Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 20.02.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Våpenskjoldet til de gamle franske hertuger av Guise. Utgangspunktet for våpenet er gylne liljer på blå bunn. Det var opphavelig våpenet til den franske kongsslekt, i senere år aktualisert gjennom bestselgerne "Da Vinci koden" og "Hellig blod, hellig gral". I midten våpenet til huset Lothringen, som i bestselgerne hevdes å stamme fra "la premiere race", oldtidens gamle merovinger. Et av de mange medlemmer av den franske "Lothringen-klubben" var forfatteren Victor Hugo, som selv om han ikke ble konge av Frankrike, gjorde en kongelig innsats for Frankrike.
Den franske kongsætt ble etterhvert uhorvelig stor. Alle grener fikk sin del av fedrelandet å herske over. Derfor fikk liljevåpenet mange bjelker og border. I tidens fylde kom denne eksakte og intrikate systematikk på de franske frimerker. De fascinerte Eystein på Postmuseet i Oslo da han gikk i folkeskolen og skulle skrive historisk stil om de engelske rosekriger, som fortalt i "Gutten fra Gimle".
Til venstre forfatteren Eystein Eggen. Gammel gategutt fra Oslo. Et vitne fra det europeiske fascistfolket,og den eneste som grunnet sine humanitære forsøk på bearbeidelse av annen verdenskrig ble satt på statsgasje av en enstemmig nasjonalforsaling.
Til høyre Henri, greve av Paris og hertug av Frankrike. Fransk forfatter, offiser og gentlemann. Henri(Henrik) er på alle sider nedættet fra den gamle franske kongsslekt. Både faren og farfaren, hertugen av Guise, var franske kongsemner. Henrik er derfor det bærende symbol i moderne fransk monarkisme.
Førstesiden av "Tidens tegn" 24. november 1937. Bemerk at avisen selv etter en ny valgpolitisk smell, høstens kommunevalg, det siste før krigen, er
still going strong og har hele tre daglige utgaver. Morgen, middag, aften.
Oppslaget om verdensbørsen kommer helt i skyggen av de mystiske franske "munkekutter", som altså viste seg å være en gjeng monarkiske franske
facsister som ville gjøre "væpna revolusjon", overfalle regjeringen og nasjonalforsamlingen og innføre kongedømmet. Dette var så spennende at
"Tidens tegn" straks sendte sin mann Sven Tillge-Rasmussen nedover.
"Munkekuttene" måtte da og stille med en ekte konge. Den meste naturlige var naturligvis "gammelgreve" Henri av Paris, far til den nåværende som er
avbildet ovenfor. "Tidens tegn" refererer samme dag et lite utsnitt av pretendentens stamtavle, dermed litt av bakgrunnnen for statskupp-planene.
Avisen skriver at pretendentens far, Jean d'Orleans, hertug av Guise, i sin tid bidro til å gjøre København usikker. I dette miljø vrimler av navn og
titler kjent fra korstogene og "De tre musketerer. I mellomkrigstiden var det en vanlig oppfatning, grundig referert og begrunnet av
slektshistorikeren Otto Forst-Battaglia at hertugen av Guise etter gamle malerier å dømme, lot til å være en slags moderne blåkopi av sin
mangedobbelte forfar kong Henrik den fjerde, den franske folkekongen. Han som erklærte "Paris er vel en messe verdt", bygde Pont Neuf (nybroen) i
samme by og befalte at enhver franskmann skulle ha en høne i gryta hver søndag.
I sin stadige jakt på passende anti-bolsjevikiske høvdingeskikkelser lanserer "Tidens Tegn" samtidig en førti meter høy statue av Fridtjof
Nansen, anbefalt av blant andre matematikeren Albert Einstein og diktatoren Benito Mussolini. Dosent Adolf Hoel (under krigen universitetsrektor) er
komiteens formann, Magnus Giæver dens sekretær. Utkastet laget av den tyske billedhogger Ernst Müller Biensdorf.
