Georg

Stein Holte

Du er Georg. Bare du er Georg

Det er lyset som sakte lekker ut av verden
Det sanden som renner gjennom nettene
Det er en skrekk, stille voksende som en skygge, som et sverdblad, som en sortkledd ridder under himmelbuen
Det er et tÂrn og et uleselig banner p fjelltoppen
Det er trafikklys, st¯v og en lyd i ¯rene, kimer som kirkeklokker, en kaffekjele, et voksende vin innenfra
Det er dager, myrvann og stille regn
Det er lotto og mordet i dagsrevyen
Det er hud panser og brennende kors
Det er sansefyllt Âpne vidder
Det er vinden og noen som jager vinden
Det er katedraler med gjenklang av hud eller avrevet hud Det er solnedgangen som drukner noe i havet
Det er myk silke etsende mot navlen
Det er en spiral som spinner deg innover og du er n innerst i spiralen Det er palasser av dr¯mmer bygd opp av myter eller bare en eneste natt
Det er alltid en rennende elv gjennom streif, luft, byer.
Det er broer, du stÂr av og til p en og leker pinneleken til Nasse N¯ff og Ole Brum Det er murer, andre har murt, du kommer til f¯r eller siden, men murer faller jo en gang og den kinesiske mur kan ses fra mÂnen og vi er jo alle sperret inne bak universets murer
Det er en drage som kom til deg f¯rste gang i en dr¯m, ditt f¯rste mareritt, siden h¯rte du den pruste og en gang havnet du skrikende i dragens mage til du ble spydd opp igjen og dragen gav seg til  bevokte hulen
Det er Uranus som bruker 29 Âr rundt solbanen og akkurat n befinner seg p n¯yaktig samme punkt som nÂr du skrek ditt f¯rste skrik ut til verden

Du er Georg. Bare du er Georg

Det er et bilde fra tidlig i s¯ttiÂrene. En smilende familie p landet. Pappa, mamma og Georg. Siden smiler du aldri p bilder. Det er pappa som forklarer deg at jorda bare er en klode i det store tomme rommet. Du hyler en hel dag.
Det er pappa som forlater deg nÂr du er seks og kommer tilbake femten Âr seinere for  d¯ og dette er igjen helt nÊr deg
Det er din f¯rste hjemmelekse. Tegn huset du bor i - Du tegner et hus uten d¯rer og vinduer. Tegn familien din - du tegner tre kruseduller Det er sagnet om St. Georg og draken. Du er ulvunge. En ridder av stoltet og sverdet vender seg mot deg desverre, da de mobber deg og slÂr deg til St. Georg som ikke en gang klarer  f en papirdrage opp i lufta Det er din mors nye ektemann som er s mannfolk at han alltid m sl deg p skuldrene, og gispende tom for luft fÂr du en lillebror og det er siste gangen du griner
Det er familiebibelen, du leser i fra "Og i begynnelsen skapte Gud", gir opp midt i tredje Mosebok og leser hele Johannes Âpenbaring Det er bukken du aldri kommer over, du stuper over og brekker nesebeinet den ene gangen, det ene magiske ¯yeblikket du virkelig t¯r  satse Det er din f¯rste fyll, du bÊlmer fire langpils, velter et bord og slÂr vilt rundt deg med armer som vindm¯ller
Det er Smokie aller f¯rst, s er det Human League, Pistols, Talking Heads. Birthdayparty, og Killing Joke, dine favoritter, s stikker sangeren av til Island og nÂr han kommer tilbake har de mista alt du kicka pÂ
Det er ditt f¯rste knull, hun har en sommerfugl p venstre skulder og du er liksom sugd fast og etterp forteller venninna hennes deg at hun ikke hadde syntes du var noe sÊrlig
Det er tripper p stjerner, flein og din egen hjernemasse, dragen med flammende ¯yne og munn som bazooka, avdeling 6, Lien og fyren med pipa - bare et akutt anfall og prognosen videre er god
Det er Nick Caves ballader om mord og kjÊrlighet og hans avsindige skrik inn i gapet "from her to eternity"
Det er henne som elsker dikt av Edith S¯dergran, krangler med Inger Hagerup sitater og sammen m dere se deres kjÊrlighet like tuberkul¯st svinnende som Edit S¯dergran selv
Det er stupet der hvor muren ender.. Bare et skritt til. Bare en tanke. Bare et skritt ut av den tanken
Det er pappa tilbake fra statene med drivebye dr¯mmer fra motorveien og en ekte Marlboroman kreft
Det er pappa pakket inn i farmasiens tÂketeppe, et skjellett, et hylster, en hinne av svinnende lys
Det er pappas fors¯k p livsvisdom: "Stikk aldri av Georg" sier han "stikk aldri av for du har ikke et jÊvla sted  flykte til. Stikk aldri av fra deg sj¯l for du blir alltid fakka med en gang igjen, men det er alltid noe p frifot, noe du har mista for alltid"
Det er livet i som trekker seg ut av pappas hÂnd, pappas ¯yne i d¯ds¯yeblikket: angst blir fred blir tomrom ingenting i det lyset slukkes
Det er et dikt av Dylan Thomas "g ikke rolig inn i den gode natten. Ras ras mot lysets d¯d", det er bedre med en br eksplosjon enn et sakte svinn og det er ikke du som har sagt det
Det er en revolver du kj¯per av din kriminelle kompis, du raner en bank og fikser det faktisk, nitusenfemhundre og femti kroner gÂr fort, men revolveren ligger enn p parade i skuffen
Det er nye nyttÂrsaftener, det er Uranus himmelferd, kaotiske biter og universets ub¯nnh¯rlige varmed¯d

