|
Din venn er magi,
storm i et hav, og freden deri.
Hun venter i dyp ærbødighet
på noe hun tror på, men ikke vet
om stummes språk, de infødtes dans
og løftenes evige solklare krans.
Din venn er de raske
skritt gjennom sivet,
døden den maske
du bar hele livet.
Deg skal jeg engang
lære å kjenne
der opphøret går mot sin egen ende.
Jeg er ikke redd,
det har allting skjedd
slik det allting igjen skal hende.
Du bar på
din ungdom,
du så den passere.
Du hentet min sjel
og lot den rasere
seg selv.
Et mørke
har lagt seg
i mellom to fjell,
og venter enda på hvile
hver kveld.
Bevar dette lys
det var ikke meget,
så skal jeg bevare ditt mørke
trygt i mitt eget.
Himmelen har senket
seg
helt ned hit,
slørete og hvit.
Lys og skygge
har lagt seg ned
i stille fred.
Netter og dager våker
i tjukke tette tåker.
Og mens jorden venter
på at Gud sin himmel henter,
skjuler jeg min sorte panne
trygt bak disse brudeslør.
Ren og hellig, og kan hende
enda klarere enn før.
For hver hemmelighet er rik,
full av sannhet og av svik.
|