Marit Nicolaysen
leser fra sin nye bok
Svein og rotta går for gull

Jeg gikk opp på rommet mitt for å leke med Micro Machines- og James Bond-figurer. Jeg hadde dem stående på et brett på gulvet, og jeg satte meg ned på knærne. Jeg fant ikke James Bond noe sted. Ikke damen med lang selskapskjole heller. Flere soldater var borte, og en av dem som var der manglet en arm, og en annen manglet et hode.
- Mamma! ropte jeg. - Mamma kom! Fort!
- Hva er det som har skjedd? spurte hun da hun endelig dukket opp i døråpningen, med Magnus i hælene.
- Er det deg, Magnus? spurte jeg. - Er det du som har rota bort figurene mine? Da syns jeg synd på deg, altså. Og se på de her! De er spist på!
Magnus ristet på hodet.
- Har jeg ikke det så!
Han kom nærmere. Glante på de halvspiste figurene med store øyne.
- Hvem kan..., begynte mamma.
Jeg så på Magnus en gang til, men det var helt tydelig at han var like overrasket som oss andre. Det var ikke han som var synderen. Ikke denne gangen.
Jeg klødde meg i hodet. Tenkte. Og plutselig slo det meg.
- Halvorsen! ropte jeg. - Han har jo vært her. Halvorsen har spist James Bond! Og flere soldater!
Mamma så på meg og nikket.
- Halvorsen er nok mostander av våpen og vold, sa hun. - Dette var en demonstrasjon, Svein.
- Veldig, sa jeg. - Det er leker, mamma. Dessuten er det jo ganske voldelig å spise noen, da! - Rotter spiser alt de kommer over, sa mamma. - Det ligger i deres natur. De er jo gnagere. Du kan ikke bli sint på Halvorsen for det. Da må du holde han inne i buret. Det har jeg sagt mange ganger.
Hun tok Magnus i handa og gikk.
«Halvorsen,» tenkte jeg. «Ditt ... ditt ... skadedyr! Neste gang kjøper jeg meg marsvin!»

Fra «Svein og rotta på hospitalet»

Da jeg våkna dagen etter, sto håret mitt rett til værs. Det så ut som jeg hadde fått elektrisk støt eller noe sånt, men det var bare fordi jeg hadde lagt meg med vått hår. Muttern mente at det ikke bare var Halvorsen som trengte et bad. Og når sumobryteren mente det, var det bare å hoppe oppi, selv om jeg fikk drøyd det til like før jeg skulle legge meg. Halvorsen svømte rundt og koste seg, med knærne mine som øyer han kunne gå i land på. Men først hadde jeg blitt rimelig sur på'n, for det første han gjorde da han traff vannet, var å slippe tre kladder i badevannet mitt.
- Det var bare på grunn av forskrekkelsen, sa sumobryteren og fiska dem ut av vannet.
- Han gjør ikke det mer, fortsatte hun.
Og dermed slapp han to til. Å svømme med rotter er som du skjønner ikke det samme som å svømme med delfiner.