Geir Brandstadmoen

leser fra sin debutroman
"På barndommens solbrente enger"

Geir Brandstadmoen er født i 1965 og bosatt på Nesodden utenfor Oslo. Etter en omflakkende tilværelse og mangesidig utdannelse er han i dag partner og tekstforfatter i reklamebyrået Reaction i Oslo. På barndommens solbrente enger er hans debutroman.

Om boken og et lite utdrag

"Et rått smerteskrik av en roman" skrev Dagbladet om På barndommens solbrente enger - "en roman med en så brutal nedslagskraft at splintene sitter i skallen lenge etter endt lesning". ( Se lenke nederst på denne siden til denne anmeldelse )

For tolv år gamle Christian er hver dag på skolen en innbitt kamp for å beholde posisjonen i klassehierarkiet. Han befinner seg i den store gråsonen, men farlig langt nede, og han er sørgelig klar over at konsekvensene av å miste fotfestet kan bli dramatiske. I skjæringspunktet mellom barns ondskap og voksnes manglende forståelse, blir han tvunget til å gjøre en rekk umulige valg. Hvor langt er han villig til å strekke seg for å unngå å dele skjebne med Trond, det utpregede mobbeofferet? Og hvis han gir etter i dag, hva vil de kreve i morgen?

Christian står midt inne i en bølgende, kokende ring av gutter. De trekker stadig tettere og tettere sammen.
Rett foran seg har han Trond, som står passiv med armene rett ned.
De andre skriker taktfast "slå, slå, slå!" og Christian føler det som om han står med hodet inne i en tørketrommel. De spisse og ubehagelige lydene farer rundt og rundt, og de skrikende stemmene deres forvrenges til det ugjenkjennelige.
Ringen rundt han er som et mangehodet uhyre, et monster som skriker etter barneblod, og Christian vet at dyret ikke er fornøyd før det faktisk har sett blod. Tronds blod. Eller hans eget.
Ringen trekker seg sammen og blir trangere og trangere. Christian løfter hodet og stirrer desperat rundt seg. Ikke spor av en lærer noe sted.
Noen begynner utålmodig å dytte han fremover, og han får et glimt av Erik som flirer bredt. Christian snubler ubehjelpelig inn mot midten av sirkelen. Trond blir skubbet rundt på samme måten, og de spytter på han også, store, seige klyser som renner nedover ansiktet hans. Ropet deres endrer seg gradvis til det hatefulle "idiot, idiot, idiot!"
Christian kjenner noe bygge seg opp innvendig. Enten må han finne sinne og desperasjon nok til faktisk å slå, eller så må han prøve å kjempe seg ut av ringen. Det vil kanskje spare Trond, men samtidig være et signal til uhyret om at det nå er han som er deres felles offer. Ingen trekker seg fra en slåsskamp uten at det får konsekvenser.
Plutselig trenger Per-Einar seg gjennom ringen og inn til Christian. De andre viker, og ropene deres forstummer øyeblikkelig. Christian kjenner igjen reaksjonen. Når noe uventet skjer, blir de usikre på hva som egentlig forventes av dem.
Per-Einar legger hånda vennlig på skulderen til Christian og smiler. Han bøyer seg fram og snakker så lavt at bare Christian kan høre hva han sier.
"Si meg, din feige lille dritt, har du glemt hva du lovet?"
Christian rister på hodet.
Per-Einar spiller overrasket.
"Så du er bare feig da, ei lita jente?"
Christian rister på hodet igjen.
Per-Einar nikker teatralsk. Han smiler som om han nettopp har hørt verdens beste vits.
"Så du har kanskje ikke lyst til å slåss, da?"
Christian rister på hodet. Det ringer der inne, det lyder som om ti svære kirkeklokker går amok på samme tid. Donggg, dongggg.
Han ser at Per-Einar, om mulig, smiler enda bredere. Det er tydelig at han har tenkt ut noe som er enda bedre enn en slåsskamp. Eller verre, alt ettersom hvilken side du ser det fra.
Per-Einar klapper Christian på ryggen som om Christian skulle ha scoret et avgjørende mål på fotballbanen, eller gjort noe annet de virkelig er stolte av.
"Jeg skal gi deg et tilbud. Du slipper å banke opp Trond nå, og vi banker heller ikke deg. Til gjengjeld skal du gjøre noe for oss i langfri."
"Hva da?"
"Vi går ned på dassen, du, jeg, Morten og Trond."
Christian svelger.
"Og så da?"
Per-Einar klukker av glede. Det er tydelig at han er imponert over sin egen fantasi og skapekraft.
"Og så holder vi idioten, mens du brekker armen på'n!"
Det blir svart et øyeblikk, og Christian kjenner at han rent faktisk svaier.
"Og hvis jeg ikke gjør det?"
Per-Einar trekker på skuldrene.
"Da banker vi deg her og nå, vi banker deg i langfri og vi banker deg etter skolen. Og vi fortsetter å banke deg til du stryker med!"
Per-Einar tar tak i nakken til Christian med tommel og langfinger. Han klemmer til, i det bløte partiet der alle nervene sitter. Han klemmer til Christian ikke klarer å holde tårene tilbake.
"Se på'n!" hauler Morten. "Han griner!"
Per-Einar er like rolig.
"Nå, hva sier du, lille Christian?"
"Jeg skal gjøre det, slipp meg!"
Men Per-Einar slipper ikke. Han er helt alvorlig.
"Du skal gjøre det skikkelig, altså. Det skal ikke bare gjøre vondt, armen skal brekke. Tvers av. Og husk, Trond brekker armen fordi du er så feig!"

