Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 9.12.07
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Til venstre Ernest Hemingways roman "Og solen går sin gang": Den var første bok da "Gyldendals gule serie" startet opp i 1929. Eystein Eggens onkler, Arnljot Eggen og Einar Eggen, framhevet begge at deres bror, Egil Eggen, Eysteins far, var den som tok med seg de første bøker i den gule serie til landhandler Eggens stue, og at således hverken landhandleren eller hans begavede sønner kan ha vært nazister. Til høyre landhandlerens begavede sønn Einar Eggen i 1969.
Eystein Eggens kone, Unni Friis Skogstad.
Selvportrett av Eystein Eggen som sekstenåring i 1960.
Reklameplakat for og bilder fra den oscarvinnende amerikanske filmen "High Noon", eller "Sheriffen", med Gary Cooper i hovedrollen. For åpningen med Tax Ritters iørefallende melodien "Do not forsake me, oh, my darling", klikk her!
Eystein Eggen får i 1957 eller 1958 karakteren "Særdeles godt" for sin stil om filmen "Sheriffen". Karakteren satt av Eysteins klasseforstander, Arnold Thoresen, som senere i en mannsalder var Norsk Språkråds kontorsjef, en stilling som ble overtatt av Eysteins klassekamerat fra samme Thoresens klasse, Ståle Løland. Bilder av Thoresen og Løland på klassens femtiårsfest
på side 44 (lenke).
Fra V: Eystein Eggens overlærer på Ruseløkka folkeskole, Olav Kvalheim og Eysteins klasseforstander 1952-1958, lærer Arnold Thoresen. På klassefesten ble det diskutert hvorvidt Ruseløkka folkeskole på denne tid var "sosialdemokratiets skolepolitiske flaggskip", som noen hevdet. Thoresen bemerket da at overlærer Kvalheim samarbeidet nært med Werna Gerhardsen i
skolepolitiske spørsmål.
Eystein Eggens mor, Liv Eggen, tegnet av sønnen Eystein i denne strabasiøse tid, da mor og sønn flyttet rundt som nomader fordi de hadde mistet sitt husvære og blitt bedratt for ny bolig (lenke til side 44, 45 og 46 ). Samt mor og sønn sensommeren 1944.
Ullevålsveien i Oslo, der Eystein tegnet sin mor. De bodde på et pikeværelse i andre etasje mot bakgården. Det var en koselig enke, Cathinca Hammer, som eide leiligheten.
Hennes mann, Simon Christian Hammer, hadde skrevet boken "Det mærkelige Aar", om året 1905. Enkefru Hammer ga boken til Eystein. Det ga mersmak. En gang kom Hammer
junior hjem mens Eystein browset i reolene. Junior var kappgjenger og drev i byggebransjen, han ble fly forbannet.
Høst i Ålen og første side av Dagbok av Eystein Eggens mor, Liv Eggen, fra høsten 1937.
2 i dag skrives 28 oktober 1937, - og det er en "rar" dag.- For det første: det er min siste aften hjemme på lenge, lenge. - I morgen starter jeg med
England som reisens mål. - Det blir vondt å reise hjemmefra, - verst kanskje fra mamma, - men jeg får håpe at reisen blir til det beste for mig, at jeg
får glede og nytte av den, - ja at det er til beste for alt og alle. - Og det skal bli moro å få se litt av verden, lære nye folk og forhold å
kjenne, - lære sproget, - som jeg sikkert vil få glede av. Nye folk - nye inntrykk og jeg er ung, - 21 år!-"
Den britiske livgarde til hest og til fots samt dagboksskildring av hvorledes Eystein Eggens mor den påfølgende høst opplevde Sudetenkrisen i et
London i krigsberedskap, og hørte Adolf Hitler tale i radioen:
27. sept. "Jo, det ser nok litt mørkt ut, folk snakker bare om krig! Eddie, "?" og "?" i "study" som for bare livet! - Mot angrep fra luften med gass!
