Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen


viser sin nye film

" Party, party, party "

på Volapük 25. mars2001


 

 
 

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen født i Trondheim 1962 og betraktes som Norges eneste undergroundfilmskaper. Han har lagert åtte trash filmer og arrangert en rekke kulturevenementer. Bl.a hans mest kjente og omtalte film, er er " Sexmaskin " 1997 og den famøst dårlige " Pudding " fra 1995.

 

 

Handlingen i "Party, party, party!": Jan er ute en fredagskveld på jakt etter sex og kjærlighet. Men når du kommer fra Lørenskog og mangler sosiale antenner, går det ikke nødvendigvis den rette veien. Se den nye halvtrashige filmen fra Lars Daniel, som han selv er halvt fornøyd med. -Filmen er underholdende, men mangler dessverre en poesi jeg håper å få med i mitt neste prosjekt,"Fremragende timer", sier Krutzkoff, som har slitt seg ut på "Party, party", party!" Han mener det er trist at man ikke lykkes hver gang, og sammenligner det å jobbe kunstnerisk med den evige søken etter den hellige Gral. "Noen ganger er den der, men stort sett befinner den seg andre steder. I andres skjød og hjerner."

 

Volapük spør: Hva er dine neste prosjekter?

" Fremragenmde timer ", en kortfilm som baser seg på en sedelighetssak fra 1998 og spillefilmen " Kjærlighetens Dal ", en tragiskomisk film fra Groruddalen.

Når starter innspillingene: Kortfilmen " Fremragende tioer " som har støtte fra Norsk Filminstitutt, skal spilles inn til våren. M;ens spillefilmen ennå glimrer som et Soria Moria i det fjerne.

Jeg elsker menneskene, sier Lars Daniel, men elsker de meg?! Krutzkoff Jacobsen sier avslutningsvis at han er i ferd med å bli en "misforstått kunstner".





Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen ressurser:



Gjør som 300.000 andre les norges mest populære filmmanus, Sexmaskin her.

Nok et filmmanus her " Et fedmeproblem - eller highlights fra Ibsen "

Les en artikkel om L. D. K. J. i Aftenposten

Om middelklassens kulturtyranni, og utviklingen av en ny filmestetikk
FILMESTETIKK. Fordi man nå kan sette spørsmålstegn ved den tradisjonelle fortellingens evne til å si noe vesentlig om det nye samfunns- og menneskebildet skapes det et behov for en ny filmestetikk. Les kronikken i Morgenbladet her.