Eystein Eggen og Norsk Kulturråd

av Hans Broch Nielsen

__________________

Vi i Volapük er igjen sjokkert over enda en nulling utført av Norsk Kulturråd. I forrige uke var det Vetle Lied Larssens nye bok som falt for øksen. Boken handler om en som forsøker å finne kjærlighetens vilkår i sitt århundrede. Boken hadde som Eystein Eggens " To konger " fått gjennomgående god kritikk. Her lansrer Volapük ideen om å nedlegge Norsk Kulturråd og erstatte det med en svensk/fransk akademi modell

Hva skal man gjøre med Norsk Kulturråd, Eystein Eggen, sett i lys av Stortingets kommende behandling i vår og rådets oppførsel den siste tiden?

Ja, det var i min ungdom da det ennå fantes personligheter på tinget; enkelte av dem hadde ren gin på sin vannkaraffel, som Stortingspresident Carl Joachim Hambro en gang sa. Nå må nok en av de ærede representanter følge i fotsporene av en annen veteran, Jon Leirfall. Etter at Anitras Lys og latter over Leikvin var blitt nullet så det suste på sekstitallet , klatret den slue reven fra Trøndelag opp på talerstolen og gav seg til å sitere fra den litteraturen som var blitt innkjøpt. Presidenten måtte klubbe Leirfall ned flere ganger. I dag er problemstillingen: Enten skaffer Norsk Kulturråd en rimelig garanti for å ivareta et minimum av norsk tradisjon, ellers så må rådet legges ned.

Hva med en løsning som Sverige har, nemlig den Svenske Akademin. Hva med et Norsk Akademi? Denne ordningen har man også i Frankrike. Hva med en ordning som består av betydelige norske kulturpersonligheter, og ikke slik som i dag, hvor rådet i stor utstrekning er blitt politisert eller består av bibliotekarer fra Fredrikstad?

Et høyst påkrevet tiltak. Norge er så relativt ung som nasjon at statsråden kan ha behov for noen mer kulturbærende rådgivere, og ikke et råd satt sammen av akademiske salongkomunister og sovende byråkrater . Politikk vil jo forsåvidt alltid være med i spillet, men det burde være mulig å unngå å få tyngdepunkt i landets mest ørsmå politiske sekter, så som Akpml og KUL. Samer og innvandrere har fått sine representanter i rådet. Det er bra. Problemet er bare at i et råd med en teknofrik til leder og en trotskist til direktør, er det klin umulig å se hvem som representerer den norske kulturtradisjonen, og den er det veldig viktig å ha den representert, ikke minst for å møte og forstå invandrerne og deres tradisjoner. Ellers så vil det betydelige konservative strømdrag i det norske folk bryte seg vei som den mest uberegnelige vårfoss.

Ser du noen likhetspunkter mellom dem som blir nullet?

Og ja da. Helt fra Lys og latter over Leikvin ble funnet for lett og ble mest utlånt på bibliotekene, har trenden blitt stadig tydeligere: det er tradisjonalistene som rammes, romantikerne, de som vil knytte bånd til de gode gamle dager. Lied Larsen er et klart eksempel. Et annet er debutanten Thale Husemoen, med sin såre søken etter rotfeste. Man må jo være en forherdet barbar for å nulle den boken, og i så måte har man jo lektor Steinar Sivertsen i innkjøpsnemda for lyrikk, kombinert med sin dogmatiske åndsbroder, lektor Thon i ankenemda . Jeg er glad jeg ikke er lyriker, jeg. Disse snydenstrupene har så gar skaffet seg en viss formell dekning i direktivet om at litteraturen skal kjøpes inn " etter gjeldende regler " , det vil si at alt som ikke er like depressivt rotete som Solstads indre monologer om den tapte revolusjonsdrøm eller poststalinistisk ­ minimalistisk enfoldig, automatisk er i faresonen. " Gjeldende regler " ble visstnok vedtatt I et seminar om innkjøpsordningen i fjor. Kultur er også forvaltning, som kulturrådets leder skrev i Aftenposten. Det originale ved dette seminaret er at det ikke eksisterer noe referat fra det. En stortingsrepresentant bør reise seg i salen og etterlyse dette referatet. I følge grunnloven er det Stortingets oppgave å føre oppsyn med bruken av Statens penger.

Kan du utdype dette med " Gjeldende regler " ?

I mangel av referat er sporene likevel tydelige nok " Gjeldende regler " er det stikk motsatte av hva Stortingsrepresentantene gav uttrykk for sist Norsk Kulturråd på slutten av seksti tallet ble behandlet. Intensjonen var selvsagt å styrke bredden i Norsk Kulturtradisjon. Denne bredden ble jo noe innskrenket da AKP overtok bukten og begge endene i forfatterforeningen I 1975 og drev Arbeiderpartimannen Magne Thorsen i døden. Etter det har det vært et tilnærmet fullstendig hegemoni . Dag Solstad er gjeldene regler.

