Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.


Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.



Oppdatert 09.01.08

 For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv

Scroll ned dette er en lang side

 

 

Konklusjonen på Albert Henrik Mohns anmeldelse av Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle". Aschehoug forlag fant anmeldelsen for god, og nektet å bruke den i markedsføringen (hele anmeldelsen på side 5, lenke).

Til v. Albert Henrik Mohn (1918-1999), til høyre BBC i London, Mohns arbeidssted under krigen. Mohn utgav en diktsamling og rundt femti andre
bøker. Han var en stjerne og en institusjon alt i Eystein Eggens gymnastid på Oslo katedralskole.

Scramble, scramble! Engelske Spitfires letter fra bakken under slaget om Storbritannia i 1940. Slagets ledende nordmann het Werner Christie. Han
skjøt ned ti tyske jagerfly, ble general i flyvåpenet og anmeldte senere Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle" i Aftenposten med konklusjonen "En
ærlig, verdifull og vekkende bok som angår alle" (lenke til side 1).

Fabrikasjon av det sammenleggebare gevær "Stengun" i England i 1942.

I stengunens skygge i 1956, tolv år etter at annen verdenskrig sluttet. Til venstre er Eystein Eggens tante og onkel. Tanten Tordis Vigerust (eller Eggen som hun da het, Vigerust var jo et av Gudbrandsdalens mest kjente NS-navn). Hun og mannen Einar Eggen (briller) håpet da å få leilighet på grunn av at de skulle fostre Eystein (i midten,lenke til side 44, 45 og 46 ). Den nye kjernefamilien skulle akklimatisere seg. Derfor var de på besøk på hytta til herren til høyre. Men han var bareinteressert i sin stengun, som han demonterte og satte sammen etter alle kunstens regler. Eystein så selv hvorledes uhyggens teppe la seg over onkel og tante og hvorledes de krympet sammen i sofaen.

I stengunens skygge i 1968, fireogtyve år etter at annen verdenskrig sluttet. Øverst er onkel Einar. Han har fått fullskjegg og blitt en farlig
radikaler. Som Eysteins skolekamerat Berge Furre ( lenke til side 124 ). Onkel Einar er nå kommet hjem etter sin tjeneste som universitetslektor i
Uppsala i Sverige, der han har oppdaget strukturalismen og nye filologiske lekkerbiskener. Så kommer hans kone Tordis Vigerust inn i stuen. Eystein ser
at hun alt i døra har det oppsperrede blikk som varsler noen skikkelige overføringer på hans person. Ganske riktig: tante Tordis dumper ned i sofaen
og sier, uten overgang: Tenk, farmor sa at etter å vært alene med deg i hytta i Vingelen i 1945, hadde din mor forandret seg. Det er det tante
Tordis sier. Ordene er båret oppe av skrekken for egne familietilstander ( hennes sønn forfatteren Togrim Eggen om dem, side 12, 13 ). Hennes ord
flyter liksom på en sort bølge av angst for at hele hennes egen ætt skal tørne. Øverst til venstre på tegningen derfor Eysteins mor i lilla samt
hytta "Skaugløtt" i Vingelen (lenke til side 64.)

Finansminister Per Christian Foss. En intelligent mann som har gjennomskuet mange overføringer. Fra studentpolitikken av en god støttespiller for
Eystein Eggen. Raddisene har vært så opptatt av å sverte Foss' parti Høyre, at de har oversett det åpenlyst fascistiske Frisinnede. Etter regjeringen
Lykke i 1927 (lenke til side 113, 114 ) oppstod et markant skille mellom Frisinnede og Høyre. Høyre fikk ideligen det glatte lag i avisen "Tidens
tegn". Bokbransjeraddisene har ikke store historiske kunnskaper. Fortiden innhenter dem.

Jonathan Guinness' bok om sin familie Mitford, den mest pro-Hitler i England. Annen utgave 2004. Oppdatert med siste nytt fra fortiden om
hvorledes familiemedlemmer anga hverandre for høyreavvik. Et sjarmant og underholdende familieepos, der pater familias lord Redesdale (til høyre på
bildet) fremstilles a la den norske forlagsbokhandler William Nygaard d. e.: en gammel, traust liberaler. Desverre er det bare å taste inn his lordships
navn på herværende medium, internettet, og man får en helt annen versjon: medlem i hitlerklubb som ville renske det britiske høyre for jødisk
innflytelse. Pinlig er ordet. Og dette skal være Englands eldste angelsaksikske slekt, som det heter i boken innledning? Eystein Eggen blir
rent mismodig over sådanne fortrengnininger blant mennesker som sies å nedstamme fra djerve norske vikinger.