Det lyder så fantastisk at en skulde ikke tro det var i det 20. århundre! Jeg vil fremdeles ikke tro at det blir krig, skjønt her blir tatt alle
mulige forholdsregler. - I luften henger hver dag en uhyre gjenstand hvorfra det fortelles at det går utallige fine elektriske tråder i alle retninger
til død og fordervelse for alle fly som kommer i nærheten. Fiendtlige altså. Jo, det er "fine" mennsker i denne verden. -
Har vært hos Karla og hørt Hitlers tale, Fielders var også der. - Rent uhyggelig stemning efterpå. Den karen gir seg nok ikke så fort. Mrs. Fielder
ønsket "Gud være med dere alle," da hun gikk. Hun bor 5 min. bortenfor her!! -
Og mrs. Lind er den reneste pessimist, sikker på krig og utmaler alt så svart som bare mulig, - kanskje vi neste uke er død - eller krøplinger, osv.
Som Sigrid sa - "hun så ut som dommedag selv!!-
Men nu må jeg legge mig! Godnatt alle i kjære lille fredelige gamleland! Ikke vær redde for oss, mamma, - det blir ikke krig lell. - Men
flyvemaskiner summer i luften fremdeles, hører jeg, - og sterke lyskastere går frem og tilbake på himmelen, ser jeg ved et blikk ut av vinduet! - De
leter efter fienden! - Jeg må nesten le! - på en måte forekommer de meg som barn. -
Men nu: godnatt. -"
Eystein Eggens mor, Liv Eggen (1916-1981) og Eystein Eggens farbror, Einar Eggen (1929-1991). Bildet av Eysteins mor er tatt mens hun sommeren ror på
Themsen, jfr. hennes dagbok for 8 august:
"En herlig dag i London! Men- etter den søte kløe kommer som bekjent den sure svie, til meg i form av dundrende hodepine efter turen. Vi så Tower of
London og Madame Tussauds vokskabinett, - begge to interessante opplevelse. Og en liten ekstra opplevelse hadde jeg i Tower, - en journalist kom å
spurte så pent om han ikke kunde få ta noen billeder av meg ved siden av de gamle ting. Mitt hode dannet en nydelig kontrast til de gamle
krigsrustninger!!!!! sa han. Jeg hadde et rødt tørkle på hodet så jeg vet ikke hvad jeg lignet. Jeg sa O.K. og han trykket av både syv og åtte
ganger. - Så nu kommer jeg vel i en engelsk avis! Men stopp mitt stakkars hode, og ikke sprekk!! Godnatt, godnatt."
Hvem skulle i denne person i cordfløyel og med brillene ytterst på sin nese under sin picasso-reproduksjon, på 1950-tallet ha gjenkjent unghirdens beste
venn, Einar Eggen? "Einar så på deg som en bror", fortalte Eystein Eggens tante Tordis Vigerust til sin nevø Eystein. Blottet for de fleste
karaketeristika som kjennetegner en mann, skulle altså dette nederlagets spøkelse være en broderlig støtte. Med en ondsinnet, sjalu hustru som robbet
Eystein både for trebolle, Donald og grønn vannpistol? Selve den inkarnerte kjærlighetsfallitt. Og det i samme kvartal der Eystein Eggens barndomshjem
brøt sammen. Hvis de begavede eggenbrødrene mente at den onde nazikvinnenskadet sin begavede sønn, hvorfor anstrengte de seg da ikke for å skaffe
unge Eystein tak over hodet?
Samtidig som heimen i 1956 braste sammen over Eysteins hode, satt Einar Eggen nede i Hansteensgate og mesket seg med den tid da han lå med
epilepsimansjetter i dobbeltsenga mellom sine foreldre, gamle landhandler Eggen og frue. I og med at Einars utvilsomme litterære talent var gått
rettsoppgjøret i vold, måtte det skje med påholden form og handle om ødipuskomplekset hos forfatteren Sandemose. Litt av en bror, denne Einar
Eggen. Brødre prøver jo ellers å finne fram til sannheten om familien. Einar Eggen ville selv være barn, som lektor Klüwer så brilliant fastslår ( lenke
til side 99 ). Bare å trekke på smilebåndet av det sjeldne syn av Einar Eggen i underbukse på badestranda, var mer enn nok til å bli klassifisert av
denne skarpsindige tenker som ondsinnet høyreradikal. Noe så fascistisk som en badebukse hadde Einar Eggen naturligvis ikke.
