Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 05.09.07
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Syphilia Morgenstierne i "Sphloggen" 1.12.2006. "En av forfatterens argeste politiske motstandere" er førstemanuensis Jahn Thon (bilde på side 44) Han har skrevet essayet "Den norrøne Eggen". Det handler ikke om Thons studiekamerat på gammelnorsken, Eystein Eggen, men om Eysteins onkel Arnljot Eggen, som for mindre begavet vestkantyngel av typen Thon representerte arbeiderbevegelsen.
Skardørene ved Væktarstua
I året 1718 kom svenskene gjennom Skardørene, slik de hadde gjort det siden middelalderen. Juleaften 1718 hadde de hovedkvarter i Haltdalen prestegård. Nedenfor på elveisen lyste det fra den finsk-svenske hærens leirbål. Bertil Reithaug og Arnfinn Strømmevold har skrevet skuespillet "Elden" om dette tokt. Ildsjelen Strømmevold er en ekte rørosisk biotop med røtter i 1600-tallets Ålen. Skuespillet oppføres i friluft på Røros og er blitt en stor suksess. Det ble ikke Armfeldts tilbaketog over fjellene. 4500 mann frøs ihjel. Forfatteren Arnljot Eggen debuterte like før krigen med et stykke om dette krigstoktet i den erklært fascistiske kulturavis "Tidens tegn" (lenke til side 71). Under er Arnfinn Strømmevold som svensk soldat,
Haltdalen prestegård og det tragiske tilbaketog.
Haltdalen kirkebygd med elven Gaula der svenskene slo leir på isen julen 1718.
Da Olaf Hov ble litt eldre, kom han til sine slektninger nede på Heksem i nabobygda Haltdalen. Der møtte han sin kone Helga. Da hun ble ufør, badet og
stelte den gamle rytterkonstabel henne til hun døde. "Det var så trangt i heksemgrenda forhold til Ålen, selv om våren kom tidligere," mintes Olaf. Så
ble Haltdalen slått sammen med Ålen og fikk kommunenavnet Holtålen, uten at det rokket nevneverdig ved Arbeiderpartiets sterke stilling.
"Nordpå" oppe i Aunegrenda i Haltdalen. Et av de siste stopp på svenskehærens tragiske tilbaketog. I 1947 ble fjellgården overtatt av Trondheim
turistforening. Idag kurssted for trette sjeler, ledet av Unni Kristiansen.
Nekrolog over Den norske Forfatterforenings grunnlegger, forfatteren Erik Lie, i Aftenposten 1943. Samt hans tre- eller firemenning emissær og
vekkelsespredikant Faste Svendsen, som i 1842 ble født på "Nordpå". Erik og Faste fikk i 1914 reist bauten over sin forfar, politimester Mons Lie, på
Storlien i Ålen, som Lie-slekten har navn etter ( lenke til side 53, 54 og 56 ). Som det heter i nekrologens siste linje: Erik Lie var far til forfatteren og NS politiminsteren Jonas Lie d.y.
Emissær Faste Svendsens barnebarn, Ove Faste Svendsen Moe. Løytnant i Førergarden. Troppfører i Hirdregiment 7 Viking. Leder for Frogner lag av
Oslo NS. Likvidert på Frogner i Oslo på slutten av krigen, som fortalt i "Gutten fra Gimle".
De ble bare kalt for Lie- eller Faste Svendsen-slekten. NS i rørosregionen var gammeltidens gutter og jenter med historisk base på Hov i Ålen, selv om
de gjennom Krog'ene også var ledende i bergstadens finansliv. Oppfordringen til fjellbøndene om å levere ulla si til firmaet "Røros Tweed" flankerte i
mellomkrigstiden støtt kulturstoffet fra Eystein Eggen den eldre, hans frende Jørgen Øian og andre kjempende fascister på Fjell-Ljoms førsteside.
Erik Lies og det øvrige hovsfolks utennrikspolitiske ideal var det gamle tyske keiserrike. Øverst over de tapre Landser på bildet er keiser Wilhelm
2, flankert av (fra venstre) storhertugen av Oldenburg ( han skrev senere i det som tyskerne opplevde som fortsettelsekrigen i 39 til Reichsführer SS og
anmodet om å få noe av det nye land i øst til sine mange sønner ), kongen av Württemberg ( hans våpen kjent fra bilmerket Porsche), kongen av Bayern
(BMW, Bayerische Motorenwerke), kongen av Sachsen, storhertugene av Baden og Hessen.
