|
Kunngjøring i "Tidens Tegn" 7. mai 1940: Treforedlingskonsernet Maarud bedrifter, eid og ledet av brødrene Thomas og Axel Stang, har flyttet til
nye lokaler i Oslo city, Nedre Vollgate 4-6. Thomas er viseformannen i TT's styre. Fem dager etter 9. april skrev han brev til den tyske overkommando
(lenke til side 139, 147 ). Hans bror Axel Stang ble medlem av NS ved starten i 1933, ledet som minister under okkupasjonen Nasjonal Samlings Ungdomsfylking samt det relaterte Departement for Arbeidstjeneste og Idrett. Axel Stang er onkel til nåværende ordfører i Oslo.
Norges representanter ved det internasjonale ungdomsmøte i Weimar i Tyskland juni 1942. Norsk ungdomsminister Axel Stang til venstre. Ellers på bildet:
Ursula Mesmacher, Kirsten Saltvold, Eva Reichelt Scheidt, Trygve Woxen Johannesen og Reidar Fjellanger.
Eva Reichelt Scheidt er damen med hatt lengst til høyre. Familien Reichelt var fra Kragerø. Fikk leilighet i Thomas Heftyes gate på Frogner i Oslo.
Leiligheten var fratatt den gamle jødiske eier. Unge Eva ble NSUF-leder i Nordland og gift med Adolf Hitlers superagent i Norge, Hans Wilhelm Scheidt.
"Des Führers Vertrauensmann zu Norwegen" april/mai 1940. Noen år etter mistet Eva sin eneste sønn i bomberaid mot Hamburg, adopterte derfor på
1980-tallet godt voksne Eystein Eggen på Frogner plass.
"Jeg mistet min eneste sønn i bombeangrepet på Hamburg; nå har jeg funnet deg". "Helt greit for meg".
Slangen i paradiset ble Scheidts papirer. Eva ga papirene til Eystein, noe som førte til at Eystein ble utsatt for et utrolig mas fra gamlekara. De var
godt giret opp av å ha fått en ny kollektiv sønn i Hans Fredrik Dahl. Bilde av Evas bror Kurt Reichelt på side 63 (lenke).
Eystein Eggen på Litteraturens Hus lørdag den 5. april 2008.
Tysk-norsk bilmarked på Frogner i Oslo mens den norske hær ute i provinsen kjemper på harde livet mot den motoriserte tyske. Tyskerne kjøpte biler på
Frogner for å kunne banke nordmennene. Bilde fra førstesiden av "Tidens tegn" 30. mai 1940.
Den tyske hær vinner fram, det norske admistrasjonsrådet får mer territorium å administrere. Reportasje fra fylkesmannsmøte i "Tidens tegn" mai 1940. Fra
venstre på bildet den tyske landråd dr. Schmidt, den tyske regjeringspresident, Reichskommissars ekspert i folkerett, dr. Hans
Dellbrügge, det norske adminstrasjonsråds formann, fylkesmann Ingolf Elster Christensen og rådsmedlem, professor Jens Bache-Wiig. Sistnevnte hadde vært
professor i elektoteknikk ved Norges teniske høiskole 1912-17, var nå direktør for Standard Electric i Oslo. Bache-Wiig var utdannet i Tyskland.
Formann Christensen åpnet møtet med å presentere representantene fra de forskjellige fylker: Fylkesmann Johannessen, Østfold, fylkesfullmektig Roll
Matthiesen, Akershus, fylkesmann Knut Monssen Nordanger, Hedmark, fylkesmann Alfred Ihlen, Oppland, fylkesmann Jens Hundsieid, Buskerud, fylkesmann
Kornelius Bergsvik, Telemark, fylkesmann Johannes Gerckens Bassøe, Vestfold, fylkesmann Jonas Pedersen,
Aust-Agder, fylkesmann Hagbart Lund, Vest-Agder, fylkesmann John Norem, Rogaland, fylkesmann Gjert Lindebrække, Bergen og Hordaland, fylkesmann Hans
Kristian Seip, Sogn og Fjordane, konst. fylkesmann Johan Cappelen, Sør-Trøndelag og fylkesmann Håkon Martin Five, Nord-Trøndelag.
Fylkesmmennene fra våre tre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark, deltok ikke på Administrasjonsrådet møte i Oslo mai 1940. Takket være den
tapre norske 6. divisjon, hadde den tyske hær fremdeles ikke greidd å besette deres embetsgebiete. Reklameplakat fra 1938 for Hurtigruta,
transportåren langsetter den kyst hvor den norske hær ikke bare hadde bitt seg fast oppe i fjellene, men faktisk var i ferd med å drive tyskerne
tilbake.
Stor var derfor bestyrtelsen blant de norske soldater da den norske hær kapitulerte oppe ved Bjørnfjell ved Narvik. "Tidens tegn", førstesiden
mandag 10. juni 1940. "Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder..." Ordet "gesamten" ble de neste femti år det mest
diskuterte ord i norsk historikermiljø. Eystein Eggens gamle lærer, Magne Skodvin, hevdet at ordet betød "de norske stridskrefter som pt er forsamlet
oppe ved Narvik", dvs. en delkapitulasjon. Eystein mintes da han var 25 år, satt på Skodvins kontor og Skodvin plutselig spurte: "Sei meg, er historie
vitskap, eller er det kunst?" "Tidens Tegn" og mange med den, var nok mest opptatt av værgudenes godværsoffensiv.
