken på et av trærne,
aldri før hadde han følt seg så liten i forhold til noe annet.

Dette treet hadde stått der lenge, lenge før han hadde vært en kriblende
følelse i magen hos sin mor. Lenge før moren hadde flyttet fra Otta for å
utdanne seg til sykepleier. Selv før morfaren til Frode og Lisa hadde vært i
Oslo og funnet seg en kone før han dro henne med seg hjem til Otta hadde det
treet stått der.

Hvis treet kunne snakke, ville det ha fortalt mang en historie, det ville
fortalt om den triste våren tyskerne marsjerte oppover Karl Johan mens alle
de som bodde i byen holdt seg inne. Det ville fortalt om hvordan det fem år
senere hadde stått i full blomst mens kronprins Olav hadde kjørt oppover
samme gate i en åpen bil mens han vinket til alle sine undersåtter og
smilte.
I tillegg ville det kunne fortelle om en mengde 17. maitog, forskjellige
statsbesøk, et par kongelige begravelsesfølger og en uendelig mengde vanlige
og mindre vanlige dager. Dager som hadde hatt både vanlige og uvanlige
mennesker som hadde gått forbi det og smilt i solskinnet eller trukket haken
ekstra godt ned i frakken mens vinden blåste rundt ørene på dem.
Det kunne også ha fortalt om den ene gangen et ungt, forelsket par hadde
sittet under det en varm sommernatt, nesten som denne natten. Den unge
mannen hadde tatt fram en tollekniv han hadde i lommen, de hadde nemlig vært
på telttur den helgen og ikke rukket siste buss hjem. Han hadde tatt kniven
og sakte hadde han risset inn et hjerte med følgende inskripsjon; F. S. + N.
H. Treet hadde stått helt stille, som det alltid hadde gjort, bortsett fra
den gangen under krigen da en tysk jeep hadde krasjet i det og laget et dypt
merke i barken, og det hadde kjent på den skarpe smerten. Men selv om det
hadde gjort vondt den gang var treet lykkelig, for det visste at for de to
unge menneskene på benken betydde dette treet noe spesielt. Det unge paret
hadde gått forbi mange ganger etter det, og de hadde alltid sett på det og
smilt til hverandre, men for nesten ti år siden var det bare kvinnen som
kom. Hun var ikke ung lenger, men fortsatt var hun tiltrekkende og frisk, og
hun smilte fortsatt, men smilet var ikke lykkelig lenger, det var fylt av
vemod.

Treet hadde sluppet ned noen blader og forsøkt å bevege de stive grenene
sine for å omfavne den gamle damen, men det gikk selvfølgelig ikke. Hun
hadde ristet trist på hodet og gått videre uten å komme tilbake.

Nå, nesten femti år senere sto hennes barnebarn og kjente på den samme
barken som bestefaren hadde skåret inn sine egne og hennes initialer. Treet
mistet noen blader nå også, men Frode merket det ikke, det eneste han merket
var en følelse av samhørighet som han ikke kunne forklare på en fornuftig
måte. Men både treet og nå også han, visste at det stemte, de hørte sammen
like naturlig som treet hørte sammen med den fysiske renselsesprosessen i
naturen. Med et sukk fra begge løftet Frode sakte vekk hånden og rettet seg
opp, noen blader falt sakte ned fra de laveste greinene idet han begynte å
gå, han sukket, så mot treet en siste gang og tok opp et blad. Han lot
fingrene stryke over nervene i bladet før han la det forsiktig ned på benken
og snudde ryggen til treet, slik som alle andre hadde gjort før ham.
Treet så hvordan han gikk av gårde med hodet mellom skuldrene og subbende
skritt.

Han gikk innover på Stortings Plass og ble stående i midten og se på den
opplyste, storslagne mursteinsbygningen hvor de over 150 menn og kvinner som
var blitt valgt til å bestemme i landet satt. Det vil si, de satt ikke der
nå, de hadde jo begynt sommerferien sin for flere uker siden og skulle ikke
på jobb igjen på enda flere uker. Han tenkte over det faren hadde fortalt om
Stortinget en gang, det kunne vel ikke stemme, han hadde sagt: 'De sitter jo
bare i stolene sine innimellom og trykker på knappene når de skal bestemme
noe, og for det får de en ganske grei årslønn. En helt vanlig førsteklassing
ville gjort en like god jobb, de har til og med sitt eget helvetes
postkontor!' Det hadde vært i forbindelse med en familiesammenkomst hvor
faren og bestefaren hadde diskutert politikk, faren hadde nok tatt seg en
tår eller fire over tørsten. Bestefaren hadde blitt så sint at han ikke
hadde snakket med sønnen sin etterpå, og faren hadde aldri diskutert
politikk med bestefaren etter det. Tre uker etter den hendelsen hadde
bestefaren sovnet stille inn.

'Brent barn skyr ilden' tenkte Frode og innså plutselig hvor perfekt den
episoden beskrev farens personlighet og mentalitet. Hvis han gjorde en feil,
eller mislyktes i noe, prøvde han aldri på det igjen. Hvordan han klarte seg
i den jobben han hadde nå sa seg nesten selv, der var det i hvert fall ikke
tillatt å gjøre noen feil, hvis han gjorde en feil, ville han slutte. Det
ville vel egentlig si hvis han ikke ville blitt sagt opp før han rakk det.
Han gikk med løftet hode forbi Stortinget og så foraktelig på bygningen, den
var ikke så flott når man så den på nært hold. Noen taggere hadde lagt igjen
kjennemerkene sine på muren nede ved bakken, men ingen hadde våget å gjøre
noe på mursteinene.