Denne romanen går usedvanlig tett på begreper som skyld, svik, angst og fornedrelse, og for Christian gjør det fremdeles vondt å se tilbake mer enn tyve år senere.

Jeg er over 30 nå. Jeg er voksen.
Jeg har ofte tenkt på hva som skjedde med dere etter at skolen var slutt. Enkelte, som Kenneth, løper jeg inn i med noen års mellomrom, og da laller vi noe om hvor hyggelig det hadde vært å møtes en dag, skravle litt om gamle dager. Men vi gjør det aldri, selvfølgelig gjør vi ikke det. Hva skulle vi snakke om? Hva kunne vi overhodet ha av felles minner? Det som fikk deg til å le, fikk meg til å gråte. Det som gjorde meg glad, ville du helst rive i bitte små biter slik at de passet inn i din snevre verden.
Likevel lurer jeg på hva som skjedde med dere. Ikke om dere ble advokater, lærere eller sykepleiere, men hvordan dere ble. Gikk dere bare ut av porten en siste gang, og alt ble annerledes? Ble dere med et trylleslag voksne, ansvarlige mennesker som brydde dere om andre?
Selvfølgelig ikke.
Jeg kan ikke rette pekefingeren mot noen, fordømme, uten å se mitt eget ansikt i trollspeilet. Dere er hva dere var.
Som jeg.
Iblant møter jeg mennesker som hevder at hva de opplevde i barndommen ikke har preget hvem de er som voksne. For noe fordømt sludder!
Skal noen fortelle meg at Per-Einar, han som i alle år slo andre, han som hadde øyne like tomme som et klasserom i juli, at han bare gikk ut porten og ble en annen? At han plutselig fant andre måter å reagere på?
Narr meg ikke til å le.
Ja, det gjelder meg også, tror dere ikke jeg vet det?
Tror dere virkelig ikke det?
Jeg vet hvem jeg var, og hva jeg var. Jeg gjorde alt jeg kunne for å spare meg. Det var disse årene som lærte meg å ikke stole på andre, som lærte meg verdien av å distansere seg fra omverdenen. Som gjorde meg til narren. Han som ser en annen vei. Han som stikker av. Han som om nødvendig begår forræderi for å spare seg selv.
Tror dere virkelig at det har endret seg, at jeg ble annerledes da jeg gikk ut av porten?
Selvfølgelig ikke, og det et er det som plager meg. Følelsen av å ikke ha kommet noen vei. For det sluttet ikke der. Det går videre hver eneste dag. Jeg er den dere lærte meg å være. Jeg er meg, her i dag.
Jeg kunne ha vært en helt annen.
Jeg er over 30 nå. Jeg er voksen.