Til venstre Henrik IV (1553-1610), konge av Frankrike. Til høyre hans etterkommer Jean, hertug av Guise (1874-1940), fransk tronpretendent, " i
skikkelse, i ansiktstrekk, i stemme og bevegelser av førbløffende likhet med Henrik IV", fastlår Forst-Battaglia, det fremste navn i moderne europeisk
slektsforskning,i sitt verk "Videnskapelig genealogi".
Ny førsteside i "Tidens Tegn". Hertugen av Guise (foregående bilde) løfter Oriflammen. Middelalder i Paris' forsteder 1937. "HVOR ER MENNENE?" spør
førstesiden med krigstyper. Første mistenkte er den franske fascistlederen oberst, grev Francois de la Rocque, "Ildkorsets" leder. En annen av
verdenskrigens demobiliserte lanseknekter som fikk god presse i "Tidens Tegn".
Unni Friis Skogstad ved Seinens bredd nedenfor kong Henrik IV's gamle slott Louvre (lenke til side 68).
Det kan likevel ikke nektes, at selv i det største monument over fransk monarkisme, solkongens nye slott i Versailles, er det likevel som om
museumsluften plutsetlig flerres av Marseillesens fanfare og fylles med gloire, når man kommer inn i Napoleon Bonapartes minnerom, der keiseren på
magnum maleri utdeler ørner til sine legionærer, det være seg gammel adel eller gårdsgutter. Eystein Eggen i Napoleons minnerom i Versailles.
"Tidens Tegn" og Frisinnede var ikke monarkister. De mente at kongedømmet hadde vært et nødvendig onde i 1905 for å få anerkjent den nye europeiske
staten Norge. Deres hug stod til det gamle Norge, de gamle sagahøvdinger langsetter nordveiens kyst. De så på seg selv som moderne utgaver av de
gamle nesskonger. Høvdingene hadde hatt sine langskip, selv hadde de bygd opp store rederier, skaffet sysselsetting, inntekter og penger i statskassa.
(lenke til side 113, 121 ). Derfor dette oppslaget i "Tidens tegn" 1. juli 1933. Poenget er ikke et gammelt trehus, men at høvdingen Tore Hund engang
gikk der.(Lenke til side 48, 49, 53, 57 ).
Høvdingen og bjarmelandsfareren Tore Hund gir kong Olav Haraldson nådestøtet på Stiklestad 1030.
Tidens Tegn lørdagen før stortingsvalget i 1927. En tid med bredere politisk base for avisen. På tegningen møter nordmannen bolsjeviksigdens skygge.
Tekst av Olaf Benneche.
Førstesiden av "Tidens tegn" sitt 17.mainummer 1930. Fridjof Nansen var nylig avgått ved døden.
Redaktør Rolf Thommessen i "Tidens tegn" lanserer kaptein Vidkun Quisling uken etter. TT lørdag 24. mai 1930.
Forfatteren Sven Elvestad kontrasignerer mandagen etter, 26.5.1933
Den mest aristokratiske familie i Norge i mellomkrigstiden var slekten Stang fra Halden. Familien fremviser en imponerende bredde av kløkt og kraft. I
1959 ble tredje reviderte og ajourførte utgave av "Slekten Stang fra Fredrikshald" utgitt av Thomas Stang og Ulrich Stang.
Bramfritt. En aristokrat er jo pr. definisjon er person som ikke har noe å skjule, og aller minst en verdenskrig. Nedenunder er et utvalg av
pulikumsmerknader skriblet inn i Nasjonalbibliotekets lesesalseksemplar av den djerve slektsboken. "Fhv. brakkbaron", "SVIN!" og "Landsviker". Samt
verkets rulleføring av den bekjente naziolog Hans Fredrik Dahl. Han turde aldri å fortelle om egen familiebakgrunn, opptrådte likevel i et tiår som
smaksdommer av andres (lenke til side 66, 100, 101, 102, 103, 104 ).