To dager etter var det premiere på Arne Eggens opera "Olav Liljekrans" på Nationalthetaret i Oslo. Operasanger og NS'er Karl Aagaard Østvig (mange av
hovedstadens operasangere var NS) var drivkraften i oppsettingen. Østvig var far til "Bulle" som enere falt på Østfronten (lenke til side 72). Bjarne
Buntz hadde hovedrollen som Olav Liljekrans, Randi Heide-Steen var Jostedalsrypa hvis navn var Audhild, Olav Liljekrans' mor var Johanna
Steinarsson, bonden Arne var Erik Bye (far til tv-sangeren), hans datter Soffi Schønning, gift med "Tidens Tegn"-redaktør Jonas Schanche Jonassen.
"Tidens Tegn", førstesiden, onsdag 12. juni 1940.
Junisommer. Tegning av Arne Kavli for "Tidens Tegn"
En konsul gjør karriere i sommervarmen. "Tidens Tegn" juni 1940. Viseformannen i avisens styre, konsul Thomas Stang, fast ansatt som
administrerende direktør for Union Co, Norges hovedprodusent av avispapir. Sammensetningen av Unions styre: Advokat Jens P. Heyerdahl, tidligere blant
annet formann i Christiania Bank og Kredittkasses kontrollkomite 1917-21, Olaf Trygve Messelt, Unions tidligere direktør, formann i Glommens
skogeierforening og i De norske Papirfabrikanters Forening, senere hjemmefrontmann og lege ved Radiumhospitalet, Johannes Sejersted Bødtker,
bankier, tidligere banksjef i Andresens og Bergens Privatbank, Bjarne Eriksen, direktør i Norsk Hydro, samt Thomas Stang.
Frankrike kapitulerte den 17. juni 1940. Uken etter brakte "Tidens tegn" bilde fra de tyske troppers innmarsj i Paris, ved Triumfbuen.
En vanlig oppfatning av "Fedrelandslagets" endeligt har vært at "felagene" shook hands med sosialdemokratene, for deretter å dra på skauen eller over
til England. "Tidens tegn" sin førsteside tirsdag 18. juni 1940 dokumenterer at så ikke er tilfelle. Lenger nede på siden: "det gikk et blaff av glede
gjennom mange da Helge Ingstad blev utnevnt til å ta seg av de nødlidende i kampsonene" ( de norske, altså ). Felaget baserte sin annonse på at Tyskland
hadde vunnet krigen. Den norske hær hadde kapitulert åtte dager før. Felagets annonse lanserer en "samlende nasjonal organisasjon" basert på tysk
våpenmakt.
Frankrikes fall påvirket også forhandlingene om et norsk "Riksråd". Det skulle erstatte Adminstrasjonsrådet. Dagen Frankrike kapitulerte, utløp
svarfrisen for hva tyskerene krevde av Stortinget:
a)Kong Haakon skulle anmodes om å tre tilbake, og bli avsatt hvis han avslo.
b) Elverumsfullmakten som ga London-regjeringen rett til å opptre på vegne
av Stortinget, skulle tilbakekalles. c) Regjeringen Nygaardsvold avsettes.
Stortinget godtok kravene, men fikk "Kongens nei" fra London.
"Goebbels dikterte": norsk presse under okkupasjonen", ble tittelen på Asbjørn Ombergs 1945 bok fem år etter. I "Tidens tegn" for lørdag 7.
september 1940 rapporterer avisens nyhetsredaktør Ranik Halle fra sitt høyst frivillige kurs hos nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels, alt
før Hitlers maktovertagelse i 1933 grundig intervjuet av "Tidens tegn" (lenke til side 118). Halle, født i Baku, ypperlig bridgespiller, var 1926-30
sekretær i Fedrelandslaget, deretter redaktør for ABC (lenke til side 141 ). Var det tyskerne som til slutt forbød de norske "gråskjortene"? Det var
under "riksrådsforhandlingenes" annen runde: Den sluttet 25. september 1940 med at Joseph Terboven erklærte at "veien til Norges frihet går gjennom
Nasjonal Samling", og Eystein Eggens mor meldte seg inn i NS.
Halles reportasje er basert på "den tre ukers studiereise" foretatt av 12 norske journalister. Ni av dem presenteres på bildet med Goebbels: Fra
venstre Laun, "Bergens Aftenblad", Hjertnes, "Morgenposten", Axel Kielland, "Dagbladet", Sundberg, NS-avisen "Fritt Folk", Eivind Thon, "Norges handels-
og sjøfartstidende", Niels J. Mürer, "Aftenposten", Ranik Halle, "Tidens Tegn", senere sjef for Høyres pressebyrå. Per Johansen, "Morgenbladet" og Odd Medbøe, "Nationen".
Dessuten deltok den ungfascistiske lanseknekt Per Imerslund for Kringkastingen, Knudsen fra Dagsposten, og Daae Tvedt stilte for Norsk telegrambyrå.
Eystein Eggen synes det er snodig å se unge Fritt Folk Sundberg rage opp over sine kolleger. Fritt Folk journalisten var sønn av NS-forfatteren Ewald
Sundberg. "Der er Pernille", sa gamlekara i nederlagets lange år. Sundberg junior fortsatte nemlig å skrive under pseudonymet "Pernille" i FF, nå
omdøpt til "Folk og Land". Spalten hans målbar en frustrert mamma som forsøkte å forklare sin unge datter om verden og jøssingene. I 1940 er de
norske journalisters nestor åpenbart herren til høyre for lange Sundberg: redaktør Eivind Thon i Handels- og Sjøfatrstidende. Han er farfar til
førsteamanuensis Jahn Thon, som to ganger har nullet sin gamle studiekamerat Eystein Eggen, grunnet "manglende litterær kvalitet" (lenke til side 133).
Andre del av Ranik Halles artikkel
side 149 side 151
|
|