Torkil Damhaug
forfatter

Forlaget Cappelen om boken

Idet den største armada verden har sett velter inn mot kysten av Normandie 6. juni 1944, forlater en tysk soldat sin post. Han er nødt til, en siste gang, å treffe kvinnen han har et forhold til. Men veien til henne skal vise seg å være full av hindringer.

Mer enn femti år senere dukker en forfatter opp på åstedet for disse hendelsene. Han er kommet for å fortelle ferdig historien om soldaten og kvinnen, men det han selv opplever underveis, gjør ham mer og mer urolig.

Overlord utspiller seg mot en bakgrunn av historiske omveltninger - nazistenes maktovertagelse i Tyskland og krigen som fulgte. I en bredt anlagt roman, som også knytter an til kriminal- og grøsserfortellingen, veves motsetninger sammen: kjærligheten og skyggen den kaster, skyld og soning, lys og svart lys, det historiske og det mytiske.

OM Torkil Damhaug

Torkil Damhaug, født i Lillehammer i 1958, men oppvokst i Lørenskog. Studerte litteraturvitenskap og antropologi i Bergen fra 1977. Aktiv i flere aksjons- og teatergrupper. Innimellom strøjobber, bl.a et år som bryggeriarbeider. Vagabonderte i Frankrike og Spania noen år på 80-tallet, med base i Paris. Damhaug studerte medisin i Oslo og har jobbet som lege i Lofoten. Deretter lege ved ulike psykiatriske institusjoner i Akershus.

Damhaug er gift og har 4 barn.

Torkil Damhaug

Forfatterskapets spede begynnelse
Torkil Damhaug har skrevet fra han var i tenårene. Fikk som 18-åring med et dikt om den tsjekkiske studenten Jan Palach i en antologi utgitt av Den norske bokklubben. Honoraret på kroner 50 holdt til 2 - muligens 3 - pils på Carlton hotell i Lillestrøm. Denne smaken av bohemliv fulgte ham til Bergen, og senere med tommelfingeren til Paris, uten annen bagasje enn det som fikk plass i en ryggsekk, og uten andre planer enn å skrive.

Fotograf: Helen Bruun-Lie Damhaug
Utgivelser:

* Flykt, måne (1996)
* Syk rose (1999)
* Overlord (2006)

Handlingen i Overlord
Fortellingen følger den tyske løytnanten Peter Enge, som, da han ser den allierte invasjonsflåten nærme seg kysten av Normandie, forlater sin post og kaster seg på motorsykkelen. Han vil prøve å ta seg frem til Bayeux for å treffe den franske kvinnen han har et forhold til. Han blir tatt til fange, men greier å flykte videre med et alvorlig skuddsår i benet. Underveis må han søke tilflukt i en løe. Mens han forsøker å komme til hektene og fortsette flukten mot Bayeux, dukker bilder fra fortiden opp. Som 15-åring opplevde han nazistenes maktovertagelse i Tyskland. Hendelser den gangen, og valg han gjorde, ble bestemmende for livet hans.

Nærmere seksti år senere får en forfatter bosatt i Hamburg, tilsynelatende ved en tilfeldighet, høre om løytnanten. Dette opptar ham etterhvert så mye at han reiser til Normandie for å treffe den atten år gamle studenten Chantalle. Hun er sønnedatter av den franske kvinnen løytnanten var underveis til. Motvillig, og fylt av stadig sterkere uro, oppdager forfatteren at tråder i den tyske soldatens historie er knyttet til hans eget liv.
Torkil Damhaug om sin bakgrunn for å skrive romanen Overlord:

Når Historien blir synlig
For mine foreldre var krigen en katastrofe som preget dem resten av livet, men den ga dem også en grunnleggende opplevelse av rettferdighet, frihet og mening. Krigen kastet dype skygger inn i min generasjon, og jeg har vært nødt til å prøve å forstå hvordan disse har påvirket mitt eget liv.

Jeg snakket for noen år siden med en mann på min alder fra Champagne-distriktet. Han fortalte hvordan familen hans slet med ettervirkninger av hendelser som fant sted under den første verdenskrig ? den franskmennene kaller Den store krigen ? som da lå åtti år tilbake i tid. Konflikt og splittelse ble ført videre fra generasjon til generasjon. Det er jo opplagt at det må være sånn, at historiske hendelser og omveltninger virker inn i våre liv, men bare av og til får vi øye på det.

Å vandre rundt på Vestre gravlund, på Père-Lachaise i Paris, eller på den jødiske gravlunden i Praha gir en følelse av en mangeartet mosaikk. På gravstedene for de falne i Normandie setter døden et annerledes og massivt avtrykk. På de britiske og amerikanske står tusenvis av enkle, hvitmalte kors, rekke på rekke, over levningene av unge menn, nesten alle under tredve år gamle, og døde på nesten samme måte. Og de tyske soldatenes gravsteder, vanskelige å finne frem til, med sine små røde stener, som i tillegg til sorgen bærer en historie om skam. . .

