|
Andrea Bræin Hovig Fotograf: Marit-Anna Evanger
Anders Hatlo og Andrea Bræin Hovig med danserne Silje Haugum Nymoen,
Jan-Ivar Lund, Lone Torvik Fotograf: Marit-Anna Evanger
Arlene Wilkes Fotograf: Marit-Anna Evanger
|
Svein Sturla Hugnes gjør sin entre som teatersjef med en musikal som vil få mange
musikalelskere til å besøke teateret.
Chicago har rot i en virkelig historie fra USA i 1924. Det er en urolig
tid hvor mord står på dagsorden. Her dreier det seg om kvinner
som dreper, dreper sine menn, elskere og blir frikjent. Pressens
interesse for disse kvinnene og deres historier, gode advokater,
sjarm og skuespill er oppskriften.
Maurine Dallas Watkins som er journalist og følger sakene skriver
Chicago, og den 30.12.26 blir den satt opp på Magic Box Theatre. Det
belyser pressens mulighet til å forlede juryen og være med på
å bestemme utfallet av dommen. Stykket får strålende kritikk
og blir filmatisert i 1942. Fred Ebb og John Kander fatter interesse
og de skriver sangene og musikken, mens Bob Fosse står bak koreografien
og Chicago blir musikal.
Chicago er en spenstig forestilling med trøkk. Det er dyktige musikere,
dyktige dansere og dyktige skuespillere. Her er ingen spetakulære
scenografiske finesser. Orkesteret er sentralt plasert på scenen
og får på denne måten en fortellerrolle som bringer historien
vidre fra scene til scene.
Det er driv og trøkk igjennom hele første akt, og scenen hvor
Roxie, Andrea Bræin Hovig, er en maroinette i Billys, Anders Hatlo, hender er uforglemmelig. I annen akt tar det litt tid før trøkket
er tilbake, og scenen selofan med Amos, Johannes Joner, bryter for mye med tonen i musikalen.
Andrea Bræin Hovig som Roxie Hart og Arlene Wilkes som Velma Kelly er begge dyktige, men det er Roxie som sitter
best. Anders Hatlo som advokaten Billy er dyktig, mens Johannes Joner som den stakarslige bedratte ektemannen får vår sympati. Susanne Fuhr er også dyktig som fengslets mama. Ellers er kapellmester Frank Brodal og hans orkester fantastisk dyktige. |