Det var dette konglomerat av hærer som marsjerte i 1914 og som Erik Lie skildret i sin unike "Indenfor fæstningens mure" ( lenke til side 56 ). Det
var dengang meget mer vanlig å se bilde av den tyske keiser på veggen i de norske bondestuer enn senere; til og med den senere kommunist Arnljot Eggen
så keiserens bilde da han før krigen var gjetergutt i sitt fedrene Vingelsåsen.
Øverst Erik Lies romaner "Den nye lykke" fra 1911 og "Kurt Adeler Klinge, en fortelling om vor tids børn" fra 1916. Som alt annet Lie skrev, handler de
om borgere og embetsmenn med rett rygg og kjevestål nedarvet fra vår gamle bondestand. Lies hovedverk er hans bok om sin dobbelte stamfar politimester
Mons Lie, mannen som i geniets lys svingte seg opp fra steinrøysa og inn i sosieteten, som landhandler Eggen skrev om Mons i en av sine herlige
epistler fra det gamle Ålens bygdeliv. Eriks foreldre, Thomasine og Jonas Lie, var søskenbarn, og midt i sine skildringer av tyske troppebevegelser i
Volhynien, kunne Erik Lie gi seg til å reflektere over ulven på rørosvidda.
"Hun blev gift med kaptein Astrup og var mor til den kjente politiker og pengemann statsråd Astrup", sier gamle Reitan megetsigende i sin bygdesaga
"Ålen". "Hun var mitt livs lys!" sa pengemannen selv gründerisk kontant om sin mormor Ragnhild. Hun var kommet til klippfiskbyen Kristiansund som
fattigjente fra Nesvoll i Ålen ( noe ovenfor bildet øverst på forrige side, lenke til side 89 ).
Hennes navn er i Ålen kun kjent fra Hov. Ragnhild var datter av den siste lensmann i Ålen som het Bergsvein, "en mye aktet og
betrudd mann". Hennes dattersønn pengemannen Hans Rasmus Astrup ble Norges rikeste mann. Han bygde hovedstadens flotteste privatbolig (bilde under).
Han ga bort huset og det meste ( til offentlige formål ), jfr. Erik Lie i "Nådigherren": Og det er slektens forbannelse, at den aldri skal beholde det den erhverver.
Eystein Eggen mormor, Sofia Hov (1873-1953). Utpreget tyskvennlig, men ikke medlem av NS, antagelig fordi hun fant det for radikalt. I forhold til sin
svoger og lokale kjøpmann, landhandler EE den eldre, den rene amatør som fascist. Satanisert til det ugjenkjennelige av landhandlerens degenererte
sønner. "Et strålende menneske," hevdet fhv. rytterkonstabel Olaf Hov (f.1907 )
Ålen midtbygd. Oppe i lia til venstre Løberg, berget med løa, et av de mange marknavn som viser at Hov på sletten alltid har vært dalens senter. Med rødt
kryss i bakgrunnen er Djupdalen i Renbygden. Alt da Eystein Eggen gikk i folkeskolen, konstaterte han med interesse at han stammet 29 ganger fra den
Lars "som oppfant Lykken gruve og en bror som begikk mord på Sneen". I bygdeboka leste Eystein videre med stolthet at "De gamle renbygger var
rolige og verdige i sin opptreden", men stusset over neste setning: "De var ikke snare til å ta ordet i forsamlinger".
Vingelen Forbruksforening. De begavede eggens brødrenes første barndomshjem fotografert i 1926. Da var Eystein Eggens farfar bestyrer der. Fem år senere setter han sine seks barn på sitt lastebilplan og kjører ned i Ålen, kalt "det røde helvete" av Fjell-Ljoms abonnenter. Hvorfor? Det får man ikke svar på i motboken mot Eystein Eggens bok "Gutten
fra Gimle". Da måtte Arnljot Eggen nemlig ha omtalt bauteinnvielsen i 1929 på kirkebakken i bildets bakgrunn: Det var en overflod av egenprodusert
nasjonalisme som tvang kjøpmann Eggen til å trekke seg tilbake fra sin kjære hjembygd ( lenke til side 59 ).
Bildet dokumenterer at motbokens forfatter, den da seksårige Arnljot Eggen, vanskelig kan ha unngått både å se og å høre sin far handelsmannen rope ut
sitt nasjonale martyriumsønske fra kirkebakken. Motboken turde ikke engang trykke gamle-Eggens hyllest til prost Klute, enda det vitterlig er farfars
beste dikt. Hvorledes Arnljot Eggen takler historiske porblemstilllinger, se blant annet perlen på side 80 om "far min. (lenke til side 80)
Reklameplakat for Nasjonal Samlings ungdomsfylking.
Notis på førstesiden av Arbeidets Rett 1944. Grunnen til de begavede eggenbrødrenes motstand mot "Gutten fra Gimle", var at de selv ble regnet
for å være NS under krigen.