Hva mener du med at Solstad er normen?

Fordi det hegmonistiske støtteapparatet har utnevnt ham til det. AKP greide ikke å gjøre revolusjon. De har ingen handling å vise til. Ingen dåd. Derfor har de ikke noe å fortelle, bare uendelige indre monologer av møllspiste lektorer som flakker rundt i byen og har en indre drøm om gamle sommerleire og at de er pokkers til karer. Det ørlille som er med om det norske samfunnet er slike ting som Solstad har lest i leksikon. Dette leder over i elendighetens andre del, raddis secunda, det som den unge, intense Ari Behn kaller for " faktahelvetet ", der enhver dramatisk nerve blir kverket av uendelige kvasilærde utlegninger, forfattet av dem som aldri har vågd noe som helst, som AKP, og som derfor litteraturfaglig ikke hører hjemme i helvete i det hele tatt, men I helvetes forgård, jevnfør Dante, kjent italiensk forfatter. Jeg skriver heller feil enn jeg kikker i leksikon, sa Sir Walter Scott, forfatter av den berømte og fengende middelalderroman Ivanhoe. I dag virker det som man må lese hele Aschehoug leksikon først. Det kalles postmodernisme og er absolutt uforenelig med den klassiske fortelling. Dette er gjeldende regler dvs. at enhver som tilstreber en spenstig norsk stil, automatisk vil være i faresonen for å bli nullet.

Så hva med Thorsen og Solstad?

I 1975 mottok jeg et håndskrevet brev fra Solstad. Formålet var å mobilisere min svigerfar, Agnar Mykle, til å gå i Forfatterforeningen og stemme mot Thorsen som formann og for AKPs kandidat, Bjørn Nilsen. For AKP var det ikke noen forskjell på heismontørenes forening og Den Norske Forfatterforening.

Gå å skyll munnen din Eggen, hva mener du?!

Beinhard hegemonisme. " Nå trur eg pinadø at vi må likvidere han Eystein " skal Edvard Hoem ha sagt da jeg i 1975 var i debatt med Hoem i Dagbladet. Hoem var formann i den valgkomiteen som foreslo Bjørn Nilsen til formann i DNF. Senere gikk det bare slag i slag. Bare les forfatterforeningens historie. Boken er en utilslørt reklamekatalog for AKP regimet. Da Hoem i 1986 for første gang mistet sitt tre årige arbeidstipend, ringte han til formannen i DNF, det var Karsten Alnæs, og gav ham en halv time på gjenopprette majestetsfornærmelsen , ellers ville Alnæs bli uthengt på VGs førsteside. Andre ville vært flaue over å gå på gaten etter en slik hegemonistisk fartstid. AKPerne fikk trykt sine bedrifter, illustrert med store flotte bilder av seg selv.

Hva har dette med innkjøpsnemda å gjøre?

Det hegemonistiske system har vært totalt, det har grepet inn i alle ledd i systemet. " Vendetta " er ordet som Dagbladet brukte redaksjonelt om nullingen av meg. Ordet er helt korrekt. Det er bare å lese familieessayet, så skjønner man sammenhengen.

Statens innkjøpsnemd for skjønnlitteratur er som kjent sammensatt av to deler: 1. Den egentlige innkjøpsnemda og 2. ankenemda.

For å ta innkjøpsnemden først. Jeg har siden i fjor høst forsøkt å huske navnene på de tre som sitter der, men jeg har ikke lykkes. Den minst sære virker å være bibliotekdama fra Fredrikstad, men det vet jeg ikke noe sikkert om. Da jeg snakket med forleggerforeningens gamle representant nemnda, uttrykte han forundring over at hans etterfølger var en vit.ass fra Blindern som den gamle arbeiderpartmannen ikke engang visste navnet på. Vedkommende vit. ass har begått et fullstendig kaotisk og ubegripelig verk om melankolien i middelalderen. Det skal være hennes bakgrunn for å kjøpe inne skjønnlitteratur på statens regning. Den tredje representanten representerer forfatterforeningen. Det eneste jeg husker om ham, er at han i krigsjubileumsåret 1995 utgav en bok som het Krigsalbum 1943-45. Dvs. dette var noe jeg spadde frem etter å ha blitt nysgjerrig på hva slags typer dette var. Jeg vil uten å overdrive påstå at jeg var rimelig aktiv under jubileet i 1995. Jeg var på fjernsyn åttende mai. Likevel var det først i fjor høst jeg ble klar over at dette krigsalbummet var blitt utgitt.

Tror du det er missunnelse?

Hadde det bare vært det. I sin misslykkethet som krigsreporter har imidlertid vedkommende dykket dypere ned i materien. Som så mange andre middelmådigheter forsøkte han å henge seg på historien som offer, og begikk dermed det største overtramp mot krigsbarna som jeg hittil har sett på trykk. Jeg siterer fra et av hans produkter fra 1998: " Og det er Tysklands skam, krigsgenerasjonens store skam, og den har gått i arv til etterkrigstida sine barn og barnebarn og denne skamma skal ta dei ta med seg også inn i neste hundreåret og halde den opp som eit speil der råskapen og nazismen sine grimasar er tydelege og til å forstå."

