 |
|
|||
| Blodet renner i Teben | |||
 Alle fotos: Kulturspeilet
|
Gresk teater med 2500 år gammel brodd er ikke kjent for å være verken muntert eller fylt med tekstlige godbiter av stort format. Det Norske Teatret er dristige når de åpner teateråret 2008 med en særhet som utfordrer selv den mest erfarne teatergjenger. Jon Fosse har tatt tre av Sofokles' største verk, Kong Oidipus, Antigone og Oidipus i Kolonos, og smeltet disse sammen til et nytt teaterstykke. Tekstmessig godt bearbeidet, der man kjenner godt igjen Fosses karakteristiske signatur. Heldigvis.
For det er nettopp Fosse som gjør dette til en svært severdig opplevelse. Fosse utfordrer sitt teaterpublikum, som alltid, med roen og drivet i sine tekster. Man må sitte fastspent i sin teaterstol i drøye to effektive spilletimer og lytte, dvele og undre. Dette er ikke teater for mennesker som forventer effektivitet og tempo i sine gjøremål. Dette er teater for tilhengere av ordet og ordets fantastiske verden. Scenograf Kari Gravklev har laget et dystert scenebilde. Det er uår i Teben, med gjenkjennelig russisk fattigdomsarkitektur. Blodet flyter som en elv gjennom gatene og det er mørkt og stille. Siden man benytter hele det enorme scenerommet må samtlige bære mikrofon. Dette hemmer tragedien noe, da lydbildet både er skarpt og usympatisk. Konsonantene blir harde, noen ganger gjør det vondt i et lyttende øre. Aller best liker vi Sverre Bentzen, stykkets bauta som "Oidipus." Bentzen står fjellstøtt og har en diksjon og tyngde som mange misunner ham. Jan Grønli som "Kreon" er også svært god, passe ufyselig og akkurat passe motbydelig. Nok til at vi hater rolleskikkelsen og hans grufulle handlinger. Grønli får det særlig til i samspill med sin sønn Haimon (Frank Kjosås). Kjosås vet vi er et naturtalent, men vi har ofte sett han i litt barnslige roller. Denne gangen får Kjosås bevist for alle at hans tragedietalent er glitrende. Hans oppgjør med faren er gnistrende godt. Det går ennå frysninger i kroppen, bare ved tanken. Et teaterøyeblikk av de sjeldne. Stine Mari Fyrileivs debut på Det Norske Teatret ble en nervøs affære. Rollen som "Antigone" krever barskhet og gjennombruddsvilje. Fyrileiv blir altfor pompøs og teatralsk før pause, men etter hvilen (og i hennes hovedparti) blir hun mye bedre. Vi skylder på nervøsiteten og håper på bedring utover vinteren. Dette er godt teater som Det Norske Teatret skal ha stor ros for å tørre å sette i scene. Glimrende tekstbidrag fra Fosse gjør dette til en helaften med herlig gresk tragedie, der smilebåndene får være i hvilemodus. |
||
| av Jon-Harald Thorsås mail til: KulturspeiletJHT@hotmail.com |
|||