Den arveløses arv
Mange har opplevd at språket kan gi en dimensjon av mening til den psykiske smerten, noe som gjør at den blir til å holde ut. De fortellingene vi lager for oss selv, eller deler med andre, kan omdanne sorg, skyld og skam og gi traumer mulighet for å leges, slik fibrinet i et sår blir et flettverk hvor skorpen kan feste seg og vokse.

Men hva med tomheten? Og opplevelser av tap og smerte som stammer fra et sted hinsides språket, kanskje fra før språket ble til, og som truer med å løse sinnet opp i fragmenter og kaos? Finnes det måter å fortelle på som kan romme også dette?

Mytene
Uten fordommer er vi ikke stand til å forstå verden rundt oss. Fordommene kan være formet som fortellinger, eller fragmenter av fortellinger, og ladet med verdi, og kan da kalles myter. Myter som er sterkt ladet oppfattes som uttrykk for noe hellig. Mytene kan knytte en nasjon eller en religiøs gruppe sammen, eller de kan tilhøre en liten gruppe, som en familie, eller kun et enkelt individ. Mytene kan ha en nær eller løs tilknytning til virkelige hendelser i verden.

Et eksempel på en norsk myte er at nordmenn står i et nærmere forhold til naturen enn mange andre folk. Et annet er at nordmenn er ærligere enn mange andre folk. Denne myten gir grunnlag for oppfatninger som den at et statlig, norsk selskap som driver med bestikkelser, er blitt lurt opp i stry av mindre ærlige folk, og ikke egentlig driver med noe forbrytersk.

I Tyskland i første halvdel av 20. århundre fikk myten om at tyskere var renere og sterkere enn andre folk, og dermed var utpekt til å hindre forurensing og ytterligere degenerering av Europa, grobunn. De som tok denne myten i sin makt, kunne gripe dypt inn i enkeltmenneskers tenkning og styre mange av deres handlinger.

Hos mange folk har det eksistert myter om svart lys. Aztekerne lagde bilder av underverdenens gud, Tezcatlipoca, der han bærer en svart sol på ryggen. Tezcatlipoca bragte med seg sykdom og katastrofer, men skapte også muligheter for nytt liv. Ved slutten av hvert år ble unge menn ofret levende til ham for å gi ham evig ungdom. Overalt hvor det var krig opptrådte han iført en jakke som hadde bilde av en hodeskalle med kryssende knokler over. Tezcatlipoca bestemte hvem som skulle falle i slaget.

I Wewelsburg tok SS i bruk det gamle middelalderslottet og begynte å bygge det om for å gjøre det til senter for Det tredje rikets riddervesen. Bryllup og dåp ble holdt der etter førkristne ritualer, og Himmler så for seg en åndelig gjenfødelse som skulle springe ut derifra og bli det nye Europas religion. I det aller helligste rommet, riddersalen, ble et solkors murt inn i gulvet, et svart øye med tolv hakeformede eiker strålende ut mot sirkelperiferien. Det fikk senere navnet Den svarte solen, og var symbolet for seier gjennom ødeleggelse, forutsetningen for nytt liv.

Kjærlighetens skygge.
"En gang sa Julika: Du forteller jo bestandig den samme historien. Den handler om kjærlighet. Jeg lo og var straks på vakt, som alltid når jeg merket at hun prøvde å forbløffe meg. Det hadde aldri vært i mine tanker å skrive kjærlighetshistorier. Hun ga seg ikke: Jeg snakker om den skyggen som kjærligheten kaster. Alt du skriver om foregår jo der."

(Fra fortellerens notater i Overlord)

DIVERSE Anmeldelser:

Om Flykt, måne :

"Damhaug har det meste: en utsøkt språklig kontroll, kriminalromanens drivende energi, en troverdig og kompleks jeg-forteller, et dyktig koreografert galleri av bipersoner, en evne til å skape atmosfære ved å variere stil og språk ...

... en solid romandebut og et av bokhøstens virkelige lyspunkter."
Mikael Godø, Morgenbladet

"Flykt, måne forbauser og imponerer ... noe så sjeldent som en betagende kriminalroman, og samtidig så annerledes."
Odd Magnar Syversen, Aftenposten

"Dette er en thrillerdebutant som forener rene Marx Brothers-scener med Dostojevskijs kjellermennesker og Garcia Lorcas vare dikt, som i seg selv er spent til bristepunktet. Man tror knapt sine øyne, og våkner knapt opp igjen før lenge etter siste side ..."
Kjell Olaf Jensen, Arbeiderbladet

Om Syk rose:

"Med sin andre roman befester Torkil Damhaug sin stilling som en usedvanlig sterk forfatter."
Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

"Syk rose er velskrevet, spennende som en god kriminalroman, tankemessig engasjerende, og slett ikke til å bli helt klok på."
Tone Velldal, Morgenbladet

"...la det være eftertrykkelig sagt at dette er uhyre vital skrivekunst, og at Torkil Damhaug mer enn infrir de forventninger debutromanen vakte."
Terje Stemland, Aftenposten