|
 |
 |
 |
|
|||
Internasjonalt sus |
|||
|
|
Det var virkelig internasjonalt sus over premieren på
Andrea Chenier på Den Norske
Opera i går. Det er ikke bare første gangen
Andrea Chenier spilles på norsk. Men dette var også en oppsetning som
viser
hvor stor opera kan være når det virkelig
fungerer og hvilken kraft som ligger i uttrykket.
Den Norske Opera kan med denne oppsetningen trygt kunne si at det befinner seg i sjiktet som "en ledende europeisk scene for musikkdramatikk". Forestillingen har internasjonal tyngde i seg. Det er en rent ut sagt oppsiktsvekkende god oppsetning, og vi må kanskje tilbake til Nibelungen-Ringen for å finne tilsvarende. For her klaffet alt. Fra fremragende sangere, til orkesteret som vi knapt har hørt bedre, en praktfull og levende scenografi - og ikke minst et stort musikkdrama som for første gang ble spilt i Norge, og som for de fleste, undertegnede inkludert, var så å si ukjent. Andrea Chenier henter sitt dramatiske stoff fra revolusjonstidens Frankrike. Rundt den virkelig eksisterende hovedpersonenen - dikteren Andrea Chenier - er det bygget en historie med to oppdiktete personer, grevinne Di Coigny og hennes tidligere tjener Charles Gérard som nå er blitt en av revolusjonens ledere. Giordanis opera hadde premiere på La Scala i 1906. Hans musikkspråk er enkelt, har stor dramatisk kraft og går rett på sak. Han har lagt inn flere lengre partier hvor de tre hovedpersonene får anledning til å "gå hjem" i store solistpartier, noe som har gjort at operaen er blitt en favoritt for de største sangerne. Han kan trygt regnes som den tredje "verist" ved siden av Mascagni og Leoncavallo. Det er en stor opera og stor musikk vi blir presentert for. I den utformingen den har fått på Den Norske Opera skjærer den effektivt unna det melodramatiske og kunstige. Direkte og enkelt engasjeres vi i historien mens mobben og revolusjonens horder stormer rundt på scenen. I noen av opptrinnene spares det heller ikke på effektene, og den makabre avslutningen på annenakten fungerte effektivt og hårrreisende grøssende: den satte en støkk i oss uten at det ble for utenpåklistret eller forklarende. Tre fremragende sangere står i forgrunnen. Først og fremst den nye store sopranen ukrainsk-kanadiske Anna Shafajinskaya. Hun har en stor karriere foran seg. I denne rollen gjør hun en praktfull innsats i det dramatiske solistpartiet. Hun alene gjør dette til en stor opplevelse. La oss merke oss navnet først som sist. Antonio Nagore er vi blitt kjent med tidligere. Også han var praktfull i rollen som dikteren Andrea Chenier. Begge solistene hadde en sympatisk framtreden, fri for nykker og lojale mot oppsetningens helhet og regi. Overraskende stor var Trond Halstein Moe i den tredje hovedrollen. Nå har han lagt ytterligere dimensjoner til sin sanglige kraft og vi kan glede oss over denne barytonen i tiden framover. Francesco Corti hadde hånd om orkesteret. Sjelden har vi hørt det så samspilt og dynamisk som i går. Det formelig smalt i orkestergraven under store orkestrale tutti. Er det virkelig dette orkesteret vi har, unnskyld oss, opplevd ved en rekke mer eller mindre kjedelige oppsetninger (det er ikke mer enn et par ukers siden vi gjespet oss gjennom Barberen i Sevilla)? Nevnes må også scenografien til Ian Sommerville. Den Norske Opera har stilt store ressurser til rådighet for denne Norges-premieren. Ved bruk av 'dobbelt' dreieskive ble vi effektivt flyttet fra den ene konspirasjonen og scenen til den andre. Den behagelige lyssettingen må også nevnes. Vernon Mound's regi har det meste i seg. Han har lagt vekt på ensembleopptrinnene og med revolusjonshordene som bakgrunn på scenen får vi et levende uttrykk hvor også handlingen og de tre solistene kommer klart fram. En stor opera og en stor oppsetning. Våre gratulasjoner til et operahus som trygt plasserer seg internasjonalt med denne oppsetningen. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
