 | 
| 
| 
|
Solveig Kringlebotn: Black Roses
| |
 Lavmælt og sjarmerende | |
av Kjell Moe | |
Se også: Lutoslavskij: Chantefleurs et chantefables mm. Solveig Kringlebotn/ Det Norske Kammerorkester/ Daniel Harding Kulturspeilets intervju med Solveig Kringlebotn: Solveig i vinden (mars 98) |
Denne CD'en kler Solveig Kringlebotn. Her får hun anledning til
å være langt mer personlig i uttrykket
enn på tolkningene av Lutoslavskijs uhyre kompliserte
sangsykluser - som kom i vår. På denne CD'en derimot er hun hjemme,
her leker hun seg gjennom nordiske
sanger fra litt før og litt etter århundreskiftet. Hun formidler poesien og de vare
vekslingene med det noe mørkere draget som er kommet i
stemmen hennes. Dette åpner også opp for at
tilhøreren gjerne kan legge litt mystisisme
i egen fortolkning.
Det merkes at stemmene hennes er på vei inn i et annet fag - i retning av det dramatiske. Hun kontrollerer seg imidlertid godt, og ivaretar de lyriske partiene med vemod, sarthet og følelser. Noen få ganger - i Sibelius-sangene - må hun likevel gå dypere i verktøykassa og ta i bruk et større volum. Her får vi en fornemmelse av hva vi hva vi har i vente av en framtidig Solveig Kringlebotn. Ved siden av storheter som Grieg, Sibelius og Carl Nielsen likte vi hennes presentasjon av Ture Rangstrøms seks sanger. Hun foredrar dem med smakfull melankoli og innlevelse. Den svenske romansekomponisten står seg godt i dette selskapet med atskillig mer berømte nordiske komponistnavn. Overgangen til Griegs mer kjente Ibsen-sanger op. 25 blir heller ikke så voldsom. Her gjør hun ydmyke tolkninger av sanger hvor andre sopraner ikke kan dy seg for en mer utadvendt og spektakulær presentasjon. Hun følger fint opp i de seks sangene til Sibelius' og hans mer dystre melankoli. Svarta rosor har også gitt navn til denne CD'en. Det er i Sibelius-sangene at hun avslører noe av sitt begynnende dramatiske stemmefag. Med Carl Nielsen blir det hele 'pære dansk' - et sangspråk hun også mestrer godt. Her gir hun mer humør og lek til sangen enn det vi finner hos de øvrige tre nordiske komponistene. Dette er en solo-CD Solveig Kringlebotn kan være mektig stolt av. Lavmælt til tider, uten den helt store bravur - men den er full av sjarm og poesi og henvender seg til den lyttende tilhører. Og igjen vil vi få framheve hvilket sympatisk inntrykk presentasjonen av Ture Rangströms sanger gir.
Malcolm Martineau, en av vår tids store akkompagnatører, har gitt henne
klaverledsagelse. Til vanlig vier han sin tid til størrelser som Bryn Terfel,
Karita Mattila, Angela Gheorgieu, Ian Bostridge og Barbara Bonney. |
Kjell Moe |
|