Angående "den gule serie", kan Eystein Eggen knapt huske en gul bok fra farfars samling. Der gikk det mer i sagablått. Heller ikke i hans fars
germanistiske studentpapirer er det så meget som et streif av Hemingway. Derimot er det klart at unge Einar Eggen i 1947 må ha fått tak i "Klokkene
ringer for deg", og bruker den som alibi i rørospressen, der han og kommer med noen familiære innrømmelser ( lenke til side 70). Grunnen til at Einar
Eggen har mistet sin spenstige stil, er at han er på fiendens område i Hemingways antifascistiske bok fra borgerkrigens Spania.
Lyden har lenge vært hørt rundt omkring i de tusen forhenværende NS-hjem. Gnage, gnage. Skumle holdninger slektens unge har nutildags. Med lommelykt: nei, der sitter sannelig familerotta og gumler lengst inne i skapet. Rotta er ikke bekymret for slekten eller menneskeheten. Rotta er bekymret for at etterslekten kan møte noen som husker rotta fra krigens dager.
Det var en person som mer enn noen annen var i stand til å erindre hvorledes de begavede eggenbdrødrene hadde jublet med tyskerne og solt seg i sin spede
berømmelse som ungfascismens stjerneskribenter: Eystein Eggens mor, Liv Eggen.
Einar Eggens beste venn under krigen var Liv Eggens nevø, Einars jevnaldrende skolekamerat Kåre (1929-1984 ). Kåre var Eystein Eggens fetter,
lett gjenkjennelig i Ålen ved at han alltid gikk i unghirdens mørkeblå uniform, som gjengitt på NSUF-plakaten nedenfor.
"Men Einar, han ville ha reagert annerledes og forsvart "Gutten fra Gimle", utbrøt kulturdirektør Ole Jacob Bull. Det var enda på forlaget Aschehougs
hagefest. Det var dengang Eystein Eggen fremdeles ble invitert på hagefesten, det vil si før han nektet å være overføringsobjekt for forlagets
uavklarte fascistiske fortid ( lenke til side 71). Den sitter i Aschehougs vegger, og blir sikkert som amen i kjerka overført på NS-barna.
"Barna lider fortsatt under det som deres foreldre nekter å fortelle dem," fastslår den israelske psykiater Dan Bar-On. Aschehoug forlag er ikke kommet
så langt i innsikt ennå.
I og med at Eystein Eggen beflitter seg på å være samme grand seigneur som odelsbønda han leste om i sin barndom, svarte Eystein ikke på Bulls utsagn,
som nok en gang indirekte bekreftet familiens ledende rolle i forfølgelsen av hans person. Eystein tenkte: Einar, han ville ha drukket seg snyden full
og gaulet en masse misunnelsens rør om den uhygggelige tone som lå under boken "Gutten fra Gimle", og som Einar så i kraft av sin unike begavelse. "Ser dere ikke det?" ville onkel Einar ha ropt. "Skremmende. Uhyggelig. Han ble invadert av sin mor. Jeg har prøvd å gjøre et menneske av ham." Inntil han sovnet, eller en av de andre gjestene ga ham en på tygga.
Under er Einar Eggens hovedlesning fra krigens år: Tegneserien fra programbladet 1941, som han klippet ut og limte inn med potetlim. Rocambolebøkene og den spennende "Hekseslottet" av Østerdølens nasjonalsosialistiske sjefredatør, Johan Woll lenke til side 83 . Samt Eggens lesefrukter i hans hovedoppgave om Sandemose. Etterhvert gikk Einar Eggen over til bare å skrive om fascistiske forfattere som Knut Hamsun og Rolf Jacokobsen. Hans forsøkte å bevise at de var modernister, og at fascismens forfattere hadde vært ledende. Det var onkel Einars form for heroisme.
