Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 17.10.07
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Rosemalt trebolle av samme type som den som ble stjålet fra Eystein Eggen og hans mor Liv Eggen i året 1957. Eysteins barndomshjem var da brutt sammen.
Den nye leiligheten ble gitt til Tordis Vigerust og Einar Eggen under foregivende at de skulle ta Eystein til seg (lenke til side 44, 45 og 46 ).
Det eneste Tordis Vigerust og Einar Eggen tok til seg, var inventaret fra Eysteins barndomshjem, som Eystein så ble sendt av sin mor for å hente
tilbake. Deriblant den rosemalte trebollen. Den var en bryllupsgave til Eysteins foreldre fra november 1942, malt i tidens stil.
Eystein Eggens onkler, de begavede eggenbrødrene, tilpasset seg nederlaget på ulike måter: Eysteins far, Egil Eggen, fortsatte å skrive i samme
fascoestetiske stil som da han var redaktør i SS-Leitheft og pleie kontakt med den tyske kultur (lenke til side 61). Hans yngre bror Oddmund Eggen tok
engelsk hovedfag på Universitetet, innbilte seg derfor at han hadde vært på den rette side. Arnljot Eggen fortsatte i samme "Völkisch" traurige stil som
Anno Dazumal, noe som i bok AKP senere ble hyllet den den kjerneprolatare linje i norsk littertur, jfr. "den norrøne Eggen" av førsetamanuensis Jahn
Thon (lenke til side 70). Gunnar Eggen overtok sin fars kjøpmannskap og kundekrets, fortsatte å prate med sin nabo og bestekamerat Per Hov dy
("Peia") om dengang nasjonen og folkesjelen hadde vært frisk og onkel Gunnar helt på topp i AT. "Peia" var stor av vekst. Alt da Eystein Eggen den yngre
var tolv år, var Eystein et hode høyere enn sine onkler.
Den yngste og mest begavede av brødrene, Einar Eggen, var nede for telling etter ymse sanatorieopphold. Han ble plukket opp av sin kone Tordis
Vigerust, som bad til Gud om at hun måtte bli glad i sin mann. Da Einar kom til tigerstaden Oslo, skulle han gå inn i en av ølbulene rundt gamle
Østbanen stasjon sammen med fire anleggsarbeidere fra sin hjembygd Ålen. De fire ålbygger seilte kanon fulle rett forbi dørvakta. Da vakta så
filologspiren komme klinkende edru bakerst i siste kundeinnruykk, hevet han avvergende sin hånd: Stopp, mann, De er beruset. Under er Tordis Vigerust og
Einar Eggen i Oslo katedralskoles skolegård i 1959.
Billedillustrasjonen til artikkelen "Etterkrigstiden, våre tristeste år", av Ole Wilhelm Klüwer, talsmann for foreningen av norske NS-barn. Aftenposten
9.2.1998. Grunnet det som er fremkommet på denne docweben, har foreningen tilføyd i sine vedtakter: "Forsker som spør NS-barn om fortiden, må selv
gjøre rede for hva hans far gjorde under krigen". ( Se Klüwers side om Ns barna )
Ole Wilhelm Klüwers artikkel "Etterkrigstiden, våre tristeste år",
Aftenposten 9.2.1998.
Ole Wilhelm Klüwers hjembygd Storelvdal, sør for Tynset. Bildene er tatt fra koppanghammeren, som avslutter Storelvdal i nord. På toppen av
koppanghammeren lå gården Nordstu Koppang. Den skulle vært Ole W Klüwers oppveksthjem, men gikk tapt i rettsoppgjøret. Til farens gamle
rederikompanjong Samuelsen som hadde vært i New York og Nortraship under krigen.