Begår han ikke her ikke et nytt "holocaust " mot uskyldige, nemlig barna?

Ja, og den skal være evig. Dette er den virkelige begrunnelsen for nullingen. Det er som jeg har sagt hele tiden: Gutten fra Gimle ligger til grunn. Men denne asosiale tullingen ville ikke fått anledning til å drive på slik hvis staten hadde bedre oppsyn med bruken av kulturmidlene. Hovedansvaret ligger hos kulturådets direktør Bull, som ikke greier å følge sin egen overbevisning om litterær kvalitet. Det er nemlig slik, at dersom man ikke våger å forsvare litterær kvalitet, da avskaffer man i praksis litteraturen.

Det er klart at med så en ultrasvak innkjøpsnemd ligger makten i ankenemda. Det er AKPerne som avgjør om de mer eller mindre krøkkete innfallene som treerbanden får, skal tas til følge.

Det som ikke overhodet ikke kan godtas, er at statstjenestemenn i Norsk Kulturråds administrasjon, vel vitende om disse forhold, unnlater å gripe inn. Direktør Bull i Kulturrådet er min gamle redaktør. Han mener at jeg blir nullet fordi jeg skriver så mye mer elegant enn andre forfattere. Dette er jo smigrende å høre. Men etter statstjenestemannsloven har han ikke anledning å la være å gripe inn. Han sier selv at han bare er administrator. Dette er ikke riktig. I et halvsides intervju i Aftenposten ved juletider, prater han bare kulturpolitikk. Han har et eneste klart poeng: det er at Norsk Kulturråd må bli totalt uavhengig av myndighetene. Angivelig skal dette være for å gi gode råd til statsråden. Sannheten er nok snarere at det er for at raddisene skal kunne herje videre med med sin politiske infantilisme. De mer ordinære styremedlemmene får ikke beskjed. De blir ikke orientert av den litterære fagmann Bull. Slik er tilstanden etter at en hest de siste årene har styrt norsk kulturliv.

En hest?

Ja, den er død for mange år siden. Hadde hesten levd, ville nok kulturlivet ha vært bedre. Det hadde seg slik, at da Vidkun Quisling fylte 55 år sommern 1942, så ble en hest ridd inn fra Trøgstad i Østfold og opp bakkene på Gimle. Quisling klappet hesten og syntes det var en fin gave. Denne hesten ble ridd av en usedvanllig ung og kjekk bondegutt. Baastad var hans navn. Han var fra en skikkelig vikingfamilie. Nasjonal Samlings ordfører i Trøgstad, lagfører samme sted, samt NS kretsfører for indre Østfold, het Johan Baastad. Anne Enger Lanhsteins farmor var søster av Johan Baastad, som slett ikke var den første ordføreren i familien. Dvs. at den avgåtte kulturministeren, den sveisne bygdejenta fra Trøgstad, har hatt to politiske tanker i sitt hode, hvis man kan kalle det tanker, da. Den første tanken har vært å gi et solfyllt takk for sist fra det gamle bondediktaturet i Trøgstad. Den andre tanken har vært alltid å omgi seg med raddiser for å dekke over det første grunnmotivet. Resultatet har vært en freidig rovdrift på NS-barna, full bruk av Gutten fra Gimle som den onde ånd og en skummel kar, og full støtte til raddisene hver gang de ville mobbe Gimlegutten.

Men i intervju med Kaja Korsvold i gårsdagens Aftenposten sier forfatterforeningens formann, Karsten Alnæs, at " det er meget sjelden at bøker med stor underholdingsappell rammes " og er sikker på at " ordningen ikke misbrukes i så måte " Er Alnæs også ml?

Nei, Karsten Allnæs er raddis secunda. Han er en trofast sliter i faktahelvete, der de er så glupe til å lese i leksika og gjenfortelle dem på en elskverdig måte. Noen skapende forfatter er han ikke. Man skal også være oppmerksom på at systemet ikke utelukker en smule brødnid og misunnelse. Den umandige holdning til mange av dem som har gjennomlevd Akps hegemonitid har forbauset meg. Men de må vel uttrykke seg slik, for å orke å se seg selv i speilet. Alnæs har stor erfaring i å fremme egne interesser på en entusiastisk og gutteaktig måte. Angående hans påstand om at bøker med underholdningsappel ikke nulles, vil jeg opplyse om at Lied Larssens siste roman er lansert av bokklubben Nye Bøker og fikk terningkast seks i VG.

Hva er konklusjonen for Norsk Kulturråd, som åpenbart er blitt korrumpert inn til beinet?

Kjøp inn To konger eller legg rådet ned!

Oslo 22.04.00