Christian Krogh satt som alltid på stolen sin i Lille Grensen og stirret
stivt framfor seg, Frode så nøye på ham, men kunne ikke se om han beveget
seg.
Ved Akersgata snudde han og gikk mot den flotte kirkesilhuetten han så langt
borte, han satte opp farten litt til. Katten var blitt borte, han hadde ikke
merket når den hadde forsvunnet. Men allikevel hørte han skritt ved siden av
seg, de var svake nå, og han så ingen ved siden av seg, det hadde han for så
vidt ikke ventet heller.
Det var blitt ganske lyst, og han la merke til at lysene i VG-huset var
tent, i bakeriet i bunnen sto det en jente med forkle og vasket, hun skulle
vel snart begynne å lage boller og brød. Rett ovenfor huset som symboliserte
den fjerde statsmakt, holdt den første statsmakt til, den høye, kjedelige
regjeringsblokka sto i sterk kontrast til de flotte bygningene til Toll og
Avgiftsdepartementet.

Etter å ha lagt all politikk bak seg kom han til Trefoldighetskirken, den
var virkelig et symbol på den tiden da kristendom stadig hadde noe
forlokkende og mystisk over seg. Den gangen hadde kirkene vært tiltrekkende
både ved det ytre og det indre, nå var kirken blitt ødelagt av et
arkitektonisk forfall og en dobbeltmoral og hyklerisk innstilling til
vanlige mennesker. Spørsmålene fra Bygdøy Allé dukket opp igjen, men de var
vanskeligere å svare på nå, nå da han sto foran noe som faktisk nesten kunne
sees på som en manifestasjon av Gud. Han merket at halsen krympet seg og han
skyndte seg videre, det var for mektig til å stille spørsmål ved, men der og
da bestemte han seg for å prøve å bli friere. Han skulle melde seg ut av
statskirken, han ville ikke lenger godta å være med i noe som han ikke
støttet ett hundre prosent, det var som om han skulle melde seg inn i
Ecuadors Frigjøringshær for moro skyld.

Dette var det andre viktige valget han tok siden han ble konfirmert, og han
merket hvordan tyngden av disse to valgene påvirket ham og gjorde ham trøtt.
Med en gang han var kommet forbi et stort, grått kontorbygg kom en ny kirke,
det første han la merke til var at det utenfor denne sto en statue med krone
på hodet og et kors i hånden. Han løp videre, han fikk følelsen av at hvis
han sto der lenger ville statuen strekke ut korset og legge det på hodet
hans, og da ville han være frelst, men han ville ikke frelses. Det fikk
holde at han hadde blitt velsignet to ganger av en prest. En statue skulle
ikke få lov til å frelse ham.

Men det var for sent, han var blitt klar igjen, og statuene sto stille.

Etter å ha løpt enda lenger overveldet trøttheten ham, han så seg bakover,
kirken hadde blitt borte bak ett annet bygg, lettet slakket han av på farten
og gikk inn i det han trodde var en park. Etter å ha gått noen meter fant
han ut at han i virkeligheten var i en kirkegård, han trakk på skuldrene og
gjespet, han var så trøtt at det føltes som det mest naturlige i hele verden
å legge seg og sove. Han fant en stor gravstøtte, og derfor gjorde han det,
mens sola sto opp, la han seg i fosterstilling og lukket øynene hardt igjen,
duggen fra gresset gjorde ham fuktig og kald. Men han hadde det i minste
bedre enn de som lå rundt og under ham på alle kanter, den dype søvnen fikk
den lille muskelen i kinnet hans til å dirre igjen.
En brun, pjuskete katt krøllet seg sammen ved siden av ham, før den sovnet
kastet den et siste mistenksomt blikk mot den sovende gutten ved siden av
seg. Det var stille, ingen lyder krenket stillheten til den sovende
kirkegården midt i byen.

Om Gard Karlsnes:

Jeg er født i februar 1982, har bodd i Oslo hele livet, gikk på Sinsen barne- og ungdoms-skole fra første til tiende klasse. Mens jeg gikk på ungdomsskolen oppdaget jeg gleden ved å skrive gjennom stilskriving, og da spesielt noveller. I løpet av åttende eller tiende klasse begynte jeg å skrive på det som er min første (og hittil eneste fullførte) roman "VIXI". Jeg skrev når jeg hadde tid og inspirasjon, og framdriften var alt annet enn flytende. Det kunne gå flere måneder uten at jeg skrev noe som helst på den, og så kunne jeg skrive to-tre kapitler på én uke. På grunn av denne ujevne framdriften (og ett halvt års utenlandsopphold i England) ble jeg ikke ferdig med VIXI før vinteren 2000.

Den handler om en gutt på femten år, Frode, og hva som skjer med ham i løpet av en tidsramme på ett halvt år når faste ting i livet hans som familie og venner begynner å endre seg. VIXI er ikke publisert av noen forlag, men enkelte elever i min klasse på Oslo Handelsgymnasium har valgt å lese og analysere den nå i vårsemesteret.I tillegg til VIXI, samler jeg for tiden inspirasjon og idéer til to andre
verk jeg har lyst å skrive.

Den største delen av min "litterære produksjon" består for tiden av noveller. Og det er nettopp en novelle som har blitt mitt første publiserte verk. Novellen "Broer" ble først publisert i "Personalavisen ATB Desember 2000" 2. årgang Nummer 4. Deretter sendte jeg den inn til "Magasinet" på Volapüks internettsider og til min store glede ble jeg antatt der også.

Søndag 25. februar blir ett utdrag av "VIXI" urframført på Volapüks kulturarrangement.

Forfatteren vil gjerne ha kommentarer karlsnes@hotmail.com