Ole Wilhelms far, skipsreder Johan Wilhelm Klüwer i kjeledress i sine arbeidsfolks midte under krigen. Fascistene ville umulig fått flertall i
over halvparten av Europas stater i mellomkrigstiden, hadde de bare bestått av godseiere med pisk, slik AKP-forfatteren Arnljot Eggen fremstiller det i
sin knekkprosa. Skipsreder Klüwer var en jovial og folkelig mann, svært godt likt av sine naboer og arbeidsfolk. Han var heidundrende protysk og
antikommunistisk. Han var så ivrig at han tok toget inn til Oslo for å gå hirdvakt foran Slottet, der Vidkun Quisling hadde kontor. Slik kom
skipsreder Klüwer til å treffe sin kone, Ole Wilhelms mor. Hun het Julie Syversen og var hushjelpenes talskvinne i Nasjonal Samlings bystyre.
På bildet er skipsreder Klüwer sammen med henne på sin gård under krigen. Etter 1945 fikk fru Klüwer omsider bo i en liten dukkestue nedenfor
koppanghammerens bakker. Skipsrederen fikk syv år. Fruen sendte sønnene tilgården etter inventaret. Det var mer enn en rosemalt trebolle. (Klüwersagaen
emne i NRK Brennpunkt 2000, lenke til side 32 ).
Øverst Embret Godtland, Nasjonal Samlings bondefører i Østerdalen og skaper av Tynset bygdemuseum. Han var noen år eldre enn sin nabo og sjelefrende
NS-høvdingen Engebret Eggen på bureiserfarmen Eggen i Vingelen (lenke til side 85 ). Vår vei heter heter Nordveien skrev Erling Winsnes, arbeidstjenetsns åndelige far.
Winsnes gjorde et ufattelig sterk inntrykk på mang en bondeungdom. Den første AT leir var visstnok i Storelvdal i 1937, der visstnok bl.a Ola Foruseth og Per Immerslund deltok. Skogskolen på Evenstad ble et slags facistisk folkeuniversitet.
Embret Godtland og Engebret Eggen hadde begge vært NS siden 1933. Embret Godtland fikk Arbeidstjenesten til å grøfte og drenere de store Godtlandsmyrene ved Glomma, slik de som i dag tar rørosbanen ved selvsyn kan se.
Dernest fem forsider av AT-bladet fra 1942/43: 1) Myrgrøfting på Godtland og andre steder, 2) Høyonn, 3) Steinbryting under Gaustatoppen, 4) AT-damer,
tegnet av Solveig Schweingruber og 5) Skiløper i AT's grå uniform.
Ole Wilhelm Klüwer i gardeuniform 1966 ( les om "Anda på Trandum" i "Gutten fra Gimle"!) og selve motstandshelten par excellence, Max Manus i 1945.
Lektor Klüwer minnes fortsatt Manus som en overmåte inkluderende kar. Der andre skydde Klüwers som pesten, åpnet Max Manus sitt hjem da Ole Wilhelm
kom hånd i hånd med hans datter, sa rett ut at han ikke ville ha noe imot en så stilig svigersønn.
Under til venstre fra Rustkammeret i Trondheim. Den mest kjente trønderyrkesmilitære Klüwer fikk den store ære å bli gravlagt rett utenfor
nidarosdomens kor. Nederst et formodet hittil ukjent bilde av den 23-årigen løytnant Vidkun Quisling, hitsatt til fremme av den historieforskning som de
foreldrepåsatte revisjonister kjørte slik på dunken og til minne om Eystein Eggens gamle lærer og mentor, professor Magne Skodvin, hjemmfrontens mann i
samtidshistorien. Det var Eystein Eggen og ikke Hans Fredrik Dahl et co som Skodvin satset på. Ettertiden har gitt Skodvin rett i det.
Telegram til Eystein Eggens foreldre i anledning deres bryllup i november 1942. Selv midt under slaget om Stalingrad kunne man altså sende telegram
til et NS-bryllup, kunngjort i "Fritt Folk", og undertegne seg som "Jøssing Martin Lien", uten at det fikk noen konsekvenser. Alle visste at Eggens var
nasjonalsosialister.