"Lord Redesdale er en av Hitlers personlige venner", forlyder det om his lordship (bilde ovenfor) i Tidens tegn 1938, i et opppslag om Mitfordenes
sorte familiefår og overføringsobjekt nummer en: Svigersønnen Sir Oswald Mosley, leder av den Britiske Union av Fascister (lenke til side 66). Opp
av fortreningenes sorte sump er sir Oswald blitt en slags sannferdighetens "come-back-stjerne": mannen som aldri la skjul på at han hadde vært og
fortsatt var fascist, ( enda han kunne gjort en strålende karriere i det engelske arbeiderparti og blitt den første Tony Blair. Men da ville han jo
ikke ha fått så god presse i den norske avisen "Tidens tegn").

De irske fascistenes flagg; de ble kalt for "blåskjortene" og blått var også deres flagg. Sir Oswald og familie bosatte seg i Irland etter at de slapp ut
fra krigstidens internering og husarrest.

Fascister i alle land, foren Eder, hadde vært den norske avisen Tidens Tegn sin visjon siden bolsjevikene gjorde revolusjon i Russland. I likhet med
avisen, ble også de irske fascistene stimulert av Hitlers maktovertagelse i 1933. Blåskjortene planla marsj mot Dublin, statsminister Eamon de Valera
fryktet statskupp. Det er bakgrunnen for Tidens tegn sin reportasje fra august 1933. Fra venstre på bildet: Corund Cronin, Ernest Blythe, general
Eoin O'Duffy (høvdingen, det året hilst med fascisthilsen og "Heil Duffy!"), oberst Ryan og dr. Tom O'Higgins. Sistnevnte var blåskjortenes mest
karismatiske, bror av Michael O'Higgins, som for et par år siden ble høvisk minnet i Irlands parlament og sitert på statementet: " Jeg er stolt over at
jeg i min ungdom bar blåskjorta, og vil igjen ta den på hvis mitt land er i fare. "

"When irish eyes are smiling", gikk professor Stein Rokkan rundt og nynnet på UNESCO's fascismeforskerkongress i Bergen sommeren 1974. Professor Rokkan sa at han hadde skjønt hva blåskjortene i Irland egenlig ville. Det var mer enn Eystein Eggen gjorde, i mylderet av papers fra amerikanske forskere med østeuropeisk nasjonalborgerlig bakgrunn. "Det er helt håpløst", sukket en amerikansk professor til Eystein: Har en rumener skrevet en glimrende avhandling og den blir sendt til en ungarer for anmeldelse, blir den bare slaktet, uansett hvor god avhandlingen er. For blåskjortespørsmålet er Tidens tegns reportasje fortsatt til å få forstand av. Avisen kan ha hatt et poeng, når den engang svarte Arbeiderbladet: Tidens Tegns reportasjer er
ikke først og fremst fascistiske, Tidens Tegns reportasjer er først og fremt sanne.

Max Mosley, produktet av ovenstående bryllup omtalt i Tidens tegn 1938 mellom Sir Oswald Mosley og Diana Mitford. Født 1940, siden 1993 president i Det internasjonale Bilsportforbundet, FIA. På bildet utnevnes Mosley i 2003 til ridder av Den franske Æreslegion av Frankrikes utenriksminister Philippe Douste-Blazy. I sin ungdom forsvarte Max Mosley sin far med sine tørre never. Sir Oswald ble aldri kvitt sin trang til å tale i Øst-Londons gater om at innvandringen var et overgrep mot gamle slitere, og ble ved denne anledning liggende underst i gata.

Forfatteren Nicholas Mosleys selvbografi "Forsøk på sannhet" fra 1994, året etter at Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle" utkom. Samme år som den
danske historiker og NS-barn Claus Bryld kom med sin "Hvilken befrielse". Nicholas Mosley, tredje lord Ravensdale, er eldste sønn av Sir Oswald Mosley i sir Oswalds første ekteskap med Cynthia Curzon, datter av Indias visekonge. Mangt et fascistavkom vil nikke gjenkjennende til de seks fotoene av Ravensdale på selvbiografiens forside: så mange roller, så mye historie.

side 124 side 126