Du er Georg. Bare du er Georg

Det er bare  g inn p en kafe. SÂnn ved titida p morgenen. Ta en titt p menneskene du ser rundt deg, ikke vÂge deg videre inn i toalettspeilet
Det er bare  komme inn p kafeen sÂnn om kvelden for de er der jo allerede og snart er dere nok tildrukket av hverandre til  vÂge  speile dere selv i de andres ¯yne
Det er bare  le for du har glemt  grine og du tryner aldri aleine og nÂr alle er dritings og steine s hvorfor ikke bare ule mot den jÊvla mÂnen ?
Det er bare  skrike i gatene om nettene, det er s enkelt at det ikke er morsomt en gang og det er bare  ta revolveren opp av skuffen, lade og sette den mot hodet.
Det er joint venture p en mÂte, noen har papir, noen mekker og det e'kke alltid mekkern som trekkern men noen m jo ha fÂtt tak i, og egentlig er det rein business
Det er egentlig bare inn og ut. Det du putter inn pisser du ut og kommer du fra kulda inn i varmen m du jo ut i kulda igjen for komme inn dit du gikk ut i fra og.....
Det er sporadiske knull i sporadiske hull, frokost p fluktfot og netter p rov etter nÂde og egentlig bytter dere bare ensomhet
Det er mÂten hun fanger lyset i ¯ynene sine, blander det ut p et ¯mt lerret og blir et levende galleri du slipper nesten helt gratis inn i
Det er mÂten hun mykner stemmen mot trommehinnene dine, mÂten ordene danser ut av leppene hennes og former totalt uventede setninger Det er mÂten hun ruller av gÂrde med latteren, sprer krusninger b¯lger gjennom kroppen og videre
Det er mÂten hun er her i verden pÂ, triumferende bÊrer hun dagene, og var det en drake var det hun som mÂtte redde St. Georg
Det er et dikt av Robert Browning som beskriver et ¯yeblikk s fylt av skj¯nnhet og kjÊrlighet at han kveler sin elskede med hennes hÂr for  bevare ¯yeblikket for alltid

