10. juni 1998
Kulturspeilet ser på opera-sesongen 1997-98

av Kjell Moe

Det beste bidraget Den Norske Opera kan levere i diskusjonen om nytt operabygg, er å holde et kvalitativt høyt nivå på sine forestillinger og sørge for at det ikke er noen dødpunkter noe sted på repertoaret. Til syvende og sist er det operaens egen aktivitet som er det avgjørende.

Fokusen på opera i Norge har denne sesongen ligget på det politiske plan: blir det ny nasjonalopera eller ikke? Og hvor skal den ligge - i Bjørvika eller på Vestbanen?

Men det har vært spilt opera også og nå som sesongen ebber ut, vil vi foreta en oppsummering av det som er hørt og sett - og opplevet.

Et sesongrepertoar for et operahus er preget av repriser. De har gått igjen i år også, kjente og populære stykker i kjernerepertoaret som omfatter Mozart, Puccini, Verdi og Rossini. Noen av oppsetningene begynner å bli ganske slitne - men operaenes popularitet holder seg, for det er mye musikken folk kommer for å høre.

Richard Strauss' Salome i Lars Runstens tyve år gammel innstudering ble framført de siste gangene denne sesongen, og dekorasjonen definitivt kjørt på Grønmo etter siste forestilling. Betydelig slitt i kantene er denne produksjonen, men den tilhørte likevel en av sesongens høydepunkter bare av én eneste grunn: Anne Bolstad i tittelrollen. Det var i denne rollen hun gjorde sitt fenomenale gjennombrudd på Gøteborg-operaen sesongen før, en innsats som innbrakte henne prisen for beste sceneprestasjon i Sverige og hvor enkelte kritikere til og med våget å sammenlikne med Birgit Nilsson.

Kulturspeilet syntes at hun hadde lagt ytterligere kraft til stemmen sin siden Gøteborg-premieren, hun virket 'både sanglig sikrere og tryggere på seg selv'.

Minneverdig var også framførelsen av Cavalleria Rusticana og Bajazzo, to populære enaktere som innledet sesongen. Det var Elijah Moshinskys innstuderinger fra Wales-operaen som ble tilrettelagt for vår egen opera, noe det ikke helt vellykkete scenebildet i enakteren Cavalleria ga bud om.

Oppsetningen ble likevel minneverdig takket være Manfred Honecks musikalske ledelse og den sanglige innsatsen til den regjerende primadonnaen ved det tsjekkiske nasjonalteateret i Praha, Eva Urbanova.

Manfred Honeck preget også oppsetningen av Mozarts Idomeneo som ble framført for første gang på norsk. Det ble en ytterst velklingene musikalsk opplevelse hvor vi kunne glede oss over å se Solveig Kringlebotn på scenen som den elskovssyke Elettra.

Av reprisene var det vel bare Turandot som kunne sies å gi noe utover det man kunne forvente av en gjenoppsetning. I denne realistiske oppsetningen framførte Antonio Nagore sin Nessun Dorma så det virkelig grøsset i salen.

En konsertant framføring av Don Carlos vil vi heller ikke glemme. Konserten med utdrag fra norsk operaer gjennom 200 år, vil heller ikke så lett gå i glemmeboka. Her dro Heinz Fricke til med en kavalkade av så å si ukjent musikk. Særlig merket vi oss den rike skatten fra det som opplagt må kalles den første gullalder i norsk opera: epoken 1890-1920.

Ser man bort fra politikken, var det minst hyggelige at Manfred Honeck sa opp sin stilling som musikksjef. I løpet av to sesonger har han hevet kvaliteten på Operaorkesteret betydelig.

Alt i alt en operasesong på det jevnt gode. Men trenden fra forrige sesong fortsetter. Man kan gå i Den Norske Opera og være forvisset om at det man ser og hører er av fremste kvalitet. De mange dødpunktene og rutinepregete kveldene, som bare kalte på gjespen, slik vi husker fra tidligere sesonger, blir nå en sjelden opplevelse. Eller et unntak fra et ensemble som har vist seg å holde holde god kvalitet en hel sesong gjennom.

Måtte det bare holde også neste sesong!

Kjell Moe