Sigrid Marie Refsum
fremfører egne tekster

Volapük venter på nye lokaler og svært mange norske sanger har engelsk tekst.  Oppbrudd og bruddflate mellom et verdensspråk og vårt norske.   Har jeg noe om det?  Så fant jeg at disse tekstene også har blitt til i miljøer der det å skape noe kjentes fritt og nødvendig.

THE STARS  11-13 år

Astri Camilla og Anne-Lise var to klassevenninner som ville starte band og jeg skulle være med.  På den tida foregikk all musikk vi beundret på engelsk, og de som drev i grupper var stort sett hankjønn, bortsett fra The Supremes.  Dette med engelsken passet meg bra, for jeg var en av dem som hadde hatt noe oppvekst i utlandet.  Jeg tenkte mye på engelsk, leste det gjerne og var vill av iver etter å snakke det.  Noen av sangene våre sang jeg  senere for en dikter, og hun spådde meg en musikalsk framtid.  Jeg fikk høre at jeg var som de rotløse ambassadebarna.  Uten  ordentlig grep om det norske?  Hvorfor tar jeg dem med nå som jeg er voksen?  Fordi jeg fortsatt insisterer på retten til  å være underveis.  Og fordi disse sangene sprang ut av overskudd med gode venninner.  Klisjeene og ordvalget som la seg på gitarakkordene får være som de var.  Kanskje utløser rytmene ny tekst en gang? 

Deep in the African Jungles  (12 år)

Den gangen så jeg ikke forskjell på en protestvise og en skildring av den hvite manns ekspansjon i Afrika, drevet av etterspørselen etter diamanter.  Apartheid vakte uro.  Nå kommer jeg på at Hans E Kinck bruker diamant som metafor for ordkunst.  Men det visste jeg neppe da.  Den gangen var det nødvendig for grupper med ambisjoner å lage protestviser.

When Will I Be Alone (13 år)

Havet, Stillehavet jeg hadde bodd ved, og Atlanterhavet jeg hadde seilt over., ”to go beyond the foam”  ble en konkret opplevd klisje.  The Stars var nå spredd på tre forskjellige klasser  og  moroa var forbi.  Sangen uttrykte min malplasserte tristhet, men Astri Camilla sang den med gladkomp og smil.  Da skjønte jeg at tida med The Stars også var forbi. 

Takk til Astri Camilla og Anne-Lise for samspillet vi hadde.  Astri Camillas  gløgge skøyeri og Anne-Lises målbevisste sans for hva som gjaldt..

POETIKON  -1997-

Silje M. Ohren Strand skrev hovedfagsoppgave om absurdisten Daniil Kharms. Hun spurte om jeg ville bidra med noen dikt i en liten bok med fine ark og permer. Håndskrevet og kjærlig dekorert skulle den vandre fra menneske til menneske før den ble sendt tilbake til bibliotekaren Morten Skogly.  Morten fikk videre ideen om et internettsted, og jeg ble vennlig bedt om bidrag.  Gjensidige utvekslinger i avfødte OMVEI.  Jeg er ikke enig med Silje i at det er en novelle hun har skrevet, selv om det er to personer og avgrenset tema.  Jeg viser på Volapük at jeg erfarer OMVEI som en monolog, som må fremføres, spilles.  Morsom, funderende, fantasifull og alvorlig.

OMVEI gir sin egen innfallsvinkel til tekstene mine med sanger fra en tid som er forbi og teatersangen Kjærlighetens luner inntil vanvidd.

Takk til Poetikon for fine opplevelser, erfaringer, dristige visjoner og miljøskaping ..

TEATERPROSJEKTET VILDENVEI  kan være utveien hvis en vanlig teaterskole blir for tøff.  Ring eventuelt til Eduard Myska (959 07 969)  Han lyttet vennlig på noen nyskrevne dikt jeg hadde i boka mi på Danskebåten før nyttår 1999.  Så gav han meg oppgaver som sangtekstforfatter.  Jeg fulgte grupper og prøver.  Så var det noen roller som fristet..

Kjærlighetens luner inntil vanvidd  skildrer tre kvinneposisjoner.  Den forlatte mor, den dansende kvinne og den forsmådde elskende, med kommenterende omkved.  John Ivar Bye og Johns Quixote har laget melodi, og mye av det musikalske arrangementet til forestillingen Det Reneste Vanvidd.  På Volapük synger jeg den a capella, alene og i egen original utforming.

Det foregår fortsatt diskusjoner mellom dem som skriver for scenen,  iscenesettere og skuespillere.  (Det Norske Teateret skal ha et seminar om dette  4. september.)  De kunstneriske forutsetningene hos opptredende, forfatter og regissør ER forskjellige og skaper sitt eget drama. 

Gni hendene eller svarte vanter

Så er det grønne hjerteblader under rullestolrampen

Er det Angst

i naturen også?

Skille

mellom gjennombrudd og forlatelse

Til en side om mere om Sigrid Marie Refsum