Du er Georg. Bare du er Georg

Du er Georg og hun kommer inn i deg og elsker deg
Hun boltrer seg i ¯ynene dine, bruser i ¯rene, stryker deg p nesa, erobrer munnen din med tunga, lager merker p halsen, bef¯ler kroppen din, griper fatt i deg og f¯rer deg skjelvende himmelsk inn i seg selv Hun tar deg dansende med p turer, hun tar deg keitete sjenert med p familiemiddager, hun erobrer deg i gresset og er et skrin bare du blir betrodd n¯kkelen til
Hun gir deg frokost med dame p senga, hun beseirer hver dag bare med  vÊre, hun invaderer freidig dine grenseland, har allerede planlagt framtiden deres og nÂr hun Âpner huden slipper armadaer av sommerfugler fri
Hun gir deg hele seg, hun strekker seg mot deg og vokser rundt deg, hun er en skog av anemoner, av dufter, av farger, og er prinsessa p slottet med vollgraven nede, kyskhetsbeltet av og hun tar deg med opp i tÂrnet og kler seg naken
Og hvordan skal du kunne elske henne br¯kdelen s mye, du er s uerfaren s nediset og nÂr polene smelter kan vannet fordampes til dugg raskt nok til  ikke drukne dere begge ?
Og hvordan kan hun elske deg, hun som er lyset, du er Georg, og hvis hun virkelig elsker deg hvor lenge vil hun kunne brette deg lagvis ut f¯r hun skriker ut i frykt og r¯mmer som et vettskremt barn ut til verden bortenfor
Men du elsker henne mer enn noen gang og du er s lykkelig at du burde d¯ f¯r sorgen og smerten sprenger seg inn igjen og du er s redd at universet kunne velte over deg og dragen r¯rer seg urolig i s¯vne Du skjeller henne ut, er sur i dager i strekk, gÂr p fylla og bryter avtaler og hver gang gjenerobrer hun deg med seg selv som eneste vÂpen Du tar henne fort og brutalt, river i stykker klÊrne, hun griner og ber deg stoppe, du fortsetter, bryter sammen i skjelvende anger, hun tilgir deg for hun elsker deg ennÂ
Men det er lyset som sakte lekker ut av verden

Du er Georg. Bare du er Georg

Georg er i speilet
Georgs ¯yne er vidt Âpne
Georgs hÂnd skjelver
Georg har revolvermunningen inne i munnen
Georg p den andre siden
Du er Georg og du er et rykk fra  ikke lenger vÊre Georg
Du er et rykk fra  forsvinne inn i tomhet
Du er et rykk fra  slukke alle soler
Du er et rykk fra  annullere din egen f¯dsel
Du er et rykk fra et siste ¯yeblikk
Det er akkurat dette ¯yeblikket som f¯rer hennes skritt mot d¯ra
Du er akkurat dette ¯yeblikkket du h¯rer hennes hÂnd p klinken
Det er d¯ra som Âpner seg. Skrittene. Hun gisper inn i rommet.
Allerede f¯r du snur deg vet du hvordan hun er frosset inn i rommet
Allerede f¯r du snur deg ser du hennes gisseltatte skrik og hendene foran munnen for  ikke skyte skriket inn i deg
Allerede f¯r du snur deg forsvinner Georg ut av speilet og inn i deg
Du snur deg. Du er Georg og Georg har pistoll¯pet inne i munnen
Du snur deg og det er bare deg og henne Du snur deg og ser henne. Hendene foran munnen for  ikke slipppe ut lyset
Du ser hennes revnede panikkskutte blikk
Du ser hennes sluk mellom fingrene
Du vil si noe men du kan ikke si noe for du har munningen i munnen
Du vil si noe men du kan ikke si noe for munningen skal for alltid lukke munnen
Hun vil si noe men ingen av dere sier noe for dere kan ikke si noe med munner som skyteskÂr
NÂr hun endelig lukker munnen og beveger den for  si noe sier hun noe helt annet enn det du tror du vet hun skal si
Hun former leppene til ord men ikke til ordene som ville bekreftet det hele
Hun ber deg ikke om  la vÊre. Hun sier ikke: bare skyt. Sier ikke: Georg
Hun former leppene til ord og de ordene er helt andre enn de du trodde hun hadde inne i seg
Du har ikke kjent henne f¯r nÂ
Hun sier:
"Hva tror du kommer til  skje etterp a ? Ikke den forbanna begravelsen og det der. Det gir du faen i. Men skjer med deg ? Tror du at du skyter deg ut i et jÊvla h¯l. ? Tror du at du slipper deg fri fra f¯lelser, sanser og  mÂtte pr¯ve  slippe  l¯se problemer ? Eller tror du p sjelevandring ? Tror du at du kommer tilbake til et bedre liv, til en bedre verden, til en kvinne som elsker og forstÂr deg bedre enn meg ? Tror du p paradis kanskje ? P engler, Gud og harpe ? Du har jo aldri vÊrt sÊrlig musikalsk ? Og om de kristne har rett tenk om det finnes et helvete. De er ikke sÊrlig nÂdige mot selvmordere der s vidt jeg veit. Og hvis du reinkarneres, veit du ikke nok om karmaloven til  vite at du i beste fall kommer tilbake som ei padde ? Nei, n veit jeg hva du tror...."
Ordene akselererer ut i tauset
Og du har aldri elsket henne mere
Du har aldri vÊrt s glad i noen som dette
Du vil gripe rundt henne, klemme rundt henne, suge deg fast i henne, bore deg inn i henne og du har lyst til  le
Du kan ikke ta rundt henne med fingeren rundt avtrekkeren
Du kan ikke br¯le av latter med munningen i munnen
Du kan ikke skyte deg selv badet i hennes lys
Du kan ikke slutte  vÊre Georg s lenge hun er
Du tar munningen fra munnen
Du ler ikke
Du strekker hÂnden ut mot henne
Du peker munningen mot henne
Du ser panikken i ¯ynene
Du ser skriket Âpne seg
Hun har likevel aldri vÊrt vakrere
Og p tross av at du kunne sverge p at du tok patronene ut av kammeret allerede f¯r du stakk revolveren i munnen
gÂr skuddet av
Du ser henne allerede falle
i det kulen er p vei mot henne
Kulen som skal gjennombore pannebeinet skal trenge seg inn i hjernemassen
skal knuse alt som er henne
skal sprenge bakhodet i splinter
skal spr¯yte henne utover veggen blÂse henne ut
Og kulen er p vei
men ved en ukjent Guds mirakel
dreier kulen av
Ved en ukjent Guds mirakel
h¯rer hun bare smellet
Ved en ukjent Guds mirakel
kjenner hun bare luften streife ved ¯ret
Ved en ukjent Guds mirakel
gÂr kulen rett inn i veggen
Du ser hennes ¯yne forsvinne til himmels
Du ser henne falle leddl¯st besvimt mot gulvet
Du ser henne ligge som l¯v uten vind
og du kjenner ingen ukjent Guds mirakler
Du kaster vÂpenet som om du holdt om en slange
Du faller om henne p gulvet
Du har endelig lÊrt deg  grine igjen
Du klamrer deg til henne som en pilegrim
Du hulker hennes navn som det var en helgens
Du borer fjeset i hÂret hennes som om det kunne rense deg og hun st¯nner. Lite og sÂrt
Hun puster som en sprengt hjort
Hun slÂr som et rasende barn
Hun skyver deg bort som om du brant Hun kommer seg sjanglende p beina
Hun Âpner munnen
Hun skriker verdens redsler
Hun rygger mot d¯ra
Hun vrenger ¯ynene i angst
Hun skriker skriker skriker
Hun stormer ut av rommet
Du er Georg
Du tar revolveren med for  kaste den i elva

