 |
 |
 |
 |
|
|||
Mariss Jansons Sjostakovitsj |
|||
|
Innspilllinger med Jansons / Sjostakovitsj omtalt i Kulturspeilet: - Symfoni nr. 5 /(Wiener-filh.) Andre referanser nevnt i artikkelen: - Sjostakovitsj åttende symfoni i Oslo Konserthus 8.2.2001
|
Med innspillingen av denne symfonien skjærer Mariss Jansons Sjostakovitsj inn til beinet. Det blir også en form for personlig budskap. Han avslører hvor nært han står Sjostakovitsj i sitt personlige forhold til komponisten som døde i 1975, og alment til forholdene i det gamle Sovjet og menneskelig fornedrelse og undertrykkelse generelt. For at det har vært en forbindelse har alle konsertgjengere på Oslo-filharmoniens konserter gjennom årene sett. Sjostakovitsj har etterhvert blitt en av orkesterets favorittkomponister i den betydning at det har vist seg at det har en sjelden evne til å gripe fatt i denne komponisten. At dette har med Mariss Jansons å gjøre er det ingen tvil om. Han har spilt inn flere av symfoniene med orkesteret i Oslo på CD, ledet uttallige framføringer og fått orkesteret til å få en forståelse for Sjostakovitsj som gjør at også andre dirigenter slipper til med minnesverdige tolkninger. Sist vi hørte denne symfonien i Oslo var i februar i år med Paavo Berglund som dirigent, paradoksalt nok omtrent samtidig med at dette CD-opptaket fant sted på den andre siden av kloden. I Oslo ga den finske dirigenten en versjon av denne symfonien som var nærmest brutal og rå, vi kjente omtrent drønnet av krig, av lyden av knust metall, røyk og damp. På denne CD-innspillingen er Mariss Jansons mindre brutal. Her er det ikke om å gjøre å mane fram krigens redsler men å gi en helstøpt versjon av en symfoni som ble skrevet under den annen verdenskrig, bokstavelig talt i skyttergravene hvor komponisten også gjorde tjeneste i sanitet og brannvern inntil fornuftigere mennesket fikk ham vekk fra den risikable fronten. At symfonien kunne gjøre tjeneste i krigen på sin måte, var makthaverne fullstendig innforstått med. New York Philharmonics betalte ti tusen dollar for retten til amerikansk førstegangsframførelse i 1943. Men symfonien feiret ikke samme suksess som sin forgjenger, Leningrad-symfonien. En av grunnene var nok dens lengde, en annen at den ble skrevet i all hast. Eller som Mariss Jansons sier: 'Den syvende symfoinien er konkret i sin beskrivelse av krigens handlinger, den åttende dreier seg om komponistens følelser og sinnstemninger under en krig'. Men Sjostakovitsj kan oppfattes forskjellig og framføres på ulikt vis. Det platte og utadvendte hos ham, kan også oppleves spennende og interessant. Som med Lazarevs minnesverdige tolkning av den fjerde symfonien i Oslo for et par sesonger siden eller Gøteborg Symfonikers versjon av den andre og tredje symfonien på CD. Så også med denne. Riktignok damper det ikke av blod, men i stedet fornemmer vi indre smerte. Over ofrene, det meningsløse, lidelsen - og her menes det ikke bare krigen men menneskelig fornedrelse og tyranni i det hele. Vi merker dette på den rolige og nærmest melankolske måten Mariss Jansons tilnærmer seg denne symfonien. Dramatikken ligger i stoffet og i musikken, en behøver ikke mane den fram eller sette den på spissen. Slik jeg oppfatter det er denne versjonen preget av Mariss Jansons' personlige holdning. Mariss Jansons var gammel nok til å bli kjent med komponisten. Han vokste selv opp i det gamle Sovjet og er preget av den lidelsen som Sjostakovitsj formidler, med eller uten tolkninger av det mer frittgående 'Volkov'-slaget. Pittsburg Symphony Orchestra har en mektig og bred klang. Det er et orkester med tradisjon og bred erfaring. Det hører hjemme i dag i den fremste rekke av amerikanske symfoniorkestere. Oslo-filharmoniens kommende sjefsdirigent André Previn var i mange år sjefsdirigent for dette orkesteret. Før konsertene i Pittsburgh gjorde Mariss Jansons noe så sjeldent som å ofre noen minutter på å snakke til publikum om selve symfonien. Kanskje det trengtes, for en av Mozarts klaverkonserter sto også på programmet disse kveldene. Funklende rødvin klaffer ikke helt med Sjostakovitsj' krigsdramatikk. Det er et ekstraspor på CD'en med opptak fra prøvene hvor Mariss Jansons forklarer en del av symfoniens innerste vesen slik han oppfatter den og hvordan man skal få det fram. Vi lar symfonien tale for seg og den tolkningen vi blir presentert for her - men det er opplysende og klargjørende likevel med slike raske kutt fra prøven og høre en dirigent som vi kjenner svært godt om hvilken forståelse han legger i et symfonisk verk. Sterkere blir det når vi oppfatter at dette er dypt personlig. Nå har Mariss Jansons gitt oss en rekke innspillinger av Sjostakovitsj' symfonier med forskjellige orkestre, sågar to av den femte. De er blitt monumenter over en av det forrige århundrets største symfonikere, formidlet til oss av en fremragende kjenner av komponistens musikk og smerte. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
