Marion Hagen

leser fra sin debutant roman
"Akt"

Navn:
Marion Hagen
Født:
1970
Yrke:
Forfatter
Bosted:
Oslo
Bakgrunn:
Marion Hagen debuterte høsten 1999 med romanen «Akt».

«Jo ringte fra London. Han kommer til Oslo. Bare tanken gjør meg kvalm.
I tre måneder har jeg kledt meg naken og stått helt stille. Jeg har ingenting å skamme meg over. Jeg har en normal kropp. Kroppen min er som et taksameter, når tiden er ute, kler jeg på meg og går hjem.
Jeg vil ha kjærlighet.
Av og til våkner jeg opp i fremmede senger. Jeg er tilbake i de singles begredelige rekker.
Jeg lurer på hvor stort livet mitt hadde vært vakuumpakket.
Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Jeg savner Jo.»

Debutromanen Akt er en samtidsskildring fra et liv i Oslo og London på slutten av nittitallet, en livsfølelsesrapport fra den generasjonen som nå er i tyveårene. Bokens hovedperson er utdannet skuespiller, men jobber som aktmodell på hovedstadens kunstakademi og strever med å løsrive seg fra sine bindinger til den handikappede ekskjæresten i London.
Her fins en sårhet blottet for sentimentalitet, et intelligent blikk, og farlige understrømmer som gjør Akt til noe langt mer enn bare en speiling av vår moderne, urbane samtid.

«Vi går inn i tegnesalen. Den er nokså liten. Ved den ene veggen står et lite, skittenhvitt podium med grått bakteppe. Bak teppet står en grå plaststol. Det er høyt under taket. Fire lyskastere henger ned derfra. Linoleumsgulvet er som en kjempestor skitten palett, grått av kullstøv og fullt av malingflekker. Tre av veggene er hvite, den fjerde har to store vinduer som vender ut mot en bakgård. På den andre siden av bakgården er det en gammel leiegård med vinduer i fem etasjer. Noen av vinduene har innsyn til tegnesalen. Den sympatiske mannen spør om jeg vil at vinduene skal dekkes til, men jeg synes ikke det er nødvendig. Jeg går bak podiet, kler av meg i skjul av bakteppet, legger klærne på den grå stolen, henter den røde badekåpen fram fra veska og tar den på meg. Jeg samler det røde korketrekkerhåret mitt sammen til en knute i nakken og fester en hårstrikk rundt det. Studentene og professoren står foran podiet og diskuterer hvilken stilling de vil ha. Jeg spør om de vil ha stående, sittende eller liggende. De blir enige om stående. Professoren spør om det er varmt nok for meg. Jeg merker at jeg skjelver og har gåsehud. Brystvortene mine skraper stivt mot innsiden av badekåpen. Jeg sier at jeg gjerne vil ha en vifteovn. Det er nå jeg skal kle meg naken. Det er alltid litt rart den første dagen. De lurer på hvordan jeg ser ut, og om jeg er nervøs, og jeg lurer på om jeg kommer til å bli avslørt.
"Skal vi finne stillingen?" spør jeg.»