Du kunne skutt naboen som liksom tilfeldig stÂr utafor d¯ra
Du kunne skutt de tre fire nysgjerrige som har samla seg utafor blokken tiltrukket av skuddet eller skriket
Du kunne skutt mannen i den hvite Citroenen
Den gamle kvinnen med trillebaggen
Gutten hÂnd i hÂnd med pappan sin
Butikkeieren p trappa utafor fruktbutikken
ÿl og vindrikkerne p kafeen
Snifferen som maser etter spenn.
Du kunne skutt kvinnen og det lille barnet
Mannen ligner din far
Drittungen p rollerblades
Du kunne skutt syklisten som nesten kj¯rer p deg
Jenta med det fors¯kte smilet
Du kunne skutt hvem som helst av alle du m¯ter
Og mest av alt kunne du skutt det unge forelskede paret, tett omslynget, to av lysets budbringere, du kunne skutt dem i biter slik du selv har sprengt din egen kjÊrlighet
Du nÂr fram til elva
Du m¯ter en grotesk drage med flammende ¯yne og munn som en bazooka
Du skyter en gang inn i hvert ¯ye
Du skyter en gang inn i munnen
Du skyter et skudd inn i buken i det den velter seg bakover og forsvinner
Du ser lyset flykte over vannspeilet
Du kneler ved elvebredden og ser ned i dragsuget
Du ser Georg diffust, str¯mmende, virvlende
Du dreier revolvermagasinet mange ganger rundt
Andeglam, sirener
munningen i munnen
Georg flyter med str¯mmen
mens lyset sakte lekker ut av verden .